Livsløpsperspektivet i kvinneforskningen
Vi vil definere et livsløp som de hovedaktiviteter, roller og begivenheter som et individ eller en gruppe engasjerer seg i i løpet av et lengre tidsrom. Bestemte begivenheter eller aktiviteter er gjerne karakteristiske for ulike perioder i den enkeltes liv. Vi kan derfor ofte snakke om ulike faser. Et livsløpsperspektiv i forskningen vil innebære at forskeren i utgangspunktet antar et mønster av begivenheter og faser som hun søker å beskrive og/eller forklare. Et slikt mønster kan også gjelde for aggregater av enkeltlivsløp, for eksempel kohorter.
Forskning om kvinners sosiale og Økonomiske levekår i Norge de senere år har vist at både deres deltagelse i samfunnsaktiviteter og deres andel av samfunnets ressurser er forskjellig fra menns (Levekårsundersøkelsen, 1976; Maktut-redningen, 1982; Berg et al., 1977; Støren og Schou Wetlesen (red.), 1976;
Hernes, 1982 og Wærness, 1982). I utgangspunktet er det vesentlig å under-streke at menn og kvinner i store trekk går gjennom de samme fasene i løpet av livet. Begge har en første barndom og oppvekst i sin orienteringsfamilie, flytter hjemmefra når de kommer i slutten av ungdomsårene, eller må av geografiske årsaker flytte hjemmefra for å få utdanning eller arbeid. De fleste etablerer etterhvert egen familie og begynner i lønnet arbeid. Men at majoriteten i et samfunn gjennomlever de samme hovedfasene betyr ikke at alles liv blir likt i de forskjellige fasene. Der finnes store muligheter for variasjoner både med hensyn til valg, aldersplassering og rekkefølge av ulike livsløpsbegivenheter og
aktiviteter.
Individenes mulighet til selv å velge sitt livsløp vil være begrenset av forhold som sosial klasse, rase, geografisk tilhørighet og alder. I tillegg kommer den allmenne kulturelle arv som begrenser medlemmenes adferd på tvers av sosiale kjennetegn
i ethvert samfunn. Fremfor alt vil vi i denne antologien ha som utgangspunkt at det eksisterer ulike begrensninger i muligheter mellom kvinner og menn, også når de ellers er sammenlignbare hva angår bakgrunnsforhold og ressurser.
Forskning har etterhvert gitt et ganske entydig bilde av den betydning kvinners tilknytning til omsorgsaktiviteter og reproduksjon har for deres levekår på andre områder. Menns levekår bestemmes imidlertid av helt andre forhold. Den kjønnsmessige arbeidsdelingen, kjønnsidentitet og kjønnsrollene slik vi kjenner dem, setter fortsatt klare grenser for hva som er «passende» adferd for de to kjønn.
Det vil i realiteten være ulike tilpasningsstrategier som står åpne for menn og kvinner over livsløpet, både når det gjelder kombinasjoner av begivenheter, aldersplasseringen av dem, rekkefølgen og intervallene mellom dem. Forskjellene innebærer ikke at det er tale om den «totale» frihet for den ene parten og den
«totale» ufrihet for den andre. De to kjønn har ulike grader av frihet i forhold til ulike aktivitetsom råder. For eksempel vil en mann ha få – om noen – valg med hensyn til det å være yrkesaktiv eller ikke. En kvinne vil ha få – om noen – valg med hensyn til det å ha hovedansvaret for omsorgsoppgavene i en familie. Den tradisjonelle kjønnsmessige arbeidsdelingen vil altså i utgangspunktet stille de to kjønn ganske ulikt med hensyn til noen avgjørende «valg» som hver av dem så å si må gjøre. Men – denne «felles» begrensningen fører ikke til felles skjebne når først det «riktige valget» er gjort. Det har ganske ulike konsekvenser for
muligheten for senere valg og tilpasningsstrategier. Vår påstand er at menn tidlig i livsløpet stilles i en ganske annen og friere stilling med hensyn til de plikter som forventes av dem senere i livet enn tilsvarende for kvinner. Derved har de også et mye større spekter av kombinasjonsmuligheter både på hvert alderstrinn og over hele livet. Menns livsløp blir oftere enn kvinners en prosess hvor de kumulerer ressurser over et lengre tidsrom. Kvinners liv gir mindre anledning til slike kumulative valg fordi arbeidsoppgavene deres oftere bestemmes av andres aktivitetsmønster. Kvinners livsløp preges gjerne av en rekke enkeltbegivenheter og et kort tidsperspektiv. Dette innebærer blant annet at samme begivenhet har til dels helt ulike konsekvenser for de to kjønns livsløp. Etablering av familie og inngang i yrkeslivet er typiske eksempler i så måte, og er blant annet av den grunn gjennomgangstema i mange av bidragene i denne antologien.
