Bakgrunn

Høsten 2006 startet gjennomføringen av reformen Kunnskapsløftet i grunnskolen og i videregående opplæring. Reformen ble initiert av Bondevik II­regjeringen (2001–2005), med Kristin Clemet fra Høyre som utdanningsminister. Reformen var begrunnet i en rekke undersøkelser, evalueringer og utredninger som påviste store utfordringer i norsk skole. I videregående opplæring er utfordringene særlig knyttet til svak gjennomføring og progresjon. En stor andel av elevene avbryter opplæringen underveis, eller de går ut av videregående opplæring uten å ha oppnådd formell kompetanse i form av vitnemål eller fagbrev. Andelen som ikke fullfører videregående opplæring, er betydelig høyere på yrkesfaglige enn på studieforberedende utdanningsprogram.

For å finne begrunnelsen for innføringen av faget prosjekt til fordypning, må vi tilbake til forarbeidene for Kunnskapsløftet. Kvalitetsutvalgets utredning I første rekke. Forsterket kvalitet i en grunnopplæring for alle, NOU 2003: 16, la grunnlaget for Stortingsmelding nr. 30 (2003­2004) Kultur for læring. Før reformen hadde man tre studieforberedende og tolv yrkesfaglige studieretninger i videregående opplæring.

Undervisningen på skolen var delt inn i felles allmenne fag² og studieretningsfag. Med reformen fikk man igjen bredere innganger til mange yrker, ved at antall yrkesfaglige studieretninger ble redusert fra tolv til ni og antall videregående kurs nesten halvert.

Samtidig endret man begrepsbruk: fra studieretninger og studieretningsfag til utdan­

ningsprogram og programfag, fra kurs til programområde, fra felles allmenne fag til fellesfag.³

Innføringen av 2+2­modellen som hovedmodell for yrkesfagene, var et annet viktig element i Reform 94. Modellen innebærer at opplæringen i de fleste lærefag består av to års skolebasert opplæring, fulgt av to års læretid i bedrift. Kvalitetsutvalget gikk inn for å beholde 2+2­modellen som en hovedmodell for yrkesfaglig videregående opplæring.

1 Det er tidligere utgitt to underveisrapporter fra prosjektet (Dæhlen, Hagen & Hertzberg 2008; Dæhlen

& Hagen 2010).

2 Norsk, engelsk, matematikk, naturfag, samfunnsfag og kroppsøving.

3 «Dette er Kunnskapsløftet», Rundskriv F­13/04, Utdannings­ og forskningsdepartementet.

Samtidig mente utvalget at det var behov for større fleksibilitet, bedre tilrettelegging av opplæringen for den enkelte elev og lærling, og «bedre samsvar mellom faglig bredde og spesialisering».⁴

På dette grunnlaget foreslo Kvalitetsutvalget en ytterligere forenkling av tilbuds­

strukturen, med færre og bredere yrkesfaglige utdanningsprogram. Det ble samtidig understreket at en omlegging i retning av bredere programfag forutsatte at elevene også fikk mulighet til faglig fordypning: ⁵

«En viktig forutsetning for den forenklingen av tilbudsstrukturen som skjer her, er at elevene i større grad gis mulighet til å velge fordypningsmoduler på dette nivået enn det som er tilfelle med dagens grunnkursstruktur. Dette vil gi elevene en anledning til å bli nærmere kjent med et fagområde, samtidig som det skjer en begynnende faglig fordypning».

I likhet med Kvalitetsutvalget, konkluderte Utdannings­ og forskningsdepartementet i stortingsmeldingen Kultur for læring med at erfaringene med 2+2­modellen i hoved sak var gode. Modellen innebærer at yrkesfagelevene gjør seg ferdige med de felles allmenne fagene og den grunnleggende yrkesopplæringen før de tar fatt på den yrkesrettede spesia liseringen i bedrift. Det ble argumentert med at denne modellen er særlig godt egnet i et land som Norge, med mange små bedrifter og en geografisk spredt befolk­

ning. Det ble også påpekt at 2+2­modellen gir forutsigbarhet, både for lærlinger og for bedrifter.

