Klager i grunnskolen etter opplæringslova

Opplæringslova § 15-2 første ledd omhandler klager på enkeltvedtak i grunnskolen. Det finnes ingen bestemmelser som gir rett til å klage på et tilbud eller mangel på tilbud om samiskopplæring hvis det ikke er gjort enkeltvedtak i saken. Ettersom man kun har klagerett ved enkeltvedtak, er det viktig at det fattes enkeltvedtak i avgjørelser om samiskopplæring, enten det gjelder avslag eller tilbud om samiskopplæring. Dette er også blitt påpekt av Fylkesmannen i Nordland i forbindelse med tilsyn med Rana kommune. ¹⁵¹ I Rana ble det ikke fattet enkeltvedtak om samiskopplæring på tilsynstidspunktet. Det ble påpekt av Fylkesmannen at det ikke er noe uttrykkelig krav om at det fattes enkeltvedtak i slike saker etter opplæringslova, men at det likevel er viktig å gjøre det for å sikre at man har mulighet til å klage på avgjørelsene. Hvis man ikke får oppfylt sine rettigheter i første omgang, må man ha mulighet til å klage for å forsikre seg om at man kan få oppfylt sine rettigheter ved en eventuell klagebehandling.

Ved klage på enkeltvedtak i grunnskolen er departementet klagemyndighet etter forvaltningsloven § 15-2 første ledd.

I praksis er det svært få klager på dette området,¹⁵² noe som sannsynligvis skyldes at mange ikke vet hvor de skal klage,¹⁵³ gir opp kampen¹⁵⁴ eller er redde for å oppfattes som ”masete”

hvis de klager.¹⁵⁵

Etter opplæringslova § 15-1 gjelder forvaltningsloven også klager etter opplæringslova om ikke annet er bestemt. Det er ikke egne regler om hvem som har klagerett i opplæringslova, men etter forvaltningsloven § 28 kan man påklage enkeltvedtak hvis man er part eller har rettslig klageinteresse i saken. Etter forvaltningsloven § 2 første ledd, bokstav e er parter de

151 Fylkesmannen i Nordland (2014c) s. 6

152 NOU 2016:18 s. 195

153 NOU 2016:18 s. 195

154 Paulsen (2017)

155 NOU 2016:18 s. 195

38

som saken direkte gjelder eller retter seg mot. I forbindelse med enkeltvedtak om samiskopplæring, retter enkeltvedtaket seg direkte mot eleven som får eller ikke får innvilget undervisning, og eleven må derfor ha klagerett etter forvaltningsloven § 28. Barnelova inneholder ingen bestemmelser som skulle hindre at barnet selv kan klage i slike tilfeller.

Det kan kanskje diskuteres om eleven bør ha klagerett dersom han eller hun går på barneskolen. Som vi var innom i kapittel 7.3, er det i utgangspunktet foreldrene, i samråd med barnet, som avgjør om eleven skal ha samiskundervisning frem til åttende klasse. Det kan kanskje virke noe underlig om det er foreldrene som skal bestemme om barnet skal ha samiskundervisning, men eleven selv skal ha mulighet til å klage.

Dette vil imidlertid neppe by på store problemer. Det vil normalt kun være aktuelt å klage dersom den undervisningen som blir tilbudt ikke oppfyller minimumskravene i lovverket. Om dette er tilfelle, vil det være i både elevens og foreldrenes interesse at feilen blir rettet opp i, og hvem som tar avgjørelsen og sender klagen vil være av mindre betydning. Det er også et moment at i en eventuell klagebehandling vil man aldri risikere at et vedtak blir omgjort til skade for den som klager, jfr. forvaltningsloven § 34 tredje ledd, første punktum. Det vil derfor ikke være noen risiko for at en elev som ikke ønsker samiskopplæring klager på vedtaket for at tilbudet om samiskundervisning skal trekkes tilbake.

Det er derfor ingenting som tilsier at ikke eleven selv skal kunne klage på vedtak om samiskundervisning dersom han eller hun ønsker det.

Det er vanskeligere å si sikkert om elevens foreldre har klagerett etter bestemmelsen.

Spørsmålet er ikke nevnt i opplæringslova, men det ser ut til at Fylkesmannen i Nordland legger til grunn av foreldre har klagerett på enkeltvedtak i tilsynet med Rana kommune.¹⁵⁶ Ettersom det også er foreldrene som bestemmer om barnet skal ha samiskopplæring på grunnskolen frem til 8. klasse, må man gå ut ifra at de har rettslig klageinteresse i saken og kan påklage vedtaket etter forvaltningsloven § 28.

Fra 8. klasse er det eleven selv som avgjør om han eller hun vil ha samiskopplæring etter opplæringslova § 6-2 sjette ledd. Det ville være naturlig om det dermed også var eleven som avgjorde om det skulle klages på enkeltvedtak eller ikke, men det er ikke opplagt at dette er utelukkende elevens avgjørelse. Det er ikke fastslått i opplæringslova eller forskrift til opplæringslova om foreldrene har mulighet til å klage i slike tilfeller.

