- 1 -
«Det man(nen) ser»
Kvinnesyn og kjønnsroller i Knut Hamsuns Sult
Gunnvor Kjersem Hildre
NOR4091 – Masteroppgave i nordisk, Lektorprogrammet Institutt for lingvistiske og nordiske studier
Det humanistiske fakultet UNIVERSITETET I OSLO
Vår 2020
- 2 -
- 3 -
© Gunnvor Kjersem Hildre
Juni 2020
«Det man(nen) ser» - kvinnesyn og kjønnsroller i Knut Hamsuns Sult
- 4 -
Sammendrag
Sult av Knut Hamsun har blitt lest, tolket og analysert utallige ganger siden utgivelsen i 1890.
Allikevel kan vi se at fokuset hovedsakelig har vært på jeg-personen og hans blikk på – og rolle i – samfunnet. I denne avhandlingen undersøker jeg hva som skjer hvis vi flytter fokuset bort fra mannen som observerer, til kvinnene som blir observert.
Formålet med denne masteravhandlingen er å demonstrere hvordan man gjennom
kjønnsteoretisk og feministisk nærlesing av Sult, kan redegjøre for hvordan de kvinnelige karakterene både er et produkt av tiden de er skrevet inn i, og at de har vært med å påvirke kvinnesynet slik vi kjenner det helt frem til vår egen samtid. Gjennom å peke på strømninger i tiden – både litterære og samfunnsmessige, drøfter jeg hvordan Hamsuns kvinnesyn,
samtidens kjønnsroller, politikk og nye strømninger i litteraturen kommer til uttrykk i romanen, og – viktigst av alt – hvordan vi ved bruk av kjønnsteori og feministisk nærlesing kan se kvinnene i Sult på nye måter.
- 5 -
«Galdt det bare at gaa paa, saa»
(Protagonisten i Sult)
- 6 -
Takk
Først og fremst til min veileder, Ståle Dingstad. For gode samtaler, råd, innspill, faglig tyngde og – ikke minst – for å bygge min akademiske selvtillit. Din hjelp har vært uvurderlig.
Til pappa for en utrettelig iver og et enormt engasjement. Din kunnskap om litteratur og din evne til å gå grundig inn i alt du gjør er mer enn motiverende. Takk for at du svarer på eposter midt på natten, for at du har vært oppriktig interessert i avhandlingen, for korrektur og gode råd. Takk for at du alltid driver meg til å gjøre litt mer, litt ekstra, litt bedre.
Til mamma for din urokkelige tro på meg. Selv i mine dypeste daler kan en samtale med deg gi meg troen på at jeg kan klare alt. Takk for at du alltid vet hva jeg trenger, alltid sier de riktige ordene og alltid motiverer meg.
Til Stig for å ha dratt lasset på hjemmebane i denne tiden. Du er en bauta i tilværelsen, og uten deg lurer jeg på om jeg hadde kommet i mål med utdanningsløpet. Takk for din ufravikelige tro på meg og for at du så selvfølgelig har satt egne prosjekt på vent for at jeg skal kunne leve ut mine. Takk for kjærlighet, gode råd og enda bedre samtaler.
Theodor og Jonas – takk for at dere har gjort meg disiplinert, motivert og fri for min hang til prokrastinering. Dere gjør hverdagen magisk, gir livet mening og lærer meg å åpne tankene for nye ideer og erfaringer. Takk for at jeg får oppleve verden gjennom deres øyne – den har aldri vært vakrere.
Oslo, juni 2020 Gunnvor Kjersem Hildre
- 7 -
Innholdsfortegnelse
Sammendrag ... - 4 -
Takk ... - 6 -
1 Introduksjon og problemstilling ... - 9 -
1.1 Teori og metode ... - 10 -
1.2 Hvorfor kjønnsteori er relevant for litteraturforskning ... - 12 -
1.3 Begrunnelse for valg av roman ... - 15 -
1.4 Hamsuns kvinnesyn ... - 18 -
1.4.1 Det reaksjonære kvinnesynet ... - 18 -
1.4.2 Hamsun som radikaler og forskjellsfeminist ... - 19 -
1.4.3 Hamsuns litterære kvinneideal ... - 22 -
2 Verket og samtiden ... - 23 -
2.1 Kort om handlingen ... - 23 -
2.2 Romanens samtid ... - 24 -
2.3 Kvinnerollen i litteraturen ... - 26 -
2.3.1 Den samfunnskritiske litteraturen i Norden... - 27 -
2.3.2 Sedelighetsdebatten ... - 29 -
2.3.3 Veien bort fra den åpenlyse samfunnskritikken ... - 30 -
2.3.4 Bokens blikk på samfunnet ... - 32 -
3 Kvinnene i romanen ... - 34 -
3.1 Andre kvinner som figurerer og deres betydning for denne oppgaven ... - 35 -
3.1.1 De prostituerte ... - 35 -
3.1.2 Den lytefulle kvinnen ... - 37 -
3.1.3 Den underdanige kvinnen ... - 38 -
3.1.4 Den spottende kvinnen ... - 38 -
3.2 Ylajali ... - 39 -
3.2.1 Det mystiske navnet ... - 41 -
3.2.2 Litteraturhistoriens oppfatning av Ylajali ... - 43 -
3.2.3 Den ambivalente kvinnen da og nå ... - 46 -
3.2.4 Ylajalis farger ... - 48 -
3.2.5 Mat og kjærlighet ... - 49 -
3.3 Vertinnen ... - 51 -
4 Konklusjon ... - 54 -
Kilder... - 57 -
- 8 -
- 9 -
1 Introduksjon og problemstilling
Sult av Knut Hamsun har blitt lest, tolket og analysert utallige ganger siden utgivelsen i 1890.