Departementet gikk derfor også inn for en omlegging og forenkling av tilbuds­

strukturen. Det ble lagt vekt på at strukturen måtte bidra til å løse problemer knyttet til omvalg, lav progresjon og manglende rekruttering til enkelte yrker.⁶ Det ble videre argumentert med at brede innganger er viktig for at den enkelte elev skal kunne velge opplæring uavhengig av bosted, økonomi og alder. Brede innganger skal også bidra til at elever som er usikre på valg av utdanning har mulighet til å utsette dette valget så lenge som mulig og dermed redusere risikoen for feilvalg og forsinkelser. Samtidig, het det i meldingen, «må de som har bestemt seg for et yrke før de begynner på videregående opplæring, få mulighet til å praktisere faget allerede fra det første året i videregående opplæring».⁷

I stortingsmeldingen introduseres også begrepet «prosjekt til fordypning». Inn­

føringen av faget blir særlig knyttet til behovet for og muligheten for faglig spesialisering.

Det blir lagt vekt på at elever med interesse for spesielle fag eller fordypninger skal få

4 NOU 2003: 16, s. 174.

5 NOU 2003: 16, s. 172.

6 St.meld. nr. 30 (2003­2004), s. 67.

7 St.meld. nr. 30 (2003­2004), s. 67.

mulighet til å komme i kontakt med disse tidlig i opplæringsløpet, men uten at valg av fordypning skal bli bestemmende for senere valg. Fleksibiliteten med hensyn til de individuelle valgmulighetene blir med andre ord sterkt vektlagt. I meldingen heter det videre at prosjekt til fordypning «kan innrettes som fordypning i et ønsket lærefag som inngår i utdanningsprogrammet på Vg1­nivå og programområdet på Vg2­nivå, og eventuelt være rettet mot behov i lokalt arbeidsliv».⁸ Meldingen legger også opp til at fordypningen skal kunne skje i en lokal bedrift eller ved en annen skole dersom skolen ikke kan tilby den fordypningen en elev ønsker. En sentral antakelse i meldingen var at mulighetene for fordypning allerede det første året ville føre til økt motivasjon blant elevene, og dermed også til økt gjennomføring.⁹

Behovet for strukturendringer i yrkesfagene blir likevel ikke bare begrunnet ut fra elevenes motivasjon og gjennomføring, men også ut fra hensynet til arbeidslivets behov for kompetanse. I meldingen blir det lagt vekt på at endringene i tilbudsstrukturen må bidra til at arbeidslivet i større grad får dekket sine kompetansebehov:¹⁰

«Dette innebærer blant annet at strukturen må utformes slik at de som gjennomfører videregående opplæring, har nødvendig fagkompetanse innenfor den utdanningen de har gjennomført til at arbeidslivet vurderer dem som verdifull arbeidskraft, og at de har tilstrekkelig bred kompetanse, i faget og generelt, til å møte omstillinger i be­

driften, i yrket og i arbeidsmarkedet. Dette hensynet må ivaretas ved å sikre at elever og lærlinger i løpet av videregående opplæring får tilstrekkelig grad av spesialisering i det yrket de har valgt, samtidig som de oppnår tilstrekkelig bred kompetanse.»

Et viktig utgangspunkt for vårt evalueringsprosjekt har vært at innføringen av prosjekt til fordypning i Kunnskapsløftet må ses i sammenheng med endringene i tilbuds­

strukturen og begrunnelsene for disse. Argumentene i Kvalitetsutvalgets utredning og i stortingsmeldingen gjenspeiler de ulike og til dels motstridende hensynene som tilbudsstrukturen i videregående opplæring skal ivareta. Et grunnleggende dilemma i reformen, og i fag­ og yrkesopplæringen generelt, er knyttet til avveiningen av behovet for faglig bredde mot behovet for faglig fordypning og spesialisering. Kunnskapsløftet som reform viderefører en utvikling mot færre og bredere innganger til fag­ og yrkes­

opplæringen. Innføringen av prosjekt til fordypning ble, som vi har sett, presentert som en nødvendig motvekt mot disse endringene.

8 St.meld. nr. 30 (2003­2004) Kultur for læring, s. 69.

9 St.meld. nr. 30 (2003­2004) Kultur for læring, s. 69.

10 St.meld. nr. 30 (2003­2004) Kultur for læring, s. 67–68.