De yrkesfaglige utdanningsløpene
6.3 Opplæringsmodeller for lærlingløp
6.3.1 Beskrivelse og innspill
Opplæringen i yrkesfagene er i hovedsak organisert i en 2 + 2 modell
I den nasjonale tilbudsstrukturen er den vanligste måten å organisere fagopplæringen på 2 år i skole etterfulgt av 2 år i bedrift, den såkalte 2 + 2-model-len. Faget yrkesfaglig fordypning (YFF) tilrette-legger for tidlig praksis i arbeidslivet i løpet av de 2 første årene. De fleste lærefagene er organisert på denne måten, men enkelte lærefag avviker fra dette ved å ha lengre opplæringstid i en virksom-het, mens noen fag følger særløpsmodeller med 1 års opplæring i skole og 3 års opplæring i en virk-somhet. Noen yrkesfaglige løp fører til yrkeskom-petanse uten fag- eller svennebrev. I disse utdan-ningene skjer opplæringen i skole, men med prak-sisperioder i arbeidslivet. Dette er en vel ansett vei til yrkeskompetanse. Hvordan opplæringen er organisert, er definert for hvert enkelt fag i lære-planen. Slik er organiseringen av opplæringen i stor grad standardisert. Majoriteten av lærefa-gene følger samme opplæringsløp, og opplærings-tiden er lik – 2 års opplæring i skole og 1 år opplæ-ring og 1 år verdiskaping i en virksomhet.
På lokalt nivå er det mulighet for å tilrette-legge for alternative måter å organisere opplærin-gen på. Lokale løsninger kan være fleksible veier til yrkeskompetanse både på individnivå og på gruppenivå, for eksempel gjennom vekslingsløp.
Utvalget har beskrevet disse ordningene i del-utredningen.
I løpet av de siste årene er vekslingsmodeller utprøvd i Norge. I en vekslingsmodell tegner eleven en lærekontrakt med en bedrift på et tidli-gere tidspunkt. Elevene veksler deretter fram og tilbake mellom opplæring i skole og i bedrift
gjen-nom opplæringsløpet. Veksling kan organiseres på ulike måter, for eksempel gjennom kortere eller lengre perioder med bedriftsopplæring. Selv om det i 2 + 2-modellen er mulig å få til en veks-ling lokalt mellom skole- og bedriftsopplæring i de 2 første årene gjennom faget yrkesfaglig fordyp-ning, skiller vekslingsmodellen seg fra 2 + 2-modellen ved at lærekontrakten tegnes på et tidli-gere tidspunkt i opplæringsløpet. Lærlingen har dermed tilknytning til opplæringsbedriften tidli-gere. Videre veksler elevene mellom de to opplæ-ringsarenaene gjennom løpet, og ikke kun i de 2 første årene. I andre land med lærlingordning er opplæringen organisert gjennom en vekslingsmo-dell. I Danmark tegner elevene for eksempel lære-kontrakt etter å ha fullført et grunnforløp og veks-ler deretter mellom bedrifts- og skoleopplæring.
Opplæringstiden varer mellom 1 og 5 år. I Tysk-land er lærekontrakt en forutsetning for å starte på yrkesfag på videregående nivå innenfor de fleste av lærefagene, og elevene veksler mellom de to opplæringsarenaene gjennom hele opplæ-ringsløpet. Opplæringstiden varer i mellom 2½ og 3½ år.
Utvalget har i delutredningen beskrevet utprøvingen av vekslingsmodeller i Norge. Evalu-eringen viste at erfaringene i hovedsak er gode, men administrativt krevende. Veksling krever et tettere samarbeid mellom skole og bedrift. En sentral utfordring er at skolene må tilby og organi-sere veksling i tillegg til det ordinære tilbudet.
Utvalget har mottatt ulike innspill om behov for endring av opplæringsmodellen
Blant partene i arbeidslivet er det variasjon i synet på 2 + 2-modellen og hvor godt den fungerer.
