Min vurdering

Formålet med rapporten er å øke kunnskapen om høykonflikt og gi en mer presis definisjon. I rapporten fremheves viktige kjennetegn ved innholdet i en høykonflikt og behovet for begreps-avklaringer. Men likevel gir forfatterne ingen presis definisjon av begrepet, og de begrunner heller ikke hvorfor de unnlater å definere begrepet selv. I gjennomgangen av forskningslittera-turen skiller de i liten grad mellom beskrivelser av kjennetegn ved høykonflikt og ved destruk-tive eller vanskelige konflikter. Det begrunnes med at forskningslitteraturen ikke gir et tydelig skille. Dagens begrepsbruk blir ikke problematisert i særlig grad. De skriver at høykonfliktbe-grepet kan forstås som konflikter eller kommunikasjonsmønstre som er destruktive og hvor partene gjerne har lav kvalitet eller stabilitet på parforholdet. Derfor mener de det også er guns-tig å se på det som forskningen beskriver som særlig destruktive konflikter.⁵⁰ For å få klarhet i hva som ligger eller bør ligge i begrepet høykonflikt, kunne det kanskje vært mer hensiktsmes-sig å forsøke å sette noen klarere skiller, ellers er det fare for at begrepet favner for vidt. Muli-gens slik begrepet gjør i dag, om alle foreldre som bringer saken til domstolene skal defineres som høykonfliktpar.

Helland og Borren definerer konfliktadferd som konkrete handlinger som hver av partene utfø-rer under en konflikt, herunder taktikk, emosjon og attribusjon. Denne definisjonen skiller ikke mellom hvilke handlinger eller virkemidler partene benytter og hvilke emosjoner, emosjonsut-rykk og attribusjoner som følger av konflikten. Dette er to ulike prosesser som er utemosjonsut-rykk for

48 Helland og Borren (2015). s. 37

49 ibid. s. 38

50 ibid. s. 26-27

11

forskjellige ting. Konfliktadferd er de faktiske handlingene, taktikkene og virkemidlene som partene benytter for å nå sine mål i konflikten.⁵¹ Mens emosjonsutrykk og attribusjoner er de innvendige responser og prosesser, som både er med på å forlenge konfliktene, men også er utrykk for noe dypere. For å kunne analysere og forstå kjernen i konflikten er det viktig å skille mellom den faktiske adferden, handlingene partene utfører og hvilke emosjoner handlingene er utrykk for.

De gjentagende konflikttemaene mener Helland og Borren er et viktig kjennetegn for høykon-flikt. Men forfatterne går ikke dypere inn i hva disse gjentakende konflikttemaene kan være utrykk for, eller hvilke emosjoner som ligger til grunn for disse temaene og som er årsaken til at akkurat disse konfliktene blir så emosjonelt intense. Det handler ofte om truet identitet og de sammenvevde relasjonene som partene har til hverandre.⁵²

Det nærmeste Helland og Borren kommer en definisjon av høykonfliktbegrepet, er plasseringen av konflikten; «høykonflikt kan plasseres på et kontinuum som strekker seg fra milde konflikter til saker med alvorlig vold og mishandling»⁵³. Det viser at det er vanskelig å plassere en høy-konflikt og høy-konfliktens uttrykksform er varierende fra par til par. Det demonstrerer også at det ikke er ett spesifikt kjennetegn som avgjør om konflikten er høy eller lav, men at det er flere faktorer eller kjennetegn, og nivåene av disse samlet, som utgjør en høykonflikt.

Helland og Borren konkluderer i rapporten at en bedre definisjon av høykonfliktbegrepet må inneholde både indre og ytre faktorer, og aspekter ved selve konfliktprosessen. I tillegg hevder de at definisjonen også bør inkludere en forståelse av hvilke risikofaktorer som kan medføre til at par ender i en høykonflikt.⁵⁴ Det er derfor fremdeles et behov for en mer presis definisjon på høykonflikt.