Utgangspunktet for antologien har vært å beskrive – og i noen grad forklare – hvordan kvinners levekår varierer i løpet av livet etter et annet mønster enn det vi finner for menn. I Kristin Tornes' artikkel blir ulikheter mellom kjønnene mht.
tidsperspektiv, valgmuligheter og tilpasningsstrategier drøftet innenfor en teoretisk ramme. Andre artikler tar opp mer konkrete deler av det totale bildet og analyserer hvordan de aktiviteter kvinner er engasjert i på ulike alderstrinn, preges av omsorgsaktiviteter tidligere, her og nå, eller forventningene om dette i framtida og hvilke konsekvenser det har for kvinners levekår. Resultater fra empiriske undersøkelser er referert i den utstrekning det har vært mulig innenfor bokas ramme. De aktiviteter som diskuteres er utdanningsprosessen på ulike
nivåer (Anne Katrine Broch-Due og Kristin Tornes, Kjellaug Waage), yrkes-aktivitet (Kirsten Bjøru og Annemette Sørensen, Kari Skrede og Annemette Sørensen, Mie Berg, Kjellaug Waage), foruten forløpet av demografiske begivenheter som samliv, ekteskap og barnefødsler (Turid Noack, Lars Østby, Kirsten Bjøru og Annemette Sørensen). Dessuten fokuserer ett av bidragene på hvordan tidligere begivenheter i livsløpet har betydning for opplevelseav egne levekår og velferd (Siri Næss).
Sett under ett gir artiklene både et makro-perspektiv og et mikro-perspektiv på kvinners livsløp. I makro-perspektivet er vi særlig opptatt av hovedtrekk i norske kvinners livsløp, og hvordan disse endrer seg over tid. Bidragene befinner seg også i spenningsfeltet mellom en statisk og en dynamisk forståelse av kvinners situasjon. Vi mener at vi derved har vært i stand til å fange opp endringer av så stor rekkevidde at vi med rette kan snakke om en «usynlig revolusjon». Data-grunnlaget er offentlig statistikk og representative utvalgsundersøkelser på landsbasis. Det er særlig artiklene til Bjøru og Sørensen, Østby og Noack som formidler makro-perspektivet. Innenfor mikro-perspektivet er vi mest opptatt av å klarlegge betingelsene og mekanismene som påvirker kvinners valg (og ikke-valg) i forhold i utdanning, yrkesliv og familieoppgaver. Antologien er også ettverrfaglig arbeid. Forfatterkollegiet representerer i alt fem samfunnsfag (sosiologi, sosialantropologi, sosialpsykologi, geografi og sosialøkonomi). Men fokus for artiklene er det samme; å gi et bidrag til forståelse av kvinners livsløp.
