Partipolitisk retorikk etter de store fortellingenes død
Mariell Christine Melvold Ramberg
Masteroppgave i NOR4091- nordisk, Lektorprogrammet, ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier
UNIVERSITETET I OSLO
Vår 2020
Heraklits elegante trope har blitt politikkens delirium Edwin Black
Sammendrag
Partipolitisk retorikk etter de store ideologienes fall, med det postmoderne samfunnets endringstempo og høye sosiale mobilitet, er en krevende øvelse. I denne oppgaven har jeg undersøkt hvordan sentrale partipolitikere posisjonerer seg retorisk i det politiske landskapet på 2010-tallet. For å belyse dette har jeg valgt et format der politikerne ytrer seg på sine egne premisser og kan fullføre lengre tankerekker med rom for nyanseringer og utdypende
begrunnelser. Jeg har analysert fire bokutgivelser som kom dette tiåret: Mennesker, ikke milliarder av Høyre-leder Erna Solberg i 2011, I bevegelse av Arbeiderparti-leder Jonas Gahr Støre i 2014, Der andre tier av Frp-nestleder Sylvi Listhaug fra 2018 og Det som betyr noe av tidligere KrF-leder Knut Arild Hareide, også fra 2018.
Oppgaven er teoretisk forankret i den retoriske ideologikritikken til Edwin Black, som i motsetning til en generell ideologisk tekstkritikk retter søkelyset mot ideologienes språklige og stilistiske spor med det analytiske hovedredskapet «andre persona». Black lanserer dette begrepet for å belyse tekster i modernitetens massesamfunn. I min studie anvender jeg også Philip Wanders begrep «tredje persona», som er en videreutvikling av Blacks teori.
Siden en forutsetning for analyse av teksters ideologiske posisjonering er å se deres samspill med andre tekster og ideologier, har jeg i tillegg benyttet begrepet intertekstualitet slik det defineres av Julia Kristeva og Johan L. Tønnesson. Funnene mine har jeg strukturert i en modell etter inspirasjon av Algirdas J. Greimas aktanter og Anja Slettelands politiske kart.
Mitt hovedfunn er at samtlige bøker er ulike varianter av et aktualiseringsprosjekt. Solberg vil fjerne Høyres stempel som et overklasseparti, Støre ønsker å frigjøre partiet fra sine røtter i arbeiderbevegelsen, Hareide vil endre det kristenkonservative omdømmet til Kristelig
Folkeparti og Listhaug føler behov for å bygge opp en moralsk troverdighet og legitimere seg som politiker. Fornyelsen og legitimeringen er forankret i omdømmebygging, ideologi og posisjonering. Posisjoneringen preges av to hovedtendenser: både en helgarderende retorikk med et inkonsistent verdigrunnlag og en ideologisk helhet der enkeltsaker settes inn i en større, mer visjonær sammenheng. Det kontinuerlige kravet om fornyelse innebærer at noen av partienes tradisjonelle kjernevelgere blir retorisk ekskludert. Funnene kan illustrere hvor vanskelig det er å imøtekomme forventningene om fornyelse og samtidig ta vare på partiets sjel og historisk forankrede identitet. De viser også partipolitikkens utfordringer i et klima der velgerne gjerne oppfattes som «sosiale atomer» uten et ideologisk forhold til politikk.
Forord
Lars Lillo Stenbergs påstand om at hjernen er alene avkreftes hermed. Denne masteroppgaven hadde ikke vært mulig uten gode hjelpere. Aller først vil jeg takke min hovedveileder Anja Sletteland. Uten hennes grundige gjennomlesninger og verdifulle råd hadde ikke denne oppgaven blitt til. Jeg vil også takke min biveileder Johan L. Tønnesson for nyttig drahjelp og entusiastiske engasjement i oppgavens startsfase og for avgjørende hjelp i innspurten. Men det er også andre å takke. Underbetalte kaffebønder i Latin-Amerika har sørget for økt
arbeidskapasitet og konsentrasjonsevne. Jeg vil på ingen måte takke våtmarkedene i Wuhan, men det er likevel et faktum at disse tilførte meg en arbeidsro som ellers ikke hadde vært mulig.
Men hjelperne er flere. Mine enestående foreldre, Anita og Jorunn, har fulgt meg i tykt og tynt med omsorg, oppmuntring og faglige diskusjoner. Mamma Inger har lyttet tålmodig til alle mine frustrasjoner. Min venninne Ingrid har minnet meg om at det går an å ta pustepauser og at det er lov å le selv om man skriver masteroppgave. Aller mest vil jeg likevel takke min kjære samboer Marthe. Uten hennes Sareptas krukke med kjærlighet og tålmodighet vet jeg ikke om jeg hadde kommet i mål.
Oslo, 21.05.2020 Mariell Ramberg
Innholdsfortegnelse
Sammendrag ... I Forord ... II
1.Innledning... 1
1.1 Å forstå sin egen tid: oppgavens relevans og formål ... 1
1.2. Problemstilling og oppgavens struktur ... 2
2. Teori... 3
3. Materiale og metode ... 8
3.1. Materiale ... 8
3.2. Analysens kvalitet og begrensninger ... 9
4. Analyse... 12
4.1. Posisjonering i Erna Solbergs Mennesker, ikke milliarder... 13
4.1.1. Tropen «kalkulatorparti» ... 13
4.1.2. Eventyr-tropen ... 16
4.1.3. Parataksen «Ali og Are» ... 17
4.1.4. Et politisk kart med ulike posisjoner i Mennesker, ikke milliarder ... 19
4.2. Posisjonering i Jonas Gahr Støres I bevegelse ... 20
4.2.1. Partiets identitet i bevegelse ... 20
4.2.2. Partipolitiske framtidsvisjoner i bevegelse ... 23
4.2.3. Sosialdemokratiets trusselbilder i bevegelse ... 25
4.2.4. Et politisk kart med ulike posisjoner i I bevegelse ... 27
4.3. Posisjonering i Sylvi Listhaugs Der andre tier ... 28
4.3.1. Hvem tør der andre tier? ... 28
4.3.2. Hvorfor tier andre? ... 31
4.3.3. Hva ties det om?... 32
4.3.4. Et politisk kart med ulike posisjoner i Der andre tier ... 35
4.4. Posisjonering i Knut Arild Hareides Det som betyr noe – Et KrF for vår tid ... 36
4.4.1. Å lytte til alarmklokkene - partiets fornyelsesstrategi ... 36
4.4.2. Å beskytte sin egen lommebok - posisjonering mot Fremskrittspartiet ... 39
4.4.3. Den tredje veien - om norsk blokkpolitikk ... 40
4.4.4. Et politisk kart med ulike posisjoner i Det som betyr noe – Et KrF for vår tid ... 42
5. Overordnede verdier og normer – et komparativt blikk ... 44
5.1 Ideologiske og verdiforankrede posisjoner ... 44
5.2 Posisjonering ved å etablere allianse og motstandere... 46
5.3 Partipolitisk retorikk etter de store fortellingenes død... 47
6. Avsluttende betraktninger ... 48
7. Litteraturliste ... 50
1.Innledning
1.1 Å forstå sin egen tid: oppgavens relevans og formål
Norsk partipolitikk gjenspeiler på mange måter det akselererende forandringstempoet i vår tid. Om vi spoler tida tilbake noen tiår, for eksempel til 1990-tallet, vil vi se et ganske annet partipolitisk landskap enn i dag. Høyres og Arbeiderpartiets langvarige posisjon som de to største partiene var stabil fram til stortingsvalget 1997, da Fremskrittspartiet ble landets neststørste parti (Jupskås og Garvik, 2020). Arbeiderpartiet hadde ennå ikke åpnet for
regjeringssamarbeid med andre partier, og Erna Solbergs kongstanke om å samle alle partiene på høyresiden i et forpliktende regjeringssamarbeid var ikke lansert. Skillelinjene mellom ulike partier var klarere, og det ble ikke på samme måte som i dag stilt kritiske spørsmål til modellen med en høyre- og en venstreakse i norsk partipolitikk. Et regjeringssamarbeid mellom partier som Senterpartiet og SV eller Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti lå langt inn i fremtiden, og enda fjernere var tilnærmingen mellom Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti. Siden skillelinjene i dag både er mindre tydelige og mindre stabile, har jeg i denne oppgaven valgt å rette søkelyset mot hovedtendenser i norsk partipolitisk ideologi og
posisjonering i det tiåret vi akkurat har lagt bak oss.
Det er mange ulike innganger for å forstå det særegne ved sin egen samtid. En av de ledende stemmene innen retorisk kritikk, professor Edwin Black, har uttalt følgende om forholdet mellom retorikk og historieskriving: «Det er mindre slik at vi har behov for autoritet enn at vi har bruk for orden, og den dømmende fasen innenfor kritikken er en måte å skaffe orden i historien på» (1999, s. 7). Ifølge Black kan altså en vurderende og stillingstakende retorisk kritikk bidra til å forstå historien, og jeg vil legge til: forstå sin egen samtid. En kjent frase fra viktoriansk historiografi, som antakelig stammer fra den politiske historikeren John Robert Seeley, hevder at politikk er nåtidens historie (Hesketh, 2014, s. 105). Tanken om at en vurderende kritikk kan bidra til å skape orden og at politikk er samtidens historie danner bakteppet for denne oppgaven. Formålet mitt er å forsøke å avdekke noen tekststrategiske mønstre i den ideologiske posisjoneringen til noen av de mest innflytelsesrike politikerne i Norge i dag og vurdere om disse eventuelle mønstrene kan fortelle oss noe om det særegne ved samtidens politiske retorikk.