Noen mener 2 + 2-modellen fortsatt skal være en hovedmodell, andre mener den ikke passer for alle utdanningsprogrammer eller elever. I flere av de tradisjonelle håndverks- og industrifagene er det mange som foretrekker denne modellen, men også innenfor disse fagene er det noen som ser behovet for mer fleksible løsninger. Faglig råd for teknikk og industriell produksjon mener model-len er en viktig bærebjelke i norsk fagopplæring, og at den bør opprettholdes som normalmodellen Figur 6.2
i fag- og yrkesopplæringen. Faglig råd for elektro-fag støtter også opp om 2 + 2-modellen, samtidig som rådet vil opprettholde avviksfagene fra modellen i elektrofagene som har lengre opp-læringstid i bedrift. Faglig råd for design og hånd-verk har påpekt at hovedmodellen fungerer for mange av elevene, men ikke for alle. Rådet mener at det er mange elever som ikke passer inn i dette systemet, og at det må være tilpassede løp. Byg-genæringens landsforening (BNL) mener veks-lingsmodellen er en god metode for å gi tidlig for-dypning til de elevene som har bestemt seg for et lærefag. NHO påpeker at bransjene selv, gjennom de faglige rådene, må definere hvilken opplæ-ringsmodell som er hensiktsmessig for fagene innenfor et utdanningsprogram.
6.3.2 Utvalgets vurderinger av opplæringsmodeller
Det kan være større rom for variasjon mellom lærefagene
Utvalget har slått fast at yrkesfagene har ulike behov og krav knyttet til seg. Utvalget mener at det er disse behovene og kravene som bør legge premissene for hvordan opplæringen i det enkelte lærefag skal organiseres, og hvor lang opp-læringstiden skal være. I 2 + 2-modellen er både organisering av opplæringen og opplæringstiden standardisert, og dermed ikke vurdert i lys av hva det er behov for av opplæring for at sluttkompe-tanse innenfor det enkelte lærefag blir best mulig.
Utvalget mener det er potensial for større grad av variasjon mellom fagene enn hva som er tilfellet i dag. Sluttkompetansen for hvert enkelt fag må være utgangspunktet for endringer. Samtidig må tilbudet være attraktivt for elevene, og fylkeskom-munene må ha mulighet til å tilby opplæring.
Det er de faglige rådene, sammen med utdan-ningsmyndighetene, som må vurdere hvordan opplæringen i de enkelte fagene skal organiseres, men utvalget vil her diskutere et mulighetsrom for å definere større grad av variasjon mellom lærefagene.
Utvalget ser styrker og svakheter ved både 2 + 2-modellen og vekslingsløp
2 + 2-modellen gir en bred inngang til yrkesfag på Vg1. Dette har vært et sentralt prinsipp i fag- og yrkesopplæringen. Brede innganger gir elevene en felles plattform og en bred introduksjon til et fagfelt på Vg1. Elevene kan dermed bruke tid til å bli kjent med et fagfelt og på å velge et framtidig yrke, samtidig som fylkeskommunene har mulig-het til å tilby opplæring i flest mulig fag til flest mulig. 2 + 2-modellen er i all hovedsak anerkjent på skoler og i store deler av arbeidslivet. Fordelen med at majoriteten av lærefagene følger 2 + 2-modellen er at opplæringen framstår som lett å forstå og grei å administrere. Det er ikke kommet store innvendinger mot 2 + 2-modellen, og å inn-føre én eller flere nye modeller vil få administra-tive og økonomiske konsekvenser. Bedriftene har eneansvaret for Vg3 i 2 + 2-modellen, noe som kan bidra til at bedriftene får et tydelig eierskap til opp-læringen. Arbeidslivets opplæringsansvar er en av styrkene ved norsk fag- og yrkesopplæring.
På den andre siden gir dagens system mindre rom for fleksibilitet fordi det er krevende for sko-ler å organisere alternativer. Det kan også være en utfordring at elevene kommer sent i gang med å fordype seg i et yrke. Elevene kan dermed få mindre mulighet og tid til å trene på bestemte ferdigheter og teknikker tidlig i opplæringen.
Videre er overgangen til lære en utfordring. Elev-ene som ikke finner en læreplass, blir stoppet sent i opplæringsløpet, og flere faller fra videregående opplæring. Lærlingordningen er ulikt forankret i arbeidslivet, og kulturen for å ta et opplærings-ansvar mellom bransjer og sektorer er ulik.
