E GYPTOLOGERS TILNÆRMINGER TIL OFFERRITUALER

Egyptologer og antropologer har gjennom forskningshistorien tilnærmet seg fenomenet offer på forskjellige måter. Antropologer har forsøkt å postulere offerritualers opphav, utvikling og formål, mens egyptologer har klassifisert og datert tekster og innskrifter som omhandler offer, uten å diskutere de typiske antropologiske spørsmål. Offer forekommer ofte i egyptiske tekster, gjerne i form av stiliserte formularer som hotep di nesut (Htp di nswt) "et offer som kongen gir", eller i detaljerte lister over gavene som ble inngravert ved et offerbord foran en mottager (fig. 10). Junker var blant de første til å fokusere særlig på offer. I sitt studie av Gizas mastabaer

klassifiserte han hvilke typer offergaver som ble gitt og satte dem i forbindelse med begravelsen som her var den rituelle kontekst. W. Budge gjenskapte offerritualene som skulle ha tilhørt begravelsesseremonien i boken The Liturgy of Funerary Offerings (1909). Budges oppdeling av ritualets sekvenser i innledende renselser, offerpresentasjon og avsluttende renselser gjelder også i dag, men var heller ingen nyhet i hans samtid. I dag er hans oversettelse og systematisering utdatert.

Klassifikasjon av offergaver, lister og formularer har vært et tilbakevendende tema. W. Barta har utmerket seg som den ledende autoritet på dette området. Han har skrevet verdifulle monografier som er nyttige for datering og for forståelsen av hvilke produkter som ofres.¹ Hvorfor og

hvordan disse bestemte produktene blir ofret, er det ikke blitt lagt vekt på. En slik diskusjon ville ledet inn på hvilken symbolikk som legges i gavene. Slike undersøkelser er kun gjort for

bestemte gjenstander. H. Kees skrev i 1942 en ofte sitert artikkel "Bemerkungen zum Tieropfer der Ägypter und seiner Symbolik", hvor han tok opp offerdyrets rolle som kaossymbol. Selv om det allerede da var velkjent at slaktofferet, fremfor alt oksen, representerte mottagerens fiender som ble drept og konsumert, så er dette første gangen vi finner en generell oversikt over disse mytologiske forbildene. Konflikten mellom brødrene Seth og Osiris, hvor Osiris blir drept av Seth, men hevnet av sin sønn Horus, fremtrer som det dominerende mytologiske tema. Dyret representerer da, i det minste fra det Nye Riket, Seth og hans sammensvorne. Giveren var Horus, mens mottageren var Osiris. Diskusjoner om andre offergavers klassifikasjon og symbolikk har vært et tema for flere forskere. P. Derchain har studert utvalgte offergaver som gaseller. M. Poo har undersøkt vinoffer, J. Dittmar offer av blomster, E. Teeter offeret av maatstatuetter og G.

1 Barta, Die altägyptische Opferliste

Pinch votivoffer til Hathor.¹ En generell oversikt av offerritualenes ideologi er utarbeidet av G.

Englund, men hvor flere sentrale aspekter av ritualenes funksjon og symbolikk ikke er inkludert.²

Nyere forskning har tatt opp ganske andre spørsmål. Influert av antropologer og

religionshistorikere er spørsmål om blant annet offerets formål, forholdet mellom myte-rite, grav og tempel, og forholdet mellom giver og mottager blitt diskutert. På grunnlag av dette er det blitt konstatert en nær forbindelse mellom offerritualer tempel og grav. Som vi skal se gjennom hele denne avhandlingen, var praksis og formål i de to kulttyper langt på vei identiske.

Spørsmålet om resiprositet

Det er velkjent at det forekommer en resiprok utveksling av offergaver mot attributter for liv, makt og autoritet i de daglige tempelritualene.³ Resiprositet forekommer også i andre ritualer, men det er offerritualer som er den fremste arena for slik utveksling. Særlig fremkommer dette i kulten som retter seg mot guder i landets mange templer. Her er kongen ideologisk den

eksklusive utøver av ritualene. I praksis var utøvelsen delegert til prester. På denne måten hadde kongen monopol på gudenes veldedige ytelser.