Når målet er å utforske ideologi og posisjonering, er det fruktbart å velge et format der partipolitikere gis mulighet til refleksjon og lengre tankerekker og der de uttaler seg på sine egne premisser, uten tidspress, avbrytelser eller andre begrensninger. Formatet bør kunne
åpne for helhetlige, nyanserte og ideologiforankrete ytringer. Valget mitt falt derfor på bokformatet. Synet på bokformatet som en mer dyptpløyende sjanger støttes av forlag og sakprosakritikere. Salgssjef Kjersti Myre fra Aschehoug forlag sier følgende om politikeres bokutgivelser: «Salgstallene viser at det er interesse for og etterspørsel etter en dypere debatt enn overskrifter og spisset mediekommunikasjon tillater» (Mjaaland, 2018). I Klassekampen uttaler kritikeren Espen Søbyes de samme tankene:
Det er vel en tanke om å oppfylle samfunnsoppdraget, og vi trenger jo også slike politiske bøker.
Politikerne når en breiere allmennhet gjennom bokformatet enn når de ytrer seg på Twitter og Facebook. Leserne må også kunne forvente å finne grundigere argumentasjon enn de for eksempel møter i sosiale medier (Larsen, 2018).
Noen bøker som gir en pekepinn om hvor skillelinjene går i norsk politikk i dag, er utgivelsene til fire av samtidens mest sentrale politikere: Erna Solbergs Mennesker, ikke milliarder (2011), Jonas Gahr Støres I bevegelse (2014), Sylvi Listhaugs Der andre tier (2018) og Knut Arild Hareides Det som betyr noe (2018).
1.2. Problemstilling og oppgavens struktur
Samtidens politikere bruker altså litterær sakprosa for å formidle sin politikk og sin ideologi på et mer dyptpløyende nivå enn andre arenaer tilbyr. For å undersøke mulige mønstre i denne ideologien vil jeg rette søkelyset mot tre overordnede perspektiver. Jeg vil belyse hvilke ideologiske verdier tekstene besitter, hvilke grupper som ekskluderes og hvordan tekstene posisjonerer seg overfor andre partier. På bakgrunn av disse tre overordnede perspektivene blir oppgavens problemstilling: Hvordan posisjonerer sentrale partipolitikere seg retorisk i dagens politiske landskap?
Strukturen i denne oppgaven inneholder tre hoveddeler: først teori og metode, deretter nærlesninger av enkelttekster og til slutt en komparativ analyse og en helhetlig vurdering. I kapittel 2 vil jeg presentere og begrunne valg av teoretiske rammeverk og operasjonalisere problemstillingen, og i kapittel 3 vil jeg skissere materiale og metode og belyse metodens styrker og utfordringer. Kapittel 4 inneholder nærlesninger av hver enkelt bok. Denne nærlesningen er delt i fem underkapitler der jeg først introduserer boka og dens kontekst, deretter tre dominerende og overordnende perspektiver i hver bok og til slutt en helhetlig oversikt med en modell over funnene i lesningen. Kapittel 5 inneholder en komparativ analyse der jeg diskuterer mulige ideologiske og posisjonerende mønstre jeg har avdekket i analysene og hva disse mønstrene kan fortelle om vår samtids politiske klima. I kapittel 6 henter jeg opp igjen problemstillingen for å gi noen samlende og avsluttende betraktninger.
2. Teori
Fordi problemstillingen min handler om å avdekke posisjonering i politiske tekster fra en postmoderne og massemediert tekstkultur, blir nyere retorisk kritikk den teoretiske bærebjelken i oppgaven. Studien min benytter teoretiske verktøy fra ulike tradisjoner. De viktigste er Edwin Blacks og Philip Wanders ideologikritikk, men jeg vil også benytte intertekstuell posisjonering med utgangspunkt i Julia Kristevas og Johan L. Tønnessons forståelse av begrepet. Funnene mine vil jeg plassere i politiske kart etter inspirasjon fra modellene til Algirdas Julien Greimas og Anja Sletteland.
To teoretikere som peker seg ut som særlig nyttige for mitt prosjekt, er Edwin Black og Philip Wander fordi deres formål er å avdekke teksters ideologi, både med et retorisk og et politisk blikk. Black representerer en retorisk kritikk som i motsetning til en generell ideologisk tekstkritikk retter søkelyset mot ideologienes språklige og stilistiske spor (Lund og Roer, 2014, s. 67). Wanders teori er en videreutvikling av Blacks teori og kan forstås i et
neomarxistisk og habermasiansk perspektiv fordi Wander vil bruke retorisk kritikk som et politisk redskap i kampen for samfunnets svakerestilte grupper (Lund og Roer, 2014, s. 19).
Edwin Black presenterer sin analysemodell i Rhetorical Criticism: A Study in Method (1965) og «The second persona» (1970). Hans prosjekt er å analysere fram ideologier i tekster, og det analytiske hovedredskapet hans er begrepet «andre persona» (Black, 1999, s.7). Black
lanserer dette begrepet for å belyse tekster i modernitetens massesamfunn. Han hevder at den neo-aristoteliske eller neo-klassiske kritikken med Aristoteles og Cicero som forbilder ikke rommer de nødvendige begrepene og redskapene som trengs i kritisk analyse av det moderne samfunnets tekster og tekstkulturer (Lund og Roer, 2014, s. 14-16). Black benytter Marx´
ideologibegrep: «[…] et nettverk av gjensidig sammenkoplete overbevisninger som fungerer epistemisk, og som former et menneskes identitet ved å bestemme hvordan det oppfatter verden» (1999, s. 9-10). Med dette ideologibegrepet retter Black søkelyset mot forfatternes holdninger og verdisyn slik de framkommer i tekstene.
«Andre persona» er et begrep som skal avdekke teksters ideologi ved å analysere
tilhørerkonstruksjoner, det vil si den rollen tilhøreren eller leseren er ment å identifisere seg med. Denne «andre persona» er en videreutvikling av de litteraturvitenskapelige begrepene
«implisitt forfatter» og «implisitt leser» som begge skal forstås som tekstuelle instanser og upersonlige størrelser, uavhengig av empiriske forfattere eller lesere (Villadsen 1999, s. 5 og Baldick, 2015 og Aarseth 1988, s. 28). Blacks begrep er også en tekstuell, upersonlig
størrelse, men den skal i tillegg tjene som en modell for den empiriske leseren. Hans
hovedpoeng er at tekstens innskrevne tilhørerkonstruksjon synliggjør tekstens holdninger og verdier. Dette begrunnes med at denne posisjonen gjennom språklige og stilistiske spor best formidler hvilken ideologi tekstens innskrevne tilhørerkonstruksjon skal besitte (Villadsen, 1999, s. 5-6). Black argumenterer for at det er gjennom retoriske virkemidler som troper og figurer at tekstens egentlige normunivers åpenbares. Den innskrevne andre persona kan leses som en personifikasjon av tekstens verdier eller som et synekdokisk tegn på tekstens ideologi, det vil si at andre persona blir en tekstlig delinstans som representerer helheten (Villadsen, 1999, s. 5). Dette betyr altså at andre persona er en rent tekstuell størrelse selv om den gis menneskelige egenskaper og oppfatninger. Black tydeliggjør dette forholdet mellom andre persona og forestillingen om et menneske av kjøtt og blod:
[I] den impliserte tilhøreren kan kritikeren se en modell av hva retorikeren ønsker at hans virkelige tilhører skal bli. Kritikeren kan se en forestilling om et menneske som blir projisert av diskursen, og selv om dette mennesket kanskje aldri blir legemliggjort, er det likevel en forestilling om et menneske (1999, s 10).
Som vist innledningsvis har Black et tydelig formål med sin retoriske kritikk: å skaffe orden i historien. Han vurderer dette som en plikt for ettertiden (1999, s.8). Med Blacks ord kan formålet i min oppgave være å skaffe orden i partipolitisk ideologisk retorikk på 2010-tallet, En historisk orden handler ikke minst om verdiers historiske forankring, og det blir kritikerens rolle å synliggjøre og belyse deres historiske relativitet, slik at de ikke framstår som
allmenngyldige sannheter. Blacks teori understreker altså den historiske verdien i retorisk kritikk, og dette perspektivet vil jeg ha med meg i min analyse for å utforske hvilke ideologier og skillelinjer som utpeker seg som særegne for vår historiske epoke.
