Kjernefamiliens storhetsperiode (1935-1965)

Forsørgerlønnen og innskrenkningsvedtaket

Formelt sett kan vi altså datere normen om den funksjonsdelte kjernefamilien tilbake til 1927. Omtrent på denne tiden var det også at den i økende grad ble en realitet, tidligere må den i stor grad ha vært et overklassefenomen. En viktig årsak til dette ligger i at fagbevegelsen vant fram i styrke utover i 1920-åra. Det hadde lenge vært et krav at en industriarbeiderlønn skulle være tilstrekkelig til å kunne forsørge en familie. Utover i 1920-åra ble det i økende grad stilt makt bak kravene. Resultatene kom også etter hvert, tidligere for noen grupper enn for andre. Men medaljen fra kampen om forsørgerlønnen har også i aller høyeste grad en bakside, i de restriksjonene som i den samme perioden ble lagt på de gifte kvinnenes rett og muligheter til lønnet arbeid, ved det såkalte innskrenk-ningsvedtaket.

Denne saken, som pågikk i mesteparten av mellomkrigstida, må selvsagt forstås på bakgrunn av datidas harde realiteter på arbeidsmarkedet, og det umiddelbart urettferdige i at noen familier hadde to inntekter, mens andre ingen. Det kan

likevel ikke være tvil om at innskrenkingssaken også har hatt en sterkt normdan-nende virkning, utover den perioden hvor vedtakene sto ved makt, ved at de så sterkt gikk i mot gifte kvinners retttil lønnet arbeid. For som påpekt av Kjølsrød (1980), «den urettferdige merinntekten i en familie var alltid hennes og aldri hans».

Det vil føre for langt her å gå inn på detaljene i innskrenkningssakene, i så måte vises til Iversen (1980), Lønnå (1975), samt Balas m.fl. (1982). Noen hoved-punkter kan imidlertid rekapituleres: Saken begynte i 1920 da Arbeiderpartiets landsmøte støttet et vedtak om å begrense gifte kvinners adgang til lønnet arbeid. I 1925 fattet kongressen i LO (den gang AFL) et vedtak om at:

«Fagkongressen pålegger de fagorganiserte arbeidere og deres tillitsmenn å motarbeide at det i sådanne hjem hvor det ikke er nødvendig for familiens eksistens at både mann og hustru tar fast arbeid».

Det er vanskelig å få en dekkende oversikt over de direkte konsekvensene av dette vedtaket, i første rekke fordi våre data om kvinnenes sysselsetting imellom-krigstida ikke er gode. Det som finnes av statistisk materiale, tyder ikke på at det var en storgruppe kvinner som ble direkte berørt av vedtaket. I forhold til antall registrerte arbeidsløse var tallet forsvinnende lite.⁴

Det er umulig å tallfeste virkningene av vedtaket, fordi disse er av ulik type for ulike grupper. Gifte kvinner som var i arbeid og som ble oppsagt (eller som sa opp) på grunn av vedtaket, utgjorde neppe en tallmessig stor gruppe. Men i tillegg kommer de som ikke kom inn i lønnet arbeid. Hvor mange det gjaldt er betydelig vanskeligere å måle. Barrierer mot ansettelse av gifte kvinner rammet også de ugifte, fordi en ugift kvinne er en potensiell gift kvinne. Som tidligere påpekt, kan slike virkninger også gjøre seg gjeldende utover perioden hvor vedtakene ble opprettholdt.

Det er imidlertid mulig å si noe om effektene på kort sikt hvis vi begrenser oss til å se på kvinner med bestemte typer utdanning, hvor det er forholdsvis lett å avgrense det aktuelle arbeidsmarkedet og de yrkene de kunne gått inn i. Ramsøy har gjort dette for kvinner med lærerutdanning. På grunnlag av folketellingenes opplysninger om kvinnenes utdanning og sysselsetting, peker hun på at vedtaket etter alt å dømme la betydelige begrensninger på kvinnenes arbeidsmuligheter i skolen, både i folkeskolen og i den høyere skolen (Ramsøy 1984).

