Kulturell kapital og andre kapitalformer

I denne delen vil jeg gå i dybden av begrepet kulturell kapital. Hvis dette er en ressurs som gir barn fordeler på skolen, så er det viktig å vite hva kulturell kapital refererer til.

For å bedre forståelsen av begrepet vil det derfor være nyttig å avgrense det mot andre kapitalformer.

Begrepet kulturell kapital ble først brukt i 1966 i den tidlige skoleforskningen, og i det videre arbeidet ble begrepet videreutviklet og nyansert. Kulturell kapital er som vi forstår kun en av flere kapitalformer hos Bourdieu (2006). Men i likhet med de øvrige formene er det akkumulert arbeid, med en verdi som er gitt av et knapphetsprinsipp.

Dette kan enkelt illustreres ved at det å kunne lese i en verden av analfabeter, vil være av langt større verdi, enn i en verden av litterater.

I en senere artikkel skilles det mellom tre former for kulturell kapital. Institusjonalisert kulturell kapital innebærer en objektivering av kulturell kapital i form av akademiske kvalifikasjoner. Denne kan tilegnes gjennom blant annet skolegang. Et sertifikat eller et vitnemål garanterer for eksempel at dets innehaver er i besittelse av kulturell kapital (Bourdieu 2006: 15). Siden institusjonalisert kulturell kapital påfører innehaveren en anerkjennelse, framstår også denne kapitalen som symbolsk kapital. Også her kan man se hvordan prinsippet om knapphet er viktig for at noe skal utgjøre kapital. Hvis alle har vitnemål fra universitet gir dette klart mindre fortrinn i jobbsammenheng, enn hvis bare noen få har det.

Kulturell kapital kan også foreligge i objektivert form. Da kan den utgjøres av materielle objekter som bøker, malerier eller andre kunstverk. Denne formen er overførbar i sin materialitet, men kan også være virksom gjennom den såkalte arrow-effekten, som

22

tilsier at kulturelle objekter kan ha en utdanningsmessig effekt gjennom sin blotte tilstedeværelse (Bourdieu 2006: 12).

Den siste varianten er kroppliggjort kulturell kapital. Det er denne typen kapital som i stor grad omtales i Reproduksjonen. En form for kulturell kapital som krever langvarig arbeid på en selv, og som innpodes i individers habitus gjennom pedagogisk arbeid. Men hvordan er så forholdet mellom habitus og kroppsliggjort kapital? Dette må man forstå som følger; mens habitus kan være ”fri” for kroppsliggjort kulturell kapital, kan man ikke ha slik kapital uten at den er del av ens habitus. Noe forenklet kan man si at habitus kan sikte til flere forskjellige persepsjons-, tanke-, vurderings- og handlingsskjema, mens kun ett bestemt skjema innebærer kroppsliggjort kulturell kapital, nemlig det som disponerer for fortrolighet med den legitime kulturen. Ingen av delene er imidlertid statiske eller uforanderlige. Men både endring av habitus eller tilegning av kroppsliggjort kulturell kapital er tidkrevende prosesser.

Et poeng angående den kroppsliggjorte formen, er at den blir svært virkningsfull idet den framstår som en symbolsk kapital, hvilket innebærer at den ”… miskjennes som kapital og anerkjennes som legitim kompetanse og som en autoritet som utøver en virkning av (mis)kjennelse.” (Bourdieu 2006: 11). Dette betyr at barn som anses som naturlig begavede, for eksempel på grunn av deres kultiverte disposisjoner, tillegges en kvalitet som ikke finnes i de uten slike disposisjoner. I det som Bourdieu m.fl. (2006: 75) benevner ”ideologien om det naturlige talent”, overses nettopp det sosiale aspektet, idet man ikke erkjenner at opphøyde ferdigheter og disposisjoner er noe sosialt betinget.

Broady (1991: 124) viser til at symbolsk og kulturell kapital er nært forbundet, men befinner seg på ulike nivåer idet symbolsk kapital er det mest generelle.

I Reproduksjonen utgjør språklig kapital en sentral term som i stor grad er med på å forklare prestasjonsforskjellene. ”Den språklige kapitals innflytelse, som er særlig tydelig i de første skoleår, hvor språkforståelsen og språkbruken utgjør lærernes viktigste evalueringskriterium, holder aldri opp med å gjøre seg gjeldene: …”(Bourdieu

& Passeron 2006: 99). Videre kan det skilles mellom et typisk borgerlig språk, som har et distingverende distansert preg med tendens til abstraksjon og formalisme, og et folkelig språk, som er mer ekspressivt idet det henfaller til lignelser, bombastiske vendinger og de store følelsers svulstighet (Bourdieu & Passeron 2006: 151). Sett i

23

forhold til kulturell kapital, forstår jeg språklig kapital som et mer snevert begrep, samtidig som det utgjør en form for kroppliggjort kulturell kapital.

Nok et kapitalbegrep er utdanningsmessig kapital. Dette utgjør en transformert form for kulturell kapital, på et gitt tidspunkt av studieløpet (Bourdieu & Passeron 2006: 124).

Altså er det en form for institusjonalisert kulturell kapital, men disse trenger ikke være sammenfallende, idet like mengder utdanningskapital i form av samme vitnemål, kan vise til skoleløp av helt forskjellig varighet (Bourdieu 1984: 84).

Som nevnt er kulturell kapital kun en av flere kapitalformer i Bourdieus mer generelle samfunnsteori. I tillegg har vi økonomisk kapital som utgjøres av tilgang til økonomiske ressurser som inntekter, formue og eiendom. Bourdieu forstod den økonomiske kapitalen som den dominerende kapitaltypen (Bourdieu 1984: 120). Videre har vi sosial kapital som består av ens tilgang til sosiale nettverk. Symbolsk kapital er når andre kapitalformer tilsløres, og det synes som om kapitalakkumulasjonen er personens iboende egenskaper eller kvaliteter. Dessuten omtales en rekke feltspesifikke kapitaltyper.

Et viktig poeng hos Bourdieu (2006:21ff) er at kapitalformene kan konverteres, selv om de ikke automatisk kan reduseres til hverandre. Det betyr for eksempel at økonomisk kapital kan investeres i utdanning og slik sett omformes til kulturell kapital. Foreldrene kan forøke sitt barns kulturelle kapital ved å ansette en pianolærer eller sende det på kulturskole. Omvendt kan kulturell kapital medføre økonomiske avkastninger ved at vitnemål gir tilgang til godt lønnede yrker.

24