51 Blandhol (2014) s. 184

52 Shapiro (2017) s. 10

53 Helland og Borren (2015) s. 22

54 ibid. s. 53

12 2.2 Grethe Nordhelle – Høykonflikt 2.2.1 Bakgrunn

Grethe Nordhelle har hovedsakelig basert boken Høykonflikt på generaliserte erfaringer fra mangeårig meklingspraksis i krevende konflikter.⁵⁵ Boken er først og fremst rettet mot prakti-serende meklere som ønsker økt kunnskap om håndtering av vanskelige konflikter. Denne opp-gaven går ikke inn på de delene som omhandler meklers håndtering eller Nordhelles fremstil-ling av dette. Fokuset vil være på begrepsbruk og hva Nordhelle legger i begrepet høykonflikt.

Nordhelle fremhever i sin bok Høykonflikt at det ikke finnes en presis definisjon på begrepet høykonflikt, selv om mange forskere og forfattere har gitt ulike definisjoner.⁵⁶ Flere forskere har unnlatt å gi en definisjon. Noen forfattere beskriver også fenomenet, uten å benytte begrepet høykonflikt. Nordhelle er blant dem som ikke ønsker å gi en presis definisjon. Hun mener det er fare for at viktige kjennetegn blir utelatt når man forsøker å gi en presis definisjon til en kompleks gruppe konflikter. Hun oppfordrer til at vi ikke skal gi noen presis definisjon og heller fokusere på typiske kjennetegn ved høykonflikt. Likevel gir Nordhelle en upresis og ytre defi-nisjon av høykonflikt «konflikter som generelt sett er krevende eller utfordrende å takle for mekler» ⁵⁷. Dette illustrerer behovet for begrepsavklaringer når vi skal dykke ned i ulike emner og undersøke og beskrive hva det innebærer. Hvis vi skal undersøke/forske, er det viktig at vi har en felles forståelse om hva vi undersøker.

2.2.2 Funn

2.2.2.1 Om høykonfliktbegrepet

I boken påpeker forfatteren at det ikke finnes en klar grense mellom moderat konflikt og høy-konflikt. Hun sammenligner det med spørsmålet om hvor kald en person må være før vedkom-mende fryser. Hvor mye må konflikten eskalere før den er høy?⁵⁸ Nordhelle er opptatt av at dette ikke kan besvares generelt, men at dette må vurderes i hver enkelt sak. Hun mener det kan være problematisk å kategorisere høykonflikt etter kriterier sammenlignet med lav eller mode-rat konflikt. Hun er opptatt av det er summen av kriterier samlet som avgjør om en konflikt er høy eller ikke. Hun kritiserer blant annet Anderson med flere som Helland og Borren refererer

55 Nordhelle (2016) s. 15

56 ibid. s. 17

57 l.c.

58 ibid. s. 19

13

til, og mener det er lite treffsikkert når de kategoriserer blant annet strategisk manipulering som et kriterium for lav konflikt. Det er graden av manipulering og hvordan den andre parten hånd-terer manipuleringen som avgjør om konflikten er lav, moderat eller om den utvikler seg til høykonflikt.⁵⁹ Hun fremhever at det dynamiske samspillet mellom partene over tid ikke blir hensyntatt i slike kategoriseringer og at det dermed blir misvisende.⁶⁰

Likevel hevder hun at Johnston har en hensiktsmessig inndeling som tydeliggjør ulike dimen-sjoner av høykonflikt som må vurderes samlet. Johnston har forsket på foreldrekonflikter i mange år og operer med tre aspekter. ⁶¹ Den ene er holdningen partene har til hverandre, slik som fiendtlighet og negative følelser. Den andre er taktikken de bruker, som unngåelse, sinne og tvang. Den tredje dimensjonen er konflikttemaet konflikten dreier seg om. Denne innde-lingen skiller seg ikke mye fra Helland og Borrens fire nivåer på konfliktkjennetegn. Hun viser også til Bernard Mayer som har skrevet boken Staying with conflict. Der beskrives partenes gjentatte og kontinuerlige konflikttemaer som et viktig kjennetegn i høykonflikter. Mange høy-konflikter kjennetegnes også ved tilbakevendende rettssaker om barn fordi foreldrene har en annen mulighet til å gjenoppta saken enn ved andre tvistetemaer. Nordhelle mener også at en konflikt kan være vedvarende uten å bli høy, selv om ikke grunnleggende behov, verdier eller interesser blir ivaretatt. Det kommer an på hvordan partene håndterer eller takler konflikten og samhandlingen mellom partene og hvilken holdning de har til hverandre. ⁶²