Innskrenkningsvedtaket rammet også de kvinnene som var i arbeid og ønsket å gifte seg, men ikke gjorde dette av frykt for å miste jobben. Lønnås (1975)

4 Balas m.fl. (1982) refererer anslag utarbeidet av Johanne Reutz som på denne tiden var leder av LO's statistiske kontor. I brosjyren Kvinnenes rett til lønnet arbeid (AOF 1936) anslo hun at størrelsen av de gruppene gifte kvinner som innskrenkingsvedtaket kunne gjøre det aktuelt å si opp, ville kunne gi arbeid til mellom 2.000 og 3.000 arbeidsløse. I forhold til det registrerte antall arbeidsløse, i Folketellingen 1930 oppgitt til 101.568, var dette et forsvinnende lite tall.

analyse av argumentasjonen i Oslo kommunestyre i tilknytning til innføringen og opphevingen av vedtaket, tyder på at hensynet til de unge parene som ikke giftet seg av frykt for å miste deler av levebrødet, veide tungt da det ble opphevet kort tid før krigen. De kortsiktige virkninger uteble heller ikke, bl.a. var det etter sigende et rent «gifte-rush» blant kommunalt ansatte i Oslo da vedtaket var opphevet.

Men generelt sett ga opphevningen av vedtaket ingen sterke utslag i de gifte kvinnenes yrkesdeltaking. Vi mangler riktignok tall for 1940, siden krigen også satte bom for den planlagte folketellingen dette året. Yrkesaktivitetsprosenten for gifte kvinner i 1946 lå imidlertid ikke vesentlig høyere enn tilsvarende andel i 1930 (Ljones 1979, tabell 22.3).

Tvertimot markerer tidspunktet for opphevingen av vedtaket begynnelsen på en tretti-års-periode som kan kalles den funksjonsdelte kjernefamiliens storhets-periode i Norge. Det er flere faktorer som gjør dette navnet berettiget; både den demografiske utviklingen, økonomisk/politiske faktorer og sosiale/kulturelle forhold.

Demografiske faktorer

I slutten av 1930-åra lå forholdene til rette for en vekst i kjernefamilier. Det forholdsvis store kvinneoverskuddet blant den giftemålsaktuelle delen av befolk-ningen var begynt å avta. Etterhvert som landet kom økonomisk på fote igjen utover i trettiåra, steg også giftemålsaktiviteten, dvs. at en større andel av befolk-ningen giftet seg. Perioden fra slutten av trettitallet fram til begynnelsen av sytti-åra som helhet karakterisertes også av en markert tendens til fallende ekteskaps-alder, når vi sammenlikner giftemålsatferd og alder i utvalgte fødselskohorter av kvinner (Sørensen 1979, Bjøru og Sørensen 1983).

I de første tjue årene av denne perioden var også barnetallet i familiene fortsatt i gjennomsnitt så stort, og fødslene plassert slik at det ga mødrene omsorgsansvar for relativt små barn i mesteparten av deres fertile periode. Kvinnene som giftet seg i 1930-åra, kom riktignok seint i gang med barnefødsler, men tok dette igjen med en langstrakt fødselsperiode, og fikk vel 2,5 barn i gjennomsnitt. Ekteskaps-kohortene fra de første etterkrigsåra kom opp i samme barnetall i løpet av kortere tid. Totalt sett endret sluttbarnetallet seg lite for ekteskapskohortene 1920-1950 under ett, men vi kan i de yngste se mer markerte tegn til sammen-pressing av fødslene over et kortere tidsrom av ekteskapet (Dyrvik 1976).

Totalt sett var altså perioden preget av blomstring både i ekteskapshyppigheten og – relativt sett – i den ekteskapelige fruktbarheten. Ekteskapskohortene som giftet seg i 1960-åra, forandret imidlertid dette mønsteret. Tendensen til markert lavere barnetall (i alle fall som «foreløpig sluttresultat»), med tilsvarende

sammenpressing av småbarnsperioden, begynte å gjøre seg gjeldende for alvor.

De demografiske forutsetningene for den funksjonsdelte kjernefamilien var

endret. Grunnlaget for de betydelige endringene som skjedde i 1970-åra, var med andre ord lagt allerede i tiåret før.