Emily Teeter, som nylig har gjort et studie av offerpresentasjonen av maatfigurer, har brakt viktig informasjon inn i denne diskusjonen. Hun kunne vise at den grammatiske form man hadde valgt å bruke i de korte innskriftene som tilhørte offerritualenes tempelrelieffer, kunne gi utslag som forårsaket store forskjeller for den ideologi som lå bak scenene. Den vanlige oppfatningen blant egyptologer har vært å lese disse som en tiltale fra kongen, "jeg gir til deg maat", og et etterfølgende svar fra guden etter at han har mottatt de aktuelle offergavene, f.eks. "jeg gir til deg liv helse og herskermakt". Teeter bemerket at sistnevnte utsagn som oftest står i en fortidsform.

Dermed snus rekkefølgen i det påståtte do ut des forholdet rundt. Kongens gaver er et resultat av alt det som guden har gitt ham ved en annen anledning, enten under den individuelle konges kroningsritual eller ved fødselen. Kongen gir altså offer av hengivenhet eller takknemlighet, fremfor for å få noe tilbake.

1 Derchain, Ph. 1962, Le sacrifice de l'oryx, Brussel; Poo, M. 1984, The offering of Wine in Ancient Egypt Ph.D.

dissertation. Johns Hopkins University; Dittmar, J. 1986, Blumen und Blumenstausse als Opfergabe im alten Ägypten. Münchner Ägyptologische Studien 43, München; Ryhiner, M.-L. 1986, Le Offerande du Lotus dans les temples égyptiens de l'époque tardive, Brussel; Pinch, G. 1993 Votive offerings to Hathor. Oxford; E. Teeter, 1996, The Presentation of Maat, Studies in Oriental Civilization 57, Chicago.

2 Englund, "Gifts to the Gods," og "Offerings, an overview". Se også H. Altenmüller i LÄ "Opfer", og H. Bonnet i RÄR, "Opfer", for lignende oversikter.

3 For diskusjoner og kommentarer om slik resiprositet i kult for guder se f.eks; Hornung, Conseptions of God in Ancient Egypt, s. 204; Finnestad, Image of the World and Symbol of the Creator, s. 155; Englund, "Gifts to the Gods,"; Frandsen, "Trade and Cult," s. 20; Meeks & Meeks, Daily Life of the Egyptian Gods, s.123; Teeter, The Presentation of maat, 76-84; Assmann, The Search of God in Ancient Egypt, s. 97, 171-74; Shafer, "Temples Priests, and Rituals," s. 22-25

Dette viser at Erik Hornung i så fall hadde rett da han avviste forholdet mellom konge og gud som et do ut des forhold. Han uttrykte forholdet med ordene: "Before mankind gives anything, the gods have already given everything." ¹ Offeret er ikke bare det som holder verden i gang, men også et resultat av at verden holdes i gang. Gudene hadde skapt landet, gitt det liv, og etablert orden. Kongen var utpekt, avlet og etablert på tronen av gudene. I kulten gav kongen tilbake det han hadde fått, enten som takknemlighet eller som en form for "skatt"². Med sikkerhet hadde kongen også som intensjon å opprettholde den intime kontakten til gudene, og å sikre seg deres fremtidige støtte. Gavene var dermed et symbol på, og et pars pro toto, av kongens innflytelse og dominans på jorden. Det er derfor blitt påpekt at vi kan gjenkjenne kultisk

resiprositet mellom konge og gud i Egypt både som et do ut des- og et do quia desti-forhold.³ Vi vil imidlertid se at offerhandlingen kan belyses på flere måter enn som en gaveutveksling.

