6. PROSJEKTENE – METODER, OPPFØLGINGSFORMER OG IDEALTYPER
6.2 G ODE GREP I ARBEID MED UTSATT UNGDOM
Vi ser at det er store forskjeller mellom opplysningene for ungdom som har startet i 2012 og for bi‐
standen som er gitt til alle deltakere over alle år for noen av kategoriene. Dette skyldes antakelig at noen av disse kategoriene (de syv øverste og den nederste) ikke var med i rapporteringen fra pro‐
sjektene til første delrapport. Det er på disse kategoriene forskjellen er størst. Prosjektene har dermed måttet «telle» bistanden til deltakere som startet før 2012 en god stund etterpå, og kan dermed ha husket mindre av hvilken bistand de har ytt.
Bistanden som er gitt til deltakere som startet i 2012 gir i seg selv et bilde av den tidlige bistanden ungdommene får gjennom prosjektene. For deltakere som kom med i prosjektet i 2012 dominerer hjelp til å avklare hjelpebehov, tett individuell oppfølging og bistand fra flere instanser.
Dersom vi ser på bistanden samlet for alle år har størst andel ungdommer også der fått hjelp til av‐
klaring av hjelpebehov, men forskjellene er klart mindre. En nesten like stor andel har fått oppfølging i form av losfunksjon, tett individuell oppfølging eller hjelp til behandling av psykiske vansker.
Vi legger merke til at det for kun en liten andel deltakere gis hjelp til å få ordinært arbeid, gjeldsråd‐
givning, hjelp til rusproblemer eller andre helseproblemer. Det er heller ikke svært mange som – når vi ser alle prosjektene samlet – ser ut til å få hjelp til tilpasset opplæring i videregående skole eller hjelp til å kombinere utdanning og arbeidspraksis. Her er det likevel store forskjeller mellom de enkelte prosjektene blant annet fordi de har ulike målgrupper for sitt arbeid.
6.2 Gode grep i arbeid med utsatt ungdom
Vi har observert både utfordringer og gode grep i arbeidet med utsatt ungdom i de ulike prosjektene.
Flere av disse er omtalt tidligere (Frøyland 2012). Å følge opp en ungdom over år kan imidlertid være en utfordrende og krevende oppgave. Dette gjelder blant annet når deltaker tross mye innsats fra prosjektmedarbeiderne likevel viser lite engasjement og motivasjon:
Vi går en foran og en bak, og en på hver side. Dette er virkelig slitsomt. Det har vært arbeidskrevende og tidskrevende for oss som skal drive forebygging og oppfølging. Her snakker vi LØFT, Motiverende Intervju og alt. Vi har forsøkt å finne gløden, og det er det som er så
0 20 40 60 80 100
Hjelp til avklaring av hjelpebehov Hjelp til å få tilpasset opplæring i VGS Hjelp til å kombinere utdanning/arbeidspraksis Andre kvalifiserende kurs Hjelp til å skaffe bolig Hjelp til behandling psykiske vansker Hjelp til behandling andre helseproblemer Hjelp til rusbehandling Gjeldsrådgivning Hjelp til å få ordinært arbeid Tett individuell oppfølging Oppfølging i form av losfunksjon Aktivitet/sosiale tiltak Hjelp til tjenester fra flere instanser Fått bistand fra flere instanser Fått bistand flere instanser samtidig
Type bistand, prosent
Alle år (N=684) 2012 (N=162)
vanskelig. Det er litt sånn at om barnehagen sier at i morgen skal vi ha en fin dag. Vi skal ha musikkverksted, tegneverksted, litt baking og hva vil du velge. Da kommer ikke jenta dagen etter. Om de hadde sagt at i morgen skal bli den kjedeligste dagen du noen gang vil oppleve, det skjer ingenting spesielt, da vil hun komme”. (Prosjektleder)
Dersom man lykkes med å komme i relasjon til den unge blir man også en viktig person for ved‐
kommende. Det kan være vanskelig å sette grenser. Det framstår som viktig å bygge oppfølgings‐
systemer som ivaretar de ansatte som følger opp utsatt ungdom. Vi vil anbefale at man bygger kolle‐
giale fellesskap med muligheter for råd, støtte og veiledning.