2.2.2.2 Helhetsvurdering av konfliktene

Nordhelle skriver at kjennetegnene i hennes bok ikke er uttømmende. Mange av kjennetegnene gjør seg ofte gjeldende samtidig, selv om de ikke er avhengige faktorer. Om vi ser på de ulike kategoriene og beskrivelsene isolert sett, kan de fleste av dem være gjenkjennbare i enhver parkonflikt. Derfor er Nordhelle opptatt av helheten og mener at det er summen av de ulike kriteriene og nivåene av dem samlet som avgjør om konflikten er høy.⁶³ Ingen av kjennetegnene er utelatt av rapporten til Helland og Borren.

59 Nordhelle (2016) s. 18

60 l.c.

61 Johnston (1994) s. 165-182

62 Nordhelle (2016) s. 18

63 l.c.

14 2.2.2.3 Sterk avhengighet mellom partene

Det er ofte stor relasjonell avhengighet mellom parter i en høykonflikt.⁶⁴ Det behøver ikke bare være en følelsesmessig avhengighet, men også økonomisk, sosial eller praktisk avhengighet.⁶⁵ Desto flere former for avhengighet, desto mer er partene viklet inn i konflikten som et nett og de klarer ikke distansere seg fra konflikten. Richard Mathis beskrev også at sterk avhengighet mellom partene er et viktig kjennetegn på høykonfliktpar i sin artikkel Couples from Hell.⁶⁶ Mathis viser til forskning som beskriver at parene blir veldig plaget av sammenfiltring i pardy-namikken. Litteraturen som Mathis gjennomgår i sin artikkel, refererer gjentatte ganger til sys-tematiske sammenfiltrede symptomer som lav autonomi. Med dette menes for mye følelses-messig nærhet, for mye vi-tenkning, ineffektiv og emosjonell forhandling, impulsive og reak-tive beslutninger, uklare foreldre-og ekteskapsgrenser, involvering av andre parter og ineffektiv kommunikasjon. Han mener at alle disse svakhetene er symptomer på lav systematisk differen-siering.⁶⁷ Nordhelle refererer til Kressel med flere som var noen av de første som forsket på familiemekling, de påpekte at par som var viklet inn i hverandre, «enmeshed» var de vanske-ligste parene å jobbe med, fordi de ofte hadde et meget høyt konfliktnivå.⁶⁸ Dette viser til at denne avhengigheten går dypt, og at det er derfor konfliktene blir så vanskelige å håndtere.

2.2.2.4 Intense emosjoner

I likhet med Helland og Borren beskriver Nordhelle at de intense emosjonene som hat, sinne, sårhet, frykt, angst, tristhet eller sorg preger høykonflikter. Emosjonelle reaksjoner fører til at fornuften blir koplet av og vi klarer ikke tenke klart.⁶⁹ Men det Nordhelle er spesielt opptatt av og som ikke kommer like godt til uttrykk i rapporten til Helland og Borren, er at de sterke og intense emosjonene ikke behøver å komme direkte til uttrykk for at det skal være en høykon-flikt. Hun mener at det kan være avhengig om partene er ekstroverte eller introverte for hvordan de viser sine følelser. En ekstrovert person har en tendens til å være utagerende når de er emo-sjonelle, de slipper ut følelsene sine mer spontant uten å tenke så mye igjennom konsekvensene.