Økonomiske/politiske faktorer

En viktig forutsetning for den funksjonsdelte kjernefamiliens storhetsperiode lå i endringene i næringsstrukturen og i økt urbanisering. Endringene var særlig dramatiske i den første etterkrigsperioden, hvor det var en meget sterk avgang av arbeidskraft fra primærnæringene og en tilsvarende sterk vekst i lønnsmot-takere i andre næringer.

En annen viktig forutsetning lå på den økonomiske siden. Normen om forsørger-lønnen hadde som tidligere nevnt fått en sterkere aksept ved lønnsforhand-lingene utover mot slutten av mellomkrigsperioden. Det ble også tatt mer direkte økonomiske politiske tiltak for å sikre dette. Et viktig virkemiddel i lønnskrav og tariffoppgjør i denne forbindelse var introduksjonen av levekostnadsindeksen⁵fra 1949 og dens arvtaker konsumprisindeksen fra 1959.

Med Arbeiderpartiet i rent flertall i de første femten årene av etterkrigstida, ble det også lagt opp til en økonomisk politikk og sosiale tiltak på andre områder som bidro til å sikre det økonomiske grunnlaget for den funksjonsdelte kjerne-familien. Særlig viktig her var trolig boligpolitikken og den subsidierte og sterkt styrte boligfinansieringen, som det ble lagt opp til etter krigen ved etablering av Husbanken og tilknyttede ordninger, og ved den lavrentepolitikken som ble ført (Gulbrandsen 1980). Normen og målet for den sosiale boligbyggingen var at boligutgiftene ikke skulle utgjøre mer enn 20% av indeksfamiliens forbruksut-gifter, når inntekten lå på nivå med gjennomsnittsinntekten for en industri-arbeider.

Framveksten av de mange sosiale og økonomiske tiltak som vi forbinder med den moderne velferdsstaten, på den helse-, sosialpolitiske og utdanningsmessige siden hadde også stor betydning. Det vil føre for langt å gå i detaljer her, men det er grunn til å nevne barnetrygden, som ble introdusert i 1946, i første omgang fra og med 2. barn. For de små familiene var nok barnetrygden i størrelse såvidt beskjeden at betydningen stort sett var symbolsk. Den økono-miske betydning kom særlig for de barnerike familiene – som det fortsatt var en betydelig andel av. Trygden innebar imidlertid også – i tråd med prinsippene fra

5 Levekostnadsindekser, basert på analyse av husholdningsregnskaper fra familier i utvalgte grupper (vesentlig arbeiderfamilier), ble også foretatt av Statistisk Sentralbyrå flere ganger i løpet av mellomkrigsperioden. De første ble foretatt på slutten av 1. verdenskrig. Det var imidlertid først etter den 2. verdenskrig at det ble satt igang mer bredt anlagt arbeid på dette feltet. Levekostnads-indeksen av 1949 var basert på husholdningsregnskaper i et utvalg arbeiderfamilier for perioden 1947-48, Det var først i 1958 at det ble gjennomført en generell forbruksundersøkelse basert på et representativt utvalg husholdninger som omfattet alle sosialgrupper. Forbruksundersøkelsen 1958 dannet grunnlag for konsumprisindeksen av 1959. Dette var starten på ordningen med regelmessige forbruksundersøkelser (i dag rullerende), og løpende informasjon om generelle prisendringer ved endringer i konsumprisindeksen slik vi kjenner den i dag (Forbruksundersøkelsen 1958, hefte I).

Barnetrygdkomitéens innstilling – en erkjennelse av samfunnets økte ansvar for barns oppfostring.

Endelig må vi ikke glemme at den første etterkrigstida også var preget av en bevisst styring av veksten i det private konsumet (Aukrust og Bjerve 1965). Det var i bokstavelig forstand mindre behov for penger, fordi det var mindre å bruke penger til. Mange forbruksvarer ble rasjonert til langt opp i 1950-åra. I lys av dagens vareflom er det kanskje lett å glemme at den mest langvarige rasjone-ringsordningen – på privatbiler – først ble opphevet i 1960.