Livsløpsperspektivet har imidlertid en disiplin-tilknytning og anvendes med noe ulikt utgangspunkt innenfor samfunnsfagene. Det har ikke vært vår ambisjon at antologien skulle gi et fullstendig bilde av livsløpsperspektivets historie og anvendelse innenfor fagtradisjoner. Artiklene i boka preges imidlertid noe av at forfatterne har forskjellig fagbakgrunn. Vi har derfor funnet det riktig å ta med en kort oppsummering av hovedtrekkene ved livsløpsperspektivet innen noen av samfunnsfagene. Det kan også illustrere det potensiale for tverrfaglig samarbeid som ligger i dette perspektivet og lede opp til en diskusjon av linjer og mulig-heter for det videre arbeidet.
Livsløpsperspektivet i ulike fagtradisjoner
Ved livsløpsperspektivet antar vi i utgangspunktet en sammenheng mellom individuell utvikling og sosial endring. Kjernen i argumentet er at der finner sted en endring i menneskelig adferd fra fødsel til død. Det skjer ved et samspill mellom biologiske, kulturelle, sosiale, historiske og evolusjonsmessige på-virkninger og deres plassering over den enkeltes, gruppens eller kohortens liv.
Dette er ingen ny fokus for samfunnsvitenskapene. Klassikere som P. Sorokin, F.
Znaniecki og W. J. Thomas, R. Benedict og K. Mannheim var opptatt av sosialt liv og sosial endring i et livsløpsperspektiv. Deres tanker er etterhvert enten blitt tatt for gitt og derved ikke problematisert videre, eller også lagt til side etter som nyere strømninger – mindre opptatt av å forklare endring og mer fokusert på stabilitet – inntok hovedplassen i den vitenskapelige tenkning. I de senere årene er livsløp igjen kommet i fokus, ikke minst via en problematisering av forhold
som alderdommen, generasjonskonflikter, pensjonisttilværelsen, «empty nest»
syndromet for kvinner. Dessuten har vi fått en omfattende litteratur omkring livssjanser, sosialøkonomiske prosesser og levekår med utgangspunkt særlig i O.
D. Duncan og P. Blaus arbeid med den sosioøkonomiske livssyklus og J.
Colemans modeller for individuelle valg og ressurskonvertering over livsløpet (Blau og Duncan, 1967; Coleman, 1971).
Den norske Levekårsundersøkelsen og tilknyttete arbeider, er også eksempel på arbeid som tar opp disse retningene (NOU, 1976:8; Hernes og Knudsen, 1976;
Ramsøy, 1977). Det samme gjelder yrkeshistorieundersøkelsen ved INAS (Skrede, 1972; Ramsøy, 1977) som delvis ble utført i samarbeid med Levekårsundersøkelsen.
Livsløpsperspektivet har nedfelt seg i videre teoretiseringer innen forskjellige fagretninger. Innen et biologiskperspektiv sees livsløp som en sekvens av organisk modning og forfall. Dette mønsteret er klarest representert ved utviklingen fra spedbarnets hjelpeløshet, via barnets mindre styrke og høyde til utviklingen av det reproduktive potensiale i ungdomstiden. Livsløpet avsluttes med alderdommens svakhet og til slutt hjelpeløshet. Den biologiske vekst-modellen forutsetter et mål – modenhet/voksenhet – som all utvikling går henimot. Deri ligger også antagelsen om et universelt utviklingsmønster for alle.
Selv om en slik modell kan ha betydelig analytisk verdi og stemme overens med de helt store linjer i menneskelig utvikling og forfall, har den ofte vist seg ikke å stemme overens med individuelle variasjoner som er registrert både for ungdom og voksne, også med hensyn til biologisk utvikling. Ofte er modellen heller ikke i samsvar med barns faktiske utviklingsmønster.
Fra et psykologisk perspektiv vil livsløpet bli analysert ut fra den enkeltes utvikling, opplevelser av sin utvikling og mestring av denne. Begreper som egostyrke, rigiditet, prestasjonsangst, frykt for suksess og stress vil være sentrale.
