En ønskelig beskatningsgrad

En beskatningsstrategi som er i tråd med føre-var prinsippet er grunnleggende for at et fiske på bestanden skal gi god verdiskaping. Hvis en følger føre-vår prinsippet, slik det for seiens tilfelle er foreslått fra ICES, skal dette bidra til at fiskebestanden holdes på et nivå der en unngår sammenbrudd i bestanden. Ved et slikt bestandsnivå vil en ha mulighet til å stabilisere de årlige uttak.

Men at beskatningsgraden er forsvarlig betyr ikke at den er ønskelig. Figur l viser en del momenter som bør vurderes ved valg av beskatningsgrad.

Biologisk produksjon ( enbestandsnersnektiv)

Beskatningsmønster

Arts-interaksjoner (flerbestandsnersnektiv)

Beskatningsgrad

Pris som oppnås for fan!!sten

Fangstkostnader i fisket

Eierskap til ressursen ( sonetilhøri!!het)

Figur l En del momenter som beskatningsgraden for sei kan påvirke, og som derfor bør tas hensyn til ved valg av beskatningsgrad.

Under skal en gjennomgå momentene som vist i Figur l og vurdere om kunnskapen om disse er tilstrekkelig til å påvirke ønskelig beskatningsgrad.

3.1 Biologisk produksjon (enbestandsperspektiv)

Det Internasjonale Råd for Havforskning sier i sitt råd for ressursuttak for 2005 at det ikke er noe langsiktig biologisk utbytte av å fiske med en fiskedødelighet høyere enn 0.12. Ved et slikt nivå på fiskedødeligheten vil gytebestanden vokse ytterligere, og en kan få en høyest mulig biologisk avkastning av fiskeressursen. Om en bare vurderer biologisk avkastning i et enbestandsperspektiv bør derfor fiskedødeligheten ligge ned mot 0.12.

3.2 Beskatningsmønster

I 1999 ble minstemålet for sei øket, hvilket over tid skulle bidra til et forbedret beskatningsmønster. Et slikt forbedret beskatningsmønster vil, for en gitt

beskatningsgrad, gi høyere totalkvoter. Et forbedret beskatningsmønster vil også kunne påvirke ønskelig beskatningsgrad, men retning og størrelse krevernye analyser.

3.3 Artsinteraksjoner (flerbestandsperspektiv)

Seien er en predator og spiser pelagiske krepsdyr som raudåte og krill samt sild, brisling og annen småfisk. En av disse artene, silda, har vært tilgjengelig for seien i den perioden hvor seibestanden har vokst. Det er derfor ikke gratis å ha en stor predatorbestand som sei. En har ikke nok data til å kvantifisere hvor mye sild seibestanden spiser gjennom året. Selv om dette mangler kan vi si at en stor seibestand må forventes å forsyne seg av sild. Dette konsumet kan være et potensielt tap ved å ha en stor seibestand. Eller - sagt på en annen måte, artsinteraksjoner reduserer den potensielle verdiskaping av å holde en lav beskatningsgrad.

Som predator vil også den individuelle veksten være avhengig av tilgang på byttedyr.

Dersom seibestanden vokser til en størrelse der forholdet mellom seibestanden og dens byttedyr endres dramatisk, vil en risikere reduksjon i individuell vekst. En har imidlertid ikke tilstrekkelige data til å kunne predikere sammenhengen.

3.4

Norske fiskere fisker på to seibestander, hvorav den ene er i Nordsjøen og den andre (som drøftes her) er nord for 6 2 grader nord. I fisket p å s istnevnte d eltar tre u like flåtegrupper; trålere, fartøy med konvensjonelle redskap og notfartøy. Notfartøy har historisk oppnådd markant lavere pris for sine produkter enn de to andre fartøygruppene.

I 2003 ble det fra Norge eksportert 95.000 tonn sei. Klippfisk, fersk og fryst sei sto for 71.000 tonn eller ca 75% av dette volumet. Eksportutvalget for fisk skriver i sin årsmelding for 2003 at eksporten av sei dette året var 18% større enn året før, mens verdien v ar 8 % l avere. Det har altså vært en økning i eksportert kvantum, m en en reduksjon i pris.

Figur 2 viser prisen norske fiskere oppnådde for seien i perioden 1996-2003.

c c

-

-

~

Fangstkvantum og førstehåndsverdi (2003 kroner) for sei ilandbragt av norske fiskere 250000

1996 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 l-Kvantum -+-Realpris

l

Figur2 Fangstkvantum og førstehåndsverdi av sei ilandbragt av norske fiskere.

