Hva skjedde i sytti-åra?

Tiåret mellom 1970 og 1980 ble uten tvil et tiår i forandringens tegn både når det gjaldt gifte kvinners deltakelse i lønnet arbeid, i den økonomiske

8 Begrepet «life-cycle squeeze» ble av Wilensky (1963) brukt til å beskrive strukturelle forhold ved samspillet mellom det inntektsmessige og det familiemessige livsløpet. Noen faser av livsløpet, bestemt av plassering av barnefødsler, antall barn m.v., er forbruksmessig mer kritiske enn andre, og behovet for supplerende inntekter stort ved inntekt på gjennomsnittsnivå eller lavere.

Plasseringen av slike life-cycle squeezes vil variere med demografiske og økonomiske forhold (Oppenheimer 1974).

delingen i familiene og i familieetablering og familiemønster (Bjøru 1981, Bjøru og Skrede 1982).

Økning i gifte kvinners yrkesaktivitet

Økningen i gifte kvinners yrkesaktivitet var sterk og berørte nesten alle fødsels-kohorter av kvinner i arbeidsaktiv alder. Det var bare kvinnekohortene som var født tidligere enn 1924 som ikke økte deltakelsen i lønnet arbeid i 1970-åra.

Mest markert var imidlertid økningen blant de yngre kvinnene. Den kan bare i beskjeden utstrekning tilskrives at perioden med omsorgsansvar for små barn er blitt kortere, i første rekke skyldes den at kvinner som er mødre i større grad deltar i lønnet arbeid. Særlig gjaldt dette mødre med litt større barn, disse har nå en høy andel i arbeidsstyrken. For kvinner med yngste barn i aldersgruppen 11-15 år var 75% i arbeidsstyrken i 1979, mot 55% i 1972. Absolutt sett økte imidlertid andelen i arbeidsstyrken for mødre med små barn like mye; utgangs-punktet var imidlertid mye lavere: Kvinnene med yngste barn under 2 år hadde henholdsvis 29% og 45% i arbeidsstyrken i de to åra.

Økt medansvar for kvinner i den økonomiske forsørgelsen

Mye av kvinners økte deltakelse i lønnet arbeid ligger i deltidsarbeid. Selv om antall kvinner både i heltids- og deltidsarbeid økte i 1970-åra, var det deltids-arbeidet som økte relativt mest. Det innebærer at kvinners andel av inntektene ikke har økt like sterkt som deltakelsen i lønnet arbeid. Det har likevel vært en meget markert økning i kvinnenes deltakelse i den økonomiske forsørgelsen.

Tabell 1 viser at Norge på få år gikk fra et samfunn hvor én-inntektsfamilien var i klar majoritet (i 1972/73) til et samfunn hvor én-inntektsfamilien utgjorde bare en fjerdedel av totalt antall ektepar.

Nå er det jo klart at en betydelig andel av disse kvinneinntektene er relativt lave, i og med at ekteparene er liknet felles. Det var i 1981 fortsatt bare 40% av ekte-parene hvor begge ektefellene hadde så høye inntekter at de er særskilt liknet.

Inntektsgrensen for når særskilt likning er skattemessig gunstigst, vil variere etter skattetabellene for de enkelte år. Den ligger imidlertid ikke særlig høyt; de siste årene har den ligget omkring 20.000 kroner.

Tabell 1.Ektepar etter inntektsforhold og likningstype i prosent av totaltantall ektepar^{1, 2}

År 1972 % 1973 % 1977 % 1980 % 1981 %

En-inntektsfamilier 55,5 54,0 33,8 26,4 24,8 To-inntektsfamilier totalt 44,5 46,0 66,2 73,6 75,2 med felles likning 20,4 20,2 35,1 31,7 34,5 med særskilt likning 24,1 25,8 31,1 41,9 40,7

Sum 100,1 100,0 100,0 100,0 100,0

1 Eksklusive ektepar uten inntektstakere.

2 Kilde: For 1972 og 1973 spesialkjøringer fra Skattestatistikken for Familiebeskatningsutvalget.

For 1977 og seinere, Skattestatistikken for de respektive år: NOS B 41, 1977, NOS B 339, 1980, NOS B 421, 1981.

I gjennomsnitt ligger også kvinnenes inntekter betydelig under mennenes.

Medianinntekten for gifte kvinner (netto inntekt) lå i 1981 på ca. 20.000 kroner,

mot ca. 85.000 kroner for gifte menn (skattestatistikken 1981, tabell 42). Dette reflekterer den generelle økonomiske ulikhet mellom kvinner og menn.

Kvinnenes bidrag til den økonomiske forsørgelsen er imidlertid langt fra ubetydelig, og det er markert økende. 1 1977 utgjorde kvinnenes andel av total inntekt opptjent av ekteparene 19,8%, i 1981 var den økt til 24,5%. Når vi begrenser oss til de tradisjonelle kjernefamiliene – ekteparene – er altså mannens rolle som hovedforsørger fortsatt i høy grad til stede, men han er blitt vesentlig avlastet av kvinnenes økte deltakelse i lønnsarbeid.

