M AKROFORHOLD SOM PÅVIRKER OPPDRETTSNÆRINGEN

Aktørene i oppdrettsnæringen påvirkes av ulike makroforhold, som de normalt har lite eller ingen innflytelse over. De eksterne forholdene kan deles inn i ulike kategorier og samlet utgjør de næringens rammebetingelser. Innsikt i bransjens makroforhold skal senere anvendes i den strategiske analysen i kapittel 4. Kapittelet vil derfor ta utgangspunkt i flere kategorier som anses særlig relevante for næringen.

2.2.1 Økonomiske forhold

Renter

Dagens oppdrettsnæringen er svært kapitalintensiv, med behov for store investeringer i fabrikker, konsesjoner og biomasse. Investeringene lånefinansieres i betydelig grad og selskapene er derfor eksponert for renterisiko. Lerøy og Grieg Seafood opplyser at deres langsiktige gjeld hovedsakelig har flytende rentebetingelser, og at de derfor inngår såkalte renteswapavtaler for å redusere nettopp denne risikoen (Lerøy, 2017a, s. 110; Grieg, 2017, s.

52).

I kjølvannet av finanskrisen i 2008 og oljeprisfallet seks år senere ble styringsrenten satt ned til 0,50 % i mars 2016 (Norges Bank, 2018c). Etter en lang periode med historisk lave renter ble styringsrenten hevet til 0,75 % i september 2018, og Norges Bank varsler en «gradvis normalisering av rentenivået» (Norges Bank, 2018b). For oppdrettsselskapene innebærer dette endrede rammebetingelser. Økt rentenivå fører til høyere kapitalkostnad og påvirker dermed lønnsomheten til bedriftene. I tillegg vil avkastningskravet til investorene typisk øke som følge av en renteoppgang. Redusert inntjening for bedriftene kombinert med økte avkastningskrav påvirker verdsettelsen. Fremtidige rentebevegelser vil derfor ha stor betydning for oppdrettsnæringen.

Valuta

Begrenset innenlandsk marked gjør at oppdrettsselskapene må eksportere mesteparten av produksjonen. En stor andel av inntektene skjer derfor i utenlandsk valuta, hovedsakelig i euro, dollar, pund og yen (Nyrud mfl., 2016, s. 22). I tillegg importeres en del

innsatsfaktorer, blant annet råvarer til fiskefôr. Selskapene er dermed eksponert for

valutarisiko både på inntekts- og kostnadssiden. For å eliminere deler av denne foregår det

utstrakt bruk av valutasikringsinstrumenter som terminkontrakter og valutakonto (Nyrud mfl., 2016, s. 1).

Kronekursens utvikling har betydning for konkurranseevnen til oppdrettsnæringen. Når kronekursen appresierer mot en handelsvaluta blir det dyrere å importere norske produkter og etterspørselen går ned. Motsatt blir det rimeligere å importere dersom kronekursen depresierer og norsk import blir mer attraktivt. Konkurranseposisjonen mot viktige

utenlandske konkurrenter forbedres derfor ved svekket norsk krone. Utsiktene til fremtidig kronekurs er imidlertid vanskelig å spå, og den er igjen svært avhengig av utviklingen i råoljeprisen (Nyrud mfl., 2016, s. 1).

2.2.2 Politiske og juridiske forhold

Etableringsregulering

For å drive oppdrett kreves det tillatelse (konsesjon) fra Nærings- og fiskeridepartementet.

En konsesjon gir rett til produksjon av bestemte arter innenfor et geografisk avgrenset område og i et bestemt omfang (Akvakulturloven, 2005, § 5). Slike konsesjoner gis normalt løpende basert på søknad, men er antallsbegrenset for oppdrett av laks og ørret i sjøvann.

Bakgrunnen for dette er stor etterspørsel etter slike konsesjoner, og myndighetene må derfor kontrollere veksten av hensyn til blant annet miljø og marked (Fiskeridirektoratet, 2017a).

Hver konsesjon kan knyttes til fire lokaliteter, i tillegg til en volumbegrensning kalt maksimalt tillatt biomasse (MTB). Avgrensningen gjelder både på selskaps- og

lokalitetsnivå, og mengden biomasse (antall tonn levende fisk i sjøvann) kan ikke overstige tillatt MTB. På konsesjonsnivå er vanlig størrelse på 780 tonn, med unntak av Troms og Finnmark hvor grensen er 900 tonn (Laksetildelingsforskriften, 2004, § 15).