Et nyttig supplement til Black teori er Philip Wanders begrep om en «tredje persona»
(Wander, 1984, s.209). Der Black snakker om en historisk plikt, understreker Wander også den politiske sprengkraften ved samtidig ideologi-kritisk analyse: «[…] ideological criticism joined with rhetorical theory is prepared to critique rhetoric legitimizing actions, policies, and silences relevant to the great issues of our time» (1984, s. 199). Han understreker at ideologi-kritikk primært er en åpning for å endre framtiden og å skape en annen verden:
«Ideological criticism makes sense in an historical context – the struggle to create the future»
(Wander, 1984, s. 206). Hvis en retorisk analyse skal forandre fremtiden, mener Wander at den må rette søkelyset mot de perspektivene som ikke nevnes i en tekst eller som taleren benekter relevansen til, det vil si det som er fraværende, avvist eller fornektet som en
objektivisert fremmed, og det er dette som inngår i begrepet «tredje persona» (1984, s. 209).
Det som ikke blir inkludert i andre persona, danner en «silhuett» av tredje persona
(Wander,1984, s. 209). Det er likevel en vesensforskjell mellom de to begrepene fordi «andre persona» utelukkende er en tekstuell størrelse, mens «tredje persona» både brukes som en egenskap ved teksten og et historisk eller diskursivt karaktertrekk: «Wanders pointer rækker dog ud over diskursen, når han betoner, at negationen ikke kun finder sted som en
fremmedgørelse gennem sproget. Også i historien kan tilstedeværelse negeres gennem tavshed» (Lund og Roer, 2014, s. 72).
«Tredje persona» kan delvis forstås som den kritiske retorikkens svar på Simone de Beauvoirs filosofiske begrep «Den andre» fordi det både tekstuelt og historisk kan representere
mennesker som er marginalisert på grunn av deres rase, kjønn, alder, religion, sosial klasse eller seksuell preferanse (Wander, 1984, s. 216). Beauvoirs poeng med begrepet «Den andre»
er at de som besitter samfunnets definisjonsmakt vurderer seg selv som «Den ene» og avviser, usynliggjør og undertrykker andre samfunnsgrupper, i Beauvoirs filosofi, kvinner: «Den andre blir bestemt som Den andre av Den ene som hevder seg som Den ene» (2000, s. 38).
Enhver tekst inneholder på denne måten en retorisk eksklusjon, og Wanders «tredje persona»
gjør det mulig for meg å undersøke både hvilke samfunnsgrupper og hvilke politiske perspektiver som forkastes eller usynliggjøres i partipolitikken i Norge i dag.
En forutsetning for en analyse av teksters ideologiske posisjonering er å se deres samspill med andre tekster og andre ideologier, det vil si tekstenes intertekstuelle spor. Jeg vil benytte begrepet intertekstualitet slik det fremkommer hos Julia Kristeva: «[A]ny text is constructed as a mosaic of quotations; any text is the absorption and transformation of another» (1974, sitert i Moi 1986, s.37). Ytringer må altså forstås i et samspill med andre ytringer, og Tønnesson skiller mellom tekstsamspill og normsamspill. Tekstsamspillet handler om eksplisitte teksthenvisninger, og normsamspill kan både handle om språklige og kulturelle normer (Tønnesson, 2010, s. 185). I min studie vil en analyse av tekst- og normsamspill brukes for å belyse ideologisk og politisk posisjonering med og mot alternative oppfatninger.
Min studie vil altså benytte tre ulike teoretiske verktøy: andre persona, tredje persona, og intertekstualitet. Dette innebærer en analytisk kompleksitet der illustrerende modeller eller kart kan være nyttige for å strukturere overordnede funn. Jeg har derfor latt meg inspirere av Anja Slettelands begrep om «politiske kart». Politiske kart blir definert som et normsett som gjør det mulig for folk å navigere i et politisk landskap og finne et rom for sine egne
synspunkter. Hensikten med dette begrepet er å fortette sentrale komponenter, inndelinger og
koordinater i et enkelt bilde (Sletteland, 2016, s. 98). Et slikt bilde kan bidra til å tydeliggjøre ulike ideologier og verdiene i mitt tekstutvalg.
Politiske kart kan også kombineres med strukturalistisk analyse. Både kart og strukturalisme tegner opp systemer der ulike kategorier fungerer i et relasjonelt samspill (Skei, 2017). I en analyse av ideologisk posisjonering har jeg derfor valgt å kople politiske kart til min egen variant av den strukturalistiske litteratur- og språkforskeren Algirdas J. Greimas aktantmodell.
Denne modellen består av ulike narrative funksjoner eller aktanter i skjønnlitterære
fortellinger, ikke minst eventyr (Hébert, u.å). Modellen er overførbar til sakprosa fordi den kan illustrere sakteksters formål og ulike posisjoneringer.
Modellen ser opprinnelig slik ut:
Jeg har latt meg inspirere av Greimas` aktanter «subjekt», «objekt/mål», «hjelpere» og
«motstandere». «Subjekt» vil i min modell representere tekstenes formål og prosjekt. Den overordnede ideologien vil plasseres i objekt/mål-aktanten, analysert gjennom Blacks
tilhørerkonstruksjon andre persona, funksjonen som «hjelper» og «motstander» viser hva eller hvem tekstene posisjonerer seg sammen med og vekk fra, i min modell omtalt som «allianser»
og «motstandere». I tillegg vil jeg legge til «tredje persona» som en femte aktant. De ulike pilene illustrerer aktantenes rettethet og intertekstuelle samspill.
Kartet eller aktantmodellen i min oppgave blir derfor seende slik ut:
I denne modellen er aktantene «formål» og «andre persona» i den midtre kolonnen for å illustrere at disse er bærere av tekstenes intensjoner og ideologier. Fordi tekstenes ideologi kan forstås som en realisering av tekstens formål og overordnede prosjekt, har jeg valgt å rette pilen fra «formål» til «andre persona». «Andre persona» posisjonerer seg overfor allianser og motstandere, og derfor går det piler ut fra «andre persona» til disse aktantene. Fordi det som ikke blir inkludert i andre persona, ifølge Wander danner en «silhuett» av tredje persona, går det også en pil fra «andre persona» til «tredje persona».
Min retoriske analyse av hvordan samtidens politikere bruker litterær sakprosa for å formidle sin politikk og sin ideologi vil altså basere seg på Blacks teori om andre persona, Wanders teori om tredje persona og Kristevas og Tønnessons forståelse av intertekstualitet. Funnene mine vil jeg skissere i min variant av Slettelands politiske kart der jeg bruker Greimas aktantmodell.
På bakgrunn av denne teorien vil en operasjonalisering av problemstillingen derfor være:
• Hvilke ideologiske og verdiforankrede posisjoner finner vi i bøkene, og hvordan bygges disse opp gjennom en innskrevet andre og tredje persona?
• Hvordan posisjonerer tekstene seg ved å etablere allianser og motstandere?
3. Materiale og metode
Formålet med dette kapittelet er å redegjøre for mine valg av materiale og metode og å belyse hvordan disse valgene kan bidra til å besvare min problemstilling. Jeg vil også vurdere
innvendinger mot de valgene jeg har tatt for å avdekke hva dette materialet og denne metoden ikke vil bidra til å kartlegge i min analyse. Først vil jeg ta for meg oppgavens materiale og deretter vurdere analysens kvalitative metode.
3.1. Materiale
Materialet i mitt masterprosjekt er altså fire politiske debattbøker skrevet av sentrale rikspolitikere i vår samtid. Disse fire bøkene er valgt for å ivareta en kombinasjon
av nærlesning og bredde. Utvalget mitt er basert på tre hovedkriterier: sjanger, aktualitet og partipolitisk bredde.
Sjanger: I utgangspunktet er disse bøkene sjangermessig interessante fordi de representerer en krysning mellom selvbiografier og debattbøker. Jeg har valgt denne sjangeren fordi den gir et innsyn i hvordan politikere velger å posisjonere seg når de selv setter dagsorden, på egne premisser. Bøkene gir meg innsyn i en ideologisk posisjonering i et mindre tabloidisert format enn flere andre retoriske arenaer i et postmoderne mediesamfunn. Om jeg hadde valgt et større utvalg kortere skriftlige eller muntlige ytringer, ville jeg gått glipp av det innsynet bokformatet gir. Sjangervalget mitt innebærer at søkelyset rettes mot den delen av den posisjonerende retorikken som synliggjøres innenfor én bestemt retorisk arena, og denne avgrensningen innebærer at den retorikken som dominerer i TV-medier og dagspressen ikke belyses i oppgaven.
Samtlige bøker inneholder sjangerkonvensjoner både fra selvbiografier og fra rene debattbøker. De kombinerer personlige historier og politisk debatt, men i ulik grad og på forskjellige måter. Mennesker, ikke milliarder vektlegger Solbergs personlige preg på Høyres politikk, men oppfyller ellers få av selvbiografiens sjangernormer om å by på det mer private.
I bevegelse bærer preg av en dialogisk form med to ulike stemmer, Jonas Gahr Støre og LO- og Arbeiderparti-rådgiveren Jonas Bals. Boka kombinerer private historier, politikk og mer filosofiske betraktninger. Der andre tier er den boka som i størst grad ligner selvbiografien med et gjennomgående personlig perspektiv. Det som betyr noe er en bok som
gjennomgående kombinerer en personlig vinkling og debatt av politiske saksfelt.
Aktualitet: Siden oppgaven handler om å undersøke posisjonerende mønstre ved partipolitisk retorikk i dag, er aktualitet et avgjørende kriterium. Jeg ønsket å ta for meg toneangivende stemmer, og derfor ble bøkene til disse toppolitikerne valgt.