Det kan være verdt å bemerke at den faglige diskusjonen for det meste har konsentrert seg om kult rettet mot guder. Templenes forfedrekult har kommet noe i bakgrunnen. Nylig har det imidlertid blitt gjort grundige studier som forbinder kulten for guder med kulten for kongelige forfedre. Boken Temples of Ancient Egypt (Shaefer [red.], 1997) inneholder flere gode artikler som bryter ned noen av de gamle skillelinjene mellom de to typer kult og templer. I mange tilfeller må vi nå anse et tempel for å være åsted for en kult som på en og samme tid er rettet mot flere guder og kongelige forfedre, og hvor en rekke komplekse forhold oppstår mellom disse. Særlig er det Lanny Bell som har gjort oss oppmerksomme på at kulten av den kongelige ka i visse tilfeller ble dyrket parallelt med tempelets guder.⁴

Ritualene som ble utført for statuen hadde konsekvenser for giveren. Ettersom offeret besto av symboler på aktiviteter som både guden selv og kongen var delaktige i, fikk de begge fornyet det som utvekslingens materielle substans symboliserte. L. Bell⁵ har kunnet påpeke at når farao gav blomster renpyt (rnpyt) eller røkelse senetjer (snTr) til guden, skal man tenke seg at han selv ble fornyet renpyt (rnpyt), eller gjort guddommelig senetjeri (snTri). Ordspillet aktiviseres gjennom homonymenes likhet i ordlyd, og gjør handlinger, objekter og deltagere delaktige på et plan

1 Hornung, The one and the many, s. 23-204; se også Teeter, The presentation of maat, s. 82; sml. Assmann The Search of God s. 172.

2 "Skatt" er selvfølgelig et misvisende begrep når det handler om offerritualer. Kongen var øverste leder for

templene og dermed rettmessig eier av alt som tilhørte det. Gavene som ble gitt til guden tilhørte i prinsippet kongen både før og etter de var "ofret". Mye av det som ble ofret av kongen var imidlertid betalt som "skatt" eller avgift til kongen eller tempelet av personer som arbeidet i tempelets jordbruk. Begrepet "skatt" brukes også om offer av Shaefer, "Temples Priests, and Rituals," s. 22-25; Se også Kemp, Ancient Egypt, s. 190-193.

3 se note 3, s. 10; særlig Teeter og Shaefer.

4 Dette kommer frem i to artikler av Bell, "Luxor Temple and the Cult of the Royal ka," s. 251-294 og "The New Kingdom 'Divine Temple'," s. 127-184

5 Bell, "Luxor Temple", s. 281-282

utenfor den jordiske sfære gjennom en prosess hvor rituelle handlinger mytologiseres. Jan Assmann omtaler denne prosessen som "sakramental transposisjon".¹

Sakramental transposisjon

Assmann er i dag den ledende autoritet på egyptisk religion. Det er hans begrepsapparat som blir brukt i denne avhandlingen. Gjennom å studere den særegne diskurs som omfatter mytologi og handling i offerliturgi og hymner har Assmann utviklet et teoretisk utgangspunkt for hvordan man kan tilnærme seg egyptiske ritualer. Assmann legger vekt på at det daglige tempelritualet skal forstås som en personlig tjeneste for tempelets gud.² Gjennom dette ritualet ble guden brakt inn i en sfære som gjorde ham mottagelig for kommunikasjon med farao. Når prestene trer inn i mytiske skikkelser får ritualet et dramatisk ytre som binder både handlinger, deltagere og resultater til et "mytologisk manus". Mottageren tilfredstilles sehotep (sHtp) når han får sin livsenergi tilbake gjennom renselser og offergaver. Øyet, som er et nøkkelsymbol for liv, gis tilbake til mottageren. Alle offergaver kan identifiseres med øyet. Et tilsvarende symbol er testikler. Slik Horus mistet sitt øye i kampen mot Seth, mistet også Seth sine testikler. For at disse gudene skulle bli gjenforent måtte de få sine kroppsdeler tilbake. Kongedømmet utgjorde et fellesskap av Seth, Horus og Osiris, som var tildelt sine respektive roller i det egyptiske

verdensbilde. For at farao skulle kunne være fullstendig i sin rolle måtte også han forene aspekter fra både Seth og Horus.³ Når offergaver presenteres for guder eller forfedre leses de derfor opp i et mønster som sidestiller de rituelle objekter med mytologiske forbilder.

