Redd Barna har laget chatteregler som kan være et godt utgangspunkt for arbeidet med å bevisstgjøre ungdom på de farer de utsetter seg for når de chatter. De er som følger:
1. Vær anonym – gi aldri fra deg navn, adresse eller telefonnummer!
2. Gå ut hvis du ikke liker chatten – det er du som bestemmer!
3. Møt aldri noen fra chatten alene – ha alltid med en voksen første gang!
4. Hvis du skal møte noen fra chatten – velg et offentlig sted med mange mennesker!
Skolen er en arena der alle unger i nabolaget møtes. Så dette er absolutt en jobb som skolen må delta aktivt i, i samspill med foreldrene. Skolen har tatt på seg forebyggende arbeid i forhold til barn og unge tidligere. Tenker her på unges bevisstgjøring på farene ved bruk av rusmidler og tobakk. Her har skolen stått for mye holdnings - skapende arbeid. Skolen er en arena for læring, og like viktig som å lese og skrive, er det å lære seg om hva slags samfunn vi lever i, både positivt og negativt.
På min skole har vi nå startet med et opplæringsprogram på bruk av datamaskin som heter LIKT. Dette går ut på bruk av datamaskin teknisk og inneholder 7 moduler med økende vanskelighetskrav. Er beregnet fra 3. klasse og oppover t.o.m. 7.klasse. Programmet fortsetter på ungdomsskolen. Som en del av dette undervisningsopplegget, kunne jeg tenkt meg å integrere bruk av Internet. Jeg vet av erfaring som lærer at elever i 3. klasse bruker Internet, og at de bruker MSN, som faktisk er en chattekanal. Derfor mener jeg det ikke er for tidlig å starte forebyggende arbeid allerede her. I tillegg er disse elevene lydhøre på hva læreren sier, de er ikke kommet i ”opposisjon” ennå.
Opplegget og språket man bruker må selvfølgelig være tilpasset denne aldersgruppen. Man skal ikke komme med skremselspropaganda. Internet er kommet for å bli, og det er viktig at den oppvoksende generasjon kan håndtere det hjelpemiddelet en datamaskin tross alt er, og de positive mulighetene Internet gir. Men de må gradvis bli kjent med de negative sidene som tross alt er der. På ungdomsskoletrinnet blomstrer hormonene for fullt, og det nytter ikke å komme med pekefingeren og si at dere ikke må chatte på nettet. Da tror jeg man oppnår
VI
motsatt hensikt. Men hvis arbeidet startet i 3. klasse, så kanskje jobben ville bli enklere å gjøre for de lærerne som skal jobbe med elevene fra 8.-10. klasse.
Har fundert litt på hvilken eller hvilke pedagogiske teorier som kan brukes her. Har kommet fram til at Vygotsky sin teori kan benyttes. Hans sosiokulturelle læringsteori vektlegger sosial samhandling der språket er sentrum for læring. Han mente at læring var avhengig av
menneskene i barnets omgivelser, at kunnskap, holdninger, ideer, og verdier utvikles i samhandling med andre. At språket er et redskap for tenking
(Didaktisk arbeid s. 56). Dette sier noe om hvor viktig det er at vi voksne må være gode forbilder for barn/ungdom. Vygotsky vektlegger stillasbygging, at elevene/barna får
utfordringer innefor sin potensielle utviklingssone (Didaktisk arbeid s.57). Dette underbygger det jeg har skrevet om at det er viktig å starte holdningsskapende arbeid så tidlig som mulig, men på riktig nivå i forhold til alder.
Jeg har tro på ”lurelæring”, små drypp med info til elevene når man kan hekte dette med kritisk bruk av Internet mot et praktisk eksempel. Jeg som lærer må holde meg oppdatert på utviklingen/mulighetene den nye teknologien gir for å kunne kommunisere med elevene. Hvis ikke kommer jeg til ”kort”. Det er vel derfor litt eldre, helst i elevene sine øyne kule
ungdommer, de er mest lydhøre for. Ha chattereglene synlig slik at elevene ser de hver dag.
Ha små seanser når det passer på å repetere. Viktig at det ikke blir for ofte, da blir det mas, og heller motsatt virkning. Det skal være okey å kunne chattereglene og ikke minst forstå hvorfor de er viktige.
Foreldre/foresatte må også på banen. Skolen kan ikke gjøre en slik jobb alene. Foreldremøte der info/fakta kommer på bordet, gjerne med sterke ord slik at de skjønner alvoret. Ikke så sterke ord at straks møtet er over springer de hjem og tar fra poden sin mobiltelefon og tilgang til Internet. Men såpass at de skjønner at her må de også våkne og komme på banen. Gi råd om at de selv må sette seg inn i chatteverdenen og prate med podene sine, ikke til dem.
Jeg fant noen interessante råd som ungdommen selv har gitt på s. 27 i rapporten.
VII
HVA må ungene få vite?
• De må få kunnskap om de forholdsregler som er viktige for å beholde sin anonymitet (navn – adresse – telefonnummer)
• Vite hva som er nødvendig å taste inn når man registrerer seg på en chattekanal. At man kan hoppe over noen av boksene, som f.eks e-postadressen sin.
• At alle må få nyansert og problematisert det forbyggende budskapet slik at ungene forstår hvorfor reglene er viktige.