Kvinnenes andel i den økonomiske forsørgelsen blir enda mer markert om vi ser på totalt antall inntektstakere og inkluderer samtlige typer hushold. Iflg.

inntektsstatistikken 1976 var vel 25% av de registrerte hovedinntektstakere kvinner, i 1979 var andelen steget til 31% Selv om dette også inkluderer enslige, er den endringen som har skjedd i familiestruktur også en viktig del av total-bildet. De økende andelene enslige, og ikke minst, enslige forsørgere, sier også noe om arbeidsdelingen i den økonomiske forsørgelsen i samfunnet som helhet.

Den fullstendige kjernefamilien betyr ikke så mye som tidligere.

Endringer ifamiliestruktur

Det er ikke helt lett å få et fullstendig bilde av endringene i familiestruktur. Til dels skyldes dette at viktige grupper i familiemessig sammenheng, som sambo-ende par (med og uten barn) ikke blir registrert som statistiske kategorier.

Avhengig av hvilken statistikk vi ser på, hvilken formell sivilstand de samboende har, og om de har barn (registrert som felles – eller som særkullbarn), kan de være gruppert som andre hushold, som enslige eller som enslige forsørgere. De ulike statistikker bruker imidlertid også ulike definisjoner på barn, i Familie-statistikken (som er basert på Folkeregisteret) registreres ugifte, hjemmeboende barn helt til tjue års alder, mens Skattestatistikken og Inntektsstatistikken (som er basert på nærmere analyse av et utvalg fra Skattestatistikken), bruker sytten år som aldersgrense for registrering av barn.

Konsentrerer vi oss om perioden fra 1960 til 1980 og bruker tall fra folketel-lingene sammen med familiestatistikken, er den mest markerte endringen nedgangen i andelen for gruppen ektepar med hjemmeboende ugifte barn, fra 41,9% i 1960 til 37,1% i 1980. De andre gruppene har økt sine andeler, størst andel av økningen har ektepar uten barn (2,1 % mens enslige forsørgere og enslige har økt med henholdsvis 1,8% og 0,9% i perioden (Familiestatistikk 1980, se også Bjøru og Skrede 1982:40).

For å få bildet fullstendig, må vi også se på endringene i barnetall og i antall inntektstakere i husholdet. Tabell 2 gir fordelingene etter husholdstyper i

inntektsstatistikken 1976 og 1979. Tabellen gir dessverre ikke et fullgodt bilde av barnefamilienes relative andel, fordi alle hushold med ikke-forsørgete barn over sytten år er gruppert under andre hushold. Inntektsstatistikkens tall for barne-familier ligger derfor betydelig under familiestatistikkens tall.

Tabellen viser imidlertid klart at «indeksfamilien» nå utgjør en meget beskjeden andel av det samlete antall hushold, hvis vi med «indeksfamilien» forstår ektepar med to barn i barnetrygdalder. Andelen lå både i 1976 og i 1979 på omkring 11% Legger vi til betingelsen at familien skal være én-inntektsfamilie, kommer vi ned i et betydelig lavere tall. I 1979 var det 1.9 inntektstakere i gjennomsnitt pr.

familie i denne husholdstypen. Selv om en del av de 0,9 er barn med relativt lave inntekter, kan vi på grunnlag av data fra arbeidsmarkedsstatistikken regne med at begge ektefellene er i lønnet arbeid i hvert fall i 60-70% av disse familiene. Vi kan da anslå én-inntektsfamilier med barn i barnetrygdalder til å utgjøre mellom 3,4 og 4,5% av totalt antall hushold.

Tabell 2. Inntektsstatistikken 1976 og 1979.⁴ Hushold etter type, antall personer og inntektstakere i gjennomsnitt pr.hushold. Gjennomsnittsinntekt etter husholdstype³

1 Omfatter bare forsørgete barn.

2 Omfatter i stor grad husholdninger med ett eller flere hjemmeboende ikke-forsørgete barn (evt. i tillegg til forsørgete barn).

3 Netto inntekt, før særfradrag.

4 Kilde: Inntektsstatistikken 1976 (NOS B 94 1980) og Inntektsstatistikken 1979 (NOS B 267, 1982).

Legger vi så til betingelsen at den ene inntekten skal ligge på gjennomsnittsnivå for en industriarbeider, kommer vi ned i enda lavere tall. På grunnlag av survey-data anslår Gulbrandsen (1982) denne andelen til omlag 2% av husholdene, og karakteriserer det treffende som gjenferdet i fordelingspolitikken.

Tabell 2 viser forøvrig at gjennomsnittlig antall inntektstakere har økt for de aller fleste husholdstypene i perioden fra 1976 til 1979. Her ligger nok en viktig forklaring til at den generelle økningen i privat konsum i denne perioden, synes

så relativt lite påvirket av de markerte tendensene til liten eller ingen kjøpe-kraftsøkning som presenteres ved lønns- og inntektsoppgjørene.⁹