Hvem tør der andre tier?

Hvordan Listhaug velger å fremstille seg selv som person i denne boka, er viktig av andre grunner enn å grave i Listhaugs privatliv. Den delen av boka som handler om privatsfæren kan sikkert leses rent biografisk, men det er nærliggende å anta at Listhaug har andre motiv enn å la leseren bli kjent med henne som menneske. Listhaug er en av landet mest profilerte og omtalte politikere, og når hun velger å skrive en bok som inneholder såpass mye

privatstoff, kan det leses som en del av hennes politiske prosjekt og posisjonering. Jeg vil derfor undersøke hvordan Listhaug velger å fremstille seg selv i denne boka og hvilke ideologier denne selvframstillingen synliggjør.

I forordet i boka skriver Listhaug:

Som politikere snakker vi med korte, poengterte og spissede budskap. Å skrive bok er noe annet. Det gir rom for lengre tankerekker og mer bakgrunn.

Med denne boken vil jeg gi si noe om hvem jeg er, og hva jeg vil som politiker, med mine egne ord. Jeg håper meningsmotstandere og -feller kan bli bedre kjent med meg og de verdiene jeg står for (2018, s. 7).

Her forteller Listhaug at boka er et posisjoneringsprosjekt; hun vil fortelle hva hun står for og hvem hun er, og hun vil gjøre det på egne premisser, «med egne ord» og «lengre

tankerekker». Her bygger teksten opp en andre persona som tilslutter seg at boka fremstiller en politiker uten forkledning. Det som sies i denne boka, fremstår som oppriktig og ærlig:

«jeg vil si noe om hvem jeg er».

Hvilke karaktertrekk velger så Listhaug å trekke fram for å nå fram med budskapet om å tørre der andre velger å trekke seg? Kapittelet «Å stå oppreist» forteller om hennes personlige egenskaper som drivkraft inn i politikken:

Allerede i ungdommen reagerte jeg på at gjerningsmenn ofte ble bedre ivaretatt i Norge enn dem som var ofre for kriminalitet. Det har alltid gått inn på meg når uskyldige mennesker blir utsatt for grusomme hendelser. Noe av det jeg reagerer sterkt på, er å høre om små barn som er utsatt for mishandling eller overgrep.

Årlig blir flere hundre straffedømt for å gjøre avskyelige ting mot barn. Da jeg på første dag som justisminister kalte disse for monstre, var det noe som kom fra hjertet. Rettferdighet er en av mine mest sentrale verdier og noe jeg lærte tidlig i barndommen (Listhaug, 2018, s. 204).

I synet på overgrep mot barn er det bred konsensus i det norske folk, og når Listhaug trekker fram dette temaet, viser hun derfor et engasjement for de svake, for de uskyldige ofrene. Hun har alltid, allerede som barn, reagert på slike overgrep. Dermed innskrives det en holdning hos andre persona om Listhaug som en personlighet med en iboende vilje til å stå opp mot urett og overmakt og kjempe for svake og uskyldige som ikke kan forsvare seg selv. Med dette

engasjementet posisjonerer Listhaug seg som en politiker med rettferdighet som målsetning.

Det betyr at dette engasjementet også tjener som en legitimering av hennes politiske holdninger og derfor også av Fremskrittspartiets etiske verdigrunnlag.

På sin første dag som justisminister kalte Listhaug overgripere mot barn for «monstre» og skriver her at det «kom fra hjertet», et hjerte med rettferdighet som «en av mine mest sentrale verdier». Slik styrkes bildet av Listhaug som en forkjemper for rettferdighet, og ytringen er en

intertekstuell posisjonering mot medier, blant annet NRK, Norges nasjonale institutt for menneskerettigheter og politikere som kritiserte Listhaug kraftig for denne ordbruken. Hun posisjonerer seg derfor som en politiker som tør å si «ting som de er» og stå opp mot tunge samfunnsaktører i kampen mot overgrep mot barn. Hun «tør der andre tier».

To andre sider ved Listhaugs selvframstilling er spontanaborter og det som nærmest kan kalles en metonym for henne: gullkorset i halsen. Der andre tier starter med en skildring av Listhaugs andre spontanabort:

Det var nesten ingen rundt meg som visste hva som hadde skjedd. Jeg hadde fortalt det til departementsråden Leif Forsell, som jeg hadde et svært godt samarbeid med. Erna Solberg og Siv Jensen var informerte, men ellers var det ingen som visste det. Jeg måtte bare bite tennene sammen og ikke la det påvirke meg (2018, s. 12).

Med disse personlige skildringene skapes en forventning om en ærlig og åpen bok der Listhaug byr på seg selv. At en aktiv politiker i en bokutgivelse eksponerer noe av det mest intime som hun ikke har fortalt til noen tidligere, kan betraktes som et normbrudd. Dette normbruddet kan leses som en retorisk strategi for å innskrive en holdning i andre persona som avviser at hun er en kald og kynisk politiker. Denne posisjonering mot en oppfattelse av henne som en kald og kynisk politiker styrkes også i ytringen om at hun «bare måtte bite tennene sammen» og kjøre på. Slik etableres en andre persona som tilslutter seg en holdning om Listhaug som en modig, tøff og arbeidsom politiker.

Den fortrolige og intime retorikken kommer også til utrykk i omtalen av gullkorset: «Dette smykket minner meg på den alltid omtenksomme og snille farmoren min. Stavanger

Aftenblads kommentator Sven Egil Omdal og flere andre har forsøkt å dra dette korset og alt det betyr for meg, ned i dritten. Jeg opplevde det som ren ondskap» (Listhaug, 2018, s. 47).

Igjen byr Listhaug på seg selv. Teksten forteller om vonde følelser og opplevelsen av å bli utsatt for «ren ondskap». Slik innskrives en andre persona som tilslutter seg oppfattelsen av mediene som ondskapsfulle. Det skapes et fiendebilde av kommentatoren og hans medløpere.

Dette fiendebildet av mediene etablerer alternative oppfatninger som tekstens avviste holdninger. Å betrakte norsk journalistikk som en demokratisk samfunnsinstitusjon som har som oppgave å være kritiske, også til politikere, får en posisjon som anti-holdninger i teksten.

De holdningene og verdiene som tekstens andre persona tilslutter seg, går ikke i dialog eller forhandling med slike alternative holdninger, men avviser og negerer dem. Dette kommer for eksempel til uttrykk i framstillingen av journalister som ondskapsfulle. Alternative holdninger kan derfor leses som en avart av tredje persona. At alternative holdninger ikke får plass i

teksten og ikke argumenteres mot, kan dessuten svekke Listhaugs posisjoneringsprosjekt og selvframstilling. Når hun ikke forhandler med tenkte motstandere, får hun heller ikke snudd kritiske oppfatninger av henne.