M AKROFORHOLD

2.2.1 Politiske og lovmessige forhold Konsesjoner

Fiskeoppdrett påvirker våre marine økosystemer, og politiske reguleringer synes å være nødvendig for å sikre en bærekraftig utvikling. Det kreves offentlig tillatelse gjennom konsesjoner og lokalitetstillatelser for å drive oppdrett i Norge (Fiskeridirektoratet, 2005).

Konsesjoner innebærer at selskapene til enhver tid har rett til å drive oppdrett innenfor et visst volummessig omfang. Det skilles mellom ulike typer konsesjoner og for oppdrettsnæringen ligger fokuset på matfiskkonsesjoner da det er disse som er mest ettertraktet og av høyest verdi. En standard matfiskkonsesjon gir tillatelse på 780 tonn oppdrettsfisk per merd (Fiskeridirektoratet, 2016). Vederlaget for konsesjoner fastsettes ved tildelingsrunder der prisen normalt er på ca. 8 millioner kroner. Dette avhenger av blant

annet beliggenhet, størrelse på konsesjonen og spekulasjoner med hensyn på videresalg.

Dette er inntekter som tilfaller staten. Lokalitetstillatelse gir rett til produksjon innenfor et geografisk avgrenset område. Reglene er fastsatt av Nærings- og Fiskeridepartementet og er beskrevet i Akvakulturloven (Akvakulturloven, 2015).

Konsesjoner blir tildelt gjennom egne konsesjonsrunder der oppdrettsselskapene må søke om bevilgning og blir vurdert ut i fra kvalifikasjoner. Myndighetenes stadig økende fokus på bærekraftig utvikling førte i 2013 til tildeling av grønne konsesjoner der formålet var å stimulere til mer miljømessige løsninger med hensyn på lakselus- og rømmingsproblematikken (iLaks, 2015). For å gjøre denne typen konsesjoner attraktive kan det veksles inn én gammel konsesjonene mot to grønne konsesjoner.

Det er tre måter for oppdrettsselskapene å erverve konsesjoner. De kan søke om nye tildelinger, erverve konsesjoner gjennom oppkjøp av eksisterende selskaper eller kjøpe konsesjoner fra konkurrenter. Av Figur 2-3 ser vi at utviklingen i antall matfiskkonsesjoner for laks og ørret ikke har økt nevneverdig de siste 20 årene. Lavt tilbud og høy etterspørsel har ført til hard kamp om både nye og gjeldende konsesjoner. Derfor har markedsprisene på matfiskkonsesjonene følgelig blitt presset opp, og er betydelig høyere enn utstedelsespris på konsesjonene. Samtidig kan den lave tilveksten av nye konsesjoner i Norge bety at dagens konsesjonssystem kan være dempende for vekstmulighetene i bransjen. Slik sett vil selskaper som Marine Harvest, som opererer både i Norge og Chile, kunne ha et mulig konkurransefortrinn sammenlignet med selskapene som kun har oppdrettsaktiviteter i Norge.

Figur 2-3: Utvikling i antall matfiskkonsesjoner for laks og regnbueørret, 1994-2015. Egen utarbeidet graf på bakgrunn av tall hentet fra Statistikkbanken til SSB (2016).

Handelsboikott

Det meste av oppdrettsnæringens produksjon eksporteres til markeder i Europa og Asia.

Dette innebærer at selskapene må forholde seg til politiske bestemmelser både i og utenfor Norge, noe som er av stor betydning for næringen.

Mange fryktet en nedgang i salg av norsk sjømat da store eksportmarkeder som Kina og Russland boikottet norske handelsvarer. Kinas boikott startet som en følge av utdelingen av Nobels Fredspris til menneskerettighetsforkjemperen Liu Xiaobo i 2010 (Risbråthe, 2015). I ettertid har imidlertid forskning vist at norsk lakseeksport likevel har økt sine markedsandeler i Kina. De som eksporterer fisk til Kina omgår sanksjoner ved at laksen tar veien via Hong Kong og Vietnam før den når Kina. I august 2014 startet Russland sin totaletterspørselen. Vesten har det siste året opplevd politiske sjokk, med Brexit i juni 2016 og valg av Donald Trump som USAs neste president. Det er uvisst hvilke virkninger disse hendelsene vil ha på oppdrettsnæringen i fremtiden.

Regelverket rundt økologisk produksjon

Økologisk matproduksjon har i løpet av de siste årene fått økt fokus, hvilket har skapt fremvekst av økologisk fiskeoppdrett. Eksport av økologisk laks til EU har imidlertid møtt utfordringer med dagens EØS-regelverk ved at dette ikke inneholder spesifikasjoner rundt økologisk lakseoppdrett (Utenriksdepartementet, 2016). Dersom regelverket ikke tilpasses raskt, vil det kunne gi problemer for de norske produsentene ved at de ikke får solgt produktene sine. Regjeringen jobber derfor med å løse saken ved å få EUs regelverk formelt tatt inn i EØS-avtalen (Nærings- og Fiskeridepartementet, 2016).

2.2.2 Økonomiske forhold Økonomisk vekst

Med et begrenset hjemmemarked vil eksportmarkedet være hovedinntektskilden til norske oppdrettsselskaper. Økonomisk vekst i verdensøkonomien er derfor av betydning for den

internasjonale etterspørselen etter norsk laks. Mot slutten av 2015 avtok den samlede veksten hos Norges handelspartnere, men med store forskjeller mellom land og regioner (SSB, 2016). I dag er EU-området det største eksportmarked, men som nevnt tidligere kommer betydelige eksportinntekter også fra Asia. Figur 2-4 er hentet fra Statistisk Sentralbyrå sin statistikkbank og viser eksportinntektene fra laks og regnbueørret i løpet av de siste 20 årene.

