Spørsmål:
«Vil statsråden ta et initiativ overfor Statsbygg slik at Justismuseet kan komme inn i lokaler mer egnet for museal virksomhet enn de de besitter i dag?»
Begrunnelse:
Justismuseet i Trondheim har en viktig rolle i å do-kumentere og formidle norsk rettshistorie. Museet er det eneste av sitt slag her til lands og har en betydelig samling fra rettsvesenet, politi og kriminalomsorgen.
Stiftelsen Norsk rettsmuseum ble etablert så sent som i 2001 og er lokalisert i det gamle Kriminalasylet I Trondheim, bygd som slaveri i 1830 årene. Lokalene er lite egnet som kontor- og utstillingslokaler og det har siden stiftelsen ble etablert vært arbeidet med å få utvidet til andre lokaler.
Statsbygg har utarbeidet et ferdig forprosjekt for å sette i stand nabobygningen, Det militære sykehus, for at Justismuseet kan ta disse lokalene i bruk. Foreløpig anslag viser at Justismuseet vil trenge en økning i årlig tilskudd på kr. 1,2 millioner. Et relativt beskjedent be-løp sett hen til den viktige funksjonen dette museet har i sin formidling av norsk rettshistorie.
På grunn av forventet bygge/rehabiliteringstid, vil det ta ca. 2 år fra oppdragsbrevet går til Statsbygg, før forventet husleieøkning vil begynne å gjøre seg gjel-dende.
Svar:
Justismuseet har en viktig rolle i formidlingen av norsk justishistorie og gjør en svært god innsats for å bidra til å gi sine besøkende god innsikt i viktige deler av denne. Jeg er kjent med at det foreligger ønske om mer hensiktsmessige lokaler for museet. Jeg leser spørs-målet fra representanten dithen at det her er snakk om initiativ i form av økt tilskudd og derigjennom økte driftsmidler til Justismuseet.
I så henseende må jeg vise til at Regjeringens be-vilgningsforslag for 2017 på den aktuelle posten er 4 974 000 kroner, jf. Prop. 1 S (2016-2017) for Justis- og beredskapsdepartementet. Det er ikke lagt inn særskilte midler til nye lokaler for Justismuseet i dette budsjett-forslaget. Budsjettet er nå til behandling i Stortinget.
SPØRSMÅL NR. 239
Innlevert 15. november 2016 av stortingsrepresentant Olaug V. Bollestad Besvart 23. november 2016 av helse- og omsorgsminister Bent Høie
Spørsmål:
«Mener statsråden at sykehusene og helseforetakene bør få lovpålagt samhandlingsplikt til beste for sam-funnet?»
Begrunnelse:
Kommunene har i Helse- og omsorgstjenesteloven an-svar for å samhandle med spesialisthelsetjenesten slik at helse og omsorgstjenestene i landet best mulig kan virke som en helhet.
Spesialisthelsetjenesten har også lovfestet plikt for samhandling med kommunene, men bare for å legge til rette for nødvendig samarbeid for tjenester omfattet av spesialisthelsetjenesteloven. At lovgiver har formulert samarbeidsforpliktelsene ulikt i disse to lovene, utfor-drer prinsippet om likeverd i samarbeidet.
Svar:
Som representanten viser til følger det av helse- og omsorgstjenesteloven § 3-4 andre ledd at kommunen
”skal samarbeide med fylkeskommune, regionalt hel-seforetak og stat, slik at helse- og omsorgstjenesten i landet best mulig kan virke som en enhet.” En tilsva-rende samarbeidsbestemmelse er inntatt i spesialist-helsetjenesteloven § 2-1e første ledd hvor det fremgår at de regionale helseforetakenes sørge for-ansvar også innebærer ”en plikt til å legge til rette for nødvendig samarbeid mellom ulike helseforetak innad i det regio-nale helseforetaket, med andre regioregio-nale helseforetak, fylkeskommuner, kommuner eller andre tjenesteytere om å tilby tjenester omfattet av loven.”
De aktuelle bestemmelsene er omtalt i lovens for-arbeider, jf. Prop. 91 L (2010–2011) Lov om kommu-nale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og om-sorgstjenesteloven), punkt 12.6.5. hvor det blant annet uttales:
”Etter dagens kommunehelsetjenestelov § 1-4 fjerde ledd plikter kommunen å samarbeide med blant annet fylkeskommunen. Fylkeskommunen har ansva-ret for den offentlige tannhelsetjenesten. Mange av de som har rett til fylkeskommunale tannhelsetjenester oppholder seg i kommunale institusjoner eller får kom-munale tjenester innen hjemmesykepleie og psykisk helsevern. For at innbyggere som har rett til fylkes-kommunale tannhelsetjenester skal få informasjon om
sin rettighet (via kommunal helse- og omsorgstjeneste) og gis mulighet til å få innfridd sin rett, er det nødven-dig at kommunen og fylkeskommunen samarbeider.
Kommunene har de siste årene også fått økte midler til tannhelsetjenester til rusmiddelavhengige i kommu-nal rusomsorg. For at disse skal kunne få nødvendig tannhelsehjelp er det avgjørende at kommunen samar-beider med aktuell fylkeskommune om organiseringen av tilbudet av tannhelsetjenester. Fylkeskommunen har også et ansvar for forebygging og folkehelsearbeid, og den er avhengig av et godt samarbeid med andre tje-nesteområder. Aktuelle samarbeidspartnere i kommu-nen i den sammenheng er skole, barnehage, helsesta-sjon, asylmottak mv.
