F ORTELLINGER ANALYSERT FRA TEKNISK - RASJONELL TID

Hvis vi sorterer data ut fra tid som en avgrenset ressurs eller et middel som kan styres og organiseres/ omorganiseres med henblikk på å gi rom for bestemte pedagogiske målsettinger, vil kategorien som i bilde fra empirien er kalt ”utviklingstid” inngå i denne tidsbruken. Som vi vet er utviklingstiden, tid som ledelsen ”eier” og har styring over. Lærere forteller at de undrer seg over tidsbruken når det gjelder

”periodeplaner”. Periodeplaner har blitt implementert som et satsningsområde i forbindelse med innføringen av Kunnskapsløftet. Periodeplaner skal utarbeides av trinn og synliggjøre mål i læreplanen, lokal plan, innhold, organisering, metoder og kriterier. De er tenkt som et verktøy for den enkelte lærer, og et arbeidsdokument som kan overføres til neste årstrinn. Et trinn forteller:

Vi opplever det som lite meningsfullt fordi vi har planer som fungerer, og vi lurer på hvem som egentlig er målgruppen for disse planene, er det for oss eller for foreldre eller skoleetaten. Vi har ikke brukt planene i ettertid. Arbeidet opplevdes ikke som meningsfylt og var energitappende. Sjelden har vi opplevd oss selv og omgivelsene så slitne.” Andre forteller: ”Vi synes

periodeplanlegging tar for mye tid i forhold til reell nytte.

Et annet trinn refererer til felles utviklingstid og sier: ” det virker som vi får flere og flere arbeidsoppgaver, og tiden til det vi egentlig har lyst til, nemlig forberedelser, lage undervisningsopplegg til gode timer for elevene blir mindre og mindre”

Videre om utviklingstiden skrives det: ”mye tid går til å være med på å lage ”store linjene” i utviklingstid, noe som føles mindre konkret, men vi vet at det er et

nødvendig arbeid, som også elevene høster fruktene av. Vi ønsker mindre tid til

felles/team, men avgjørelsene blir da tatt på et annet nivå, uten at vi får tid til å drøfte det sammen med andre. Sagt annerledes så blir det et dilemma.

Ledelsen forteller:

Jeg må på rektornettverk, rådmannssamlinger, nettverk på tvers,

lederutvikling, delta i skolelederutdanning, lede IKT samlinger. Alt er sikkert vel og bra og ideelt for helhetstenkningen. Jeg føler likevel at TID blir en kritisk faktor fordi jeg ikke opplever at jeg kan gi det tilbake som et utbytte til egen virksomhet. Jeg blir for lite til stede. Det er et paradoks at jeg skal utvikles som leder og at det tar så mye tid at jeg får vært for lite leder!

Bildene fra de innledende tekstene forteller at når det gjelder teknisk-rasjonell tid hvor du er pålagt oppgaver ut fra utdanningspolitiske mål, synliggjør klare paralleller mellom personalet og ledelsen. Ledelsen vil ha mer tid som pedagogisk leder for lærere og elever, og lærerne vil ha tid nok til arbeid som går direkte og konkret inn mot klassen.

Med bakgrunn i fortellingene tolker jeg at lærere ikke ser nytteverdien og heller ikke mestrer å omsette det som skal være utviklingsfremmende inn mot den eksisterende praksisen. Det blir ingen helhet. Spørsmål eller nærmest en påstand blir at innenfor skolen har vi to liv sett ut fra både lærer og leders ståsted. Det ene og det som beskrives som meningsfylt går inn mot arbeid med elever, og fra rektors ståsted ønsket om å være pedagogisk leder i konkret arbeid inn mot lærere og elever. Det andre som ”spiser tid” og som oppleves energitappende går på økte krav til ledelses- og lærerrolle, og derav økt arbeidspress. Krav i forbindelse med akselererende

endringstakt og stadig nye ting som skal innføres uten at den gamle lærerrollen endres og gir rom for nytt. Nye metoder og strategier, flere krav fra brukere, krav om

tilpasset opplæring, ivareta særskilte behov, elevsamtaler, dokumentasjon, testing og rapportering og mer er trekk som beskrives.

Rektor står i et krysspress med større krav til utvikling og innføring av eksempelvis lokale planer og periodeplanene, mens lærerne utfordres fordi de ikke mestrer å gjennomføre endringer i takt med tidsplanen, eller som noen forteller; ser nytten.

Hargreaves (1996) hevder at det faktum at teknisk-rasjonell (objektiv) tid er

overlegen fenomenologisk (subjektiv) tid, ikke må få lov til å være det gyldige og rådende. En må stille seg spørsmål om hvorfor dette egentlig får dominere, og om det handler om et verktøy for å styre.

Lærerne forteller at de bruker for lite tid på å videreutvikle undervisning:

Vi ville gjort mer konkretisering, og hatt mer spennende norsk/engelsktimer, fått nye ideer å ta opp i vennskapsgrupper, utvikle oss innen musikk og formingsfag. Vi har ikke hatt tid og overskudd til å videreutvikle oss i fagene på ”fritida”. Regnes ikke dette som utviklingsarbeid?

Dette er enda et eksempel på at vi har en skole med to verdener i forhold til

utviklingsarbeidet og arbeid med tilrettelegging av læring. Mange lærere klager også over mye skrivearbeid:

Vi skriver og skriver for å ha en brukbar plan å vise fram, samtidig gir den oss jo en viss orden og struktur på uka. Stadige avbrytelser fordi noen lurer på noe, eller ulike ad hoc møter som kommer brått på gjør at tiden til de gode samtalene rundt spennende pedagogiske temaer uteblir. Vi savner

metodepraten!

Sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen (2007) har skrevet boken Øyeblikkets tyranni. Denne tittelen peker på at vi ikke lenger er i stand til å leve i øyeblikket, men stadig innhentes av nye presserende øyeblikk som krever umiddelbar oppmerksomhet.

Omtrent på samme måte som det beskrives ovenfor fra lærerne om stadige

avbrytelser. Hvis vi overfører dette til tid, hevder Hylland Eriksen (2007) at når tiden blir kuttet opp i tilstrekkelig små biter, slutter den å eksistere som varighet.

Informantene forteller at de ikke har tid til det de ønsker å gjøre for det er alltid noe som skal gjøres først, og det haster mest. Ut fra dette vil den raske tiden vinne over den langsomme, og effektiviteten blir ”felles verdi”, noe som er et særs dårlig tegn i forhold til verdien skolen ville ha av å kunne reflektere systematisk. Hastighet blir smittsomt og sprer seg som et virus til alle områder, både jobb og fritid. Samtidig er effektivitet og hastighet avhengighetsskapende (ibid). Det blir viktig å skille mellom det som med fordel kan gjøres raskt og det som krever langsom tid. Forslaget blir derfor å gjøre raskt det som kan gjøres raskt. Jeg skal komme tilbake til disse ideene

mot slutten av prosjektet, hvor jeg presenterer ”skolens tidsplakat” som ble den første retningen til å endre praksis.