Betydningen av tidspunkt for skilsmissen

Regresjonsanalysene i tabell 6.2 har til hensikt å gi svar på om avbruddstidspunktet har noe å si for foreldrenes klasseeffekt på skoleprestasjonene. Hypotesen tilsier at vi skal se en svakere klasseeffekt for fedre som har vært lengst fraværende. I tilfellene med sent brudd bør fedrenes klasseeffekt være sterkere. Analysene tyder ikke på at dette stemmer. Det er lite som taler for at avbruddstidspunktet har betydning for fedrenes klasseeffekt på skoleprestasjonene. Denne synes ikke å endres etter avbruddstidspunkt og resultatene vitner om likhet mellom gruppene. Vi har ikke grunnlag for å si at tidspunktet fedrene forsvinner ut på, har noe å si for effekten av deres klassetilhørighet.

Det taler imot antakelsen i H5.

Men, betyr det at de mekanismene som Bourdieu og Passeron viser til ikke gjelder? Selv om funnene ikke vitner om nødvendigheten av et langvarig innpodningsarbeid, kan man ikke avvise at lignende mekanismer er av betydning. Det kan tenkes at overføringen av

114

ferdigheter fra fedrene til barna, som har sin basis i fedrenes kulturelle ressurser, ikke krever så mye tid og tilstedeværelse som teorien tilsier.

Et alternativ kan da være at klasseforskjellene i skoleprestasjoner har sin rot i en fortløpende prosess av pedagogisk arbeid. Selv om mange barn har mindre samvær med den fraflyttede forelderen, trenger ikke samværet være av liten betydning. Det kan likevel være viktig for utvikling av egenskaper eller ferdigheter som gir positive utslag i barns skoleprestasjoner. Kanskje kan dette være mer til støtte for de prosessene som Lareau og Reay beskriver. At det er et fortløpende hverdagslig arbeid som frambringer kulturell kapital hos barna, det være seg i form av organisering av deres hverdag, aktiv utvikling og vedlikehold av språklig kapital eller oppfølging av deres skolegang fra dag til dag.

Noe som kanskje kan tale for denne tolkningen er at det nettopp er barn fra en kulturfraksjon som faktisk rammes ved sent samlivsbrudd, nemlig de som har mødre i øvre middelklasse kultur. Som nevnt tidligere viser Amato (1993: 28) til at skilsmisse er en stressende opplevelse. Når samlivsbruddet slik sett representerer en krise kan det tenkes å hemme et slikt fortløpende arbeid med å utvikle kulturell kapital hos barna. Og dette kan i større grad tenkes å ramme slike fordeler, heller enn de fordeler knyttet til økonomiske ressurser. Den utviklingen av kulturell kapital som Lareau (2003) og Reay (1998) snakker om, krever et pågående arbeid fra foreldrene, og en direkte involvering med barna og skolen. De fordelene økonomiske ressurser indirekte utgjør, som for eksempel gode boligforhold, skolemateriell som PC og bøker, lommepenger, klær, ferier osv, trenger ikke rammes av samlivsbrudd på samme vis. Disse faktorene kan tenkes å være mer robuste, idet de ikke krever like mye av foreldrenes tid og oppmerksomhet.

I hvor stor grad, og på hvilken måte fedre og mødre samarbeider, varierer helt sikkert.

Kan det hende dette er delvis klassebetinget? Både Reay og Lareau påpeker at middelklassefedrene hjelper mer til enn arbeiderklassefedre. Kanskje opprettholdes dette mønsteret også etter en skilsmisse? Er det derfor man fremdeles ser en klasseeffekt av dem på barns skoleprestasjoner? Vi kan ikke utelukke at fedre i de øverste klassene i større grad bidrar, og at dette er noe av grunnen til at deres barn får et høyere snitt i grunnskolepoeng.

115 DRØFTING AV ANDRE FUNN

Funnene i tabell 6.2 viste en ikke-lineær sammenheng mellom gruppenes karaktersnitt.

Generelt sett får barn med tidlig skilte foreldrene færre grunnskolepoeng enn barn i de andre gruppene. En mulig forklaring her kan være at tidlig tap av en forelder vil være negativt for sosialiseringsprosessen siden en forelder har mindre kapasitet enn to (Amato 1993: 25). Men denne forklaringen skulle tilsi at den siste gruppen skulle komme aller best ut, og det gjør den ikke.

Hvorfor gjør barn som var over ti da foreldrene skilte lag, det igjen noe dårligere på skolen? At denne gruppen kommer noe dårligere ut, kan skyldes at samlivsbruddet har ført til at konflikt, stress eller andre negativt pregede omveltninger er mer oppe i dagen, enn i de andre gruppene (Amato 1993: 31). Men ifølge denne forklaringen burde den første gruppen kommet best ut, og det gjør den ikke.

En annen forklaring på at gruppe 3 kommer noe bedre ut enn gruppe 1, kan være at foreldrenes gradvis tilpasser seg og får det generelt bedre, dess lengre tid det er siden skilsmissen. Men siden gruppe 2 kommer bedre ut enn gruppe 1, passer ikke denne forklaringen fullt ut.

Et alternativ er at det er to ulike mekanismer som gjør seg gjeldene. Det kan være nylig konflikt som trekker ned i gruppe 3, mens langvarig foreldrefravær trekker ned snittet i gruppe 1. Dette kunne være forklaringen på en slik kurvelineær sammenheng som materialet vitner om. Amato (1993: 31) viser til at dette er et lite studert område innen familiesosiologien. Her er det noen studier som taler for, mens andre ikke finner slike sammenhenger.

Til sist må det påpekes en mulig metodisk innvending mot analysen i tabell 6.2. Her blir foreldrenes klassetilhørighet målt i 2005. Samlivsbruddene i den første gruppen vil ha inntruffet mellom 10 til 19 år tidligere, 5 til 14 år tidligere for gruppe 2 og opptil 9 år tidligere for gruppe 3. Gjennomsnittsalderen på fedrene er 45 i 2005, gjennomsnittsmoren 42 på samme tidspunkt. Vi skulle tro at selv når foreldrene er i alderen 25 til 30, så har det klassemessige livsløpet for disse begynt å ta form. Det er sannsynlig at de fleste som i 2005 befolket de øvre kategoriene, var i gang med sine utdannelser mens barna var små, selv om det var opptil 20 år tidligere. Følger man dette

116

resonnementet kan man anta at klasseposisjon i 2005 likevel sier noe relevant om situasjonen helt tilbake til barnets fødsel.

117