Kronikkforfatterne er knyttet til Institutt for anvendt sosialvitenskapelig forskning, og tar i denne kronikken for seg en del påstander om mobiliteten i Norge som er kommet fram i debatten om Lied-innstillingen.
Kronikkforfatterne syns Lied-utvalget har brukt lite energi for å skaffe seg elementær kunnskap om mobilitetsforholdene i Norge.
Direktør Finn Lied er øyensynlig overrasket over reaksjonen på utredningen om strukturproblemer og vekstmuligheter i norsk industri. Debatten har stort sett basert seg på massemedienes framstilling av utredningens innhold og hoved-sakelig berørt formuleringer som økt mobilitet. Finn Lied har i sine kommentarer til pressen, radio og fjernsyn, understreket av a) det som sies om økt arbeids-mobilitet i utredningen ikke er et konkret forslag, men heller et moment til videre vurdering når praktiske tiltak eventuelt settes i verk, b) at økt yrkesmessig mobilitet ikke må forveksles med økt geografisk mobilitet, c) at geografisk mobilitet ikke behøver være skadelig (noe hans egen flyttehistorie beviser) og d) at debatten har overdrevet den vekt utredningen har lagt på arbeidsmessig mobilitet i forhold til andre momenter.
Etter å ha lest utredningen kan vi forstå Finn Lieds overraskelse. Det sies faktisk svært lite i utredningen om yrkesmessig og geografisk mobilitet. Arbeidsgruppen har satt seg inn i en rekke publikasjoner fra inn- og utland og ikke minst fra viktige industripolitiske organisasjoner som OECD. Fra disse studier har gruppen kunnet tallfeste noen av de størrelser som drøftes i utredningen – men ikke mobilitet. Til tross for mangel på data, har utredningsgruppen sannsynligvis fått inntrykk av at mobiliteten i Norge og andre industriland generelt er lav. I ett av utredningens avsluttende avsnitt om "vekststimulerende tiltak" heter det uten forbehold "at vårt samfunn er blitt utpreget statisk med lav mobilitet" (s 93).
I et foredrag i Polyteknisk Forening 16. oktober, tok statsminister Nordli opp samme tema, men førte inn en del nyanser om endringer i den geografiske
fordeling av befolkningen i dette århundre. Som Nordli pekte på er bosettings-mønsteret i dag "ikke lenger... det samme som det var i begynnelsen av århund-ret eller tiden omkring den annen verdenskrig". Det samme kan sies om nærings-strukturen og fordelingen etter yrke av dem som er i lønnet arbeid, der mønstret har endret seg meget sterkt i etterkrigsårene. Slike endringer peker snarere mot en høy mobilitet enn en lav.
Statsministerens formuleringer antyder en viss forsiktighet når det gjelder den lave mobiliteten i Norge. Vi vil følge opp dette og sette et spørsmålstegn ved påstanden om at Norge er et land preget av lav mobilitet. Spørsmålet om mobili-teten allerede er gøy eller lav har ikke bare akademisk interesse. Hvis mobilimobili-teten allerede er høy, er det sannsynligvis lite å oppnå ved å sette inn sterkere virke-midler for økt mobilitet. Det kan derfor være nyttig for det videre arbeid med disse viktige problemer å legge fram opplysninger fra en analyse som tar oss i hvert fall et stykke på vei mot et bedre kunnskapsgrunnlag når det gjelder mobilitet i Norge i etterkrigsårene.
Denne analysen er en del av en større undersøkelse vi foretok ved Institutt for anvendt sosialvitenskapelig forskning (INAS) i første halvdel av 1970-årene (Yrkeshistorieundersøkelsen). Representative utvalg av menn født i 1921, 1931 og 1941 ble intervjuet i 1971 om blant annet sine yrkesmessige og bostedsmes-sige historier. Alle bosteder og alle jobber som varte minst en måned ble regist-rert. Ved intervjuingen og den senere bearbeiding av datamaterialet ble den innbyrdes samstemmighet i opplysningene kontrollert.