156 Fylkesmannen i Nordland (2014c) s. 6

39

Det finnes derimot bestemmelser om retten til å klage på karakterer i skolen. I forskrift til opplæringslova § 5-2 er det bestemt at foreldrene til umyndige elever har selvstendig klagerett, og at elever under 15 år kun kan klage hvis de har skriftlig samtykke fra foreldrene.

Fra eleven er 15 år kan han eller hun dermed klage uten samtykke av foreldrene, men foreldrene vil også ha mulighet til å klage i strid med elevens ønsker.

Som nevnt gjelder bestemmelsen imidlertid kun klage på karakterer i skolen, jfr. forskrift til opplæringslova § 5-1. Man kan ikke uten videre gå ut ifra at tilsvarende begrensninger gjelder ved klage på enkeltvedtak om samiskopplæring.

Ettersom ikke annet er bestemt, må man følge hovedregelen om klagerett i forvaltningsloven

§ 28 som sier at parter eller de med rettslig klageinteresse kan påklage enkeltvedtak.

Spørsmålet blir derfor om foreldre fremdeles har rettslig klageinteresse selv om det er barnet som avgjør om han eller hun ønsker samiskopplæring.

Etter barnelova § 30 andre ledd består foreldreansvaret blant annet i å sørge for at barnet får utdannelse etter ”evne og givnad”. Dette ansvaret består frem til barnet fyller 18 år, uavhengig av hvilket klassetrinn barnet går på, og foreldre har både et rettslig ansvar og en rettslig interesse i å sørge for at barnet får den opplæringen han eller hun ønsker og har rett til. Etter dette må også foreldre ha rett til å påklage enkeltvedtak om samiskopplæring.

9.1.3.2 Klageprosessen

Opplæringslova inneholder ingen bestemmelser om klageinstansens kompetanse. Det er fastslått i opplæringslova § 15-1 at forvaltningsloven gjelder når ikke annet er bestemt, og for å få fastslått klageinstansens kompetanse må vi derfor undersøke forvaltningsloven.

Forvaltningsloven § 34 tar for seg klageinstansens kompetanse. Første ledd inneholder hjemmel for å avvise klagen hvis vilkårene for å klage ikke foreligger. Det vil for eksempel være tilfelle dersom det ikke er gjort enkeltvedtak i saken, ettersom det kun er enkeltvedtak som kan påklages etter opplæringslova § 15-2 første ledd og forvaltningsloven § 28 første ledd.

I andre ledd er det bestemt at klageinstansen, i dette tilfellet vil det være departementet,¹⁵⁷ kan prøve alle sider av saken. De kan også ta hensyn til sider av saken som klageren ikke har påberopt seg. Hvis eleven for eksempel klager over at han eller hun har fått tilbud om samisk som andrespråk selv om han eller hun ønsket samisk som førstespråk, er ikke departementet bundet av dette. De kan også ta for seg andre spørsmål, for eksempel om eleven burde fått

157 Opplæringslova § 15-2 første ledd, første punktum

40

tilbud om stedlig undervisning istedenfor fjernundervisning, eller om han eller hun burde få tilbud om opplæring i sørsamisk istedenfor nordsamisk.

Etter tredje ledd kan klageinstansen ikke endre vedtaket til ugunst for klageren. Det innebærer for eksempel at en elev som er blitt innvilget opplæring i samisk, ikke risikerer å bli fratatt opplæringen dersom han eller hun klager. Hvis eleven har fått tilbud om opplæring i samisk som andrespråk selv om han eller hun ønsket opplæring i samisk som førstespråk, vil eleven uansett beholde tilbudet om opplæring i samisk som andrespråk. Departementet kan ikke frata eleven tilbudet om undervisning, ettersom dette ville være til ugunst for klageren.

Forvaltningsloven § 34 fjerde ledd sier at klageinstansen selv kan treffe nytt vedtak i saken eller sende saken tilbake til underinstansen, det vil si skolen, for ny behandling. I enkelte tilfeller vil det være mest hensiktsmessig om departementet kun konstaterer hva som er feil ved vedtaket, og lar skolen ta den endelige avgjørelsen om hvordan vedtaket skal utformes.

Det er skolen som kjenner sin og elevens situasjon best og har de beste forutsetninger for å vurdere om eleven for eksempel bør få tilbud om klasseromsundervisning eller fjernundervisning, eller når på dagen eller uka undervisningen bør plasseres. I andre tilfeller vil det være unødvendig å sende saken tilbake til skolen, og enklere for alle parter om departementet rett og slett retter opp i feilen og gjør et nytt vedtak i saken som er i tråd med loven.