Tildelte konsesjoner er i utgangspunktet evigvarende, men kan trekkes tilbake av for

eksempel miljømessige hensyn eller ved brudd på lovgivning (Akvakulturloven, 2005, § 9).

Nye konsesjoner tildeles med ujevne mellomrom, med ulike vilkår og vederlaget fastsettes for den enkelte tildelingsrunde (NOU 2014: 16, s. 119; Laksetildelingsforskriften, 2004, § 16). Forrige store konsesjonsrunde var i 2013, hvor myndighetene vedtok tildeling av såkalte grønne konsesjoner. Formålet her var å stimulere til nye teknologiske løsninger eller

driftsmåter for å redusere miljøutfordringer knyttet til rømming av oppdrettsfisk og spredning av lakselus (Fiskeridirektoratet, 2017b). Videre finnes det såkalte særtillatelser knyttet til blant annet stamfisk, utvikling (ved betydelig innovasjon og investeringer) og FoU

(Fiskeridirektoratet, 2015). Konsesjoner kan overføres ved oppkjøp av eksisterende aktør i markedet eller ved direkte kjøp av akvakulturtillatelse i et annenhåndsmarked.

Fangst av villfisk i fiskerinæringen reguleres gjennom et kvotesystem for å sikre bærekraftig høsting og et vedvarende utbytte. Kvoter er i dag tilknyttet fartøy og fastsettes årlig av Nærings- og fiskeridepartementet. For å drive fiske etter hvitfisk med trål kreves en konsesjon, og det var i 2017 tillatt å ha inntil fire konsesjonsenheter per fartøy (Lerøy, 2017a, s. 130). En torskekonsesjon inneholder en kvantumsbegrensning (kvote) på fiske av torsk, hyse og sei.

Markedsadgang

Oppdrettsnæringen er i all hovedsak eksportrettet og dermed eksponert for risiko knyttet til politiske handelshindringer. Historisk har bransjen vært utsatt for flere handelspolitiske konflikter, også i nyere tid. Etter fredsprisutdelingen til dissidenten Liu Xiabo i 2010 falt eksporten til Kina betydelig og aktører opplevde utfordringer med å få adgang til det kinesiske markedet (SSB, 2018f). Etter hvert tok allikevel eksporten seg opp igjen. I 2015 nedla kinesiske myndigheter importforbud på norsk laks. Begrunnelsen var frykt for fiskesykdommer, men enkelte har pekt på sammenhengen med fredsprisutdelingen fem år tidligere (NRK, 2015). Restriksjonene ble opphevet i juli 2018.

Russlands annektering av Krim i 2014 ble møtt med omfattende sanksjoner. Som svar på dette ila blant annet Russland importforbud på norske produkter – ett forbud som fortsatt vedvarer. I 2013 eksporterte norsk sjømatnæring verdier for hele 6,6 mrd til nettopp Russland (NRK, 2014a). Handelspolitiske konflikter får dermed stor påvirkning på norsk oppdrettsnæring.

2.2.3 Miljømessige forhold

Fiskesykdom

Lakselus er en parasitt som volder oppdrettsnæringen store utfordringer. Den finnes naturlig i alle havområder på den nordlige halvkule og lever og formerer seg på laksefisk

(Laksefakta, 2018). Blir forekomsten for høy skaper dette vanskeligheter både for oppdretts- og villaks. Parasitten påfører nemlig fisken sår, som kan lede til infeksjoner og utfordringer med å opprettholde saltbalansen. Myndighetene har derfor pålagt oppdretterne å foreta ukentlige tellinger, med krav om at mengden lakselus må holdes innenfor visse

grenseverdier. Arbeidet er viktig, blant annet for å ivareta god fiskevelferd og redusere smitte til villfisk og omkringliggende anlegg.

For å behandle lakselus benyttes ulike medikamentelle og ikke-medikamentelle

behandlingsmetoder. Førstnevnte skjer hovedsakelig gjennom fôring og badbehandling (Iversen mfl., 2015, s. 22). Ved sistnevnte er det bruk av rensefisk som er særlig utbredt.