Vin (irpw) 2 stk. Ta til deg selv Horus øye som din munn åpnes (wpw) med.

Brystkjøtt (iwf Hat) 1 stk. Ta til deg selv Horus øye som er foran (imyt HA) Seth.

Lår (hnd) 1 stk. Ta til deg selv det som han trådde med (hnd.t).⁴

1 I Assmann, The Search of God in Ancient Egypt, som er den engelske oversettelsen av Ägypten: Theologie und Frömmigkeit einer frühen Hochkultur (1984) bruker oversetteren D. Lorton de noen lunde like begrepene "sacred signification", s. 18, "explanatory transposition," s. 50, og "sacramental inerpretation," s. 90, for å forklare hvordan tale binder sammen menneskers handlinger og situasjoner med den mytisk sfære. På tysk bruks begrepet

"sakramentale ausdeutung". Ellers i faglitteraturen brukes gjerne "mytologisering", mens det i hermetiske tekster går under termen "translatio"; se ibid, s. 51. Dette forklares som den måte det bygges bro mellom det guddommelige og det jordlige. Jeg velger å oversette dette som "sakramental transposisjon"; en oversettelse som er lånt fra dansk.

Se også ibid, s. 90: "The process of sacramental interpretation, in which an otherworldly, divine meaning becomes manifest in cultic act"; Assmann, Egyptian Solar Religion, s. 42: "By 'sacramental Interpretation' I mean correlating the semantic levels: The level of 'cultic acts' ('human world') and the level of ’mythical meaning’ ('divine world').

This sort of correlation and reciprocal clarification of the one sphere vis-à-vis the other happens verbally in the speech act which I call 'transfiguration' (Verklärung, the same term used by Sigfried Scott) and which is closely related with the Egyptian concept of the magical power of words as Ahw tpiw rA, even if it does not correspond exactly to the Egyptian sAHw 'transfiguration'."

2 Ordet liturgi kommer fra det greske ord leitourgia; sammensatt av laos og ergon som betyr arbeid og tjeneste.

3 Dette er en eldgammel teori, som ser ut til å ha utviklet seg i retning av at man la mer vekt på kongens Horus-aspekt. Seths aspekt som Osiris’ drapsmann var mer fremtredende i det nye riket. Dermed var også Horus som hevner en viktig rolle. Etter Assmann, The Search for God, s. 134-135

4 Eksemplene er fra kapittel 5.2, eps. 20 og 40

Identifikasjon mellom en kultisk gjenstand og et mytisk forbilde er basert på prinsippet som Assmann kaller "forklarende transposisjon" eller "sakramental tolkning". Gjennom tale ble personer, gjenstander, og gjennom det også utfallet av ritualet, påført foreskrevne roller basert på mytologiske ikoner.¹ Kun resitasjon kunne, ifølge Assmann, gjøres handlingene virksomme gjennom å bringe dem inn i en mytologisk sfære. Presten som utførte offeret gikk inn i en guddommelig "konstellasjon" hvor Horus hevnet og gav liv til sin far Osiris. Tale skapte dermed kontakt mellom denne og "den andre" verden.

Motsvarende vil jeg tilføye at offergjenstandene også knyttet talen og myten til den materielle verden. ²

Et viktig virkemiddel i slik forklarende transposisjon er, som vi allerede har vært inne på, såkalte ordspill, paronomasi, mellom homonymer.³ Dette er et rituelt virkemiddel som er utbredt i afrikanske religioner. I eksempelet over kan vi se at objektene har samme eller en lignende fonetisk verdi som handlinger gjort i mytisk tid. Vin irepu (irpw) åpner upu (wpw) munnen, brystet iuef khat (iwf HAt) var foran imyt kha (imyt HA) Seth, og låret hened (hnd) var det som Seth trådde med hened.et (hnd.t) (sannsynligvis når han drepte Osiris eller kjempet mot Horus). Slike ordspill kan sies å være basert på en egyptisk forestilling hvor man mente at en gjenstands navn gav utrykk for gjenstandens essens.⁴

2.2. Antropologers og religionshistorikeres tilnærminger til