Innledning
Endringene i norske kvinners arbeidsmønster de siste ti åra har vært så store at man må kunne kalle det en revolusjon. Derfor heter da også den boka vi har redigert om kvinners arbeid 1975-85 Den norske kvinnerevolusjonen. Disse omkalfatringene er godt dokumentert i artiklene til Foss, Jevnaker og Kjeldstad i den nevnte boka, som vi heretter kaller DNK. (Se også Bjøru 1981, Bjøru og Sørensen 1983, Ljones 1984, Ellingsæter og Iversen 1984, Skrede 1986. ) 1970-åra var tiåret da nesten alle generasjoner av norske kvinner økte sin deltaking i lønnet arbeid, og da det ble mer vanlig for gifte kvinner å være ute i lønnet arbeid enn å være hjemmearbeidende på heltid.
Endringene i kvinnenes arbeidsmønster har ført til betydelige omstillinger, både på samfunnsplan og innen familien. Det framgår av Tornes' og Iversens artikler i DNK. Holdningene til likestillingsspørsmål og gifte kvinners deltakelse i lønnet arbeid har også endret seg. Det har vært en bevegelse bort fra patriarkalske og betingete likestillingsholdninger. Kvinners - også gifte kvinners - rett til lønnet arbeid er blitt mer allment akseptert. Full likestilling mellom kvinner og menn er
1 Denne artikkelen inngår i den ene av to bøker som var resultat av et samarbeidsprosjekt innenfor forskningsprogrammet "Arbeid i 80-åra" under Rådet for forskning og samfunnsplanlegging. Den artikkelen av Kari Skrede som gjengis her, utgjør første del av boka Kan vi planlegge oss til likestilling i år 2010?. Artikkelen bygger på konklusjoner og drøftinger fra den andre av bøkene i dette prosjektet, Den norske kvinnerevolusjonen (Skrede og Tornes 1986), som drøfter endringer i kvinners arbeid som skjedde fra 1975-1985. Når Skrede i sin artikkel henviser til arbeider i DNK, er det altså artikler i denne boka hun referer til (red anm.).
blitt en offentlig målsetting, og de fleste partiene på Stortinget slutter opp om dette mål (se Tornes' artikkel i DNK) .
Det er et åpent spørsmål i hvor stor grad endrete holdninger til
likestillingsspørsmål er en direkte årsak til økt yrkesarbeid blant gifte kvinner.
Mye tyder på at det som foregikk, var en mer innvevd prosess der forholdet mellom årsak og virkning gikk begge veier. Endrete holdninger kan nok også i betydelig utstrekning sees som et resultat av økningen i kvinners yrkesdeltaking.
Uansett hvor komplisert dette årsak/virkningsforholdet enn er, er det vesentlige likevel resultatet av prosessen: At kvinnene i løpet av 70-åra tok et godt skritt nærmere det som er blitt kalt den fulle likestillingens første nødvendige fase: en generell integrering av kvinner i lønnsarbeidsmarkedet.
Likestillingens tre faser
I første fase: lønnsarbeid for kvinner
Bevegelsen fram mot målet - full likestilling mellom kvinner og menn - kan sees som en prosess med tre nødvendige faser (Jonung 1979) . I den første fasen må oppmerksomheten i første rekke rettes mot de barrierer som eksisterer i forhold til kvinnenes muligheter for å forene yrkesaktivitet og familieoppgaver.
Denne fasen har selvsagt en lengre historie enn utviklingen i 70-åra. Men det var først i dette tiåret det ble vanligere for gifte kvinner å være i lønnet arbeid utenfor hjemmet enn å være hjemmearbeidende på heltid. En hovedårsak til at dette gikk så vidt glatt og «smertefritt» som det faktisk gjorde, lå slik Kjeldstad og Foss påpeker i DNK, i at kvinnene i høy grad selv la grunnlaget til rette for å kombinere familieoppgaver og yrkesaktivitet ved å gå ut på deltid. For store deler av arbeidslivet var deltid en løsning som også passet arbeidsgiveren godt.
vi
kan med andre ord tale om en utpreget «hånd i hanske»-løsning. Deltidsløsningen gav også mennene både i pose og sekk: Kvinnene kom inn som medforsørgere.Dette avlastet det økonomiske presset på mannen, og gav totalt sett en bedre økonomi. Samtidig kunne kvinnene fortsatt ha hovedansvaret for hus- og omsorgsarbeidet. Mennene har i liten grad endret sine arbeidsvaner (se Foss i DNK) .