Den pålagte rasjoneringen ble også støttet av sosiale og kulturelle forhold. Den protestantiske etikkens normer om nøysomhet og sparing preget dagliglivet og bidro til å styrke den økonomiske basis for den funksjonsdelte kjernefamilien.

Selv om dette er vanskelig målbare begrep, vil nok kulturhistoriske analyser fra denne nære fortida gi mange eksempler på dette. Begrep som sølvbryllupsstas og førtiårsfornyelse gir gode indikasjoner på den «deferred gratification» som ofte var nødvendig for å mestre tilværelsen.

Men selv om denne perioden var preget av en relativt sterk styring av det private forbruket, var det også en periode preget av vekst. Den «utsatte nytelse av livets goder» ga også frukter; både privat disponibel realinntekt og tilgangen av kon-sumvarer økte fra ett år til et annet.

Underliggende tendenser

De første tjue åra av etterkrigstida kan fortone seg som meget stabile, både med hensyn til familiestruktur og med hensyn til arbeidsdeling i familiene: Giftemåls-aktiviteten blomstret, den årlige tilveksten av nye familier var høy. På 1960-tallet var fødselskullene voksende og nærmet seg i absolutte tall rekordåret 1946,⁶ samtidig som hovedtyngden av familiene falt inn i det funksjonsdelte arbeids-mønsteret. Gifte kvinners registrerte deltakelse i lønnet arbeid var fortsatt lav.

Men et uttrykk som «ulming under overflaten» er trolig det best dekkende for de endringsprosessene som allerede var i gang. For det første var det allerede begynt å skje markerte endringer i gifte kvinners yrkesaktivitet over livsløpet, som ikke kommer til syne i de rene periodeoversiktene. Når datamaterialet for gifte kvinners yrkesaktivitet fra folketellingene 1920-1970 grupperes som livsløpsprofiler innen de enkelte fødselskohorter av kvinner, viser gifte kvinner en stigende deltakelse i lønnet arbeid etter alder i samtlige fødselskohorter (ti-års kohorter) fra 1901 til 1950 (Sørensen 1979, Bjøru og Sørensen 1983:75). Fra én fødselskohort til den neste stiger også yrkesdeltakelsen på sammenliknbare alderstrinn. De lave prosentene for deltakelse i lønnet arbeid for gifte kvinner

6 Det gjennomsnittlige årlige fødselstallet i 2. halvdel av seksti-tallet var høyere enn det gjennom-snittlige, årlige fødselstallet for perioden 1946-50 som helhet (66.697 mot 65.886). Høyest enkelt-tall i 1960-åra kom i 1969, da det ble født 67.746 barn i Norge. 1 1946 var det på 70.727 fødsler (Statistisk årbok 1983 Tabell 20, Backer 1965).

under ett, dekker altså over betydelige endringer i kvinnenes deltakelse over livsløpet. Materialet viser at deltakelsen i lønnet arbeid var godt på vei oppover allerede ved folketellingene i 1950 og 1960.

Fra 1960 til 1970 var der også en generell økning i gifte kvinners yrkesaktivitet. Yrkesprosentene var på et gjennomsnittsnivå på 9,5% i 1960, og 19,6% i 1970.

Dette forsterkes når data disaggregeres etter alder og settes inn i en livsløps-sammenheng.

Vi må se dette i sammenheng med generelle samfunnsmessige endringer som begynte å gjøre seg gjeldende på en rekke områder utover i 1960-åra. Endringen ifødselsmønsteret med tidsmessig mer konsentrerte fødsler relativt tidlig i livs-løpet, innebærer at en kvinne blir aktuell for arbeidsmarkedet igjen etter nokså få år, selv om hun avbryter yrkesaktivitet i småbarnsperioden. Dette er også kalt

«de frigjorte henders effekt», og er en utpreget «pull»-faktor i gifte kvinners forhold til arbeidsmarkedet.