Eksportinntektene synes å ha steget gradvis gjennom hele perioden med kun noen korte tilbakeganger. Et viktig funn synes imidlertid å være at norsk eksport av laks og ørret tilsynelatende ikke ble påvirket under finanskrisen. Vi ser en jevn stabil inntjening under selve finanskrisen og en økning i etterkant av krisen.

Figur 2-4: Eksport av laks og regnbueørret fra 1995 til 2015, i 1000 NOK (SSB, 2015).

Betydningen av valutakurser

Store deler av inntektene i bransjen er generert i utenlandsk valuta og kostnadene har oftest påløpt i norske kroner. Sammen med en svak norsk krone, har dette bidratt til gode tider for norsk laksenæring de siste årene (Nordnet, 2016). Salgsinntekt i utenlandsk valuta gjør imidlertid selskapene eksponert for valutarisiko. De kan til en viss grad sikre seg mot dette for eksempel gjennom terminkontrakter på valuta (Berk & DeMarzo, 2014). Likevel kan det være vanskelig å sikre seg mot all valutarisiko. Det betyr at den norske kronens relative styrke mot utenlandsk valuta fortsatt vil være av betydning.

Betydningen av rentenivå

Dagens lakseoppdrett er en svært kapitalintensiv næring. For å lykkes globalt kreves store investeringer i anlegg og utstyr, som merder og brønnbåter (Meld. St. 16 (2014-2015)).

Rentenivået vil ha innvirkning både på gjelds- og egenkapitalfinansiering. En gjennomgang av kapitalstrukturen til de børsnoterte oppdrettsselskapene viser at samtlige har tilnærmet lik andel gjeld og egenkapital. Egenkapitalen vil bli påvirket indirekte av rentenivået. I følge

kapitalverdimodellen vil forventet avkastningskrav til egenkapitalen avhenge av den risikofri renten (Berk & DeMarzo, 2014). Gjelden vil på sin side bli direkte påvirket som følge av rentekostnader. Dette antyder at både investorer og kreditorer vil kreve en høyere avkastning, dersom det generelle rentenivået øker. I dag er styringsrenten på rekordlave 0,5%, og dette er et minimumsnivå for hvilken utlånsrente bankene kan sette (Norges Bank, 2016). Lav rente betyr at det er ”billig” å investere i dag, men det er usikkert hvorvidt dette vil gjelde i fremtiden. Imidlertid utarbeider Norges Bank (2016) rentekurver som gir et parasitt på laksefisker og spiser av fiskens slim og hud. Konsekvenser er at fisken utsettes for infeksjoner slik at den enten svekkes, får redusert vekst eller i verste fall dør. Et annet viktig moment er at lakselus som spres fra oppdrettsanleggene kan være en trussel mot vår villaksbestand og utgjøre en tilleggsbelastning for oppdrettsnæringen.

I tidligere perioder har bakteriesykdommer herjet slik at det har blitt brukt tonnevis med antibiotika. Infeksiøs lakseanemi (ILA) er en annen alvorlig og smittsom virussykdom på laks og ørret som senest ble oppdaget ved norske oppdrettsanlegg våren 2016 (Mattilsynet, 2016). På bakgrunn av sykdommenes alvorlighetsgrad har Mattilsynet utarbeidet planer for bekjempelse av slike sykdommer (Mattilsynet, 2016). For chilensk oppdrettsnæring har imidlertid ILA-viruset skapt større problemer enn i Norge. Siri Vike finner i sin doktorgrad at tapet for næringen fra 2007 til 2009 er estimert til 10 milliarder kroner (Vike, 2014). Chile kjempet på denne tiden om å være verdensledende innen lakseoppdrett sammen med Norge.

Problemene i de chilenske anleggene førte dermed til økte priser og etterspørsel etter norsk oppdrettslaks.

Rømming

Rømt oppdrettslaks er et annet alvorlig miljøproblem fordi det har negativ virkning på villaksbestanden. I tillegg vil hver laks som rømmer være et økonomisk tap for næringen, og få konsekvenser for omdømme og rammebetingelser. Myndighetene har en nullvisjon om rømming av laks og har iverksatt strenge regler og meldeplikt ved rømming eller mistanke

om rømming (Norges Sjømatråd, 2016). I Fiskeridirektoratets statistikk ses en klar nedadgående trend siden toppåret i 2006 (Fiskeridirektoratet, 2016).

Bærekraftig vekst

Flere faktorer drar i retning av at oppdrett er en viktig næring også i fremtiden, men vekst forutsetter at miljøutfordringer tas på alvor og ikke går utover bærekraften. Med dagens produksjonsteknologi vil naturen sette premissene for hvordan oppdrettsnæringen kan drive.

Forskning og nye teknologiske løsninger vil derfor være avgjørende for å kunne øke produksjonskapasiteten. I 2015 sendte Nærings- og Fiskeridepartementet ut en stortingsmelding hvor de la frem forslag om en ny handlingsregel som skal legge til rette for forutsigbar og miljømessig bærekraftig vekst i lakse- og ørretoppdrettsnæringen (Regjeringen, 2015). Dette for å løse de største miljøutfordringene til oppdrettsnæringen vedrørende lakselus, rømming og påvirkning av villaksbestanden, samt utslipp av næringssalter, organisk materiale og bruk av fôrressurser. Hovedpoenget med handlingsregelen er å finne en balanse mellom å gi bransjen forutsigbarhet og samtidig ta hensyn til miljøpåvirkninger.