Likhet og rettferdighet

Når det blir vanskelig å argumentere for likhet, er det mange som trekker inn rettferdighet. Rettferdighet er et mer diffust og kanskje også mer verdiladet ord. De færreste vil ha innvendinger mot noe som er rettferdig. Det vil imidlertid kunne forekomme ulike oppfatninger av hva som er rettferdig.

Innenfor visse rammer betrakter jeg "likhet" og "ulikhet" som noe målbart og objektivt. I kapittel 2 vil utdanningsnivået bli sammenlignet for personer med ulik sosial bakgrunn og kjønn. En finner da ulikheter som kan være større eller mindre.

Likhet eller ulik.het kan på den måten måles på en objektiv måte i motsetning til "rettferdighet" som etter min oppfatning må relateres til et subjekt. Hvis en kunne snakke om en universell rettferdighet, vil det være vanskelig å definere denne. Oppfatningen av hva som er rettferdig vil med andre ord variere fra person til person, og er derfor et utpreget diskusjonstema. En diskusjon om hva som er rettferdig vil kunne fortelle om den enkeltes plattform. Hvis denne plattformen er felles, vil diskusjonen kunne bli kort.

Hvis mennesker kunne plasseres på en skala med en utpreget lik.hetsideologi i den ene enden og en utpreget frihetsideologi i den andre, vil den enkeltes plassering på skalaen i høy grad være med på å bestemme hva vedkommende betrakter som rettferdig og urettferdig.

Hva som er rettferdig vil kanskje også være et resultat av vanetenkning. En sorteringsmekanisme som bygger på karakterer oppfattes her i landet som rettferdig.

Den legitimerer i en viss forstand enkeltes forrang til utdanning og prestisjegivende yrker. Brudd på dette prinsippet kan av mange oppfattes som urettferdig. Det gjelder f.eks. kvoteordninger for gutter eller jenter til skoler og studier hvor de er sterkt underrepresenterte.

Det kan også være en pris på rettferdigheten. Jeg vil forsøke å gi uttrykk for hva jeg oppfatter som rettferdig ut fra min plassering på lik.hets/frihetsskalaen - ikke for at jeg oppfatter dette for å være av spesiell interesse for leseren, men for å illustrere et poeng.

Umiddelbart er jeg tiltalt av ideen om resultatlik.het - å gi de med den svakeste utgangsposisjonen størst ressurser, slik at alle kan komme opp på samme kunnskapsmessige nivå.

Samtidig våkner imidlertid økonomen i meg, og spør om det er mulig å gjennomføre slike vidtrekkende reformer som også må ha gjennomgripende økonomiske konsekvenser. Er det ikke en nødvendighet å dyrke talentene ved at de som spesielt ønsker det og har evner for avanserte studier også får anledning til å gjennomføre slike for bare en brøkdel av hva de egentlig koster? Hvor rettferdige har vi råd til å være i et samfunn som bygger på kompetanse og en utstrakt grad av arbeidsdeling? Resultatet av slike betraktninger vil raskt kunne bli at full rettferdighet er en utopi, selv om en alltid kan ønske seg en større grad av rettferdighet.

1.7 Meritokrati eller aristokrati?

Aristokrati og laugsvesen med nedarvede rettigheter og plikter er i våre øyne urettferdig og skaper ulikhet. Innenfor slike systemer fødes man inn i en stilling eller et yrke. Det var riktig nok ikke vanntette skott, men stort sett overtok sønnen yrket etter faren, uansett øvrige kvalifikasjoner og interesser. Meritokratiet har i en viss forstand overtatt etter aristokratiet. Mens arv hadde stor betydning i aristokrati-ets tidsalder, er ervervede kunnskaper nå de viktigste kvalifikasjoner ved besettelse av høyere stillinger.

I et meritokrati er kompetanse eller kunnskaper det viktigste rekrutteringsgrunn-laget. Gjør dette meritokratiet mer rettferdig og mer likhetsskapende enn aristokrati-et? I begge tilfeller skal et antall høyere stillinger besettes, og noen må bli underordnede. Det burde være likegyldig for den underordnede om hans arbeid ledes av en aristokrat med nedarvede rettigheter eller en meritokrat med tilegnede kvalifikasjoner. Fra dette ståstedet vil det være et spørsmål om meritokratiet bare er en annen fonn for ulikhet eller urettferdighet. Oppfatningen av hva som er en rettferdig og legitim samfunnsfonn har variert.