Partipolitisk bredde: For å kunne avdekke noen trekk ved partipolitisk retorikk i Norge er det avgjørende å ha et materiale som dekker ulike politiske partier. Valget mitt falt
på bøker skrevet av politikere fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og
Arbeiderpartiet. Dette dekker partier fra ytterste høyre til det mest sentrumsnære partiet på venstrefløyen. Mennesker, ikke milliarder er skrevet av Høyreleder Erna Solberg i samarbeid med Odd Isungset. Høyre er Norges neststørste parti og et konservativt parti (Høyre, u.å.).
Solberg omtaler partiets ideologi som liberalkonservativ (Solberg, 2011, s. 7). I bevegelse er skrevet av Arbeiderpartiet nyvalgte partileder Jonas Gahr Støre i samarbeid med Jonas Bals.
Arbeiderpartiet er Norges største parti og deres politiske ideologi er sosialdemokratisk
(Arbeiderpartiet, u.å.). Der andre tier er skrevet av Fremskrittsparti-politikeren Sylvi Listhaug i samarbeid med Lars Akerhaug kort tid etter at hun ble valgt til partiets nestleder. Det tilhører høyresiden i norsk politikk, i en aksemodell på ytterste høyrefløy, og det betegner seg selv som et liberalistisk folkeparti (Fremskrittspartiet, u.å. og Stortinget, 2020). Det som betyr noe er skrevet av den daværende partilederen i Kristelig Folkeparti, Knut Arild Hareide, i
samarbeid med Erik Lunde og Emil André Erstad. Kristelig Folkeparti er et
kristendemokratisk parti som regnes som et ikke-sosialistisk sentrumsparti (Kristelig Folkeparti, u.å.).
Disse fire bøkene, i tillegg til SV-leder Audun Lysbakkens Frihet sammen fra 2015, er de eneste som har blitt utgitt av dagens partiledere og nestledere. For å få plass til en grundig nærlesning innenfor oppgavens omfang har jeg valgt å begrense utvalget til fire bøker. De to største partiene, Arbeiderpartiet og Høyre, hører naturlig med i et slikt utvalg, og jeg ønsket også å inkludere Fremskrittspartiet fordi dette partiet representerer noe særegent i det norske politiske klimaet, med sin kombinasjon av liberalisme og høyrepopulisme. Kristelig
Folkeparti ble valgt framfor SV fordi en utelukkelse av samtlige sentrumspartier ville vært en åpenbar mangel ved utvalget og fordi venstresiden er representert ved Arbeiderpartiet.
3.2. Analysens kvalitet og begrensninger
Min undersøkelse har en tekstanalytisk og komparativ tilnærming der tekstene er
analysemateriale, og derfor er det formålstjenlig å bruke kvalitativ metode. Ifølge Guba og
Lincoln er de sentrale evalueringskriteriene i kvalitative studier troverdighet, overførbarhet, pålitelighet og bekreftbarhet (Shenton, 2004, s. 64).
Troverdighetskriteriet handler i min studie om teorivalg og materialutvalg. Fire av Guba og Lincolns troverdighetskriterier er: a) bruk av etablerte forskningsmetoder b) triangulering c) inngående beskrivelse av fenomenet som undersøkes d) undersøkelse av tidligere
forskningsresultater for å vurdere i hvilken grad prosjektets resultater stemmer overens med tidligere studier (Shenton, 2004, s. 64-69). Min studie baserer seg på etablerte teorier i retorisk analyse, og bruken av flere teoretiske verktøy utgjør en variant av metode- triangulering. På samme måte kan tekstmaterialets politiske bredde forstås som en
datatriangulering. Det kan imidlertid stilles spørsmål ved omfanget av kun fire bøker og at flere partier og politiske fløyer ikke er representert i utvalget. Ikke minst kan det være en svakhet at ingen grønne eller sosialistiske partier er med i utvalget. Når det gjelder inngående beskrivelse av fenomenet, har jeg valgt å nærlese ulike tekstpartier som er eksplisitt koplet til bøkenes uttalte prosjekt og som behandler dominerende saksfelt i bøkene som helhet.
Troverdigheten i undersøkelsen ville kanskje vært sterkere om samtlige kapitler i bøkene hadde vært gjenstand for nærlesende analyse. Jeg har heller ikke trukket inn tidligere studier av disse bøkene spesielt eller den løse sjangeren «politiker-bøker» generelt. De viktigste grunnene til dette er at disse bøkene, så vidt jeg har kunnet finne ut av, ikke tidligere har vært korpus i akademiske studier innen fagfeltet retorikk og at bøkene ikke tilhører en etablert sjanger, men faller mellom selvbiografien, politiske memoarer og rene debattbøker.
Overførbarhet handler om prosjektets eksterne validitet, det vil si funnenes aktualitet i andre situasjoner. Guba og Linclon sier at denne aktualiteten er problematisk å påvise i kvalitative studier på grunn av funnenes begrensede omfang (Shenon, 2004 s. 69). Siden min studie er litterær analyse av enkeltverk, kan dette i utgangspunkt virke som en uaktuell problemstilling.
Men fordi jeg avslutningsvis forsøker å trekke noen mer generelle slutninger om partipolitisk retorikk og posisjonering i dagens politiske landskap, blir dette kriteriet likevel relevant.
Analysen er eksplisitt avgrenset til bøkenes samtid, så spørsmålet er om den er overførbar til andre politikere og eventuelt også til andre retoriske arenaer innenfor samme
samfunnsmessige kontekst. Det som taler for dette, er den partipolitiske bredden i utvalget, tekstens omfang og aktørenes sentrale posisjon. Det er likevel klart at dette ikke innebærer at funnene er representative for all partipolitisk retorikk i Norge i dag. Samtidig er det et
kjennetegn ved kvalitative studier at de bare skal forstås innenfor sine egne avgrensede
egenskaper. I min studie handler denne avgrensningen om bestemte politikerne, bøker og tidsepoke, selv om oppgaven avslutningsvis hever blikket og forsøker å se funnene i en større samfunnsmessig kontekst (Shenton, 2004, s.70).
Påliteligheten i kvalitative studier handler om at studienes prosesser gjøres så detaljert rede for at det er mulig for fremtidige forskere å gjenta arbeidet (Shenon, 2004, s.71). I min studie viser jeg hvordan ulike teoretiske verktøy forstås og brukes, og dette styrker studiens
pålitelighet. Premissene for valget av konkrete tekstpartier i materialet mitt er ikke på samme måte målbart. Samtidig er det brede tekstutvalget representativt for bøkene i sin helhet, så andre tekstpartier vil kunne vise den samme posisjoneringen og de samme retoriske tekststrategiene.
Bekreftbarhet er både knyttet til pålitelighet og triangulering. En detaljert metodisk beskrivelse styrker studiens bekreftbarhet, og triangulering reduserer effekten av
enkeltforskeres subjektive avtrykk (Shenon, 2004, s. 72). Tekstanalyse vil alltid innebære et slikt subjektivt avtrykk, men det er mitt håp at metodebredde, gjennomsiktighet og flere mulige tolkninger av samme tekstparti vil redusere dette avtrykket.
4. Analyse
En sentral komponent ved bøkenes aktualitet er den konteksten de ble utgitt i, og jeg vil derfor først gjøre rede for den situasjonskonteksten som danner bakgrunnen for utgivelsene før jeg går inn i en nærlesing av de ulike tekstene.
Erna Solberg ble Høyres leder i 2004 og var kommunal- og regionalminister i Bondevik II- regjeringen i perioden 2001-2005 (Stortinget, u.å.). Stortingsvalget i 2005 var Høyres
dårligste valg noensinne, med 14,1% oppslutning (Høyre, u.å.). I Solbergs tale til landsmøtet i 2006 lanserte hun en ny partistrategi der Høyre skulle «snakke mindre om milliarder, og mer om mennesker» (Solberg, 2006). Dette sporet ble altså fulgt opp fem år senere, da hun utga Mennesker, ikke milliarder. Da hadde den rødgrønne flertallsregjeringen fullført én
regjeringsperiode og var halvveis i sin neste. Boka ble utgitt halvannet år før neste
stortingsvalg og kan forstås som en del av Høyres posisjonering før et viktig valg der de fikk 26,8% oppslutning (Valg, 2013).
Jonas Gahr Støre var statsråd i begge Stoltenberg-regjeringene; først var han utenriksminister i perioden 2005-2012 og deretter helse- og omsorgsminister fra 2012 til 2013 (Garvik, 2020).
Da I bevegelse ble utgitt, hadde han nylig blitt valgt som partiets nye leder. Forlaget omtaler Støres ulike roller mens boka ble til: Den ble påbegynt da Støre var minister, videreført da han var opposisjonspolitiker og sluttstilt av en partileder (Cappelen Damm, 2014). Boka kan derfor forstås både som en posisjonering fra en betydningsfull politiker i sin karriere oppover i partiet og som et behov for å fornye partiet etter at det mistet regjeringsmakten i 2013.
Sylvi Listhaug var landbruks- og matminister i regjeringen Solberg i perioden 2013-2015.
