Forholdet mellom høykonflikt og eskalering

Over har jeg redegjort for både høykonflikt og eskalering. Eskalering og høykonflikt kan forstås som to sider av sammen sak, de to begrepene er tilsynelatende overlappende. Det kan nærmest virke som høykonflikt er et overflødig begrep i forhold til eskalering. Men det er likevel noen elementer ved høykonflikt som skiller seg ut. Vi ser først på de felles elementene.

167 Ekeland (2014) s. 155

168 l.c.

40 3.3.1 Felles elementer

Intense emosjoner som forfatterne og forskerne viser til ved høykonflikter, gjør seg også gjel-dende i andre høyt eskalerte konflikter. Heftige sinneutbrudd, utskjellinger og krenkelser er alminnelige tøffe konflikttaktikker og disse intense emosjonsutrykkene kan gå like fort over som de kom.

Holdninger endres også relativt raskt under konflikter grunnet de ulike psykologiske mekanis-mene. Dette er også noe som gjør seg gjeldende i eskalerte konflikter. Med andre ord behøver det ikke være en høykonflikt selv om partene har blitt fiendtlig innstilt til hverandre. Triangu-lering, involvere andre parter er også noe som vi kan kjenne igjen fra eskalerte konflikter, og derfor er heller ikke det et element som spesielt gjør seg gjeldende i høykonflikter.

Nordhelle er opptatt av personlighetsforstyrrelser, manipulering og maktmisbruk og omtaler dette som kjennetegn og/eller årsaker til høykonflikter.¹⁶⁹ Helland og Borren, beskriver heller psykiske avvik i forståelsen personlighetsforstyrrelser som en risikofaktor og at forskning har funnet en korrelasjon mellom personlighetsforstyrrelser og høykonflikt. Men disse elementene kan også gjøre seg gjeldende i andre konflikter. I tillegg er det lite heldig om slike personlig-hetstrekk eller avvik skal være et beskrivende element om begrepet høykonflikt. Det er både stigmatiserende og kan være direkte uriktig for flere par. Det er ikke funnet bevist at alle par i store konflikter har personlighetsforstyrrelser. Det vil kanskje være mer hensiktsmessig å foku-sere på hva eskaleringsprosessen gjør med adferden og tankesettet generelt. En konflikt gjør noe med oss mennesker, psykologiske mekanismer endres, vi blir rigide og fastlåste i våres holdninger og tankesett, og hemningene brytes ned etter som konflikten eskalerer. Dermed kan det også tenkes at mange vil fremstå som lite empatiske og fleksible. Nordhelle skriver også at

«personer med betydelige psykopatiske trekk har en virkelighetsforstyrrelse som gjør at kon-flikten ikke egner seg til mekling».¹⁷⁰ Grensene mellom de vanlige eskaleringsendringene og personlighetsforstyrrelser er muligens ikke så enkle å trekke, derfor kan det være en fare for at mekler raskere vurderer det lite hensiktsmessig å fortsette meklingen om vedkommende har en formening om at konflikten kan kategoriseres som en høykonflikt.

169 Nordhelle (2016) s. 68

170 l.c.

41

Makt og maktmisbruk er to meget omdiskuterte begreper. I denne drøftelsen er det ikke rom for å gå dypt inn i dette. Likevel må det påpekes at makt ikke er statisk og at det i alle relasjoner vil være en maktubalanse og denne vil også variere. Maktforskjell og maktmisbruk er nok der-for ikke et særpreg ved høykonflikter, men noe som oppstår i mange ulike type konflikter.

Imidlertid kan summen og intensiteten av disse elementene nevnt over, absolutt være forutset-ninger for at det er en høykonflikt. Men etter min mening, er det ikke disse elementene som skiller seg fra en høyt eskalert konflikt.

3.3.2 Elementer som utmerker seg ved høykonflikt

Det er spesielt tre forhold som skiller en høykonflikt fra en høyt eskalert konflikt. Det (1) va-righeten og hyppigheten av konflikter, (2) avhengigheten og relasjonen mellom partene og (3) konfliktens temaer omhandler identitet. Disse tre forholdene sammen med eskaleringsprosessen utgjør en høykonflikt. (1) Høykonfliktene har et kronisk preg og konflikten blir altomfattende.

Eskalerte konflikter kan også vare over lang tid, men ikke på en så markert måte som høykon-fliktene. Dette fører også til at konflikten er vanskelig for partene å slippe, den får mer og mer plass i partenes liv og tankesett. Videre er (2) avhengigheten og relasjonen mellom partene et element som også medfører at konflikten blir vedvarende og som kan skille seg fra andre eska-lerte konflikter. Forholdet mellom to foreldre som har hatt en nær relasjon, men som har gått fra hverandre, og som nå er tvunget til å fortsette og treffes for å samarbeide om barna. Vi kan også se at denne tilknytningen mellom partene gjør at partene ikke har klare skiller mellom grensene meg og mine tanker, vi-et, motpartens. Det er en sammenfiltring av uklare grenser og behovet for å fortsette og treffes for å samarbeide om barn. En konflikt er enormt energikre-vende, både det å håndtere sine egne emosjoner, holde de tilbake, undertrykke de, men også grublingen over hva som har blitt sagt og gjort, og planleggingen av neste motsvar. Etter hvert som konflikten har pågått lenge, identifiserer også partene seg til selve konflikten. De klarer ikke se forbi eller løsrive seg fra den. Motivasjonen er ikke lenger å overbevise den andre om at den tar feil, men etter hvert som miljøet blir mer fiendtlig og emosjonene gjør at taktikkene blir mer alvorlige, endrer motivasjonen seg til å ødelegge for den andre. Forskjellen fra en annen høyt eskalert konflikt er nettopp denne nødvendige kontakten i hverdagen. Dette kan også for-klare hvorfor noen arbeidskonflikter eller andre familiekonflikter kan bli høykonflikter. Partene kommer seg ikke unna hverandre, og når konfliktnivået da er høyt, fortsetter ofte konflikten å eskalere.