Men endringene i famileetablerings- og fødselsmønsteret medførte også end-ringer i familienes økonomiske situasjon i selve etableringsfasen: Overgangs-perioden i livsløpet fra egen økonomisk avhengighet – av foreldre eller offentlige utdanningsfinansieringstiltak – til forsørgeransvar var blitt stadig kortere i denne perioden. Den synkende giftemålsalderen, fulgt av synkende alder ved første barns fødsel var den viktigste faktoren i forkortelsen, men økningen i gjennom-snittlig utdanningsvarighet i generasjonene utover i etterkrigstida, hadde også betydning.⁷

Tendensen til tidsmessig sammenpressing av overgangsperioden fortsatte helt til begynnelsen av 1970-åra. Det var først da fødselskullene fra begynnelsen av 1950-åra begynte å komme i gifteferdig alder, at vi kunne se de første tendens-ene til utsettelse av ekteskap og første barnefødsel. Tendensen forsterket seg imidlertid utover på 1970-tallet, og ga oss betydelige endringer i familieetabler-ingsmønsteret (Sørensen 1979, Bjøru og Skrede 1982).

Forkortingen av overgangsperioden bidro til et økende økonomisk press på små-barnsfamiliene. Jo kortere perioden hvor de unge forbereder seg på og legger økonomisk grunnlag for forsørgeransvaret for egne barn er, jo mer økonomisk sårbare må vi regne med at familien vil være i etableringsperioden, og jo større

«push» på behovet for supplerende inntekter.

Det økonomiske presset kan også forsterkes av andre faktorer. Bl.a. er inntekts-nivået ofte lavt ved en tidlig etablering. Utgiftene til selve etableringen kan også utvikle seg i ugunstig retning i relasjon til inntektsutviklingen. Den sterke

7 En grafisk framstilling av medianalder ved karakteristiske livsløpsoverganger hos norske menn født 1921, 1931 og 1941, basert på data fra Yrkeshistorieprosjektet, er trykket i Skrede og Tornes (1983:57).

økningen i etableringsutgiftene knyttet til boligen(den såkalte «inngangsbillet-ten») som vi har sett i 1960- og 1970-åras Norge, er en viktig faktor i denne forbindelsen. Endelig kan det være grunn til å peke på at også normer og forventninger om hva som er «normal standard» ved en familieetablering etter alt å dømme også fjernet seg en del fra de mer nøysomme «deferred gratifi-cation»-idealene.

Sammenpressingen av overgangsperioden var ikke et særnorsk fenomen; vi finner tilsvarende bevegelser i mange andre vestlige i-land i denne perioden.

Mange tillegger slike «life-cycle squeeze»-prosesser stor betydning som drivkraft for gifte kvinners yrkesaktivitet, både i etableringsfasen og i seinere livsløps-faser.⁸ Dette hadde nok også betydning for utviklingen i Norge allerede i 1960-åra, selv om den store økningen i mødrenes yrkesaktivitet først kom på 1970- tallet (jfr. neste avsnitt).

Vurdert i ettertid er det imidlertid også grunn til å framheve de viktige «pull»- faktorene i forhold til gifte kvinners deltaking i lønnet arbeid som begynte å gjøre seg gjeldende på 1960-tallet. En særdeles viktig drivkraft for lønnet arbeid lå i etterkrigstidas sterke vekst i utdanningsnivået, og i jentenes sterkere satsing på yrkesutdanning.

Blant «pull» -faktorene må vi også i høy grad regne med de ideologiske end-ringene i forhold til likestillingspolitiske spørsmål som preget den offentlige debatten i denne perioden. Disse gjaldt bl.a. spørsmålet om kvinners rett og mulighet til lønnet arbeid. Den ideologiske debatten om prinsipper og normer i 1960-åra forberedte de endringene som først gjorde seg for alvor gjeldene i 1970-åra. (Jfr. Skrede 1982 for en mer konkret drøftelse av ulike forhold i denne utviklingen.)

Selv om de ulike faktorene – både på «pull»- og på «push»-sida – ikke ga så sterke utslag i konkrete endringer på 1960-tallet, pekte alle de underliggende tendens-ene i retning av en økning i gifte kvinners yrkesaktivitet. Alt i alt kan vi dermed si at grunnlaget for den funksjonsdelte kjernefamilien ble stadig svakere utover i slutten av 1960-åra, selv om de store endringene først kom på 1970-tallet.