Hvem må opplyses?
• De yngste må få korte, klare og tydelige råd på hva de må passe seg for, og hvorfor de må gjøre det. At det er viktig å ikke svare ærlig på spørsmål om alder, kjønn og bosted.
• Foreldre og lærere må vite forskjell på MSN og chat, og at det er forskjell på en 10- åring og 16-åring som chatter. De samme voksenpersonene bør også sette seg inn i hvor og hvordan man chatter, hvilke kanaler som tilbys og hvordan ting fungerer før de kommer med pekefingeren og forteller ungdommen hva de skal gjøre når de chatter.
Hvor skal barna/ungdommen opplyses?
• Foreldre, lærere, fritidsklubbledere, men aller helst litt ”kule” eldre ungdommer bør jobbe med forbyggende arbeid, hver for seg og i lag på flere arenaer. Ungdommen trenger det samme budskapet for å få bevissthet rundt forholsreglene, og ikke minst for å forstå at det er viktig å være kritiske når de chatter. Forholdsregler/formaninger som foreldre kommer med blir sett på med kritiske øyne av ungdommen, fordi de voksne ikke vet hva de snakker om. Ørene lukkes, eller ungdommen gjør det motsatte av det mor og far sier. ( det var den her ombyggingsperioden da).
Hvordan skal barna/ ungdommen opplyses?
• Forholdsregler som gis på de ulike chattekanalene blir ikke lest fordi de er så lange.
• En 16-åring kom med forslag på at det kom opp en boble med chattereglene sammen med en kul gjenkjennelig figur når man logger seg på en chattekanal. Og at man må klikke aktivt for å bli kvitt den. Da mente han at vi før eller senere ville lese denne boblen og etter hvert lære oss reglene for chatting. Dette er jo en form for
visualisering.
• Samme 16-åring sier at de yngste kan få kule ting med chattereglene påskrevet, som for eksempel på musematte og cd-cover.
VIII
Konklusjon
Nå har jeg vært gjennom en ganske lærerik prosess, og kjempenyttig etter mitt syn. Jeg har selv ungdom i huset som har tilgang på Internet, og jeg jobber med barn der mange av disse også har tilgang til Internet. Jeg syns ikke jeg har nok erfaring med chatting ennå til å kunne føre en dialog med ungdom som chatter om farene som lurer på nettet. Jeg hadde nok ikke nådd fram til de litt eldre barna (tenker her på ungdomsskoleelever), hvis jeg skulle prøve å bevisstgjøre disse på å være kritiske. De yngre barna mener jeg at jeg vet nok til å kunne starte prosessen med bevisstgjøring på det å være kritiske når man chatter. Hvis vi ser på de punktene ungdommen selv kom med ovenfor, ser vi at foreldre, lærere, fritidsledere og kule eldre ungdommer blir nevnt som de personer som kan påvirke barn/ungdoms holdning til å ta forholdsregler når de chatter.
IX Litteraturliste
Bergerud, Christine Hassel, Chattevenner er ikke som andre venner, en rapport om barn og unges chattekompetanse, ISBN 82-7481-111-9
http://www.dagbladet.no/dinside/2006/01/31/456399.html
Lyngsnes, Kitt, Marit Rismark, Didaktisk arbeid, Universitetsforlaget 1999.
Spray.no, 20.02.2006, kl.20.00
Refleksjonslogg
Ja, dette var interessant jobbing. Slet noe for å komme i gang. Som lærer jobber jeg midt i smørøyet for å kunne påvirke i positiv retning elevenes holdning til å være kritisk til bruk av Internet, enten det er chatting eller generelt all informasjon som finnes på nettet.
Det var synd jeg ikke fikk med meg seminaret som ble holdt i uke 8. Skulle gjerne vært der for å få større innblikk i problematikken rundt chatting, og ideer for hvordan jeg skulle angripe denne oppgaven. Likeså at jeg mistet siste forelesning på Nesna i bruk av studentrommet. Føler at jeg ikke behersker det godt nok.
Jeg synes ikke at jeg har vært flink nok til å koble det jeg har skrevet til pedagogisk teori.
Ønsker derfor tilbakemelding på dette. Vygotsky med sin proksimale utviklingssone kunne kanskje vært flettet inn, eller Piaget med sine kognitive skjemaer. Maslows behovsteori og slett ikke Skinner med sin ris og ros-pedagogikk. Denne oppgaven dreier seg mye om holdningsskapende arbeid, ikke faglig tilegnelse av lærdom, som jeg har vært mest vant til å knytte pedagogiske teorier inn i.
Fant ut at Vygotsky var den teoretiker som passet best inn. Samhandling og språk tror jeg er nødvendig for å skape gode holdninger, forutsatt at språk og samhandling er av positiv karakter da. Har slitt en del med denne oppgaven, fordi det er et vanskelig tema. Misbruk av unger vil man helst ikke skal skje, og derfor har man heller ikke spesielt lyst til å vikle seg inn i dette tema. Det er ondt å tenke på, men bra at det blir satt fokus på problemet. Håper at min besvarelse kan være til nytte for eventuelle lesere. Jeg har iallfall tenkt å legge inn små drypp om dette tema i min klasse.
X