Allikevel er det faktorer (sjøtemperatur og saltinnhold i vann) som bidrar til variasjon i lusenivåene og som er utenfor næringens kontroll (St.mld. nr. 16 (2014-2015), s. 10).

Videre finnes det ulike virologiske, parasittiske og bakterielle sykdommer som rammer laksefisk. Effektive vaksiner har imidlertid bidratt til at bakterielle problemer svært sjeldent oppstår i norsk lakseoppdrett (St.mld. nr. 16 (2014-2015), s. 35). Iversen mfl. (2015, s. 27) viser blant annet til økt omfang av sykdomspåvisninger fra ulike virus og parasitter mellom 2010 og 2014. Sykdommer og andre parasitter enn lakselus skaper dermed også utfordringer for næringen.

Rømming

Oppdrett foregår i relativt åpne farvann, hvor produksjonsanlegg kontinuerlig er eksponert for naturkrefter (Lerøy, 2017a, s. 78-79). Ødeleggelse av utstyr medfører dermed en risiko for rømming av fisk, noe som skaper utfordringer på flere fronter. Miljømessig er det skadelig i den forstand at rømt fisk kan gyte med villfisk og således påvirke

overlevelsesevnen til ville bestander (Havforskningsinstituttet, 2010). I tillegg er det fare for tap av genetiske ressurser. For oppdrettsnæringen er det særlig økonomiske tap og

påvirkning på omdømme og rammebetingelser som er viktig.

Både rømming og mistanke om dette skal rapporteres til fiskerimyndighetene. Hvert år rapporteres det om tilfeller av rømming og næringen har lagt store ressurser i å begrense antallet. Mellom 2006 og 2017 falt derfor antallet rapporterte rømminger av laks og ørret med nesten 98 % (Fiskeridirektoratet, 2018d). I 2018 har imidlertid utviklingen gått feil vei og per september mer enn syvdoblet seg fra fjoråret. Næringen har en klar nullvisjon for rømming av fisk, men representerer fortsatt en utfordring som bransjen må jobbe videre med.

Bærekraftig vekst

Utslipp fra havbruk består hovedsakelig av næringssalter og organisk materiale, slik som fiskeekskrementer og fôrspill (St.mld. nr. 16 (2014-2015), s. 56). Disse har en naturlig plass

i økosystemet, men kan skape utfordringer dersom konsentrasjonen blir for høy. I dag regnes allikevel ikke slike utslipp for å utgjøre et miljøproblem (St.mld. nr. 16 (2014-2015), s. 57).

Av og til forekommer det utslipp i forbindelse med medisinering mot særlig lakselus. Slik legemiddelbruk kan ha negativ påvirkning på omkringliggende miljø. Utstrakt bruk kan videre lede til resistensproblemer og dermed bidra til miljømessige utfordringer. Bruken av antibiotika i norsk oppdrettsnæring er imidlertid svært lav (St.mld. nr. 16 (2014-2015), s.

59).

Viktige bestanddeler i fiskefôret er fiskemel og -olje, men tilgangen her er begrenset. En har derfor tatt i bruk stadig mer vegetabilske råvarer, men det er usikkert om en slik utvikling er bærekraftig i en miljømessig sammenheng (NRK, 2014b; Torrissen & Olsen, 2011). Årsaken er økt behov for landbruksareal, som alternativt kan benyttes til matproduksjon for en

voksende global befolkning. Videre knyttes det positive helseeffekter hos konsumentene ved inntak av marint fett, og det er derfor usikkert om det er ønskelig å ta i bruk mer vegetabilsk fett (Torrissen & Olsen, 2011). Riktignok anvendes en del innsatsfaktorer til å produsere laks, men fôrfaktoren her er betydelig lavere sammenlignet med oppdrett av f.eks. kylling, svin, sau og storfe (St.mld. nr. 16 (2014-2015), s. 20). I tillegg er lakseoppdrett forbundet med lavere utslipp av drivhusgasser sammenlignet med kjøttproduksjon på land. Oppdrett regnes derfor for å være den mest bærekraftige formen for kjøttproduksjon (NRK, 2014b).