MIUØDIMENSJONER

Miljøet i en kursorganisasjon er både avhengig av trenere, deltagere, undervisningsmetoder og administrative metoder. Dersom miljøet påvirker læringsprosessene, er det nærliggende å spørre om hvilke dimensjoner med miljøet som er av størst betydning.

Gouldman (1981) presenterer syv miljødimensjoner som er av betydning for hvilke læringsprosesser som kan utvikles. Disse

er:

1. Et normsystem som inkluderer felles forventninger til læreprosessen.

2. En avhengighet mellom deltagerne som oppmuntrer dem i å studere sammen med og lære av hverandre. Dette fører til at de etterhvert begynner å betrakte hverandre som ressursfulle mennesker som de kan stole på.

3. Et gruppeklima som er støttende og ikke preget av forsvarsholdninger.

4. Et kommunikasjonssystem som fremmer interaksjonen mellom deltagerne og mellom trener og deltagere.

5. Deltagerne engasjerer seg aktivt i å formulere egne mål med opplæringen.

6. Både aktiviteter innenfor og utenfor klasserommet må organiseres slik at målene er oppnåelig.

7. Stor åpenhet i gruppen for å trekke inn nye deltagere og alle som kommer inn får hjelp til å oppnå medlemskap.

Vi ser at mange av disse dimensjonene er tilsvarende de som vi satte opp i forrige kapittel. Stockard & Mayberry (1985) har foretatt en

litteraturgjennomgang for å finne hva som karakteriserer et godt læringsmiljø.

De fant at det var to hoveddimensjoner som dominerte - deltakergruppens nonner og verdier og relasjonene mellom gruppemedlemmene. Selv om mange av de refererte studiene er konsentrert om skoleorganisasjonen, er de også relevante for en mer midlertidig kursorganisasjon. Så fremt ikke kurset bare består av enveis kommunikasjon og foredrag, vil det selv i kortvarige kurs utvikle seg nonner og verdier som regulerer deltagernes atferd. Og det vil utvikles relasjoner mellom deltagerne og mellom trenere og deltagere. Jeg vil derfor se litt nærmere på disse to punktene.

I en studie av kultur i skoleorganisasjoner fant Shipman (1968) at aktivitetene kunne deles i instrumentelle og ekspressive aktiviteter. Begrepsapparatet bygger på studier av Parsons og Bales (Parson - 1951, Parson & Skils - 1952, Parsons m.fl. - 1954). Instrumentelle aktiviteter er orientert mot oppgavene og

oppnåelse av målene med opplæringen. Ekspressive aktiviteter er rettet mot å ivareta de sosiale og følelsesmessige sider i gruppen. Undersøkelsene viste at det er en sammenheng mellom instrumentelle nonner og prestasjonsnivå.

Dette viser at det er viktig å etablere og klargjøre målene til deltagerne i et lederopplæringsprogram. Når dette er gjort bør det etableres nonner som støtter aktiviteter som er rettet mot å nå disse målene. Dette er ikke noe trenerne kan pålegge deltagerne, men de kan sette i gang en prosess hvor målene blir uttalt og klargjort. Neste fase er å diskutere hvilke aktiviteter som støtter arbeidet mot å nå målene. Når denne koblingen er foretatt og det samtidig begynner å utvikle seg en forpliktelse i forhold til andre deltagere, vilinstrumentelle nonner dannes.

Instrumentelle nonner vil alltid utvikles i en gruppe - det er en del de gruppedynamiske prosesser. I opplæringssammenheng er det viktig å påvirke

disse nonnene slik at de støtter de målene som legges til grunn. "Gode" nonner på dette området reduserer behovet for styring og kontroll fra trenerne og en viktig forutsetning for større grad av selvstyring er til stede.

Ekspressive nonner er også en viktig del av gruppeprosessen. Det

følelsesmessige liv må ivaretas for at en gruppe skal kunne fungere. Stockard &

Mayberry (1985) hevder at litteraturen om skolemiljø viser at et varmt og støttende miljø - både blant deltagerne og staben, kan støtte læringen. Dette peker på at trygghet er en sentral variabel. Trygghet er forutsetningen for at vi tør åpne oss, bruke våre erfaringer, ta sjanser på å dumme oss ut og engasjere oss aktivt i læringsprosessen. Dette er viktig i all fonn for opplæring - enten målet er å lære seg selv bedre å kjenne eller å lære budsjettering.

