Fellesskapet

"Da er vi sammen alle sammen, da. Vi er ikke i noen grupper" (fra intervju med Thora)

Tilhørighet og trygghet knyttet til lærer er viktig for alle mine informanter. Å ha en nær fortrolig og venner som er til å stole på, blir også trukket fram som vesentlig. De berører den andre hoveddimensjonen i grunnlaget for mestringens vilkår, nemlig tilhørighet

( Sommerchild 1998). I noen av informantenes utsagn finner jeg sterke, såre og klare ønsker om mer deltakelse i skolefellesskapet. Når de ser tilbake på skoletiden og besvarer

spørsmålet: Hvordan vil du beskrive din skolegang til nå?, formidler alle informantene turer og ekskursjoner som noe de husker godt fra sin skoletid. Det at alle var sammen; opplevelse

av fellesskapet var viktig for dem alle. Spesielt jentene er gjennomgående opptatt av organiseringen av undervisningen og skoletilbudet, og de uttrykker at enetimer og

gruppetimer det kan være både ensomt og oppleves som stigmatiserende. Jeg blir samtidig slått av deres evne til å reflektere over kompleksiteten, utfordringer, utrygghet, mobbing og konflikter som kan oppstå i relasjoner til andre, både lærere og medelever. Ingvild illustrerer dette dilemmaet på sin uttrykksfulle måte. Hennes fokus er på at hun føler seg mobbet,

utenfor og stigmatisert, og hun vil heller ikke identifisere seg med dem hun er på gruppe med.

Hun ønsker ikke å bytte skole, men hun vil delta mer i fellesskapet med klassen, for eksempel i kroppsøving, kunst og handverk, og mat og helse. Hun har da med seg assistent og det blir et dilemma for henne. Hun tror hun vil kunne klare seg uten og vil samtidig kunne slippe å være stemplet som en som trenger mye hjelp. Samtidig uttrykker hun at hun så klart ville kjent seg litt tryggere hvis hun hadde assistent, men at hun ikke er veldig avhengig av det. Det at hun har de beste lærere hun noen gang har hatt, gjør at hun vil være på denne skolen, tross stadige stressituasjoner i friminutt og i gruppa som hun til tider som ikke vil identifisere seg med.

Mine informanters behov for fellesskapet samsvarer med Tangen undersøkelse (1998) om hvordan elever med særskilte behov opplever sin livskvalitet i videregående skole. Dette kaller hun "det gode møtet", uttrykt slik elevene sier det:

å kjenne noen,

å møte vennlige, interesserte og greie lærere,

å ha en eller flere venner å være sammen med i klassen/eller skolen, å lære,

å få holde på med noe ordentlig- et arbeid, å få hjelp når en mener en trenger det,

å ha innflytelse over sin egen situasjon (Tangen, 1998 s. 369)

For mine informanter var venner av stor betydning for dem, og flere hadde varige vennskap fra barneskolen av. De hadde få, men gode venner, og de opplevde venner som en støtte for seg selv. Tre av fire informanter var sterkt emosjonelt knyttet til nåværende eller tidligere lærer og en av dem savnet fortsatt "IOP- læreren " fra barneskolen. En av informantene var mest fornøyd med assistenten hun hadde hatt.

Befring (1997) hevder at hetrogenitetet i elevgruppene vil tilby utfordringer og muligheter til å øke læringssammenhengen. Dette står i sterk kontrast til prinsipper og praksiser om

homogen gruppering og sortering som akselererer diagnostisk aktivitet og intensiverer

tendenser til ekskludering. Jeg opplever at det er et tankekors at vi går fra å være født inn i en hetrogen sammenheng, kommer inn i et homogent skolesystem og skal videre i et hetrogent samfunn, jfr. Ytterhus` undersøkelse i kapittel 2 i studien.

