Ikke sammenfallende interesser og veivalg

Seksjon for fred og forsoning hadde en top-down-tilnærming til bruken av fotball som forsonende virkemiddel med fokus på det irakiske fotballandslaget. Dette er ikke i samsvar med NFFs tilnærming til fotball, fred og forsoning. For Seksjon for fred og forsoning var det nytteverdien ved å bruke fotball som virkemiddel som var det primære utgangspunkt.

Informantene i NFF og SFF mener at de var enige om hovedresonnementene og viktigheten av fotball i den irakiske situasjonen, og at det irakiske landslaget hadde potensial til å oppnå gode resultater. De var også enige om at prosjektet skulle inneholde to komponenter. Den ene var å styrke rammeverket rundt det irakiske fotballforbundet og det irakiske landslaget. Den andre var å skape grasrotprosjekter rettet mot barn, bygging av fotballbaner og opplæring av trenere og ledere (Espelund, Vibe, Thune, intervju 2008). SFF og NFF hadde imidlertid ulike syn på tyngdefordelingen av de to komponentene.

SFF begrunner dette i at NFF, når det gjelder freds- og utviklingsarbeid, er forankret i en kultur knyttet til grasrotarbeid og at de under samtalene hele tiden trakk i den retningen.

(Thune, intervju, 2008). Dette var hovedårsaken til at samarbeidet mellom NFF og SFF i utviklingen av prosjektet etter hvert ble problematisk:

”Det er riktig at vi hadde ulike syn på dette, noe jeg mener har noe med hvor man kommer fra å gjøre. NFF jobbet med breddefotball, mens vi fokuserte på den politiske ideen der det irakiske landslaget var en viktig brikke” (Vibe, intervju, 2008).

”Mitt inntrykk er at grunnen til at de dro det i retning av noe annet, ikke skyldtes noen bevisst refleksjon fra NFFs side. Men det hadde noe å gjøre med en tradisjon for hvordan de har drevet tidligere prosjekter og den kompetansen de har. Prosjektene de har drevet tidligere, har vært klassiske fotballprosjekter. Vi ønsker ikke et klassisk fotballprosjekt. Vi forstod det slik at NFF var for dypt i en kultur og en måte å gjøre det på som gjorde at de

trakk i en annen retning. Det var ingen ond vilje, men snakk om en refleks og de kunne ikke politikk, eller de tenkte politikk annerledes. De kunne en ting som de hadde selvtillit på”

(Thune, intervju, 2008).

Etter hvert som uenighetene om utviklingen av dette prosjektet kom frem, ble det fra SFFs side også uttrykt en viss negativ holdning til NFF:

”Vi hadde jo ulike syn på dette her, og det fantes en periode hvor noen i UD angret litt på at man ikke tenkte på andre aktører som var litt mer diplomatisk anlagt, og som hadde mer forståelse for diplomati og internasjonal politikk, snarere enn fotballkompetanse”.

Oppfølgingsspørsmål: Kunne dette være en annen type organisasjon som drev med idrett og forsoning.

Vi tenkte idrettsorganisasjoner, som Koss sin organisasjon (Right to Play), men ikke andre organisasjoner som Kirkens Nødhjelp, dvs. innenfor idrettssegmentet (Thune, intervju, 2008).

Generalsekeretær Karen Espelund, bekrefter at NFF og SFF i innledningsfasen var uenig om i hvilken grad prosjektet burde knyttes opp mot det irakiske landslaget eller breddefotball (intervju, 2008). De var spesielt opptatt av at prosjektet ikke måtte gå på tvers av fotballens internasjonale reglement. Tidligere fotballpresident i NFF, Per Ravn Omdal⁹⁰, var også involvert i prosessen. Han viser til to eksempler hvor det europeiske fotballforbundet (UEFA) har blitt utfordret på den samme problemstillingen:

1) Da sovjet ble oppløst i 1992 ble East European Assistant Bureau (EEAB) opprettet som et eget UEFA organ, som skulle hjelpe de nye østeuropeiske fotballforbundene til å bli selvhjulpne (Omdal var formann for prosjektet). Dette arbeidet ble utfordret da europeiske nasjoner ønsket å adoptere fotballforbund i det nye Øst-Europa, fordi et slikt avhengighetsforhold kunne forstyrre det sportslige utfallet. UEFA bestemte den gang at alle pengene som gikk til fotballforbundene i Øst-Europa skulle gå gjennom (EEAB), som var et sentralt og nøytralt organ (Omdal, intervju, 2008).

2) Det samme problemet dukket opp i UEFAs Meridian Project hvor fotballforbundene i Vest-Europa fikk ansvaret for søsterorganisasjoner i Afrika. Giverlandene skulle bidra til å utvikle breddefotballen i tråd med UEFAs policy for internasjonalt fotballsamarbeid. Det ble besluttet at UEFA måtte ha det overordnede ansvaret for å hindre at giverlandene skulle få konkurransemessige fortrinn overfor mottakerland som de kanskje kan møte i et

90 Per Ravn Omdal jobber i UEFA der han blant annet er leder i UEFAs utviklings- og tekniske

assistansekomite og assisterende leder i UEFAs Fair Play- og samfunnsansvarskomité. Han har ansvaret for UEFAs utviklingsarbeid som blant annet omfatter ulike bistandsprosjekter rettet mot breddefotball.

verdensmesterskap. Man ønsket også å hindre at det ble etablert kanaler for at giverland til få lettere tilgang på utenlandske spillere (Omdal, intervju, 2008).

Det er en klar parallell mellom de to eksemplene og SSFs ønske om å støtte det Irakiske landslaget finansielt gjennom NFF. Et fotballsamarbeid mellom to forbund, med vektlegging på elitefotball, kan komme på akkord med UEFAs egen politikk og tidligere praksis. Vi har tidligere sett at et samarbeid mellom staten og NGOer har større sjanse for å lykkes når interessene deres er sammenfallende. Informantene uttrykker at det var uenigheter mellom NFF og SFF i prosjektets første fase. Vi kan konkludere med at deres interesser ikke var sammenfallende, siden Seksjon for fred og forsoning og NFF har ulikt syn på fotball som virkemiddel. SFFs top-down-tilnærming til fotballprosjektet kan forklares ut ifra deres mandat og seksjonens etablerte praksis med å blant annet drive prosjekter som gir synlighet til Norges internasjonale freds- og forsoningspolitikk. Av analysen kan vi konkludere med at Seksjon for fred og forsonings ønsker (idrett i politikk) ikke sammenfaller med NFFs ønsker (politikk i idrett).

Del 7