Resultatene fra undersøkelsen er jamført med folketellingsdata og andre uav-hengige kilder fra samme periode. Alt tyder på høy grad av pålitelighet. Akkurat når det gjelder antall flyttinger og antall jobbskift, kan vi være temmelig sikre på at hvis de ikke er helt riktige pga. hukommelsessvikt hos den enkelte, ligger de heller for lavt enn for høyt.
Geografisk mobilitet
La oss begynne med det eneste tall som hittil er trukket inn i diskusjonen om utredningen: Finn Lied har sagt at han selv har flyttet elleve ganger. Gjennom-snittlig hadde de 50-årige mennene i vår undersøkelse flyttet 9 ganger (flyttinger definert som skifte av bostedet fra et postdistrikt til et annet). Finn lied ville neppe ha sitert fra sin egen historie hvis ikke han regnet 11 flyttinger som used-vanlig mange. Men usedused-vanlig er det ikke: hver fjerde mann i vår undersøkelse hadde flyttet minst 11 ganger og hver tiende mann flyttet 15 ganger eller flere.
Yrkesmessig mobilitet
Yrkesmessig mobilitet behøver ikke å innebære flytting. Mange skifter jobb og yrke uten å skifte bosted, og det er heller ikke sjelden at yrkesskifte finner sted uten endring av arbeidsgiver. Det har liten hensikt å legge fram gjennomsnittstall om yrkesmobilitet, fordi bak slike gjennomsnitt skjuler det seg en markert varia-sjon i forhold til alder. Dessuten sier det lite om yrkesmobilitet i Norge er lav
eller høy hvis ikke tallene kan settes inn i en videre ramme med sammenlikning til andre land.
Det finnes et sammenliknbart materiale fra et annet land basert på en intervju-undersøkelse med det samme opplegg. Tallene kommer fra USA, som av de fleste blir oppfattet som mobilitetens høyborg.
Både i Norge og i USA forekom skifte av et yrke til et annet oftest i begynnelsen av 20-årsalderen og minket i hyppighet med økende alder. Mest interessant er det at yrkesskiftene forekom like hyppige eller noe hyppigere i Norge enn i USA fram til 30-års alderen og noe lavere i Norge enn i USA etter denne alderen.
Noen illustrasjoner: Unge nordmenn i betalt arbeid mellom 20-24 år skiftet fra en jobb gjennomsnittlig hver 17de måned (ca. 1 ½ år), mens amerikanske menn i samme alder skiftet yrke gjennomsnittlig hver 24de måned (2 år). Fra 25-29 årsalder beholdt nordmenn sine jobber i gjennomsnitt i 3,3 år før de skiftet, amerikanere 3 år. Deretter synker yrkesmobiliteten i begge land. I 35-39 års-alderen skiftet nordmenn jobb gjennomsnittlig hvert 6. år og amerikanere hvert 5. år. Det amerikanske materialet slutter med 39 år gamle menn, men våre norske data viser at mobiliteten avtar ytterligere etter 40-årsdalderen.
Påstanden om at det norske samfunn er "utpreget statisk" blir ikke særlig støttet av denne sammenlikningen, med mindre det påståes at også USA er utpreget statisk. Riktignok har vi ikke opplysninger for årene siden 1971. Offisiell statistikk om flyttinger over kommunegrenser viser en nedgang på ca. 10% i 1970-årene, uten at vi vet at noe tilsvarende har skjedd når det gjelder yrkes-mobilitet.
Mer fruktbart enn å diskutere hva som er høy og hva som er lav mobilitet er det imidlertid å føre tankene videre på hva som ligger bak den sterke sammenheng mellom alder og mobilitet. Her kan det skytes inn at denne aldersmessige variasjon gjelder ikke bare yrkesmobilitet, men også skifte av bosted. I tillegg til Yrkeshistoriematerialet, kfr. Statistisk årbok, som viser at andelen som flytter over kommunegrenser hvert år er høyest i alderen 20-24 år for norske menn og alderen 15-19 år for norske kvinner.