Vi finner hovedsakelig to livsløpsretninger i studier av voksenutvikling; den normative krise-modellen og modellen om aldersplassering av begivenheter (Rossi, 1980). Den normative krise-modellen har sitt utgangspunkt i biologiske vekstmodeller som antar at enhver utviklingsoppgave har sin «riktige» tid. Denne modellen vokste fram fra arbeidet med barn og antagelsen derfra om at utvikling finner sted via et klart mønster av stadier. Hvert stadium kjennetegnes ved de spesielle fysiske, følelsesmessige og kognitive oppgaver som barnet er istand til å løse på dette stadiet. Et slikt perspektiv er i en viss utstrekning blitt overført til også å skulle gjelde for det voksne livsløpet. Som en videreføring herfra kommer antagelsen om at kriser eller kjernekonflikter er en normal drivkraft i voksnes utvikling. Krisene opptrer ved overganger fra det ene stadiet til det neste. Det mest kjente eksemplet er kanskje oppfatningen av at kvinner opplever en krise som de må kjempe seg igjennom når barna blir så store at de forlater barndoms-hjemmet («empty nest» krisen). Menns kriser i 50-årsalderen er et annet eksempel. Overgangen fra aktivt lønnsarbeid til tilværelsen som pensjonist kan være krisebetont for menn, men sjeldnere for kvinner. I alle disse tilfellene
tenker en seg at de store forandringene som inntrer i personers ytre omstendig-heter fører med seg et tilsvarende krav til store indre omstillinger ikke minst med hensyn til selvbildet. Dette fører da ofte til stress, angst og kriser for den enkelte (Loewenberg, 1972; Elder, 1974). Forskere synes etterhvert å sette et spørsmåls-tegn ved antagelsen om at en rekke av kriseløsninger så å si er drivkraft i utviklingen av den voksne personligheten. For det første er det blitt hevdet at selve krisebegrepet ikke er klart nok spesifisert i studier som har anvendt en slik modell. Dessuten hevdes det at de forhold som skulle forårsake normative kriser i den voksne utviklingen heller ikke er avklaret. I tillegg framføres en stadig større skepsis overfor de biologiske vekstmodellene som er et underliggende premiss for mye av den forskningen som er utført i tilknytning til en slik krisemodell. (Featherman, 1981; Rossi, 1980).
En av grunnene til denne skepsisen kan være den nye interessen for studier i gerontologi. Her har riktignok oppmerksomheten mer vært på forfall og «for-gubbing» enn på vekst og differensiering. Denne forskningen har etterhvert plassert biologisk aldring og adferdsendringer hos eldre innen rammen av deres samlede livshistorie. Derved knyttes endring i adferd her og nå like mye til begivenheter som har funnet sted over hele livsløpet som til den mer begrensede biologiske aldringsprosessen (se f.eks. Thorsen, 1980).
Den andre modellen knytter seg til aldersplassering av begivenheter. Her er hovedidéen fra et psykologisk synspunkt ikke lenger at voksnes utvikling skjer gjennom en rekke kriser, men i henhold til en form for gjennomsnittlig forventet livsløp. Stress i løpet av livet sees derved ikke som uttrykk for omstillings-problemer fra en fase til den neste. Snarere er det et uttrykk for at personer har problemer med å koordinere sine aktiviteter i forhold til hva det vanlige
mønsteret for aldersplassering av livsbegivenheter tilsier. Det er den uventede snarere enn den forventede begivenheten som med all sannsynlighet vil vise seg å være traumatisk. For eksempel kan det å ikke være gift ved 35-årsalderen eller det å bli enke ved 35-årsalderen føre til angst fordi dette strider mot forvent-ninger om «passende» aldersplassering av disse begivenhetene (Rossi, 1980).
Forskere innen denne retningen (se f.eks. Neugarten, 1973; 1979) vil derved heller ikke anta at der finnes et underliggende biologisk «program» for den voksne utviklingen. De ulike fasene og endringene i oppfatningene av selvet antas å henge sammen med normer som har sine røtter i kulturen. og samfunnet – ikke i biologien. Kriser for den enkelte kan i dag for eksempel oppstå fordi samfunnet i større grad enn tidligere er strukturert etter kronologisk alder. Avvik med hensyn til synkronisering av begivenheter vil derved oftere kunne oppstå.