Kilde: Fiskeridirektoratet.

Figuren viser at det er liten sammenheng mellom fangstkvantum og pris i løpet av denne perioden. Fra og med 2001 er det riktignok en økning i kvantum og reduksjon i pris. Men denne perioden er for kort til at man kan trekke konklusjoner vedrørende markedsforhold.

Å fastlegge om fangstkvantumet av sei påvirker prisen i en slik grad at det påvirker ønskelig beskatningsgrad er et omfattende arbeide. I forhold til valg av beskatningsgrad synes det ikke å foreligge klare sammenhenger mellom kvantum og pris. Utviklingen fra 2001 til 2003 i førstehåndsmarkedet og fra 2002 til 2003 i dette relevans for verdiskapingen fra fisket.

Seien tas først og fremst i et direkte fiske, men også i form av bifangst ved fiske etter andre arter. Kostnadene ved fisket er kostnadene ved å drive fartøyet de dager et fartøy bruker for å lokalisere, fiske og bringe fisken tillands. Dersom bestanden er stor vil en generelt anta bedre tilgjengelighet og lavere kostnader (mindre tid) til å lokalisere fisken enn hvis bestanden er liten. Moderne fiskeletingsutstyr og god kommunikasjon vil imidlertid holde disse kostnadene til et minimum. Siden seien er en stimfisk vil en anta at fisket med aktive redskaper som not og trål ikke vil bruke vesentlig mer tid (og dermed kostnader) hvis bestanden er moderat enn hvis den er stor. For gamfartøy skulle en derimot forvente at en god tilgjengelighet skulle føre til større fangster på redskapen som er satt ut. Foreløpige analyser av kostnadsdata gir imidlertid ikke noen entydig sammenheng.

3.6 Eierskap til ressursen

ICES viser til at det er en relativt stor utvandring av ung sei fra området mellom 62 og

68~ til Nordsjøen og tidvis til Island og Færøyene. På den annen side er det drift av larver og yngel fra Nordsjøen til det samme området. Selv om dette i sum kan tappe sei bestanden er det ikke noe godt svar å redusere bestanden gjennom fiske. En slik reduksjon ville først og fremst påvirket rekrutteringen til seibestanden nord for 68~.

I den grad gytemoden/voksen sei skulle vandre ut av norske farvann, og denne vil bli fisket av fiskere fra andre nasjoner, vil dette isolert sett være et tap for norske fiskere.

Hvorvidt det ville lønne seg å fiske bestanden ned for å hindre slik utvandring, fremfor å la den vokse og dele fiskebestandens produksjon med andre nasjoner, vil kunne beregnes dersom en kan forutsi vandringsmønster ved ulike bestandsstørrelser.

Flere analyser av tilsvarende problemstillinger med andre fiskeslag tyder imidlertid på at en slik strategi totalt sett er lite tjenlig for alle de parter som deltar i fisket.

3.7 Oppsummering

Når seien vurderes alene tilsier hensynet til maksimal biologisk (langsiktig) avkastning at ens liks trategi børs entreres rundt lavere fiskedødeligheter enn O .26, ned mot 0.12. Dette er en lavere fiskedødelighet enn hva man har lagt til grunn for bestanden de senere år. Hvis den ble lagt til grunn som strategi skulle den altså på sikt bidra til høyere biologisk avkastning og en større stående bestand.

En slik høyere biologisk avkastning kan føre til lavere pris, og en større stående bestand har et potensial for lavere fangstkostnader, men vi finner ikke noen tydelig sammenhenger for disse forholdene i dette fisket. En større bestand vil ha et potensial for økt predasjon på andre kommersielt viktige fiskebestander og innebære større risiko (om enn ukjent) for reduksjon i individuell vekst. Selv om en fiskedødelighet på 0.12 med eksisterende modeller altså gir maksimal biologisk avkastning i et enbestandsperspektiv, tyder ikke de øvrige momenter på at en slik reduksjon er entydig positiv. Det er et håp at fremtidig forskning kan avdekke relevansen og kvantifisere disse sammenhengene bedre. En foreløpig vurdering vil derfor være at beskatningsgraden bør ligge i øvre halvdel av intervallet 0.12- 0.26.