Alminnelighetens potensial
Astrid Skatvedt har i sin doktoravhandling diskutert og pekt på potensialet som ligger i alminnelig samvær slik det skjer rundt et lunsjbord eller i en pause (Skatvedt 2008). Hun beskriver blant annet potensialet for utvikling og endring som ligger i uformelt samvær. Mens hjelper og hjelpere har ulik status på vanlige treffpunkt som trekantsamtaler, ansvarsgrupper eller vanlig saksbehandling, er de mer like i uformelle møter. Vi finner flere eksempler på bruk av slike uformelle situasjoner i arbeid med utsatt ungdom. Bilen benyttes også som arena for prat slik følgende eksempel illustrerer:
Mange ganger må jeg kjøre dem til jobb. Det er store avstander, og mange har ikke bil eller sertifikat. Jeg pleier å kjører og henter 1‐2 uker for å være sikker på at de kommer. Bilen er det beste stedet å prate. Da kan du si hva du mener. Om morgenen er det ganske stille i bilen, for da er de trøtte, jeg også. Men på heimturen blir det prata, hva de har gjort, hva de kan tenke seg framover. De har gode og dårlige dager, jeg prøver å prate dem videre. Jeg sier du må gi det litt tid. Prøv igjen i morra. Noen har jeg måttet gå fysisk inn og vekket om morgenen. En gang krøp jeg inn vinduet og vekket en. Da var han sint. Men da jeg henta han om ettermiddagen takka han meg og var glad han ikke hadde vært hjemme. Ellers prater vi mest om dagligdagse ting. Prøver å snakke med dem om hva de vil framover. Hvor dem er i verden for å komme seg dit målet dem er. For noen er det stor avstand mellom målet og hvor de er, og for dem må man ikke ødelegge drømmen, men holde gulrota ikke så langt framfor nesa dems så de ikke mister motet. Kaller du dem inn til et møte blir alt så ukomfortabelt og vanskelig. Når du setter deg inn i bilen, setter den i gir og kjører, så kommer praten etter hvert i gang. Så ramler du plutselig inn på de viktige temaene. Jeg pleier si fra til dem hva jeg mener i bilen. Jeg pakker ikke inn temaene. Det er bedre at de hører det fra meg enn fra andre. Dersom de er skitne eller bør skifte klær så sier jeg i fra. Det er jobben min. (Prosjektleder)
Av og til foregår slike alminnelige, men viktige samtaler underveis på skogstur eller fysisk aktivitet av et eller annet slag. Andre ganger knyttet til matlaging eller på vei til lunsjen.
Losfunksjon, tett oppfølging og skreddersøm
Vi finner generelt i 2013 mange av de samme erfaringer om så vel gode grep og hindringer i arbeidet med ungdommene som er dokumentert i første delrapport fra evalueringene. Her er stikkord hentet fra prosjektmedarbeidernes egne beskrivelser om erfarte gode metoder i arbeidet med ungdom:
god kartlegging
tett individuell oppfølging
losfunksjonen, det at vi er fleksible, tilgjengelige og jobber helhetlig o helhetlig tilnærming
o fleksibilitet o tilgjengelighet
relasjon/tillitt
tålmodighet ‐ tid ‐ mulighet til å følge ungdommen over flere år
tidlig oppfølging
motivasjonsarbeid
skape arenaer for mestringsopplevelser
sosial trening
skreddersøm og bredde når tiltak planlegges og iverksettes
metoden Klart jeg kan som sikrer høy grad av brukerinvolvering
godt formalisert og tverrfaglig samarbeid
Stikkordene sammenfaller med mye av det forskningslitteraturen ellers beskriver som gode metoder og som vi har referert til i første delrapport fra evalueringen (Kristiansen and Skårberg 2010; Follesø, Halås et al. 2011; Lyng, Legard et al. 2011; Frøyland 2012; Halvorsen, Hansen et al. 2012; Bragdø and Spjelkavik 2013).
Oppfølging i skole og på arbeidsplass – hvordan gjøres det i prosjektene?
I delrapport 1 fra evalueringen ble flere erfaringer fra arbeids‐ og skolerettet arbeid beskrevet. Disse kan oppsummeres som følger:
Vi finner at flere av prosjektene ser ut til å følge opp både ungdommer og skole eller arbeidsgivere avhengig av hvor den enkelte ungdom befinner seg. I et prosjekt hadde man ansatte egne ”ungdomskontakter” som fulgte opp ungdommer som slet mens de var i skolen, og kombinerte dette med et ressursteam som så ut til å støtte lærerne. Vi finner at prosjekt‐
medarbeiderne benytter seg av flere arbeids‐ og oppfølgingsmetoder for å finne aktuelle arbeids‐ eller praksisplasser, og for å følge opp mens ungdommene er i arbeid eller praksis. De benytter blant annet egen kjennskap til næringslivet når de kontakter bedrifter og undersøker om muligheter for praksisplasser. Noen få steder er næringslivsrepresentanter trukket med i prosjektenes styringsgrupper. Ofte oppnevnes faddere eller mentorer i den enkelte bedrift.
