Formålet med denne oppgaven har vært å utforske hvordan et ideologisk analyseverktøy kan bidra til å skissere noen sentrale trekk ved partipolitiske posisjoneringer. I dette kapittelet vil jeg bruke funnene fra nærlesningene i en komparativ analyse for å undersøke om det er mulig å avdekke noen overordnede mønstre i de ideologiene og tekststrategiene som preger sentrale partipolitiske debattbøker på 2010-tallet. Som Wander (1984) skriver, får ideologikritikk betydning når den settes inn i en historisk kontekst (s. 206). Overordnede mønstre i disse bøkene kan bidra til å belyse noen verdier og normer som preger det politiske debattklimaet i vår samtid.
Mine to operasjonaliserte problemstillinger lød:
• Hvilke ideologiske og verdiforankrede posisjoner finner vi i bøkene, og hvordan bygges disse opp gjennom en innskrevet andre og tredje persona?
• Hvordan posisjonerer tekstene seg ved å etablere allianser og motstandere?
Jeg skal i det følgende besvare disse spørsmålene med et komparativt og overordnet blikk.
5.1 Ideologiske og verdiforankrede posisjoner
Samtlige politikere har en uttalt hensikt med sine bøker. Solberg vil endre Høyres omdømme, Støre og Hareide vil modernisere sine partier etter dårlige valgresultater, og Listhaug vil bygge opp sin egen troverdighet som politiker og formidle sine politiske holdninger på egne premisser. Slik har samtlige av ideologiene som innskrives i andre persona, et handlingsrettet perspektiv, men på ulike måter. Solberg vil fjerne Høyres stempel som et overklasseparti, Støre ønsker å frigjøre partiet fra sine røtter i arbeiderbevegelsen, Hareide vil endre det kristenkonservative omdømmet til Kristelig Folkeparti og Listhaug føler behov for å bygge opp en moralsk troverdighet. Med unntak av Listhaug uttrykker samtlige politikere et ønske om å aktualisere partienes ideologiske plattform og såkalte partisjel. Dette kan leses som et trekk ved vår samtid; det kreves at partiene ikke står stille, men tilpasser seg nye tider og er åpne for å forandre seg. Hvis ikke, kan de risikere å miste sin aktualitet og dermed også sitt eksistensgrunnlag.
Ønsket om fornyelse er tydelig forankret i tekstenes tilhørerkonstruksjon. Ideologien som skrives inn i andre persona i Solbergs Mennesker, ikke milliarder, er verdien av et samfunn som sikrer velferd og livskvalitet for alle samfunnsgrupper og som forhindrer utenforskap.
Denne verdien brukes som et argument for fornyelsen av Høyres omdømme. Høyre skal ikke
oppfattes som et kalkulatorparti som fortrinnsvis tenker økonomisk politikk og vil tjene de bedrestiltes interesser. I Støres I bevegelse tilslutter den innskrevne andre persona seg en bærende ide om at sosialdemokratiet har svarene på samtidens spørsmål om det klarer å fornye seg. Denne fornyelsen handler også om at Arbeiderpartiet er et parti for alle samfunnsgrupper, ikke bare arbeiderklassen, og det handler om en frigjøring fra
aksetenkningen. Ideologen som skrives inn i andre persona i Hareides Det som betyr noe, representerer fellesskapsverdier som en kontrast til et individualistisk forbrukersamfunn og en økonomisk vekstpolitikk. Prosjektet handler ikke bare om en ideologisk fornyelse, men også om en omdømmeendring der Hareide posisjonerer seg vekk fra kristenkonservative
kjernevelgere. Ideologien som innskrives i andre persona i Listhaugs Der andre tier, handler derimot ikke om partifornyelse, men om legitimering. Ideologien som skal legitimeres, handler om å bevare norsk kultur og økonomiske velferd gjennom en mer restriktiv innvandringspolitikk.
En tendens som avdekkes om vi ser på den innskrevne andre personas ideologisyn, er en posisjonering overfor partienes tradisjonelle kjernevelgere. Mennesker, ikke milliarder posisjonerer seg i tittelen og i den avviste tropen «kalkulatorparti» fra en økonomisk overklasse og deres interesser. I bevegelse nyanserer og problematiserer ideen om et
Arbeiderparti for arbeidere, og Det som betyr noe avviser verdikonservative kristne verdier.
Solbergs posisjonering vekk fra Høyre som et rikmannsparti blir imidlertid ikke
gjennomgående fordi ideologien også tidvis har en økonomisk, profittorientert innfallsvinkel.
Denne uklarheten kan leses som et uttrykk for en helgarderende retorikk der Solbergs prosjekt handler om å fornye partiets omdømme mer enn å fornye dets politikk. Når tradisjonelle kjernevelgere derimot eksplisitt avvises, som hos Hareide, eller utfordres, som hos Støre, er det imidlertid nærliggende å lese dem inn i et ideologisk fornyelsesprosjekt som handler om partiets identitet. Det kan nesten virke som om det ikke er plass til de mest tradisjonelle kjernevelgerne, de som representerer det klassiske partiet, i Hareides og Støres fornyelse av partiets ideologi. Hareide framstiller kjernevelgerne i et negativt lys, og Støre formidler at arbeiderens særinteresser ikke må dominere partiets identitet. Det henger noe negativt eller utdatert ved tradisjonelle kjernevelgere som partiene ikke kan ta med seg inn i vår tid, enten det er kirkegjengeren eller kroppsarbeideren. Der andre tier gjør nærmest det motsatte: Det er i hovedsak meningsfellesskapet, kjernevelgerne, som inkluderes i teksten fordi teksten ikke går i dialog med meningsmotstandere. Samtlige bøker innskriver altså en ideologi i
tilhørerkonstruksjonen som i liten grad ivaretar både tradisjonelle kjernevelgere og nye
velgergrupper. Dette kan illustrere hvor vanskelig det kan være å imøtekomme
forventningene om fornyelse og samtidig ta vare på partiets sjel og historisk forankrede identitet.