For eksempel kan en mann være på «riktig» tid aldersmessig når det gjelder begivenheter på ett område av livet – for eksempel med hensyn til arbeid og karriere – men på «feil» tid på andre områder – for eksempel med hensyn til ekteskap eller barn. Om dette skal lede til alvorlige problemer vil være avhengig av om også andre forventede begivenheter i løpet av et meget kort tidsrom i personens liv kommer i utakt med kulturelt forventet aldersplassering. Livskriser
og en følelse av å være mislykket kan da bli resultatet. En slik tilnærming til livsløp i psykologien er altså ikke så mye en psykologi om kriseadferd som en psykologi om aldersplassering (se Næss i. denne antologien).
Isosialantropologien er det en etablert tradisjon med hovedvekt på det gjensidige forhold mellom personlighetsutvikling og kultur. Innen denne fagtradisjonen sees livsløpet som en rekkefølge av symboler med mening og verdier, som individene blir introdusert til i løpet av oppvekst- og aldringsprosessen. Tilegnelsen av disse symbolene, blant annet i tilknytning til overganger fra én aldersrelatert status til den neste, gir den enkelte rett til medlemskap i det moralske fellesskap som utgjør grunnlaget for ethvert sosialt fellesskap og samhold (se Waage i denne antologien). Et slikt utgangspunkt har ført til en fokusering på selve de alders-bestemte overgangene og aldersgrupperingers samhørighet gjennom ulike overganger, snarere enn på overganger i løpet av den enkeltes liv. På ett vis dreier det seg derfor om kohortanalyser. Men hovedinteressen har vært knyttet til de kulturelle og symbolske aspektene og ikke de demografiske og historiske begivenhetene som kohortanalyser ellers ofte forbindes med.
Særlig er livsløpsoverganger blitt studert. Ved sammenlignende studier gir dette inntak til hvordan ulike kulturer preger individet i samsvar med eller på tvers av det biologiske forløp som vi finner i alle samfunn. Overgangsriter er blitt viet mye oppmerksomhet ikke minst som uttrykk for en samfunnsmessig støtte til individene gjennom kritiske overganger. Ofte er ritene også knyttet til en første introduksjon til nye symboler, hvilket understrekes av den Økende status som gjerne følger med aldringsprosessen (Orlinsky, 1976).
Livsløpsperspektivet har også en viss tradisjon innenfor økonomi, knyttet til teorier om tidspreferanser og individuelle valg og strategier. Her er det særlig G.
Beckers arbeider innenfor områdene «human capital», investering i utdanning og livstidsinntekt, samt allokering av tid og forbruk over livssyklusen som har dannet skole i nyere økonomisk forskning (Becker, 1964; 1965. Se også Skrede og Sørensens bidrag i denne antologien).
Sosiologisk forskning har særlig behandlet livsløp i henhold til tre perspektiver:
1) aldersstratifisering, 2) sosialisering og 3) familiens sosiale demografi
(Orlinsky, 1976; Featherman, 1981). Aldersstratifisering innebærer et perspektiv hvor den enkeltes livsløp sees som en typisk rekke av aldersgraderte statuser og roller i ulike institusjoner, for eksempel datter, hustru, mor eller vitenskapelig assistent, lektor, professor. En hovedinteresse for denne typen av forskning er å komme fram til de felles sosiale mønstre.Dette kan en oppnå ved konsentrere seg særlig om aldersplasseringen, varigheten av, intervallet mellom og
rekkefølgen av begivenheter i den enkeltes, gruppens eller kohortens liv. Ulike mønstre for å løse de dilemmaer en kommer i ved å skulle kombinere og synkronisere aldersgraderte roller i ulike institusjoner, er også et viktig forskningsproblem i denne tradisjonen (se Bergs bidrag i denne antologien).