Mens en introvert person heller tenderer til det motsatte, følelsene blir oftere holdt igjen, de

64 Nordhelle (2016) s. 18

65 ibid. s. 19

66 Mathis (1998) s. 37

67 ibid. s. 38

68 Nordhelle (2016) s. 19

69 ibid. s. 20

15

trekker seg i kommunikasjonen og setter opp en taus isfront. Tilbaketrekningen kan være fast-låst og stille, og har gjerne sammenheng med at den introverte ikke finner beskrivende ord eller at de er så sinte at de ikke vil si noe. Det er energikrevende å kontrollere intense emosjoner, derfor er gjerne den introverte matt og utslitt. Mens den ekstroverte ikke tenker igjennom hand-lingene sine eller konsekvensene av dem, er ofte de introverte redde for konsekvensene av å handle eller også i mange tilfeller redde for reaksjonen til motparten.Enten emosjonene er ut-trykket eller ikke, er de et symptom på et underliggende forhold som er årsaken til høykonflik-ten. ⁷⁰

2.2.2.5 Høyt nivå av fiendtlighet

Mistillit, gjensidig eller ensidig, preger nesten alltid en høykonflikt, mener Nordhelle.⁷¹ Nega-tive holdninger og den negaNega-tive innstillingen til den andre uttrykkes oftest ved dyptgående vans-keligheter med å kommunisere konstruktivt. Eskalerende språkbruk med kritikk og anklager er et typisk kjennetegn. Nordhelle beskriver også negative fortolkninger av hverandre som utrykk for denne fiendtligheten. Oppfatningen om deres historier og hendelser er ofte veldig ulik, og partene tenderer til å svartmale den andres ståsted og idealisere sitt eget. Nordhelle er også opptatt av at høykonfliktpar ikke alltid har lik skyld i konflikten, men at den ene parten ofte med god grunn kan legge skylden på motparten.⁷²

2.2.2.6 Maktmisbruk

I følge Nordhelle forekommer misbruk av makt ofte i høykonflikter.⁷³ Alminnelig form for maktmisbruk er når parten med hensikt forsøker å kontrollere, motarbeide eller underkjenne motparten. Maktmisbruken kan inneholde fysisk og/eller psykisk vold, skjult eller åpen. Nord-helle mener at manipulerende adferd inneholder «(...) avanserte skjulte strategier for å ramme den andre»⁷⁴ og at det kan være vanskelig å få øye på og at det forekommer hyppig. Men det er ikke alltid personlighetsfaktorer som gjør at konflikten eskalerer. Det kan også være selve kon-flikten og situasjonen som bringer frem disse sidene i partene.

70 Nordhelle (2016) s. 20

71 ibid. s. 21

72 l.c.

73 ibid. s. 21-24

74 ibid. s. 21

16

I likhet med Helland og Borren skiller Nordhelle mellom situasjonell og relasjonell vold, men hun mener volden også kan være knyttet til et personlighetstrekk hos den ene parten. I motset-ning til Helland og Borren mener hun alle former for vold typisk kan gjøre seg gjeldende i en høykonflikt, og hun er opptatt av at mekler må vurdere volden i helhetsbildet av konflikten, spesielt med tanke på om volden medfører at konflikten ikke er egnet for mekling. Det kan være uheldig å stille absolutte kriterier og være for lettvint å hevde at ingen saker som inneholder fysisk eller psykisk vold, psykiske avvik eller rus egner seg for mekling. Hun mener det er mulig å skape en konstruktiv dialog, selv om det foreligger elementer av dette.⁷⁵

2.2.2.7 Store psykiske avvik

Nordhelle hevder at store psykiske individuelle avvik eller personlighetsforstyrrelser hos en eller begge parter, kan forårsake at konflikten blir høy.⁷⁶ Altså at ikke alle høykonflikter er preget av en intens relasjonell konflikt. Men at noen parter er så rigide i sitt standpunkt og sine holdninger at de ikke evner til å se motpartens ståsted, og at dette er på kanten til psykopati.