Prosjektmedarbeiderne følger opp både ungdom og arbeidsgiver eller fadder gjennom bedriftsbesøk eller telefon. Noen steder gjøres dette nesten ukentlig, andre steder sjeldnere.
Erfaringene og arbeidsmåtene som ble beskrevet i delrapport 1 er fremdeles like aktuelle. Til denne listen kan følgende erfaringer føres:
Praksisnær opplæring
I et av prosjektene ble det vist til gode erfaringer med bruk av egne profiler for basisferdigheter på jobben utviklet av Vox. Vox er et nasjonalt fagorgan for kompetansepolitikk med vekt på voksnes læring, og skal legge til rette for økt deltakelse i arbeids‐ og samfunnsliv. Vox’ profiler kan brukes for å tilpasse opplæring til den enkelte arbeidsplass og kursdeltaker. Profilene beskriver hvordan de grunnleggende ferdighetene er en del av yrkesutøvelsen. Arbeidsgivere kan gjennom disse få et bilde av hvilke ferdigheter som må styrkes, og arbeidstakere kan se hva de har behov for av opplæring innen lesing, skriving, muntlig kommunikasjon, regning og bruk av data. Profilene benyttes også ovenfor ung‐
dom i videregående opplæring. Gjennom flere prosjekter er det utviklet metodikk og gjort gode erfaringer i å knytte opplæring i basisferdigheter som lesing, regning, skriving og IKT direkte til erfaringer fra arbeidspraksis på ordinære arbeidsplasser (Byholt 2009; Byholt and Lahaug 2011; Lahaug 2011). Et viktig element i opplæringen her er bruken av og oppfølgingen av den enkelte ungdom på arbeidsplassen. Dette ble gjort delvis gjennom at lærer gjorde seg godt kjent med arbeidsplassen og de ansatte og samarbeidet tett med dem, og dels gjennom oppnevning av mentorer som fulgte ung‐
dommene opp i det daglige arbeidet gjennom observasjoner, individuell veiledning, gruppesamtaler og opplæring i praktiske arbeidsoppgaver. Denne metodikken for oppfølging og læring på selve arbeidsplassen blir interessant å følge framover.
Raskt jobbsøk og formidling via praksisbank
I et av prosjektene har man opprettet en egen bedriftsbank av virksomheter. Det er laget en egen samarbeidsavtale med bedriftene som inngår. De forplikter seg til å tilby praksis for ungdom. Ung‐
dommene skal delta i bedriftens kjernevirksomhet.
Prosjektdeltakelse starter med et to ukers kurs. Kurset inneholder karriereveiledning og interesse‐
kartlegging i løpet av de første dagene. Deretter gjennomgår deltakerne et økonomikurs. Videre fokuseres det på livskvalitet, kosthold, fysisk aktivitet, intervjutrening, kles‐ og språkkoder.
Ulike behov både på type bistand og tidspunkt for bistand – en underveisvurdering
Mens noen ungdommer vil ha behov hovedsakelig knyttet til sosiale‐ og miljømessige aspekt, vil andre
Oppfølgingsbehov på arbeidsplass
Oppfølging og
motivasjon før oppstart i arbeid/skole
Oppfølging rundt oppstartstidspunkt
Varig oppfølging og parallell bistand etter oppstart i arbeid/skole Sosiale aspekt på
arbeidsplass eller i skole
Mye Mye Noe
Fag og arbeidsutføring på arbeidsplass eller skole
Noe Lite Lite
Bistand fra eksterne (behandling el annet)
Mye Mye Noe
På et overordnet nivå kan vi si at inntrykket er at ungdommene generelt sett følges tettest av prosjekt‐
medarbeiderne eller NAV‐veiledere før oppstart i arbeid eller skole og rundt oppstartstidspunkt. Ung‐
dommene følges mindre tett etter oppstart i arbeid eller skole. Dette varierer likevel i forhold til de ulike prosjektenes profil som vi snart skal komme inn på. Vi har også et inntrykk av at oppfølgingen i større grad dreier seg om sosiale aspekt og bistand fra eksterne (behandling eller annet) enn opp‐
følging på selve arbeids‐ eller skoleoppgavene.