Vekslingsmodeller krever at elevene på et tidli-gere tidspunkt signerer en lærekontrakt. Dette kan bidra til å gi større forutsigbarhet i om det er mulig å fullføre opplæringen. Barrieren i 2 + 2-modellen flyttes til tidligere i løpet. En gruppe av elever vil trolig fortsatt slite med å skaffe seg læreplass, og kan dermed møte en barriere i å starte på yrkesfag. For elevene som har bestemt seg for lærefag, har vekslingsmodeller klare for-deler ved at elevene får fordype seg på et tidligere tidspunkt. Vekslingsmodeller krever dermed tidli-Figur 6.3
gere valg, og usikre elever mister muligheten til å prøve ut ulike lærefag. Tidlig oppstart av lære-tiden kan også føre til at flere elever vil måtte flytte tidligere hjemmefra.
I en vekslingsmodell er skolen tettere påkoblet og bidrar i å ta et opplæringsansvar i gjennom hele løpet. Vekslingsløp kan slik gi elev-ene økt støtte underveis i den fireårige opplærin-gen. Skolen og bedriften vil måtte samarbeide tet-tere, og eleven vil få erfaring med relevant og opp-datert utstyr tidlig i opplæringen. Selv om skolene fortsatt må ha verksted med utstyr, vil vekslings-løp slik kunne bidra til å lette utstyrstrykket på skolene. En klar fordel med vekslingsmodellen er en mer helhetlig opplæring for elevene. Bedrifte-nes villighet til å ta inn lærlinger er også knyttet til svingninger i økonomien. Dette forutsetter imid-lertid at bedriftene er villige til å ta et tidligere opplæringsansvar og med yngre elever enn i dag.
Utvalget ser behov for at det åpnes for større grad av variasjon i opplæringsmodell
Utvalget vil påpeke at 2 + 2-modellen ikke ivaretar behovene til alle elevene eller i alle lærefag. I del-utredningen pekte utvalget på at til tross for et fel-les mål om å utdanne fagarbeidere, uttrykker ulike deler av fagopplæringen forskjellige ønsker og behov for hvordan opplæringstilbudet bør være. Utvalget mener framtidige opplæringsmo-deller må ta hensyn til de ulike behovene fagopp-læringen har. Samtidig er brede innganger viktige for elevers muligheter til å kunne ta informerte valg, og for fylkeskommunenes muligheter til å tilby opplæring. Det kan være behov for å tenke annerledes om hvordan fag- og yrkesopplæringen er organisert. Utvalget ser to muligheter som kan bidra til å gi en opplæring som bygger opp om sluttkompetansen, og som gir større rom for vari-asjon både nvari-asjonalt og regionalt. Dette er at opp-læringsmodeller defineres nasjonalt i tilbuds-strukturen, i tillegg til større grad av fleksibilitet regionalt.
Ulike opplæringsmodeller for fag kan defineres nasjonalt med utgangspunkt i behov i bransjen Opplæringsmodell for det enkelte lærefag fastset-tes nasjonalt i den yrkesfaglige tilbudsstrukturen, og defineres med utgangspunkt i behovet i bran-sjen. Dermed åpnes det for økt variasjon i opplæ-ringsmodell mellom de enkelte lærefagene.
Basert på innspill utvalget har fått, vil trolig 2 + 2-modellen fortsatt være den vanligste formen, men variasjonen vil trolig bli større enn i dag.
Alterna-tive modeller kan handle om vekslingsløp, 1 + 3-og 3 + 1-modeller. Innenfor enkelte yrker kan 3-også skoleløp som gir yrkeskompetanse være en like aktuell mulighet. Bransjens behov må utredes, og valg av modell må støtte opp om den sluttkompe-tansen opplæringen skal føre til. Samtidig må opp-læringen være mulig å tilby for fylkeskommunene og være attraktive for elevene. De faglige rådene vil være sentrale i et slikt arbeid. Større grad av variasjon tilsier at elevene på et tidlig stadium må få tilgang på veiledning om hva opplæringsmodel-lene innebærer.
Større grad av fleksibilitet for at opplæringsmodell kan defineres regionalt i samarbeid med partene i arbeids-livet
Muligheten for å velge en annen opplæringsmo-dell enn 2 + 2-moopplæringsmo-dellen bør i større grad kunne vurderes regionalt i samarbeid med partene i arbeidslivet. Utvalget mener at i motsetning til i dag bør en skole kunne organisere opplæringen innenfor et lærefag i for eksempel et vekslingsløp, uten å også måtte tilby ordinær opplæring gjen-nom 2 + 2-modellen. Økt lokal fleksibilitet vil der-med kunne lette på det administrative trykket som mange skoler i dag erfarer med å organisere opplæringen i både vekslingsløp og et 2 + 2-løp.