Nordhelle skiller mellom mangel på evnen og viljen til å samarbeide. Sakkyndig psykolog Knut Ragnar Knudsen hevder også dette, han utalte i Aftenposten at ikke alltid begge foreldre er in-teressert i å komme frem til en løsning med vekt på barnets beste, men at mange bruker rettsaken som en arena til å fortsette å manipulere og terrorisere ekspartneren. Han hevder at i de sakene der foreldre ikke blir enige, og konflikten vedvarer over lenger tid, «er ofte minst én av foreld-rene preget av et ønske om detaljstyring og kontroll, mistenksomhet, underliggende aggresjon og en trang til å manipulere. De føler seg lett krenket og legger skylden på omgivelsene. Dette er trekk ved folk med personlighetsforstyrrelser, og mange har ikke et reflektert forhold til sine egne reaksjoner».⁷⁷ Helland og Borren beskriver også sammenhengen mellom personlighets-forstyrrelser og høykonflikt, men de kategoriserer dette under risikofaktorer, ikke som sentrale kjennetegn ved høykonfliktpar.⁷⁸

2.2.2.8 Involvering fra støttespillere

I likhet med Helland og Borren beskriver Nordhelle at konflikten gjerne øker i omfang og in-tensitet når de trekker inn støttespillere i konflikten, det de kaller triangulering. Hun mener det

75 Nordhelle (2016) s. 21-24

76 ibid. s. 21

77 Skogstrøm (2013)

78 Helland og Borren (2015) s. 43

17

er typisk for høykonflikter at partene forsøker å skaffe seg velviljen til familiemedlemmer, ven-ner, sakkyndige, barnevernsansatte eller andre som er involvert i familien.⁷⁹

2.2.3 Min vurdering

Muligens virker det meningsløst å vurdere Nordhelles definisjon av høykonflikt, ettersom hun selv skriver at det ikke er ment som en definisjon. Men hennes ikke-definisjon blir likevel et ytterligere bidrag i den ytre fakta beskrivende definisjonen og må derfor regnes med. Til tross for at hun ikke ønsker å definere begrepet, gjør hun det likevel. Det viser nettopp behovet for begrepsavklaring når en skal utdype eller beskrive innholdet i et fenomen. Hvilke konflikter som mekler opplever som krevende eller ikke, handler mye om evnene til mekleren. Det er store gradsforskjeller for hva som oppleves som krevende etter hvilke personlige egenskaper og er-faringer mekler har. Det blir da som Nordhelle selv skriver, «hvor kald er en person før hun fryser?» ⁸⁰ Det er en fare for at meklerperspektivet blir for subjektiv.

Nordhelle skriver at det krever mye av meklerne som jobber med høykonfliktpar. De må være dyktige, ha lang erfaring og være personlig engasjert. Det er et par ting som er problematisk ved dette. For det første, et stort antall foreldre i konflikt som møter til mekling, kommer til obligatorisk mekling hos familievernkontoret, nesten 20 000 i året. De får utstedt meklingsattest etter denne ene timen, uavhengig om de har kommet frem til en samværsavtale eller om mekler opplever dem som et høykonfliktpar. Mekler kan oppmuntre til videre mekling, men partene må ønske dette selv. Uansett hvor dyktig, erfaren og personlig engasjert mekler er, er det grenser for hvor mye mekler får utredet i løpet av denne ene timen. Det er lite nyttig at mekleren har opplevd timen som krevende, kategoriserer paret som høykonfliktpar, og partene deretter bringer saken inn for retten. For det andre gir denne ikke-definisjonen lite mening utenfor mek-lerarenaen. Den gir ingen tydelig opplysning av hva en høykonflikt er for andre enn meklere som jobber med parkonflikter og har erfaringsmessige knagger å henge begrepet på.

Nordhelle er opptatt av at konflikten må vurderes i sin helhet og at den ofte kjennetegnes ved emosjonell intensitet, at den er fastlåst og varig. Hun er opptatt av at meklere ikke skal være for raske med å stille noen «diagnoser». Men dette behøver ikke være en motsetning til å enes om en felles og tydeligere definisjon av begrepet. Selv om andre forskere og fagpersoner oppfører

79 Nordhelle (2016) s. 23

80 ibid. s. 19

18

skjematiske modeller, betyr det ikke nødvendigvis at de mangler evnen å se de glidende over-gangene. Helland og Borrens kontinuum-beskrivelse, illustrerer nettopp at det ikke er noen ty-delige skiller og de påpeker at flere aspekter må vurderes.