Deretter ble hun innvandrings- og integreringsminister både i Solbergs første og andre
regjering før hun ble justisminister i 2018 (Garvik og Tvedt, 2020). Der andre tier ble utgitt et halvt år etter at hun trakk seg som justisminister, og rett etter at hun ble valgt som
Fremskrittspartiets første nestleder. Boka kan leses som et posisjoneringsprosjekt fra en ledende statsråd som måtte trekke seg for å unngå et mistillitsforslag fra stortinget.
Knut Arild Hareide hadde vært partiets leder i sju år da Det som betyr noe ble publisert, og han hadde representert partiet på stortinget siden 2009 (Garvik og Tvedt, 2020).
Bokutgivelsen faller både sammen med en jevnt dalende oppslutning for partiet og med en intens debatt i partiet om hvorvidt det skal alliere seg med venstre- eller høyrefløyen i norsk
partipolitikk. Boka kan derfor leses som et debattinnlegg om partiets veivalg og behov for fornyelse.
4.1. Posisjonering i Erna Solbergs Mennesker, ikke milliarder
Mennesker, ikke milliarder er en erfaren partileders bok. Da boka ble utgitt i 2011, hadde Erna Solberg vært partileder i sju år. Den handler både om hvilket parti Høyre er i dag og i hvilken retning Solberg vil styre partiet. Tittelen inneholder en påstand om partiet: Det er opptatt av mennesker, ikke milliarder. I denne analysen skal jeg utforske bokas ideologiske posisjoneringer ved å utforske hva teksten legger i denne påstanden. Dette vil jeg gjøre gjennom en tredelt analyse der jeg først tar for meg en dominerende trope i teksten,
«kalkulatorparti», deretter tekstens beskrivelse av det norske samfunnet med tropen
«eventyr», og til slutt vil jeg utforske hvordan teksten knytter «mennesker» og «milliarder» til partiets innvandringspolitikk.
4.1.1. Tropen «kalkulatorparti»
Den uttalte hensikten med Mennesker, ikke milliarder er å formidle at Høyre er et parti som vil skape et samfunn det er godt å leve i, ikke et parti som først og fremst er opptatt av økonomisk profitt. Tittelen indikerer derfor en posisjonering mot en bestemt oppfatning av partiet og begrunnes slik: «Politikk må aldri reduseres til å handle om mer regulering eller mer penger. Derfor har jeg kalt denne boken Mennesker, ikke milliarder. Tittelen er valgt fordi jeg tror mer på mennesker enn systemer» (Solberg, 2011, s. 231). Dette perspektivet er også bærende i bokas forord:
Høyre har vært preget av det jeg vil kalle en rasjonalitetskultur hvor økonomiske modeller og analyser har vært svaret på det meste. […] Vi har vært fornuftige og flinke, men oppi det hele har vi kanskje glemt menneskene og bare tenkt på milliardene. Jeg ble forundret da jeg ble klar over at mange
oppfattet mitt parti på denne måten. For det er jo ikke et slikt bilde jeg får når jeg treffer høyrefolk rundt omkring i vårt landstrakte land. De tillitsvalgte som bruker mye av sin fritid på å arbeide for et parti og for en politikk de tror på, er ikke følelseskalde. De er tett på menneskene og tett på det som setter rammer for deres hverdag. Men vi må ta inn over oss at mange har oppfattet Høyre som et
kalkulatorparti. Det ligger ikke i min natur å ha en kalkulator-tilnærming til verden omkring meg. Jeg tror det er en forutsetning for å være en god politiker i dag at man møter mennesker, og at man har følelser og kan reagere på urettferdighet og overtramp. Politikk handler om å skape en best mulig hverdag og fremtid for menneskene som gir oss tillit (Solberg, 2011, s.9-10).
Her brukes den dysfemistiske tropen «kalkulatorparti» som en kontrast til et parti som er «tett på menneskene» og reagerer på «urettferdighet og overtramp». Denne tropen er sentral i bokas forord og siste kapittel. Den bygger opp en innskrevet tilhørerkonstruksjon som tilslutter seg synet på Høyre som et parti som er opptatt av innbyggernes velferd og livskvalitet, som en kontrast til et følelseskaldt kalkulatorparti. Samtidig er den impliserte tilhøreren innforstått med at Høyre tidligere «har vært preget av» av denne kalkulerende
ideologien, og derfor kan tropen også leses som en posisjonering mot krefter i partiet som representerer en rasjonalitetskultur med økonomiske modeller. Slik kan tropen også leses som en avvisning av noen av Høyres tradisjonelle kjernevelgere og byråkrater.
«Kalkulatorparti» som en avvist trope, kan altså leses som en intertekstuell respons på partiets negative omdømme som et «rikmannsparti». Denne intertekstuelle posisjonering kommer eksplisitt til uttrykk i bokas siste kapittel. Der henvender Solberg seg til daværende statsminister Jens Stoltenberg og kommenterer Arbeiderpartiets påståtte eierskap til
velferdsstaten: «Hvis jeg skal gi et godt råd til Jens Stoltenberg, er det at han ikke må late som om Arbeiderpartiet har bygget samfunnet og velferdsstaten alene» (Solberg, 2011, s.230).
Også Høyres visjon er ifølge Solberg «et samfunn med muligheter for alle» (Solberg, 2011, s.7). At avvisningen av partiet som et kalkulatorparti for rikfolk er en posisjonering mot venstresida, finnes altså nedfelt i tydelige tekstlige spor. Det kan også være fristende å lese tropen som en posisjonerende ytring mot Fremskrittspartiets selvutnevnte status som høyresidens parti «for folk flest» og «det nye arbeiderpartiet». Begrunnelsen for en slik tolkning er mer situasjonskontekstuell enn tekstuell: Ved valget i 2009 hadde
Fremskrittspartiet gått foran Høyre som Norges neststørste parti (Jupskås og Garvik, 2020).
At Solberg ikke retter direkte skyts mot Fremskrittspartiet, kan være fordi hun har invitert dem til et regjeringssamarbeid.
Når ideologien til den tekstuelle tilhøreren setter medmenneskelige verdier framfor profitthensyn, kan det være interessant å undersøke hvordan teksten skildrer et mennesker som faller utenfor samfunnsfellesskapet. I kapittelet «Utenforskapet» skriver Solberg om trygdeytelser:
Jeg ser ofte overskrifter med forenklede påstander om at mange av dem som står utenfor
arbeidsmarkedet, er kresne eller vil ikke jobbe. Men er det virkelig slik? Jeg tror problemstillingen er langt mer komplisert, og det ga jeg klart uttrykk for da Bergens Tidende intervjuet meg om forskerens [Jon Rogstad] påstand. Mitt hovedbudskap var at vi har et hjelpeapparat som sykeliggjør folk, og at inaktivitet forsterker utfordringene med å komme tilbake til arbeidslivet. Derfor vil Høyre lovfeste en rett og plikt til aktivitet for alle som mottar trygdeytelser (2011, s.115).
Solbergs uttalte «hovedbudskap» formidler en omsorg for trygdemottakere; de skal ikke sykeliggjøres av et misforstått hjelpeapparat og utfordringene med å komme tilbake til arbeidslivet skal ikke forsterkes. Disse påstandene etablerer en etisk ideologi som behandler trygdemottakere med verdighet. Slik innskrives en implisitt tilhører, en andre persona, som anerkjenner og respekterer disse samfunnsgruppene. Den retoriske strategien er
tillitsskapende; Høyre er opptatt av svakerestilte enkeltmennesker og de har en plan: De vil
«lovfeste en rett og plikt» som ivaretar trygdemottakernes interesser. Gjennom denne
tekststrategien etableres en tekstuell tilhører som er innforstått med at Høyre er et parti for
«mennesker», ikke «milliarder». Et par sider videre i kapittelet kan vi imidlertid lese følgende:
Vi sliter også med høyt sykefravær. Hver eneste arbeidsdag er det 800 000 nordmenn i arbeidsfør alder som er helt eller delvis borte fra jobb. 700 000 av dem mottar en eller annen form for ytelse fra det offentlige. Dersom vi regner på dette og ser hva dette koster, får vi noen skremmende tall. Samtidig ser vi hvor mye vi kan spare dersom vi arbeider målrettet for å hindre at så mange faller utenfor. Dersom tusen mennesker jobber i fem år, i stedet for å leve på trygd, blir resultatet en milliard kroner i pluss for samfunnet (Solberg, 2011, s.118)
Her blir trygdemottakere utelukkende vurdert i økonomisk termer: «Vi regner på dette og ser hva det koster», «hvor mye [vi] kan spare» og hvordan vi kan få «kroner i pluss». Denne retoriske tekststrategien bygger det opp en tekstuell tilhører med en økonomisk innfallsvinkel til utenforskapet; disse samfunnsgruppene betraktes som en økonomisk utgiftspost for
samfunnet.
Mennesker, ikke milliarder har altså en tilhørerkonstruksjon som både tilslutter seg en politikk med omtanke for enkeltmenneskers velferd og en politisk ideologi der enkeltmennesker vurderes økonomisk, som inntekts- eller utgiftsposter. Eller for å si det med tittelen:
«Mennesker og milliarder». En tenkt empirisk leser1 som leser med teksten, kan forstå dette som et ønske om å ivareta fellesskapets interesser ved å sikre den norske økonomien.