Dette var en utfordring som evalueringen av utprøving av vekslingsmodeller identifiserte.4 Fyl-keskommunene kjenner til behovet i det regionale arbeidslivet, og kan dermed tilrettelegge opplæ-ringen i henhold til en nasjonal standard. En nasjonal standard skal bidra til å sikre at den kom-petansen som fagarbeideren oppnår, er overførbar på tvers av fylkeskommunale grenser. Innholdet i fagene og omfanget av skole- og bedriftsopplæ-ring må ligge fast.
Nasjonale rammer og regional fleksibilitet
Utvalget mener at det er hensiktsmessig å legge til rette for begge løsningene som er beskrevet ovenfor. Ulike opplæringsmodeller fastsettes nasjonalt i den yrkesfaglige tilbudsstrukturen for det enkelte lærefag, og fylkeskommunene får et større rom for å vurdere hensiktsmessig opplæ-ringsmodell regionalt med utgangspunkt i en nasjonal norm. Dermed skal ikke fylkeskommu-nene trenge å søke forsøk om de vil organisere opplæringen på en annen måte enn det som er fastlagt nasjonalt.
4 Nyen, T., M. Bjørnset og H. Høst mfl. (2018).
Opplæringstid kan innenfor visse rammer også variere mellom lærefagene
I dag er det svært lite variasjon i opplæringstid mellom lærefagene. I 2 + 2-modellen er opp-læringstiden standardisert mellom lærefagene, men med noen unntak i avviksfagene der opp-læringstiden er noe lengre. Dette gjelder enkelte fag innenfor utdanningsprogrammet for elektro-fag, i tillegg til rørleggerfaget og orgelbyggerfa-get.
OECD argumenterer for at opplæringstiden i bedrift bør reflektere både den kompetansen lær-lingen skal oppnå i faget, og individuelle behov hos lærlingen.5 Lærlinger vil typisk trenge mer opplæring i starten, og vil i løpet av opplærings-tiden bli mer og mer produktive. Bedriftenes kost-nader ved å gi opplæring vil slik ofte være større i starten, mens de vil ha inntjening når lærlingene kan bidra inn i produksjonen med verdiskaping. Å finne balansen i tidsbruk som reflekterer kostna-der og inntjening, er sentralt for å gjøre lærling-ordningen attraktiv for både bedriftene og lærlin-gene. Undersøkelser fra Tyskland og Sveits viser at det varierer mellom lærefagene hvor lang tid det tar å bli produktiv. Dette kan både reflektere hvor krevende et fag er, men også hvor utstyrs-tungt faget er. Hvis elevene må bruke mer tid på å øve på teknikker og utstyr utenfor produksjonen, vil det kunne ta lenger tid å bli produktiv og der-med bidra der-med verdiskaping. I både Sveits og Tyskland er det variasjon i opplæringstid mellom lærefagene som reflekterer disse forskjellene. I Danmark er det også variasjon mellom fagene i hvor lang tid det tar å fullføre løpet; spennet mel-lom alle fagene er fra 1 til 5 år. Tekniske fag tar vanligvis 3 til 3½ år å fullføre, mens servicerelaterte programmer ofte tar kortere tid, og varer i 2 år.
Utvalget mener det kan være rom for større variasjon i opplæringslengde mellom lærefag enn det som er tilfellet i dag. Det kan tenkes at det er behov for lenger eller kortere opplæringstid for å nå en sluttkompetanse mellom de ulike lærefa-gene. Utgangspunktet må være at sluttkompetan-sen i et lærefag krever kortere eller lengre opp-læringstid, for eksempel en variasjon på mellom 3½ og 4½. Utvalget mener at noe redusert eller økt læretid innenfor denne rammen ikke vil påvirke nivåinnplasseringen i Nasjonalt kvalifika-sjonsrammeverk (NKR). Yrkeskompetanse og fag- eller svennebrev ligger fast på nivå 4a. Det er derimot behov for mer kunnskap om hvor lang tid det tar å bli produktiv i et fag, for å kunne vurdere
denne problemstillingen nærmere. Beslutning om opplæringstid i de enkelte lærefagene bør tas av utdanningsmyndighetene i samarbeid med de fag-lige rådene.