Bruken av ordinært arbeid som arena for inkludering – et uutnyttet potensial?
I flere av prosjektene har man erfart at det å komme i komme i arbeid og få god oppfølging på arbeidsplassen kan være viktig for det videre forløpet:
Det skjedde noe med han da han fikk muligheten hos arbeidsgiver. Det å finne gode praksis‐
plasser og at de blir inkludert i bedrifta. Leder snakker med folk som om han skulle ha kjent dem i mange år. Noe med stilen hans. (NAV‐veileder)
Denne arbeidsgiveren forteller at ungdommen ble gitt arbeidsoppgaver – skikkelige arbeidsoppgaver – og ansvar som han kunne klare å gjennomføre. Han ble på denne måten vist tillit. Det ble stilt krav.
Medarbeiderne på arbeidsplassen var fleksible og var med på å gi han en sjanse. «Medarbeiderne mine var med på å skape en god ramme rundt denne karen. Han hadde liten selvtillit, lite tro på at han kunne noe.» NAV‐veilederne beskrev bistanden slik:
På arbeidsplassen var det leder og kona hans som tok seg av oppfølginga på arbeidsplassen.
Det var klar tale, de var veldig tydelige. De var rundhånda. Samtidig omsorg, de brydde seg.
Han fikk skryt.
Selv om vi nettopp har pekt på noe, finner vi i liten grad systematisk metodikk rettet mot aktivt inkluderingsarbeid på ordinære arbeidsplasser eller skoler slik denne beskrives innenfor tilnærmingen som kalles Supported Employment (SE). Utviklingsprosjektene som inngår i denne evalueringen har heller ikke hatt akkurat dette som formål. Men siden mange av prosjektene har som mål å hjelpe utsatt ungdom til å fullføre videregående skole og/eller å komme i arbeid, mener vi likevel det er relevant å påpeke det vi vil kalle fravær av kunnskap om og bruk av denne metodikken i arbeid med utsatt ungdom.
Initiativ som bygger på SE har nemlig vist svært lovende resultater internasjonalt; RCT‐studier viser for eksempel høyere overgang til ordinær jobb, lenger arbeidstid, raskere jobbetablering, og lenger fastholdelse av jobb for personer med psykiske lidelser (Burns, Catty et al. 2007; Bond, Drake et al.
2008; Schafft 2009). Det er også funnet gode resultater i forhold til andre brukargrupper, selv om evidensen ikke er like sterk her (Frøyland 2006; Byholt and Lahaug 2011; Spjelkavik 2012). ”Place‐train”
modellen utgjør likevel ingen stor del av alle arbeidsretta tiltak.
Innenfor Supported Employment er utplassering i ordinære virksomheter ikke bare målet, men også det viktigste virkemiddelet. Utplassering forstås som begynnelsen snarere enn slutten på en attførings‐
prosess, og oppfølging og vurdering av den enkeltes arbeidsytelse foregår fortløpende. Dette alterna‐
tivet bygger på en ”place‐train” tilnærming. En samtidig bistand til arbeidsgiver er sentral i denne tilnærmingen. Dette både for å bidra til å støtte den enkeltes individuelle inkluderingsløp, men også for å styrke inkluderingskompetansen i virksomheten.
Sentralt i denne tilnærmingen er det at brukeren får tett og individuelt tilpasset oppfølging av en jobb‐
tilrettelegger, gjerne omtalt som ”jobcoach” i den engelske litteraturen. Tilretteleggeren har ansvar for å hjelpe den enkelte inn i en arbeidsplass og følge vedkommende opp på arbeidsplassen. Ansvaret for å finne en jobb som passer for den enkelte ligger her formelt hos tilretteleggeren, men det finnes ulike versjoner av slike integrerte tilnærminger som vektlegger dette noe ulikt. I Norge ble Supported Employment et viktig bidrag til utviklingen og utformingen av tiltaket Arbeid med bistand (Spjelkavik, Frøyland et al. 2003).
Parallellen i forhold til skole og utdanning finnes i Supported Education – utdanning med støtte. Dette innebærer at studenter mottar individuell og gruppebasert oppfølging underveis i utdanningen.
Supported education ble utviklet som et støtteprogram for studenter med psykiske lidelser i Boston, USA, på 80‐tallet.
Både Supported Education og Supported Employment kan kombineres med behandling der dette trengs. Begge tilnærmingene utgjør motstykker til arbeid og opplæring i skjermete virksomheter.