Tekstens ideologi er imidlertid bygget opp som en motsetning mellom et Høyre som er opptatt av alles velferd og et profittorientert Høyre. Derfor kan den kontrasterende tilhørerkonstruksjonen av en tenkt empirisk, kritisk leser oppfattes som en inkonsistens i verkets ideologi og uttalte hensikt. Denne inkonsistensen kan også forstås i et posisjonerende perspektiv, som en utilsiktet konsekvens av en helgarderende retorikk som ønsker å nå ulike empiriske lesere.
En tenkt, empirisk lesning som innbefatter inkonsistens og helgarderende retorikk medfører også at bokas overordnede mål problematiseres. Denne tenkte empiriske leseren vil stille spørsmål om det overordnede målet utelukkende er en endring av partiets omdømme, uten en forankring i partiets ideologi. I en slik kritisk lesning blir fornyelsesprosjektet utelukkende glasur for å endre partiets image, uten at det avspeiler en politisk realitet.
1 «Empirisk leser» er et resepsjonsteoretisk begrep som referer til en faktisk leser av kjøtt og blod (Tønnesson, 2010, s. 182)
4.1.2. Eventyr-tropen
I Mennesker, ikke milliarder vies mye plass til beskrivelse av det norske samfunnet. Det blir derfor nærliggende å undersøke sammenhengen mellom bokas uttalte hensikt om å endre Høyres misforståtte omdømme og denne beskrivelsen av det norske samfunnet.
«Eventyr» er en gjennomgående trope som brukes om Norge. Bokas to første avsnitt lyder:
Norge er et godt land å bo i. Med en gang vi drar utenfor landets grenser, ser vi hvor bra vi egentlig har det. Jeg skulle gjerne kunne forsikre mine barn og alle andre som vokser opp i Norge, om at man vi fortsatt kom til å ha det slik. Men jeg vet bare så utmerket godt at ingen kan gi den type lovnader.
Det er ingen naturlov som sier at det norske eventyret vil fortsette. For en politiker er det viktig å jobbe for at fremtidige generasjoner fortsatt skal kunne skryte av å bo i et av de beste landene i verden (Solberg, 2011, s. 7)
To viktige påstander i dette tekstpartiet er at «Norge er et godt land å bo i» og at «ingen naturlov […] sier at det norske eventyret vil fortsette». Den utbygde eventyr-tropen bygger her opp en andre persona med den ideologiske forestillingen at Norge skiller seg positivt ut fra andre land. Det bygges dessuten opp et fremtidsperspektiv om at landet trenger en bestemt politikk for at dette «eventyret» skal fortsette. Med pronomenet «vi» henvender teksten seg til nordmenn, og en slik posisjonering videreutvikles gjennom et intertekstuelt norsk
normfellesskap og norske historiekunnskaper, for eksempel at «[o]ljen har gitt oss en
eventyrlig velstandsøkning» (Solberg, 2011, s. 8). Gjennom den ideologien som innskrives i tilhørerkonstruksjonen formidles et Høyre som vil ivareta et norsk eventyr som inkluderer alle. Slik posisjoneres det mot synet på Høyre som et utelukkende profittstyrt parti, og sammenhengen mellom bokas hensikt og «et norsk eventyr» blir tydelig.
Som en motsetning til det norske vi-et bygger teksten opp to ulike varianter av en ekskludert tredje persona. Den ene består av ikke-norske mennesker. I formuleringer som: «Med en gang vi drar utenfor landets grenser, ser vi hvor bra vi egentlig har det» avvises «ikke-norske»
personer både fordi de ikke inkluderes i «vi-et» og fordi deres livskvalitet framstår som dårligere og ikke verdt å strekke seg etter. Den andre varianten av tredje persona er oppfatninger av det norske samfunn som ideologien eller den innskrevne andre persona usynliggjør, for eksempel venstresosialistiske partier som vil mene at den ideologien som innskrives i andre persona, representerer en selvtilfreds eller usolidarisk nasjonalisme. En tenkt kritisk, empirisk leser som fanger opp disse tekstlige eksklusjonene, vil kunne lese dem som et tegn på at Høyre vil forbeholde den norske rikdommen og oljeeventyret til mennesker med norsk pass, og derfor ikke overbevises om at Høyre er et varmt og inkluderende parti.
Det positivet bildet av Norge kan også forstås som en posisjonering mot andre politiske partier som klager over rikets tilstand. Eventyr-tropen blir da en intertekstuell ytring, for eksempel mot Fremskrittspartiets kritikk av utilstrekkeligheter i den norske velferdsstaten, Senterpartiets påstand om at norsk landbruk lider, Arbeiderpartiets fagforeningsfokus og allianse med et LO som etterlyser økt velstand for lønnsmottakere.
Eventyr-tropen kan altså leses som en intertekstuell posisjonering mot ulike politiske
motstandere. Svaret på spørsmålet om sammenhengen mellom en omdømmeendring av partiet Høyre og «det norske eventyret», blir derfor at Høyre sørger for at norske
fellesskapsinteresser ivaretas på best mulig måte, og derfor umulig kan avspises som et
«kalkulatorparti». Høyre etableres som en fremtidsgaranti; det er høyrepolitikk som sikrer at eventyret fortsetter.
4.1.3. Parataksen «Ali og Are»
I Mennesker, ikke milliarder vies det mye plass til innvandringspolitikk, fremmedfrykt og kulturelt mangfold. Det er derfor interessant å undersøke hvordan dette perspektivet forholder seg til bokas overordnede prosjekt. Et av kapitlene som omhandler innvandringspolitikk, bærer tittelen «Ali og Are». Denne tittelen inneholder en syntaktisk sideordning, en paratakse, mellom ulike nordmenn fra ulike kulturer, og Ali får syntaktisk forrang framfor Are. Slik skaper overskriften i seg selv en andre persona med et inkluderende syn på kulturelt mangfold.
I dette kapittelet skriver Solberg om integrering:
Integreringen handler ikke bare om å stille krav til dem som kommer hit. Det handler også om alle oss som er her. Vi må åpne oss mer, og må lære oss å akseptere ulikhet. Vi må bli flinkere til å sortere ut de forholdene som gir grunn til bekymring, vi må bli dyktigere til å bry oss om det som er det viktige og skille ut det som er uviktig. Vi må ikke la enkeltsaker med negativt fortegn bli større enn det er grunnlag for.
Mange mennesker kommer hit med et sterkt ønske om å bli en del av det norske samfunnet, og med et håp om å nyte godt av våre fellesgoder. De har et betydelig ansvar for å tilpasse seg våre normer og vårt verdigrunnlag. Men konformitet og ensretting er ikke noe mål for integreringen, derfor er det viktig at vi er åpne for annerledeshet, og at vi ser at våre egne normer også har godt av å bli utfordret av og til (2011, s. 57).
Den andre persona som innskrives i dette tekstpartiet, tilslutter seg bare delvis kapittel- tittelens anerkjennelse av mangfold. Den aksepterer ulikhet, ikke minst på grunn av de negativt ladede ordene «konformitet og ensretting». Samtidig blir tilslutningen moderert gjennom innvandreres ansvar for «å tilpasse seg våre normer». Pronomenvalget «vi» og «de»
forteller hvem som inkluderes i teksten og hvem som er «de andre». «Vi» og «våre» etablerer et norsk normfellesskap som bør åpne seg for annerledeshet og tørre å bli utfordret. På samme
måte etablerer pronomenene «de» og «dem» et utenforskap av mennesker som ikke tilhører det norske normfellesskapet. Are blir tekstens «vi», som et subjekt, og Ali blir tekstens «de andre», som et objekt. Objektiviseringen negerer tittelens syntaktiske likestilling og skyver
«Ali» ut. Slik får «Ali» en status som «det» eller «den», en status som er et vesentlig
karaktertrekk ved Wanders tredje persona. En slik status svekker den innskrevne tilhørerens inkluderende holdning til et kulturelt mangfold i Norge.
Utdraget kan også inneholde en posisjonering overfor Fremskrittspartiet. Når Solberg skriver at vi «må bli flinkere til å sortere ut de forholdene som gir grunn til bekymring» og at vi ikke må «la enkeltsaker med negativt fortegn bli større enn det er grunnlag for», kan dette være et intertekstuelt spor til Fremskrittspartiets ytringer i innvandringsdebatten. Når Solberg velger ord med sterke negative konnotasjoner som «konformitet og ensretting» for å understreke at kravet om Alis tilpasning til Are kan gå for langt, kan dette på samme måte tolkes som en kritikk av Fremskrittspartiets retorikk. Denne intertekstuelle posisjoneringen blir uttalt eksplisitt på slutten av kapittelet der Solberg gir ordet til Akhenaton Al-Madi Oddvar De Leon, leder i Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD):
Et veiskille for meg var at Høyres Erna Solberg satte integrering på dagsorden, ikke flyktningpolitikk.
Hun fokuserte på hva som skjer med alle barna som er født her, som vokser opp her og kalles andre generasjons innvandrerbarn. Disse ungdommene er jo norske, sa hun. Solberg startet en meget viktig prosess med semantikken. Men Fremskrittspartiet fremmedgjør konsekvent med bruken av ordet
«utlending» (Sitert i Solberg, 2011, s. 76).