Den generelle integreringen av kvinnene på lønnsarbeidsmarkedet i dag er likevel langt fra sikret. Forholdene på arbeidsmarkedet er usikre, og den antatte veksten i yrkesbefolkningen i åra framover er også usikker (Statistisk ukehefte 6/84), og kvinnenes utgangspunkt i den skjerpete konkurransen er svakere enn mennenes. Det er flere grunner til det, både ideologiske spørsmål knyttet til legitimering av kvinners rett til arbeid, og strukturellesider ved arbeidsmarkedet.
Kvinner har i gjennomsnitt snevrere utdannings- og yrkesbakgrunn enn menn, og dette gir dem en strukturelt svakere posisjon.
Disse spørsmålene er tatt mer omfattende opp i DNK; Tornes'artikkel illustrerer at kvinnenes situasjon på arbeidsmarkedet i åra framover vil være absolutt avhengig av at første fase i likestillingsprosessen sikres, dvs. at det ikke stilles spørsmålstegn ved eller foretas modifikasjoner av kvinners rett til arbeid.
I annen fase: slutt på segregert arbeidsmarked
Men kvinners integrering på lønnsarbeidsmarkedet vil ikke alene sikre at kvinner og menn blir likestilte på arbeidsmarkedet. Prosessen fram mot full likestilling harfleretrinn og faser – som vi i dag bare så vidt er begynt på: Det andre trinnet består i å oppnå reell likestilling mellom kvinner og menn på arbeidsmarkedet ved å redusere segregering etter kjønn og fjerne innslag av diskriminering.
Jevnakers artikkel i DNK viser at det alt i alt har skjedd små endringer i kjønns-delingen av arbeidsmarkedet fra 1970 fram til i dag. De tiltakene som ble satt inn for å motvirke kjønnssegregeringen på arbeidsmarkedet, hadde nok i og for seg positive virkninger. I omfang dreide det seg imidlertid om helt ubetydelige endringer i forhold til den sterke veksten i de tradisjonelle kvinnearbeidsplas-sene.
Arbeidsmarkedsutviklingen i annen halvdel av 1980-tallet vil etter alt å dømme skille seg radikalt fra utviklingen på 1970-tallet. Utsiktene framover tyder på liten ekspansjon i mange av de tradisjonelle kvinneyrkene (Colbjørnsen og Larsen 1985). For noen yrkesområder, særlig de tradisjonelle kvinnearbeids-plassene i kontorsektoren, vil det etter alt å dømme ikke bare være tale om stagnasjon, men om direkte nedgang av antallet arbeidsplasser.
Dette viser behovet for å forsterke tiltak og virkemidler som på kort sikt kan redusere kjønnssegregeringen på arbeidsmarkedet. For dagens unge kvinner er det av vital betydning at kjønnssegregeringen på arbeidsmarkedet blir raskere brutt ned i åra framover enn hva som skjedde i 70-åra. Ellers kan konsekvensene bli at de unge kvinnegenerasjonene blir offer for en strukturell arbeidsløshet i stort omfang. Følgen blir da utestengning fra arbeidsmarkedet.
I tredje fase: Lik fordeling i hjem og samfunn
Selv om likestillingsprosessens første og andre trinn langt fra er sikret, vil nok likevel de fleste være enig i at menn og kvinner jevnt over er mer likestilt utenfor stuedøra enn innenfor. Som vist bl. a. i Iversens artikkel i DNK, er arbeidsdelin-gen i hjemmet fortsatt svært ulik. Dette viser hvor nødvendig det tredje trinnet i likestillingsprosessen er. Det består i å oppnå en jevnere fordeling av alt arbeid i samfunnet, det ulønnete så vel som det lønnete.