Vi finner også flere andre ulike versjoner beskrevet i den internasjonale litteraturen. Brofossutvalget viser blant annet til ”natural support” – naturlig støtte – som legger mindre vekt på jobbtilrettelegger‐
funksjonen ute på arbeidsplassen, og mer vekt på støtte fra kolleger og deltakelse i det sosiale miljøet på jobben (Arbeidsdepartementet 2012). Her brukes for eksempel faddere som gis opplæring av til retteleggeren. Overfor mennesker med utviklingshemming vektlegger tilnærmingen systematisk in‐
struksjon opplæring i detaljerte prosedyrer i prosessen med å etablere et arbeidsforhold. Til‐
nærmingene ”Choose‐Get‐Keep” og Individual Placement and Support (IPS) er utviklet spesielt for mennesker med psykiske lidelser, hvor behandlingsinstanser involveres slik at tilretteleggerfunksjonen og oppfølging til og i ordinært arbeid blir en integrert del av behandlingen. Det finnes også andre til‐
nærminger spesialtilpasset andre spesifikke grupper.
Supported Employment er i utgangspunktet ikke formet spesielt med tanke på inkludering av ungdom som faller ut av skole eller ungdom som ønsker arbeid men ikke får jobb. SE‐litteraturen er i stedet rettet inn mot brukergrupper med ulik diagnosebakgrunn som for eksempel psykiske lidelser, lære‐
vansker eller andre bistandsbehov. Unge under 25 år inngår også i disse målgruppene, og en studie blant nesten 1300 mottakere av Supported Employment i USA viser at ungdom og unge voksne faktisk hadde signifikant bedre resultater knyttet til jobboppnåelse enn arbeidssøkere over 30 år etter å ha fått bistand i tråd med SE‐tilnærmingen (Burke‐Miller, Razzano et al. 2012). Ferguson mfl påviser også effekt av IPS‐baserte tilnærminger for hjemløs ungdom (Ferguson, Xie et al. 2011).Er Ifølge litteraturen er med andre ord Supported Employment en tilnærming som har potensial også i inkluderingsarbeidet av utsatt ungdom. I hvilken grad praktiseres SE og Place‐train i arbeid med utsatt ungdom i Norge i dag?
Vi finner i liten grad at inkluderingsarbeid etter Place‐train tilnærmingen er brukt i utviklings‐
prosjektene som inngår i denne evalueringen. Det har heller ikke vært en målsetting for satsingen.
Målet for det lokale arbeidet er likevel å bistå ungdom som faller ut tilbake til skole eller i arbeid. Vi finner også flere elementer av metodikk som bygger på SE‐tilnærmingen i bruk, men ingen systematisk anvendelse av metodikken som helhet. Metoder og elementer fra Supported Employment eller IPS kan i større grad benyttes i årene framover, og om det ble gjort kunne erfaringene gi oss mer kunnskap om i hvilken grad denne metodiske tilnærmingen kan være nyttig også i en norsk kontekst.
Noen erfaringer fra ungdomsprosjektene kan tyde på at potensialet til rask inkludering i ordinære arbeidsplasser er større enn prosjektmedarbeiderne i utgangspunktet tror. Her er sitater fra tre prosjekter:
• Vi har fatt flere a‐ha‐opplevelser på forholdsvis tunge brukere som faktisk fungerer veldig godt i en jobb. Det handler om at vi er tett på, vi finner den rette arbeidsgiveren og følger opp tett ut.
• Vi trodde at mange av de vi rekrutterte til prosjektet var mye lengre fra arbeidslivet enn det de er dersom man kan kombinere praksis og prosjekt, og jobbe med relasjon. Nå ser vi at det er mer ressurser enn det vi trodde. De får selvtillit og kan klare mer enn vi trodde.
• Nå er tre av dem i arbeidspraksis, og en har søkt seg til forsvaret, og dette her var de som var virkelig lengst unna arbeidslivet.
I flere prosjektene har man altså erfart at ungdommene raskere enn de ble vurdert til av hjelperne har mestret arbeid i en ordinær virksomhet. Det dreier seg som vi ser om å bygge en god relasjon, gi mestringsopplevelser i kombinasjon med tett oppfølging ute på arbeidsplass og hos en riktig arbeids‐
giver. Erfaringen gir bud om at ungdom som er umotivert og ikke ser ut til å være «nær arbeidslivet»
relativt raskt kan finne motivasjonen gitt god oppfølging og bistand.