Læringsmiljøet er en helhet og vi må ta hensyn til alle sider. Vi kan ikke se bort fra de følelsesmessige sider selv om målet med opplæringen primært ligger på det kognitive området. De ekspressive nonner som utvikles må tillate at vi bruker våre følelser som en viktig del av læringsprosessen.

Det andre punktet som ble nevnt av Stockard & Mayberry (1985) var relasjoner mellom gruppedeltakeme. De hevder at dette er en viktig variabel for å forstå hvordan nonner utvikles og hvorfor ikke alle er villige til å tilpasse seg nonnene. Det er nødvendig å benytte både en harmoni-modell og en

konflikt-modell for å forstå de prosesser som fører frem til gruppekultur. Deres analyse foregår hovedsaklig på organisasjonsnivå (skole) og kan ikke

umiddelbart overføres til en mindre

gruppe,

men betydningen av

mellommenneskelige relasjoner som en viktig faktor er den samme. Kurt Lewin (1951) hevder at andre mennesker er den viktigste faktoren i vårt psykologiske felt - forholdet til dem opptar oss og er en viktig dimensjon i alle

sammenhenger hvor mennesker skal arbeide sammen. Prosessen med

rolleavklaring og etablering av kontakt med andre kursdeltagere er derfor viktig i alle læresituasjoner.

Johnson & Johnson (1985) har studert hvilke motivasjonsfaktorer som etableres i en gruppesituasjon. De sammenligner blant annet grupper som henholdsvis er preget av internt samarbeid og intern konkurranse. Viktige elementer for å utvikle et positivt samarbeide i grupper hevdes å være:

- Positiv avhengighet mellom medlemmene i gruppen. Den enkeltes belønning er avhengig av gruppens prestasjoner.

- Ansikt til ansikt interaksjon, gruppen bør ha mellom 2 og 6 medlemmer.

- Individuelt ansvar for at gruppen må utvikle nødvendig innsikt. og ferdigheter for å løse pålagte oppgaver.

- Gode sosiale relasjoner og innsikt i hvordan gode gruppeprosesser kan utvikles.

Vi ser at også her legges det vekt på både instrumentelle og ekspressive

normer. Johnson &Johnson (1985) hevder at forskningsresultater peker på at i slike grupper vil det utvikles :

- høy indre motivasjon

- høye forventninger om suksess - høye prestasjonsmotiver

- stor faglig interesse

- stor forpliktelse i forhold til å lære - høy utholdenhet.

Et annet interessant forskningsresultat er at samarbeidslæring vil føre til økt

"self-efficacy" (Johnson & Ahlgren, 1976; Johnson, Johnson & Anderson, 1978;

Johnson, Johnson & Scott, 1978). Ut fra sosiale læringsteori øker dette sannsynligheten for at et godt samarbeidsmiljø har en positiv effekt på overføring av læring.

Pedler (1974) hevder også at læringsmiljøet er av spesielt stor betydning når målet er overføring av læring. For å sikre overføring må deltagerne være i stand til å takle nye problemer på egne hånd - problemer som kanskje var ukjente på opplæringstidspunktet. Dette krever en annen form for læring hvor viktige elementer er:

- uavhengighet

- evne til å lære av erfaringer

- evne til å identifisere ressurser i en gitt situasjon - evne til å identifisere og takle begrensninger - evne til å tenke

- evne til å forholde seg til andre mennesker

- selvinnsikt, motiver, følelser, handlinger, svake og sterke sider.

For utvikle disse sidene kreves et læringsmiljø som har mange av de egenskaper som jeg tidligere har beskrevet. Pedler kaller det å etablere et forpliktende "learning community".

5.5 MODELL OG HYPOTESER· KURSORGANISASJONEN SOM

In document Overføring av læring (sider 124-128)