I mine informanters perspektiv vil fellesskapet ha en verdi i seg selv, de vil bli sett og bli anerkjent. I tillegg gir to av informantene uttrykk for et læringsperspektiv på fellesskapet, nemlig at de lærer best sammen med andre. I det sosiokulturelle perspektiv på læring vektlegges det at læring skjer i samspill med andre.

Både Lars, Arne, Thora og Ingvild gir uttrykk for at vi trenger et mangfold og en fleksibilitet i undervisningstilbudet. Arne trives godt på tilrettelagt opplegg på naturbruk, savner ikke nærmiljøskolen, har mange mestringsopplevelser daglig og trives 110 % på skolen.

Kontrasten til dette er Ingvild som er i "spesgruppe". Hun vil heller ikke til nærmiljøskolen, men ønsker kun noen flere timer med klassen, altså kombinasjon gruppe og klasse. Hun sier samtidig at hun trives godt med aktiviteter, fag og lærere, at alt er mer tilpasset henne, men allikevel er hun sår på det at hun skiller seg ut. Ingvild påpeker at hun er gitt en rolle som hjelpetrengende og etter egen oppfatning, egenskap som dum. Slik det er påpekt i tidligere i oppgaven av Skaalvik (2005), danner oppfatningen av roller, grunnlag for selvoppfatning.

Skal man endre elevens opplevelse av sitt læringsmiljø, må man endre forhold som er av betydning for den enkelte elevs opplevelse (Skaalvik 2005). Jeg oppfatter at for mine

informanter er de vesentligste faktorer; fleksibiliteten i tilbudet, og at de må få oppleve at de velger det selv. Slik det er påpekt tidligere, støtter Sæthres undersøkelse (2008) mine

informanters engasjement for organisering av tilbudet; organiseringen av

spesial-undervisningen viste seg å være av stor betydning for hvordan elevene utviklet seg i løpet av de 3 årene i videregående skole. Det ser ut som om valg av organisering kan være avgjørende for hvordan elevene utviklet seg. Hennes informanter kommer ikke med noe fasitsvar til ulike former for organisering, men den sosiale kontakten med jevnaldrende blir viktigere etter hvert som de blir eldre og skolen må variere og revurdere undervisningsformene etter hvert som eleven utvikler seg. Alle elever må gis tid for å erverve sosial kompetanse. Felles erfaringer er nødvendig for å kunne samhandle og det må legges tilrette for jevnalderkontakt, parallelt med

(2005) at den segregerte organiseringen kan bidra til at barn og unge med store lærevansker avskjæres fra sosiale arenaer hvor barn befinner seg.

Oppleves organiseringen av undervisningen som verdsettende? Jeg oppfatter at elevene så og opplevde en sammenheng mellom organisering og verdsetting. Uviljen mot enetimer hang igjen hos Thora, og Ingvild opplevde at de var jo så synlige på spesgruppa. Det er viktig å bli sett av andre fordi verdsetting finner i stor grad sted i fellesskapet, noe som jeg oppfatter at Thora og Ingvild også formidler. Det er interessant, at sett i verdsettingssammenheng, viser Sæthres studie (2008) at utplassering er et verdsatt virkemiddel for elevene hvis det oppleves relevant. Arne hadde kun positive erfaringer fra sin faste utplassering i arbeidslivet i

ungdomsskolen. Han opplevde at han jobbet med noe ordentlig og det var meningsfylt for han.

I en oppsummering fra Sæthre (2008) om effekten av spesialundervisningen ut fra av organiseringen av elevene, konkluderer hun med at forskningen er ikke entydig. Hun viser både til forsking som viser at man bør redusere bruk av klasser med redusert elevtall og til forskning som viser at det er i disse klassene elevene trives best. Ingvild og Arne gir støtte til de ulike opplevelser på dette. Arne gir inntrykk av at han ser at hans skoletilbud dekker hans behov, interesser og utviklingsmuligheter, og at han ser en sammenheng og en mening i tilværelsen, jfr. Antonovsky (1991). Jeg oppfatter Ingvilds utsagn at hun ikke ser denne sammenhengen.