Her låner Solberg stemmen til en autoritet i innvandringsdiskursen, og med det oppnår hun to ting: Hun posisjonerer seg mot Fremskrittspartiet og framstiller seg selv som en forkjemper mot diskriminering uten å være den eksplisitte adressaten bak ytringen.
En interessant formulering om innvandring til Norge lyder: «Mange mennesker kommer hit med et sterkt ønske om å bli en del av det norske samfunnet, og med et håp om å nyte godt av våre fellesgoder». Hvordan skal dette leses? Jeg vil trekke frem to mulige tolkninger av tilhørerkonstruksjonen i denne ytringen. I den ene tolkningen bygges det opp en
tilhørerholdning med en solidarisk innstilling til mennesker som har levd i krig og fattigdom og i Norge tilbys et liv med verdighet og trygghet. Denne lesningen støttes av bokas prosjekt, eller kommunikative formål, om at Høyre er et medmenneskelig parti og av andre
inkluderende ytringer om innvandring. I den andre tolkningen etableres en mer kritisk tilhørerholdning der innvandring medfører et innhogg i norske velferdsgoder. Denne
lesningen støttes av ordvalget i «nyte godt av», «våre» og «fellesgoder». Godene som tilbys, tilhører ikke menneskene som kommer hit, de er «våre», altså nordmenns, og «nyte godt av»
gir konnotasjoner til noe ufortjent, som ikke er gevinst av eget arbeid. Ordet «nyte» blir for eksempel definert av språkrådets ordbok som «ha fordel av» eller «ta til seg» («Nyte», u.å.). I en slik tolkning svekker ytringen tekstens formål om å avvise at Høyre er et kalkulatorparti, og den gir også Solberg en holdning til innvandring som ligger nært det Fremskrittspartiet hun posisjonerer seg mot.
Den ideologien som innskrives i andre persona når det gjelder integreringspolitikk, er altså inkluderende samtidig som den i én lesning understreker at innvandring er kostbart for velferdsstaten Norge. I denne lesningen blir ideologien dobbel; «Ali» blir både inkludert og en utgiftspost.
4.1.4. Et politisk kart med ulike posisjoner i Mennesker, ikke milliarder
I denne analysen av ulike posisjoneringsstrategier i Mennesker, ikke milliarder er den overordnede ideologien at Høyre feilaktig blir oppfattet som et kalkulatorparti. I dette omdømmeprosjektet posisjonerer teksten seg primært mot Arbeiderpartiet og mot
Fremskrittspartiet. Mennesker uten norsk adresse og politiske meningsmotstandere på den politiske venstrefløyen ekskluderes, og innvandrere gjøres til en variant av en objektivisert tredje persona.
I min analyse har Mennesker, ikke milliarder en tilhørerkonstruksjon som både tilslutter seg en politikk med omtanke for enkeltmenneskers velferd og som tilslutter seg en politisk ideologi der enkeltmennesker vurderes økonomisk. Dette skaper en ideologisk inkonsistens fordi tekstens har kontrasten mellom «mennesker» og «milliarder» som en overordnet retorisk figur. Inkonsistensen kan imidlertid være en konsekvens av en helgarderende retorikk som benyttes fordi Solberg ønsker å nå ulike empiriske lesere og ulike velgergrupper.
Politisk kart med analysens hovedfunn:
4.2. Posisjonering i Jonas Gahr Støres I bevegelse
I bevegelse skrives i 2014, på et tidspunkt der Arbeiderpartiet er i en omskiftningsfase; de er et opposisjonsparti for første gang på ni år og har fått en ny leder etter tolv år med Jens Stoltenberg ved roret. Boka er skrevet som en samtale mellom Jonas Gahr Støre og Jonas Bals. Bals inntar delvis rollen som intervjuer og delvis som selvstendig meningsytrer.
Som tittelen antyder, er det maktpåliggende for Støre å skildre et politisk landskap i endring, og dette gjelder både sosialdemokratiet og samfunnsutviklingen. I tråd med dette lyder bokas undertittel: «Veivalg for det 21. århundre». I denne analysen skal jeg derfor undersøke hvilken retning Støre mener at disse veivalgene skal ta. Med utgangspunkt i tre sentrale endringer som vektlegges i boka, stiller jeg følgende spørsmål: Hvordan bør partiet fornye sin identitet, hvordan skal sosialdemokratisk politikk møte en ny tid, og hvilke krefter truer sosialdemokratiet i Norge?
4.2.1. Partiets identitet i bevegelse
Et overordnet poeng i I bevegelse er en fornyelse av Arbeiderpartiets politikk. Dette henger sammen med en endring av partiets identitet, som også vies mye plass i boka. I kapittelet
«Parti» skildres denne identiteten på følgende måte:
I begynnelsen var identiteten til partiet å være et klasseparti. Det var klasse framfor nasjon. Etter noen tiår utvikles en identitet som folkeparti, i og for nasjonen, men klart forankret i arbeiderklassen. Så har begrepet arbeid endret seg, den materielle tryggheten omfatter de mange og ikke kun de få, og vi har økt sosial mobilitet […] At oppslutningen holder seg på omtrent det samme nivået, kunne lede tanken til at det er noen ganske stabile, sosiale kjennetegn ved denne tredjedelen av velgerne. Det tror jeg vi må nyansere. Vi har en identitet som klart springer ut av arbeiderbevegelsens historie. Vårt mandat er å stå opp for alle de som lever av eget arbeid, vi har et oppdrag om å virke mot urettferdighet, om å være til for dem som sitter nederst ved bordet. Ser vi fremover, mener jeg vi skal legge til grunn at
sosialdemokratisk politikk kan appellere til alle deler av folket, og at vår politikk har som mål å utvikle et samfunn med kvaliteter for alle (Støre, 2014, s. 87).
Her skildrer Støre partiets utvikling fra et klasseparti til et parti som utvikler «et samfunn med kvaliteter for alle». Arbeiderpartiet er ikke lenger et rent klasseparti, og det er lenge siden det var det. Samtidig skal partiet fortsatt ta et klart standpunkt for en økonomisk klasse i nedre sjikt i samfunnshierarkiet, «de som lever av eget arbeid» eller «sitter nederst ved bordet». Her kombineres en konfliktmodell og en harmonimodell. På den ene siden skal partiet kjempe for undertrykte samfunnsgrupper nederst på rangstigen og for alminnelige arbeidertakere, noe som innebærer en kamp mellom ulike samfunnsgrupper. På den andre siden skal ikke partiet identifisere seg med særinteresser i strukturelle, kulturelle eller økonomiske motsetninger i et samfunn, men tjene «alles» interesser. Dette betyr en innskrevet tilhørerkonstruksjon, en andre persona, som både tilslutter seg ideen om et arbeiderparti for spesielle samfunnsgrupper og et arbeiderparti uten særinteresser. Slik blir posisjoneringen tosidig eller helgarderende;
Støre posisjonerer seg både med tradisjonelle kjernevelgeres klasseperspektiv og med bredere velgergrupper uten forankring i arbeiderbevegelsen.
Bals stiller et kritisk spørsmål om posisjoneringen vekk fra arbeiderklassen: «Det er lenge siden Arbeiderpartiet gikk fra å være et arbeiderparti til også å bli et folkeparti. Men kan det vedbli med å være et folkeparti uten å være et arbeiderparti?» (Støre, 2014, s. 95). Støre svarer:
Selvsagt ikke. Disse to tingene står ikke i motsetning til hverandre, arbeiderpartiet er tvert imot en forutsetning for folkepartiet. Det må fortsatt være en leveregel for Arbeiderpartiet å stå i nær kontakt med de brede lagene i samfunnet […] Samtidig tenker jeg at et parti som gikk i bresjen for å gi flere høyere utdanning, kan ikke låse seg til én gruppe i det norske arbeidslivet (2014, s. 95)
Når Støre her sier at partiet har gått «i bresjen for å gi flere høyere utdanning», viser ordet
«flere» nettopp til arbeiderklassen, som gjennom utdanningsrevolusjonen har løsrevet seg fra sin opprinnelige klassetilhørighet. I dette perspektivet kan Støres avvisning av et «arbeider- stempel» leses som et ønske om å forene arbeider- og middelklassen i en tid med høy sosial mobilitet og lite stabile skillelinjer mellom ulike samfunnsgrupper.
At Støres tosidige posisjonering kan leses som et uttrykk for ustabile samfunnsgrupper i et samfunn med høyt endringstempo, blir tydeligere når han posisjonerer mot to andre partier
som ifølge Støre «låser seg til» bestemte samfunnsgrupper, Senterpartiet og Kristelig
Folkeparti: «Det ville jo være som en versjon av Senterpartiet – blir det færre bønder, blir det færre stemmer til partiet, fordi velgergrunnlaget svinner. Eller Kristelig Folkeparti, som appellerer til krympende, kristne miljøer» (Støre, 2014, s. 95-96). Ved å posisjonere seg vekk fra disse partienes identifikasjon med bestemte velgere uttrykker han det umulige med å forankre Arbeiderpartiet i arbeiderklassen.