Framfor alt forutsetter dette tredje trinnet at mennene kommer inn i hjemme-ansvaret på linje med kvinnene. Uten en jevnere fordeling av husholdsansvar og barneomsorg, kan vi ikke komme i nærheten av en reell, generell likestilling mellom kvinner og menn på arbeidsmarkedet. Dypest sett er det også spørsmål om mer enn dette. Ønsket om en reell likestilling er ikke bare motivert av ønsket
om større rettferdighet mellom kvinner og menn i fordelingen av ressurser og innflytelse i arbeids- og samfunnsliv. Bak dette ønsket ligger også en visjon om frigjøring fra snevre kjønnsposisjoner og roller, med like muligheter for kvinner og menn til å utvikle sine menneskelige ressurser. Visjonen gjelder også for ansvar, omsorg og samlivet mellom kvinne og mann, i ulike familietyper og over ulike livsfaser.
En generell lik fordeling av hus og hjemmeansvar er et omfattende og langsiktig krav. Arbeidsdelingen i hjemmet foregår mellom individer, mellom kvinner og menn i parforhold.På samme måte som det er store forskjeller mellom kvinner når det gjelder hvor sterkt eller svakt de står på arbeidsmarkedet, vil det også være variasjon mellom parene m.h.t. hvordan arbeidsdelingen dem imellom blir bestemt og hvordan den ser ut. Forventninger, krav og forhandlingsposisjoner vil være ulike fra par til par (Haavind 1982) .
Offentlig politikk kan bare påvirke de ytre rammene for individenes valg. Vi kan ikkeplanleggeoss til likestillingpå familieplanet (Holtedahl 1979), men
offentlige tiltak kan bidra til å bedre betingelsene for en jevnere arbeidsdeling.
Gjennom rammene og opplegget for den offentlige likestillingspolitikken trer målet om en jevnere fordeling av det ulønnete arbeidet fram.
Men samfunnets interesser i det ulønnete arbeidet er ikke knyttet bare til fordelingen av arbeidet innen husholdet. Det ulønnete arbeidet med omsorg og oppfostring av barn og tilsyn med andre omsorgstrengende har også stor betydning for samfunnsmaskineriet som helhet. Samfunnet, i form av den offentlige sektor som forvalter av kollektive interesser, får dermed også en mer direktepartsfunksjon i likestillingsprosessen.
Den offentlige sektors interesse for likestillingens tredje fase er altså ikke ensidig knyttet til den normative siden og til spørsmålet om en mer lik fordeling av det ulønnete arbeidet. Samfunnet er også i høy grad interessert i at oppgavene blir gjort, med andre ord er både omfanget og fordelingen av de tjenestene som blir ivaretatt gjennom omsorgsarbeidet, det offentliges interessefelt.
Mer enn et spørsmål om en politikk for privatlivet alene, blir dermed spørsmålet om likestillingens tredje fase også et spørsmål om sammenheng mellom like-stilling og reproduksjon og våre kollektive behov, interesser og ansvar i den forbindelse. Framover mot år 2010 står vi her overfor en utfordring av anselige dimensjoner.
Utgangspunktet er ikke det beste. Det finnes tilløp til å diskutere likestillings-politikk og samfunnets reproduksjonsbehov i sammenheng. Befolkningsutvalgets arbeid og innstilling er det viktigste bidrag hittil i så måte. Vi har imidlertid ennå til gode å se den videre behandling av utvalgets innstilling og forslag. Altfor ofte foregår diskusjonen om velferd, omsorgsoppgaver og fordeling av lønnet og
ulønnet arbeid på de kortsiktige premissene som er gitt ved neste års stats-budsjett.
Viljen til og ønsket om å tenke stort og langt framover er nok tilstede. Men som oftest er det de kortsiktige behov som tiltvinger seg all oppmerksomhet. Behov-ene for langsiktig planlegging og konkrete tiltak med et langsiktig tidsperspektiv blir satt i annen rekke. Dette fører til at vi ofte overser så vel konfliktlinjer mellom ulike mål, som barrierer for enkeltmål. Dette gjelder også i spørsmålet om likestilling i arbeids- og oppgavefordeling, og det gjelder spørsmålet om fordelingen av økonomiske ressurser mellom kvinner og menn. Disse spørs-målene blir ikke drøftet og sett i sammenheng med det påtrengende behovet for en reproduksjonspolitikk i samfunnet.