Denne krevende balansekunsten illustreres også i den retoriske ekskluderingen av bestemte samfunnsgrupper. Solberg objektiviserer nordmenn uten kulturelle røtter i Norge og gjør dem til «de andre» til tross for påstander om inkludering. Støre vender seg vekk fra øvre sjikt i samfunnet samtidig som han hevder at sosialdemokratisk politikk favner alle. Hareide avviser og negerer sentrale kjernevelgere samtidig som målet er å øke partiets oppslutning. Listhaug ville bygge opp sitt omdømme, men fordømmer og avviser meningsmotstandere. Disse ekskluderingene er problematiske fordi de svekker bokprosjektenes hensikt eller etablerer en utydelig tilhørerideologi. Den troverdigheten som også bygges opp i tekstene, blir trolig mindre overbevisende enn den hadde vært uten disse variantene av tredje persona.
5.2 Posisjonering ved å etablere allianse og motstandere
Analysen har vist at fornyelsesprosjektet også i stor grad handler om posisjonering overfor andre partier. Mennesker, ikke milliarder posisjonerer seg mot Fremskrittspartiet og
Arbeiderpartiet, mens venstresosialistiske partier ekskluderes. Solberg vil posisjonere Høyre som et folkeparti som har deltatt i oppbyggingen av velferdsstaten, og hevder at
Arbeiderpartiet ikke kan ta all æren for denne. I bevegelse posisjonerer seg tidvis med og tidvis mot holdninger til både høyre og venstre. Det etableres en allianse med høyresiden ved en nedtoning av lønnskamp og en større åpning for private aktører, og det etableres en allianse med venstresiden med vektlegging av fellesskapet og en politikk for de svakeste. Samtidig avvises både Fremskrittspartiets populisme, høyresidens nyliberalisme og
liberalkonservatisme og venstresidens fokus på arbeiderbevegelsen. Denne doble
posisjoneringen finnes også i Det som betyr noe. Partipolitisk posisjonerer teksten seg mot Fremskrittspartiet og krefter i Høyre fordi den innskrevne andre persona tar avstand fra høyresidas individualisme og økonomiske vekstpolitikk. Samtidig posisjonerer den seg til en viss grad med Arbeiderpartiet og venstresida i sentrale verdipolitiske spørsmål som handler om et ansvar for fellesskapet, for framtida og for svake grupper. Denne doble posisjoneringen kan koples til Hareides ønske om å beholde partiet som en blokkuavhengig, tredje vei. Der andre tier handler i stor grad om å posisjonere seg mot Arbeiderpartiet, som det skapes et fiendebilde av. Samtidig allierer teksten seg med «ordinære mennesker» slik at
Fremskrittspartiet blir det egentlige folkepartiet. Der andre tier blir derfor også her det bokprosjektet som har et minst fornyende perspektiv. Både Mennesker, ikke milliarder, I
bevegelse og Det som betyr noe posisjonerer seg tydelig og eksplisitt mot Fremskrittspartiet, som av samtlige beskyldes for å ha enkle løsninger og som av Støre og Hareide omtales som høyrepopulister. Dette kan leses som et uttrykk for at Fremskrittspartiet vurderes som en negativ, og av Støre og Hareide som farlig, ideologisk utfordring i vår tid.
5.3 Partipolitisk retorikk etter de store fortellingenes død
De overordnede mønstrene som skapes i disse bøkene, er altså knyttet til verdien av
ideologisk fornyelse og aktualisering. Samtidig er ikke denne verdien nødvendigvis etablert på en overbevisende måte. Solbergs fornyelse kan leses som et skalkeskjul for å endre partiets image, ikke dets politikk. Støre er utydelig om prosjektets retning, og Hareide uttrykker en ideologisk dobbelthet. Listhaug treffer primært velgere som allerede har tiltro til henne og hennes samfunnssyn. Samtlige bruker altså den litterære arenaen for å vise politisk aktualitet, men en tydelig dobbelthet eller inkonsistens viser kanskje at et ideologisk fornyelsesprosjekt er krevende i en av-ideologisert postmoderne tid der «de store fortellingene er døde».
Jean-Francois Loytard hevder i sitt verk Den postmoderne tilstanden fra 1979 at
«metanarrativene», det vil si universelle teorier eller ideologier, har mistet sin status og holdbarhet i en ny virkelighet («The postmodern condition», u.å.). Espen Hammer skriver om den postmoderne tilstanden: «Fra å ha befunnet seg innenfor det industrielt modernes
langtidsstrukturer, der rolleforventninger ble fasttømret gjennom familie, skole og yrke, er enkeltindividet i det postmoderne samfunn i mye større grad et sosialt atom uten langvarige forbindelser til andre eller til fellesskapet» (Hammer, 2004). Denne avideologiseringen og løsrivelsen fra fellesskapsforbindelser er synlig i norsk velgeratferd i vår samtid. Ifølge valgforsker Bernt Aardal kjennetegnes dagens velgeratferd av tre hovedtrekk: «Flere bytter parti fra et valg til det neste, færre identifiserer seg med et politisk parti og flere bestemmer seg i løpet av valgkampen. Velgeratferden er blitt mer dynamisk» (Aardal, 2020). Mine funn kan i dette perspektivet illustrere de utfordringene partipolitikken møter i et politisk klima der velgerne kan fremstå som «sosiale atomer» uten et ideologisk forhold til politikk.