At Arbeiderpartiet skal være for alle samfunnets interessegrupper, kan dessuten leses som en avvisning av den tradisjonelle aksetenkningen i norsk politikk. Også her tjener Bals rollen som en klargjører av den ideologiske posisjoneringen ved å stille kritiske spørsmål: «Et klassisk spørsmål i denne forbindelse er jo hvor Arbeiderpartiet plasserer seg på høyre- venstre-aksen. Hva tenker du om dette? Er Arbeiderpartiet en del av venstresiden i norsk politikk?» (Støre, 2014, s.98). Støre svarer:
I det politiske landskapet gir det mening å si at vi er et sentrum-venstre parti - altså til venstre for sentrum og med åpenhet for samarbeid med partier rundt oss i dette landskapet. Det er verdt å minne om Reiulf Steens kjente formulering om at vi befinner oss på den siden som gir liv, på den side der hjerte banker: På venstre side.
Det som står seg ved høyre-venstre-aksen som politisk kompass, er synet på fordelingspolitikken- selve kjernen i det sosialdemokratiske prosjektet. Partiene til venstre vektlegger dette mer enn partiene til høyre, og jeg mener de fleste i sentrum heller i vår retning […] Høyre-venstre-aksen har også betydning i synet på fellesskapsansvar, hvilke oppgaver vi velger å løse og finansiere sammen.
Samtidig kommer det saksfelt og verdiladde temaer som ikke uten videre lar seg plassere på denne aksen. En akse som er blitt tydeligere, er synet på åpenhet mot verden utenfor – i alt fra handel og innvandring til bistand. Her er det ikke høyre-venstre-aksen som gir mest mening (2014, s. 98).
Her svarer Støre entydig i første setning: Arbeiderpartiet er et sentrum-venstre parti. Deretter lånes autoritet fra en av de ledende representantene for venstrefløyen i partiet, Reiulf Steen, med den velkjente metaforen om hjertet på venstre side. Denne metaforen tolkes tradisjonelt som et uttrykk for at de som står for «hjertevarme», inkluderende, sosialt rettferdige løsninger som tar vare på svake grupper, er venstresidens politikk. Etter dette entydige svaret kommer imidlertid et nyanserende forbehold: Arbeiderpartiet tilhører venstreaksen i fordelings- politikk, men ikke nødvendigvis i betente politiske konfliktområder som innvandring og bistand fordi disse temaene ikke kan plasseres langs en høyre- og venstreakse. Avvisningen av aksetenkningen i slike spørsmål kan være en allianseskapende posisjonering overfor Kristelig Folkeparti, som Støre har ønsket som samarbeidsparti (Johnsen, 2014). Kristelig Folkeparti har en bistands- og innvandringspolitikk som ikke kan plassere dem på høyresiden, og det ville være villedende å plassere dem på den politiske venstresiden. Samtidig tar Støre her et forbehold i avvisningen av den tradisjonelle aksetenkningen med et «ikke uten videre».
Dette kan skyldes at høyrepartiene Høyre og Fremskrittspartiet og venstrepartiene SV og Rødt står på hver sin side både når det gjelder handelspolitikk, innvandring og bistand.
Teksten innskriver en andre persona som anerkjenner de utfordringene som møter et
«særinteresseparti» i et ustabilt samfunn og er innforstått med at en ideologisk forankret aksetenkning tilhører en annen tid. Samtidig kan en ekskludering av bestemte
samfunnsgrupper bekrefte at Støre også vil beholde partiets tilhørighet hos bestemte samfunnsgrupper. Samfunnets øvre sjikt av arbeidsgivere og selvstendig næringsdrivende snakkes verken til eller om i sammenheng med partiets identitet og blir derfor en tredje persona. En slik ekskludering kan styrke den ideologien som handler om en politikk for «de som sitter nederst ved bordet».
4.2.2. Partipolitiske framtidsvisjoner i bevegelse
Et overordna poeng i I bevegelse er å vurdere hvordan sosialdemokratiet skal møte
utfordringer i en ny tid. Støre skriver følgende om bokas hensikt og visjon i første kapittel:
Etter disse spennende, givende og dramatiske årene i regjering ønsket jeg å skrive om politikk, jeg hadde et ønske om å belyse sosialdemokratiet fra flere innfallsvinkler.
Et perspektiv var å tenke høyt om sosialdemokratiets utfordringer og muligheter. Arbeiderpartiet tapte valget og mistet regjeringsansvaret. Samtidig er jeg overbevist om at sosialdemokratiet har de mest moderne løsningene for organisering av et godt samfunn, som gir mennesker frihet, tilhørighet og verdighet. Ordene sammenfaller: Vi lever i et samfunn i bevegelse, og jeg tilhører en politisk retning som kaller seg nettopp det, en politisk bevegelse. Testen er da: Klarer den politiske bevegelsen å forstå samfunnets forandringer? (2014, s.9)
[…]
«Bygge landet». Slagordet fra 1.mai 1946 inspirerer meg. Sosialdemokratiet har verdier om frihet, likhet og solidaritet som fundament. Nå trenger vi å drive vårt politiske arbeid på nye måter, ta inn over oss nye sammenhenger, nettopp vise evne til forandring, vise vilje til å fornye politikken. Det er hva denne boken handler om.
Flere kapitler bygger på samtaler. Disse måtte vi runde av da deadline for produksjonen nærmet seg, midt i en sommeruke. Nå inviterer vi til at samtalen fortsetter. For historikeren har rett. Det eneste konstante er forandringen. (2014, s.14).
Bokas uttalte hensikt er altså å vise at «sosialdemokratiet har de mest moderne løsningene for organisering av et godt samfunn», men med det forbeholdet at partiet må fornye sin politikk.
Denne hensikten etablerer her en andre persona som anerkjenner at Arbeiderpartiet trenger å gå i seg selv og snu noen steiner, men samtidig er innforstått med at partiet har svaret på nye politiske utfordringer i en ny tid. Fornyelsesprosjektet kan også leses som en personlig posisjonering innad i partiet fra dets nyvalgte leder.
Fornyelsesprosjektet kan i tillegg leses som en posisjonering både mot høyre- og venstresiden i det partipolitiske landskapet. I kapittelet «Partiet» omtaler Støre en høyredreining, eller en nyliberalistisk periode, i sosialdemokratiske partier i Europa, som han omtaler som «rådvill»:
[…] rådvillheten kan ikke reduseres til en høyredreining, det handlet også om å forholde seg til nye realiteter knyttet til økonomi, teknologi og globalisering, det handlet om frustrasjonen ved å erfare at kjente virkemidler ikke lenger var til rådighet. Og partiene lenger ute til venstre er i seg selv et bevis for at analysen ikke treffer – de som mener å være de sanne forvaltere av arbeidende menneskers interesser, er som oftest små eller marginale partier. Hadde de hatt rett, ville de ha vokst kraftig i oppslutning (2014, s. 88).
Her avvises Arbeiderpartiets tradisjonelle politiske virkemidler og venstresidens løsninger, samtidig som nyliberalismen tolkes som et famlende, men kanskje helt nødvendig forsøk på en ny politikk. Dette er altså en posisjonering vekk fra venstrefløyen i partiet og en
tilnærming mot høyresidens mellompartier i norsk politikk, ikke minst ved å anerkjenne at
«partiene lenger ute til venstre» besitter en forfeilet samfunnsanalyse.
At fornyelsesprosjektet inneholder en tydelig partipolitisk posisjonering, blir ytterligere konkretisert i kapittelet «Opprinnelsen - om sosialdemokratiet før og nå» der Støre skriver om nye oppgaver i vår tid:
Alt dette krever evne til fornyelse. Jeg kaller det “å løfte politikken opp et nivå”, invitere til nye
partnerskap mellom offentlige, private og ideelle i samfunnet, koble politikkområder som før var adskilt – som helse, ernæring og miljø – og søke nytenking rundt hva som motiverer til endret adferd: Er det bare lønn, eller også fritid, eller andre goder? Listen er lang (2014, s.77).
En åpning for private og ideelle samfunnsaktører og et spørsmålstegn ved LOs kjernesaker som lønnskamp er det nærliggende å oppfatte som god, gammeldags høyrepolitikk. Igjen allierer altså Støre seg med partiene til høyre for Arbeiderpartiet. Dette bildet er imidlertid ikke entydig. Gjennom andre ytringer posisjonerer Støre seg tydelig mot den samme tradisjonelle høyrepolitikk:
Likevel er det mer som står på spill for fellesskapsløsningene i vår tid enn på lenge. Blant annet i møte med en politisk høyreside som vil drive politikk på budskapet om at mindre felles ansvar gir større individuell frihet. Det vil svekke fellesskapets ansvar og redusere inntektene til velferdsstaten gjennom skattekutt. Det kommer til å øke ulikhetene mellom folk. Det er dette vi skal mobilisere mot (Støre, 2014, s.64)
Her mobiliseres det til kamp mot en høyreside som representerer en trussel; noe «står på spill», og det er venstresidens retorikk som benyttes; «individuell frihet» og «skattekutt»
representerer en fare, og «fellesskapets ansvar» er et gode. Ulikhet skal bekjempes og velferdsstaten beholdes.
Støres partipolitiske posisjonering er altså langt fra entydig. Den innskrevne
tilhørerposisjonen tilslutter seg samtidig private løsninger og styrking av velferdsstaten, og