Det er ikke nødvendigvis et motsetningsforhold mellom en velferdspolitikk for 1985, og en likestillingspolitikk for år 2010. Det kan likevel lett bli resultatet om vi ikke er villig til å ta opp en diskusjon om sammenhengen mellom oppgaver, fordeling og mål. Utviklingstrekkene fra arbeidsmarkedet må derfor kobles sammen med utviklingen i arbeids-, inntekts- og ansvarsfordeling, dels mellom kvinne og mann innenfamilien, og dels mellom familien og samfunnet.
Arbeids- og inntektsfordelingen
Inntektsfordeling og forsørgelse
Endringene i yrkesdeltaking har også medført store endringer i den økonomiske byrdefordelingen mellom kvinner og menn. Endringene har foregått på to plan:
dels har utviklingen i familiestrukturen bidratt til en betydelig overføring av det økonomiske ansvar for forsørgelse av barn fra menn til kvinner. Det har vært en viss bevegelse bort fra den tradisjonelle kjernefamilien som samlivsform og ramme for oppfostring og forsørgelse av barn. Andelen av enslige forsørgere har økt betydelig (se Iversens artikkel i DNK). Blant de enslige forsørgere er
kvinnene i stor overvekt. Fem av seks enslige forsørgere er kvinner (SSB: Sosialt utsyn 1983, tabell 5.3.).
Men samtidig har forsørgerstrukturenendret seg innendentradisjonelle familien.
Kvinnene er i mye større grad kommet inn som medansvarlige for den
økonomiske forsørgelsen. Data fra skattestatistikken viser at Norge på få år gikk fra et samfunn hvor én-inntektsfamilien var i absolutt majoritet, 54% i 1973, til et samfunn hvor den var redusert til en fjerdedel, 25 % i 1981 (Skrede 1984).
Fortsatt er mannens posisjon som hovedforsørger klar. Mange av kvinneinn-tektene er relativt lave, men kvinnenes bidrag til forsørgelsen øker klart i alle familietyper. Nærmere analyse av skattestatistikken viser at de gifte kvinnene i 1977 i gjennomsnitt stod for en knapp femtedel av ektefellenes samlede inntekt.
I 1981 var kvinnenes gjennomsnittlige andel økt til en fjerdedel . Kvinnens andel av totalinntekten varierer imidlertid betydelig etter antall barn i familien.
Kvinnebidraget er størst hos ektepar uten barn i barnetrygdalder og synker med økende barnetall (Skrede 1985, tabell 4).
I tiden fra 1977 til 1981 er forskjellen mellom ektepar med og utenbarn blitt mindre. Absolutt sett økte kvinnenes gjennomsnittlige bidrag til familieinntekten nesten like mye i de store barnefamiliene som i de små. Det er imidlertid fortsatt betydelige forskjeller i gjennomsnittlig bidrag mellom familier med få og med mange barn. I 1981 bidrog kvinnene med 26,3 % av inntekten i familiene med ett barn i barnetrygdalder. Dette er nesten like høyt som det gjennomsnittlige kvinnebidraget for ekteparene uten barn i barnetrygdalder. Det var 27 % i samme år, mens kvinnebidraget i familier med henholdsvis 3 og 5 barn var 17,9% og 15,7% i gjennomsnitt.
Kvinnenes bidrag til familieforsørgelsen er med andre ord lavest i de familiene der behovet for en supplerende forsørger er størst. Dette bildet forsterkes når vi i tillegg til barnetall også ser på variasjonen i kvinnenes bidrag etter familiefase (hovedinntektstakers alder).
Kvinnebidraget er høyest hos de aller yngste ekteparene rundt 20 års alder og synker til et minimum i de mest krevende barneomsorgsfasene mellom 30 og 40 år, for så å stige igjen i de følgende familiefasene. De siste åra før pensjonistalder er det gjennomsnittlige bidraget nede på samme nivå som for de yngre familiene.
Mønsteret er stabilt fra 1977 til 1981. Den generelle økningen i kvinnenes bidrag til familieinntekten gjorde seg likt gjeldende i alle familiefasene, men forskjellen mellom fasene opprettholdes (Skrede 1985, figur 3).