Departementet er av den oppfatning at samarbeid mellom ulike deltjenester og tjenestenivå er påkrevet for at man skal være i stand til å gi den enkelte og befolkningen generelt best mulig helse- og omsorgs-tjeneste. Selv om det nå foreslås å innføre lovpålagte samarbeidsavtaler mellom kommuner og helseforetak, se kapittel 28, finner departementet det unaturlig å kun lovfeste at kommuner skal samarbeide med fylkes-kommunen. For å tydeliggjøre kravet til helhetlige og koordinerte tjenester, vil departementet derfor foreslå å videreføre dagens kommunehelsetjenestelov § 1-4 fjerde ledd, jf. lovforslaget § 3-4 andre ledd. For regi-onale helseforetak, er slik plikt foreslått i ny § 2-1 e i spesialisthelsetjenesteloven.”
Som det fremgår av forarbeidene har hensikten med aktuelle lovbestemmelser primært vært å lovfeste et krav om samarbeid for å sikre pasienter helhetlige og koordinerte tjenester i de tilfellene hvor tjenester ytes fra ulike deltjenester og tjenestenivåer.
Som representanten påpeker kan imidlertid for-skjeller i bestemmelsenes ordlyd oppfattes som om kommunene, i motsetning til de regionale helsefore-takene, er pålagt et videre samarbeidsansvar i den for-stand at kommunene i sitt samarbeid blant annet skal ha som mål at helse- og omsorgstjenesten i landet best mulig kan virke som en enhet. For spesialisthelsetje-nestens del kan ordlyden oppfattes som om de regiona-le helseforetakene bare skal sørge for samarbeid med andre tjenestenivåer dersom dette er nødvendig for å tilby spesialisthelsetjenester.
Dersom man oppfatter bestemmelsene på denne måten kan dette sies å utfordre prinsippet om likeverd i samarbeidet mellom tjenestenivåene og et prinsipp om at alle deltjenester og tjenestenivåer har et ansvar for å samarbeide mot en helse- og omsorgstjenestene som best mulig kan virke som en helhet. Selv om det med
støtte i forarbeidene nok vil kunne hevdes at en slik forskjell ikke har vært tilsiktet med bestemmelsene, vil jeg likevel vurdere å endre lovbestemmelsene slik at de
blir bedre harmonisert. Jeg vil i så fall komme tilbake til Stortinget om dette på en egnet måte.
SPØRSMÅL NR. 240
Innlevert 15. november 2016 av stortingsrepresentant Karin Andersen
Besvart 22. november 2016 av justis- og beredskapsminister Anders Anundsen
Spørsmål:
«Flere land, blant annet Norge, tvangsreturnerer nå flyktninger til internflukt i Afghanistan og Somalia.
Norge har definert landene som trygge og har bestemt å starte tilbakekall av oppholdstillatelser, for å kunne returnere til disse landene.
Har utenriksministeren avklart med myndighetene i Somalia og Afghanistan at økt tvangsretur ikke van-skeliggjør sikkerhetssituasjonen ytterligere, og mener disse myndighetene at økt tvangsretur bidrar til økt sta-bilitet i landene?»
Svar:
Etter avtale med utenriksministeren, og på bakgrunn av at tvangsreturer ligger under mitt ansvarsområde, er representantens spørsmål oversendt til meg for be-svarelse.
Jeg vil innledningsvis vise til mine svar til repre-sentanten av 17. juni, 15. september og 21. november d.å., som omhandler behandlingen av asylsøknader og returer for personer fra Afghanistan og Somalia. Jeg ønsker å påpeke at asylsøkere fra disse landene, i likhet med alle andre, behandles på individuelt grunnlag med hensyn til beskyttelsesbehov og sikkerhet ved retur til hjemlandet i tråd med våre internasjonale forpliktelser.
Utlendinger med beskyttelsesbehov får opphold i Nor-ge, mens de som ikke har beskyttelsesbehov normalt får avslag. De som får avslag og skal returnere er ikke flyktninger i flyktningkonvensjonens forstand. Norge returnerer således ikke flyktninger med beskyttelses-behov til noe land, heller ikke til Afghanistan eller So-malia.
Norge returnerer utlendinger som ikke oppfyller vilkårene etter Flyktning-konvensjonen eller utlen-dingsloven til over 100 land, herunder til Afghanistan og Somalia. Det er løpende dialog mellom norske og hhv. afghanske og somaliske myndigheter om re-tur. Alle returer varsles aktuelle myndigheter i de to
landene, og aksept gis i forkant eller ved ankomst til hjemlandet. Norske myndigheter foretar ingen vurde-ring av hvorvidt retur av landets egne borgere påvirker sikkerhetssituasjonen i landet generelt, da dette må an-ses som opprinnelan-seslandets eget ansvar. Utenriksde-partementet har imidlertid opplyst at det ikke har indi-kasjoner på at norsk praksis for tvangsreturer påvirker sikkerhetssituasjonen i de to landene.
SPØRSMÅL NR. 241
Innlevert 16. november 2016 av stortingsrepresentant Sonja Mandt