Det vil være galt å si at posisjoner ikke lenger arves. Det skjer bare ikke like

· konsekvent som i aristokratiets dager. Det skjer også gjennom andre mekanismer.

En av de ting som ønskes fonnidlet gjennom denne boka er at posisjoner og makt reproduseres eller arves fra generasjon til generasjon og at utdanningen står sentralt i denne prosessen.

Bourdieu vil antagelig hevde at eksamener er en slags sosial magi som får oss til å tro at overklassen hersker gjennom kunnskaper og ikke gjennom arv og forbindelser.

Bowles og Gintis hevder at utdanningen på lavere nivå er rettet mot under-ordning, mens utdanning på høyt nivå er rettet mot uavhengighet og selvstendighet (Bowles and Gintis 1977). Den obligatoriske grunnutdanningen er i stor grad rettet mot å begrense og regulere aktiviteten. Elever i grunnutdanningen lærer å følge regler, og dette er den viktigste lærdommen de tar med seg ut i arbeidslivet. På mellomnivået i utdanningen skjer en gradvis utvikling, hvor pålitelighet utvikles for arbeidslivet. På universitets- og høgskolenivå læres studentene opp til uavhengighet.

Atferden styres gjennom internalisering av normer. Dette er også en egenskap som en tar med seg ut i arbeidslivet.

Ulikheten grunner seg på arbeidsdelingen i samfunnet. Hvis alle hadde de samme arbeidsoppgaver, slik det er i et jeger- og samlersamfunn, ville problemstil-lingen ikke være aktuell. Der har alle den samme plass i systemet, selv om noen kan være dyktigere jegere enn andre, og bli respektert for det. Vårt moderne samfunn med dets kompliserte arbeidsoppgaver og høye teknologi vektlegger nødvendigvis kvalifikasjoner på en helt annen måte enn tidligere kulturer. Det blir

viktig med rett mann eller kvinne på rett plass. Et meritokrati løser denne oppgaven på en langt bedre måte enn et aristokrati. Men denne løsningen er en bedre løsning fra et materielt og økonomisk synspunkt, og blir ikke mer rettferdig eller likhetsskapende av den grunn:

Et argument for økt sosial mobilitet er at den vet best hvor skoen trykker, som har den på. Argumentet kan være særlig viktig innenfor politikken. Folk fra mindre privilegerte sosiale lag kan lettere identifisere problemene for disse gruppene, og kanskje også lettere finne løsninger, liksom kvinner lettere kan identifisere og finne løsninger på problemer som spesielt har med kvinners situasjon å gjøre. Dette gjør at meritokratiet kanskje er bedre egnet til å skape akseptable forhold for de svakere stilte i samfunnet.

Full likhet og rettferdighet er bare mulig hvis alle yrker og stillinger i arbeidsdelingssystemet vurderes som like gode, og tildeles den samme belønning i form av inntekter, makt, ære og respekt. Utdanning måtte i så fall bli lønnet på like linje med arbeid. Det er mulig å tenke seg at alt arbeid ble belønnet med samme inntekt, men neppe at alle stillinger og yrker ble likt vurdert med hensyn til makt, ære og respekt. Noen yrker og stillinger ville derfor alltid bli mer etterspurt enn andre.

Posisjoner eller stillinger fordeles ofte på grunnlag av utdanning. Utdanning vil i hvert fall kunne være en inngangsbillett til viktige posisjoner. Er dette uten videre den mest rettferdige måten å fordele maktposisjoner på? Svaret vil vel være at det kanskje er den mest rasjonelle måten - i hvert fall fra en økonomisk synsvinkel.

"Rett mann på rett plass" eller "å komme på rett hylle" er begreper som brukes for å indikere en rasjonell og hensiktsmessig allokering av arbeidskraft. Kan det tenkes at belønningssystemet fører til en uhensiktsmessig fordeling av arbeidskraf-ten? En stor andel av de mest skoleflinke blir i dag siviløkonomer, sivilingeniører eller leger. Hvor viktig er det for legestanden at den rekrutterer studenter med de beste karakterene fra den videregående skolen? Kan det tenkes at egenskaper som medmenneskelighet, omsorg, medfølelse m.m. er viktigere enn toppkarakterer i den videregående skolen?. Kan det tenkes at det hadde vært mer hensiktsmessig at flere av de skoleflinke hadde blitt filologer, realister eller jurister?