Kvinnenes bidrag påvirker selvsagt den samlete familieinntekten, men det er ikke noen entydig samvariasjon mellom kvinnenes gjennomsnittlige bidrag og
familienes totalinntektsnivå. Årsaken til dette finner vi i at de gifte kvinnenes deltakelse i lønnet arbeid heller ikke varierer entydig med ektefellenes inntekt.
Aller lavest er kvinnebidraget i familiene med netto inntekt mellom 50 000 og 100 000 kroner. Deretter stiger kvinneandelen med stigende familieinntekt opptil et visst nivå, før det igjen begynner å avta. Kvinnenes bidrag til total familieinntekt var i 1981 høyest for ektepar med samlet inntekt mellom 150 000 og 200 000. Deretter sank kvinnenes andel relativt jevnt med stigende inntekt.
Dette gjenspeiler flere forhold: For det første er andel én-inntektsfamilier høyere blant høyinntektsfamiliene enn blant alle ekteparene under ett. Dessuten når gifte kvinner sjeldnere enn gifte menn opp i de høyere inntekter.
Dette mønsteret holder seg stabilt også når vi deler ekteparene i grupper etter antall barn. Dessuten opprettholdes den generelle variasjonen i kvinnenes gjennomsnittlige bidrag etter antall barn i familiene, på tvers av inntektsnivået.
Påalle inntektsnivå er kvinnenes bidrag høyest for familier med ett barn og synker med barnetallet (Skrede 1985, figur 4) .
Kvinnenes bidrag til den økonomiske forsørgelsen har altså økt, og mennene er blitt vesentlig avlastet i oppgaven som hovedforsørgere. Kvinnenes økonomiske bidrag til forsørgelsen utgjør en nødvendig del av inntektsgrunnlaget i hoved-tyngden av norske familier, særlig de yngre. Dette letter det økonomiske presset på familiene et stykke på vei. Det er likevel grunn til å understreke at det fortsatt er et grunnleggende misforhold i livsløpsfordelingen av inntekt i forhold til omsorgs- og forsørgelsesbehovet. Kvinnenes bidrag til familieinntekten er i gjennomsnitt lavest i de fasene hvor behovet for en supplerende forsørger er størst .
Men totalbildet av inntektsfordeling og forsørgelse etter kjønn har også en annen side: de økonomiske forskjeller mellom kvinner og menn, i familiene og i sam-funnet som helhet. Her er bildet like klart: Det er fortsatt store inntektsforskjeller mellom kvinner og menn. Den økte yrkesdeltakingen blant kvinner har ikke ført til at inntektsforskjellene mellom kvinner og menn er blitt mindre, men snarere det motsatte. Sammenlikner vi inntektsfordelingene for kvinner og menn i henholdsvis 1976 og 1979, finner vi at mennenes inntektsutvikling jevnt over var bedre enn kvinnenes (Skrede 1984). Sammenliknet med menn er kvinnene en utpreget lavinntektsgruppe. I 1979 hadde over 80 % av de kvinnelige inntekts-takerne en inntekt under 50 000 kroner, mens det tilsvarende tallet for menn var 35%. I samme år utgjorde kvinnene totalt sett 47% av samtlige inntektstakere, mens bare 30% av inntekten tilfalt dem.
Det er flere årsaker til inntektsforskjellene mellom kvinner og menn: Dels ligger de i kvinners høyere andel i deltidsarbeid, og dels i at kvinner i gjennomsnitt har svakere arbeidsmarkedsressurser enn menn. Videre får også kvinner i gjennom-snitt lavere lønnsmessig avkastning av sine arbeidsmarkedsressurser enn menn.
Flere undersøkelser tyder på at det i mange yrker og bransjer eksisterer til dels romslige «buksetillegg». Selv der hvor stillingsnivå og arbeidsbetingelser er sammenliknbare, betales ofte kvinner en lavere lønn enn menn (Rødseth og Titlestad 1981 og 1984; Petersen 1984, Likestillingsrådet 1984) .