Dessuten vil et livsløpsperspektiv innen dette faget trekke med seg det generelle
sosiologiske utgangspunkt at sosiale posisjoner er definert ved normer som foreskriver en bestemt adferd for dem som innehar posisjonen. Disse forskriftene former og omformer personens adferd og personlighet etter som de går fra den ene posisjonen til den neste. Derved sosialiseres de til den adferd som er
påkrevd. Kunnskap og ferdigheter fra én posisjon forutsettes gjerne før en ansees kompetent til en annen. For eksempel kreves det en eller annen form for trening før personer sees som skikket til lønnet arbeid. Samtidig vil dette føre til en seleksjon av personer som flyter inn i de ulike posisjoner og derved til forming av den enkeltes livsløp (se BrochDue og Tornes' bidrag i denne antologien).
Både et biologisk aldringsmønster og rekkefølgen av aldersrelaterte roller sees som underlagt endring. Dette kan skje via forbedringer i ernæring og helsetiltak, ved historiske begivenheter som kriger og depresjoner, eller ved institusjonelle endringer som industrialisering, lovgivning osv. Dette innebærer at hver fødselskohort potensielt eldes på en spesiell måte. Derved gir livsløpsper-spektivet, sett som en kombinasjon av aldersstratifisering og sosialisering, et perspektiv på endring som er knyttet til en rekke ulike kohorter. Det finner sted en erstatning av eldre personer med nye og yngre som er bærere av sine spesielle kumulative erfaringer og med sin unike utviklingshistorie. (Se Skrede og
Sørensen, Noack, Østby, Bjøru og Sørensens bidrag i denne antologien).
Livsløpet kan analyseres fra alle disse faglige innfallsvinklene, og
livsløps-perspektivet må derfor sies både å være om organismens modning, om innlæring av ferdigheter og informasjon, symbolisering av tro og verdier,
institusjonalisering og endringene i disse over tid. Det vil ofte være snakk om en kobling mellom flere innfallsvinkler når en søker å anvende et livsløpsperspektiv på et konkret empirisk materiale. Denne tilnærmingsmåten vilderfor være et velegnet utgangspunkt for tverrfaglig forskning. Det vilkunne lede til en type tverrfaglighet som går lenger enn et vanlig samarbeid mellom forskere med ulikt faglig utgangspunkt.Med bakgrunn i livsløpsperspektivet vil selve teori- og metodeutviklingen ha muligheter i seg til å bli en ny felles tradisjon for en rekke fagområder (se Tornes, samt Skrede og Tornes bidrag i denne antologien).
Fellestrekk i livsløpsmodeller. Utviklingsmuligheter for tverrfaglig samarbeid
Dette spørsmålet er omtalt av D. Featherman (1981) i en omfattende artikkel om livsløpsperspektivet i samfunnsvitenskapene. Han peker på ialt seks fellestrekk ved livsløpsmodeller – uansett fagtradisjon – som etter hans vurderinger bør kunne danne basis for en ny tradisjon på tvers av ulike fag. Forkortet er fellestrekkene som følger:
1. Utvikling skjer over hele livsløpet. Det er synonymt med aldring i videste betydning av ordet, og er ikke begrenset til et spesielt tidspunkt eller en periode i livet.
2. Utvikling i løpet av aldringsprosessen reflekterer biologiske, sosiale, historiske, psykologiske og fysiologiske begivenheter.
3. Det mangfold av faktorer som påvirker adferd og personlighet har en gjensidig og kumulativ innflytelse på hverandre. Resultatet er begivenheter (life events) eller livsløp (trajektorier).
4. Individer former sitt eget livsløp. Livsløp er resultater av samspillet mellom det mangfold av faktorer som påvirker utviklingen og det motiverte enkelt-individet som svarer selektivt på sin omverden.
5. Hver ny fødselskohort har muligheter til å utforme sitt livsløp på en annen
5. Hver ny fødselskohort har muligheter til å utforme sitt livsløp på en annen