Det er behov for en felles og tydeligere definisjon når bruken er såpass omfattende som den er i dag, spesielt med tanke på den obligatoriske meklingen som foreldre må igjennom. Obligato-riske meklinger har dessverre relativt dårlige resultater for høykonfliktgruppen.⁸¹ Det finnes ingen tall på hvor mange foreldremeklinger som skjer på frivillig basis.

2.3 Begrepsbruk internasjonalt 2.3.1 High-conflict

Begrepet high-conflict blir stadig brukt i forskjellig engelsk litteratur om skilsmisser, i familie-rett, og psykoterapi for å beskrive forhold som er «mired in conflict».⁸² I engelsk litteratur er det heller ingen konsistent bruk eller definisjon av begrepet. Janet R. Johnston skriver at den eksisterende faglitteraturen ikke gir konsensus om nøyaktig hva som skjer i høykonfliktrelasjo-ner, og heller ikke hva som skiller par som regelmessig krangler fra de som er i en høykonflikt.⁸³ Det er heller ingen konsensus om hva som skiller høykonflikt fra partnervold. Shayne Ander-son med kollegaer mener at familieterapifeltet mangler et klart begrepsmessige grunnlag for å gripe inn i høykonfliktpar.⁸⁴ Dette er lite tilfredsstillende da retten ofte henviser høykonflikt saker til mekling hos familievernet og visa versa, familievernkontoret sender høykonflikter til retten fordi konflikten er vanskelig å håndtere.⁸⁵

Anderson og kollegaer viser i sin artikkel til Weeks & Treats kategorisering av parkonflikter i tre nivåer, lav-, medium- og høy-konfliktnivå.⁸⁶ Lavnivåkonflikter er generelt saksfokusert.

Selv om partene kan ha tydelige uenigheter om saken, klarer de gjerne å forholde seg psykolo-gisk distansert og forhandle seg frem til en løsning på konflikten. Konflikter på medium nivå innebærer ofte konfliktmønstre som partene har med seg fra egen oppvekst. I denne type kon-flikt inneholder parinteraksjonen gjerne større grad av bebreidelser og reaktivitet. Weeks &

81 Sintef (2011) s. 54

82 Anderson mfl. (2010) s. 11

83 Johnston (1994) s. 165

84 Anderson mfl. (2010) s. 12

85 ibid. s. 13

86 Anderson mfl. (2010) s.13. med henvisning til Weeks & Treat (2001) konfliktmodell s. 173

19

Treat definerer high-conflict som konflikter som har en kronisk kvalitet, høy grad av emosjonell reaktivitet og bebreidelser, hets og ærekrenkelser.⁸⁷ I høykonfliktsaker utviser partnere ofte lav differensiering, og manglende evne til å ta ansvar for deres egen rolle i konflikten. Det vil si at partene har problemer med å skille mellom egne- partneres og våres følelser og grenser.

2.3.1.1 Weingarten & Leas

Som hjelp for klinikere til å diagnostisere og behandle dysfunksjonelle parrelasjoner utviklet Weingarten & Leas en konfliktmodell, Levels of Marital Conflict Model (LMCM).⁸⁸ Modellen identifiserer 5 nivåer av forskjellige typer mellommenneskelige konflikter med assosierte dy-namikker, adferd, psykologiske attribusjoner og forslag til relevant intervensjonsstrategier for hvert av nivåene. Hvert nivå signaliserer partenes motiver og mål, viktige antagelser og forut-setninger, emosjonelt klima og forhandlingsstil. Nivåene er 1) Problemløsing, 2) Uenighet, 3) Konkurranse, 4) Kamp/Flukt og 5) Krig.⁸⁹

Nivå 1, Problemløsing, tilsvarer Weeks & Treat sitt lavt konfliktnivå. Konflikten er

Nivå 1, Problemløsing, tilsvarer Weeks & Treat sitt lavt konfliktnivå. Konflikten er

In document Begrepet høykonflikt - betydning, bruk og hensiktsmessighet av begrepet (sider 13-0)