Det trengs ikke lang skolering i samfunnsvitenskap for å forstå at den avtagende mobilitet med økende alder skyldes endringer i den enkeltes livssituasjon over livssyklusen. Forklaringen er så enkel som at med økende alder har alle mennesker flere og flere nære pårørende å ta hensyn til. Vi understreker dette opplagte forhold fordi det har en god del å si for hvilke deler av den offentlige politikk som ble berørt i forbindelse med en politikk med sterkere mobilitets-strammende tiltak. Arbeidstakere er også ektefeller, foreldre til sine barn og barn av sine foreldre. Å styre og muligens øke mobilitet i relativ høy alder blant arbeidstakere er en oppgave som griper langt utover Industridepartementets
kompetanseområde. Det er neppe grunn til å tro at gevinstene av økt mobilitet i disse aldersgruppene vil bli særlig lettkjøpte.
Men selv disse betraktninger neglisjerer kanskje den viktigste faktor av alt når det gjelder mobilitet. En mer fullstendig teori om mobilitetens forhold til end-ringer i nærings- og yrkesstruktur bygger på to helt forskjellige typer mobilitet.
Den ene type er nærings- og yrkesskifter hos den enkelte fra et tidspunkt til et annet i løpet av sitt liv. Dette er nettopp den type mobilitet som er drøftet i Lied-komiteens utredning og for så vidt hittil i denne artikkel. Den andre typen består i at nye generasjoner eller kull, når de går inn i arbeidslivet velger en helt annen sammensetning av yrker/næringer enn de avgående kull som de erstatter. Unge mennesker i år går inn i et radikalt endret arbeidsmarked enn 70-åringer som går ut i år. Mobilitetsforskning fra mange land over et langt tidsrom har bekreftet at det er denne endring i de unges yrkessammensetning i forhold til de gamle som de erstatter, som virker sterkest som omstillingsfaktor i arbeidslivet. Her viser vi til boken Sosial mobilitet i Norge, basert på vår undersøkelse der denne type mobilitet i Norge i de siste 40 år er grundig belyst.
Dette gir også interessante refleksjoner for en offentlig politikk. Hvis tidlige yrkesvalg spiller en så avgjørende rolle, er det nærliggende å trekke inn skolen som virkemiddel. Lied-komiteen har faktisk viet undervisning stor plass i sin utredning, faktisk betydelig større plass enn til dens få hentydninger til den norske befolknings uvillighet til å flytte på seg.
Lied-utvalget peker selv på (i tilknytning til diskusjoner om kartlegging av vekstforutsetningene) "... betydningen av at en følger med i resultatene fra denne sektor (vår uthevning) av den samfunnsvitenskapelig forskning". I denne for-bindelse vil vi nevne at vi har lagt vekt på å formidle resultatene fra Yrkes-historieprosjektet. Vi har gitt ut 19 rapporter, flere tidsskriftartikler og en bok og spredt disse i stort antall til bl.a. en rekke utredningsorganer i Norge. Vi kan bare beklage at Lied-utvalget begrenser sin kontakt med den norske samfunnsviten-skapelige forskning til enkelte sektorer og at hovedinntrykket av Norge som et statisk land formidles uten reservasjoner på grunnlag av løsrevne sitater fra OECD-rapporter.
Lied-utvalget understreker selv at utvalgets rolle ikke er å foreta valg, men å peke på alternativ og mulige veier å gå i den framtidige industripolitikken. Det er opp til andre å foreta valget. Vi ser ikke bort fra at Lied-utvalget har mange gullegg i hatten. I troen på sterke gevinster av økt mobilitet i Norge mener vi imidlertid at utvalget har anstrengt seg lite for å klarlegge premisser og konsekvenser i den norske virkelighet.
Kapittel 1 i Skrede, K. og Tornes, K. (red.):
Studier i kvinners livsløp, Universitetsforlaget, Oslo, 1983.