De økonomiske ulikhetene mellom kvinner og menn har med fordelingen av lønnet arbeid å gjøre. Direkte eller indirekte er imidlertid den ulike arbeids-delingen av de reproduktive oppgavene en hovedårsak til de store ulikhetene i inntektsfordelingen etter kjønn. Oversiktene ovenfor viser at det er langt igjen til økonomisk likestilling mellom kvinner og menn, og at det er nødvendig å se målet om likestilling i det lønnete arbeidet i sammenheng med en mer lik fordeling av de reproduktive oppgavene. Om kvinner og menn skal bli mer likestilt i lønnet arbeid, måmenn i større grad ta ansvar for disse oppgavene på linje med kvinnene .
Men dette kan ikke reduseres til et fordelingsspørsmål innenfor familiene. Så lenge inntektsnivået mellom kvinner og menn er så ulikt som det er i dag, vil en mer lik fordeling av det lønnete arbeidet forsterke det økonomiske presset på familiene i de omsorgskrevende fasene. Vi må derfor også ta opp til drøfting
ansvars- og arbeidsfordelingen mellom familiene og samfunnet. Vi er alle gratis-passasjerer på det ulønnete arbeidet. Den kjønnsmessige arbeidsdelingen er ingen privatsak; den har også sentrale funksjoner i dagens organisering av samfunnet.
Kvinner, familien og velferdsstaten
I artikkelen «Kvinners rett til penger – et husmorrettslig perspektiv» peker Tove Stang Dahl (1982) på at «voksne menneskers tilgang til disposisjon over egne penger burde være et velferdsminimum i en pengeøkonomi. En selvstendig økonomi på individuelt plan er en forutsetning for deltakelse og utfoldelse i en rekke sammenhenger såvel privat som offentlig. Mangel på penger gir på den annen side små bevegelsesmuligheter og avmakt.» (Stang Dahl 1982:52).
Hun peker videre på at kvinners rett til egne penger er langt fra en selvskreven rett i dag. Kildene til kvinners økonomiske forsørgelse kan i hovedsak beskrives som et tredelt forsørgersystem (Stang Dahl 1976):
1. Ekteskap og annen familieforsørgelse 2. Lønn
3. Trygd
I prinsippet er kildene til økonomisk forsørgelse de samme for kvinner som menn. Men betydningen av de enkelte kildene varierer sterkt med mottakerens kjønn. Dette gjelder både på de enkelte, aldersmessig sammenliknbare stadier av livsløpet, som for livsløpet som helhet. I det følgende skal vi se nærmere på hvordan forholdet mellom de ulike kildene til forsørgelse har endret seg for kvinner over de siste ti-tjue åra.
Familieforsørgelsen endres
Tradisjonelt har forsørgelse gjennom ekteskap og annen familieforsørgelse vært den viktigste kilde til penger for voksne kvinner. Av disse er forsørgelsen gjennom ekteskap langt den største. Men også annen familieforsørgelse, før ekteskap, eller som erstatning for forsørgelse gjennom ekteskap, har hatt betydelig omfang. Så seint som i 1950 var f.eks. mellom 6 og 8 prosent av alle kvinner mellom 30 og 50 år registrert som hjemmeværende (ikke gifte), uten yrke (Bjøru og Sørensen 1983:77). Selv om det neppe er korrekt å si at disse kvinnene ikke har forsørget seg selv ved arbeid, er det rimelig å anta at situasjonen som formelt ulønnete familiearbeidere setter dem i et økonomisk avhengighetsforhold til familien.
I løpet av de siste femten-tjue åra her den relative betydningen av ekteskap som kilde til økonomisk forsørgelse for kvinner avtatt betydelig. Mannens forsørg-elsesoppgaver er blitt avlastet, både av kvinnene selv ved inntekt av lønnet arbeid, og av trygdesystemet. Dette betyr ikke at den økonomiske avhengigheten
I løpet av de siste femten-tjue åra her den relative betydningen av ekteskap som kilde til økonomisk forsørgelse for kvinner avtatt betydelig. Mannens forsørg-elsesoppgaver er blitt avlastet, både av kvinnene selv ved inntekt av lønnet arbeid, og av trygdesystemet. Dette betyr ikke at den økonomiske avhengigheten