42

Det siste forholdet som utmerker seg er (3) konfliktens omhandler temaer som truer partenes identitet. Det kan være vanskelig å forstå og få øye på konfliktens kjerne hvis man ikke ser konflikten i et slikt perspektiv. Konflikter kan også eskalere til et høyt nivå over uenighet om materielle interesser, og konfliktadferden kan bli veldig destruktiv. Men ofte er det likevel mu-lig å finne en felles løsning som begge parter kan si seg relativ fornøyd med. På Glasls stadium 5, tap av ansikt, ¹⁷¹ eskalerer konflikten til punktet hvor partene truer hverandres ære og identitet som medfører at konflikten blir absolutt. Selv om saken gjelder materielle interesser, vil det da være vanskelig å inngå kompromiss. Mens i høykonflikter er ofte utgangspunktet for konflikt-temaene truet identitet. Dermed er det ikke bare én enkelt sak som skal løses, konflikten gjelder partens ære, selvfølelse og verdier. I disse sakene blir viljen eller rigiditeten veldig sterk og partene kan være villig til å strekke seg langt over det saksforholdet tilsier, og i foreldrekonflik-ter utover hva som vil være til barnets beste.

I en foreldretvist er det altså ikke bare barna det handler om. Det går dypere. Et samlivsbrudd kan være opprivende, det kan gi en følelse av å miste fotfeste. Plutselig blir alt man tror og tenker at man er, raskt endret. Dette har sammenheng med at par identifiserer seg med hver-andre. Paret blir en del av hvem man er, en del av identiteten. Etter at man har fått barn, definerer og identifiserer man seg også som mamma eller pappa. Derfor oppleves det ofte veldig truende når motparten forsøker å ta barna og i tillegg utnevner deg som en dårligere omsorgsperson.

Når vi føler oss veldig truet, aktiveres de emosjonelle prosessene og konflikten er raskt i gang.

Konflikter som er veldig emosjonelt ladede, blir så ladet fordi de omhandler fundamentale as-pekter om vår identitet; hvem vi er, hva vi mener er viktig og hvordan vi vektlegger ulike verdier i livet vårt.¹⁷²

Åtte typiske temaer går igjen ved høykonflikter i foreldrekonflikter ved mekling.¹⁷³ Disse te-maene handler i bunn om identitet, både kjerneidentitet og relasjonsidentitet. (1) Minst én ak-septerer ikke bruddet. (2) Den ene er dypt krenket over måten bruddet skjedde på, den andre unngår temaet. (3) En av partene er bekymret for omsorgssvikt hos den andre. (4) En part er bekymret for barnas opplevelse av konflikten og defineres av den andre som over-sensitiv. (5) Barnet har blitt innblandet i konflikten. (6) Økonomiske bekymringer som én eller begge be-handler som upassende samtaleemne. (7) Foreldre har uforenelige ønsker for fremtiden.

171Glasl (1982) s. 128

172 Shapiro (2017) s. 10

173 Se Guldbrandsen (2013) s. 28-29

43

(8) Andre rundt driver konflikten. Fellesnevneren for disse temaene er identitet. Det å ikke bli hørt, bli sett, få annerkjennelse for hvem man er og hva man står for av en man i utgangspunktet identifiserer seg med. Partene avviser hverandre i form av «det du sier, tenker og føler er ikke viktig» eller «det du sier og tenker er feil». Sårhet over at partneren/ekspartneren tillater andre styre konflikten som betyr på sett å vis at de er viktigere enn vi-et og deg. En av meklers vik-tigste oppgaver er derfor å hjelpe partene forstå at de begge har subjektive oppfatninger av sannheten, og at det er viktig at begge parter kan se at den andre parten opplever ting annerledes, uten at det betyr at det medfører at egen oppfatning er uriktig.¹⁷⁴

Om vi utvider horisonten noe og ser på høykonflikt i andre konfliktsituasjoner, eksempelvis under et arveoppgjør, eller i en familiekonflikt mellom voksene barn og foreldre, kan vi se mange av de samme tendensene. Temaene bunner i hvem vi er, og om vi blir møtt, sett og hørt.

Det kan være vanskelig å forstå hvordan to foreldre kan krangle om det kjæreste de har og at de ikke klarer å sette sine egne behov til side, til tross for at det er skadelig for barnet. Men vi mennesker kan bli svært rigide og strekke oss uforholdsmessig langt, når det handler om så grunnleggende og fundamentale aspekter som identitet.