Allikevel kan vi se at fokuset hovedsakelig har vært på jeg-personen og hans blikk på – og rolle i – samfunnet. I denne avhandlingen skal jeg undersøke hva som skjer hvis vi flytter fokuset bort fra mannen som observerer, til kvinnene som blir observert: Hvordan fremstilles de kvinnelige karakterene i Sult? Kan de tolkes i lys av tiden de ble til i og med bakgrunn i kvinnesynet til forfatteren, og har de i så fall hatt en rolle i påvirkningen av kvinnesynet slik vi kjenner det helt frem til vår egen samtid?
For å besvare avhandlingens problemstilling anvender jeg kjønnsteori og feministisk nærlesing av Knut Hamsuns Sult. Boken ble først utgitt i 1890, og har siden den gang blitt revidert, trykket og publisert flere ganger. Knut Hamsun reviderte selv utgavene av Sult frem til 1916, og romanen har gjennomgått en del innholdsmessige forandringer. I tillegg har en språkvask mot et mer moderne språk blitt gjennomført i utgavene som har blitt publisert etter Hamsuns død. For å kunne ta tak i samspillet mellom 1800-tallets samfunn og romanen Sult, er det førsteutgaven av romanen som ligger til grunn for analysene i denne avhandlingen.
Vi skal gjennom avhandlingen se hvordan kvinnen kommer til uttrykk gjennom romanen, og hvilket blikk vi ser henne gjennom. Avhandlingen tar for seg litteraturens innvirkning på kvinnesynet i samfunnet, og både hvordan Hamsun har blitt påvirket og selv påvirket samfunnets kjønnssyn.
I del 1 vil jeg redegjøre for tre sentrale element som bør ligge til grunn før man griper fatt i det analytiske arbeidet. Det første er hva kjønnsteori er, og hvordan dette anvendes i denne oppgaven. Videre drøftes verdien av kjønnsteoretisk arbeid i litteraturvitenskapen. Dernest kommer en begrunnelse for valg av Sult som forskningsobjekt. For å kunne si noe om kvinnesynet i Hamsuns litteratur, vil jeg i del 1 også forsøke å redegjøre for Knut Hamsuns kvinnesyn. Til sammen utgjør denne delen bakteppet for det videre analysearbeidet.
Del 2 er således starten på analysen av romanen med kjønnsteoretisk metode. Først redegjør jeg kort for handlingen i Sult. Deretter går jeg videre til å plassere verket i en historisk og samfunnsmessig kontekst, hvor jeg peker på trekk ved samtiden som kan ses relevante for denne oppgaven. Videre skal vi se på kvinnerollen i litteraturen i tiden rundt tilblivelsen av Sult, peke på hvordan kjønnsroller og seksualitet er samtidsaktuelle temaer og plassere Hamsun i denne debatten. Her drøftes også bokens blikk på samfunnet.
- 10 -
Dette leder oss videre til del 3, hvor det er kvinneskikkelsene i Sult som står i fokus. Først redegjør jeg for kvinner som figurerer i romanen, og knytter dette opp mot kvinnesyn, samtiden og kjønnsteori. Videre analyserer jeg protagonistens forhold til Ylajali, og redegjør for hennes plass i romanen, samt hvordan 1800-tallets kvinnesyn kan ses i hennes karakter.
Gjennom kjønnsteori forsøker jeg å illustrere hvordan Ylajali representerer samfunnsidealet, ved å peke på og drøfte mystifiseringen av henne som person. Til slutt går vi videre til en annen kvinneskikkelse i romanen, nemlig Vertinnen, som representerer en slags motpol til Ylajali. Samtidig argumenterer jeg for at det er karaktertrekk ved også denne kvinnen som finner rot i samtidens kvinnesyn, og det er dette vi skal se nærmere på.
I del 4 vil jeg forsøke å sammenfatte funnene mine, drøfte implikasjonene som følger avhandlingen og presentere en konklusjon. Dette vil stå som avhandlingens avslutning.
1.1 Teori og metode
At kvinnesak ble et svært aktuelt tema i løpet av 1800-tallet, blir gjerne forklart som et
resultat av to historiske hendelser; den franske revolusjon i 1789 – hvor ideen om frihet, likhet og brorskap sto sterkt, og den amerikanske kvinnesaksbevegelsen som la vekt på teorier om menneskerettigheter – og som var reformatorisk (Moksnes, 1984, s. 183). I Norge var slutten av 1800-tallet en viktig periode for kvinnekamp. Vi kan for eksempel se at det i løpet av en tiårs periode dannes organisasjoner som Norsk kvinnesaksforening, Arbeiderpartiets Kvinneforening, Norske Kvinners Sanitetsforening og Norske kvinners Nasjonalråd
(Erichsen, 2017, s. 78), og flere kvinnelige skikkelser figurerer i denne tiden i den offentlige debatten omkring kvinners rettigheter, f.eks. Gina Krog, Katti Anker Møller og Fredrikke Marie Qvam, for å nevne noen.
Tanken om likhet, brorskap og individuell frihet ble dermed adoptert også av kvinnene, og ideen om at kvinnen burde få rettigheter på lik linje med mannen, ble konkretisert gjennom den feministiske ideologien. Filosofer og samfunnsdebattanter – inkludert forfattere – over hele verden formulerte på denne tiden ideologien som har fulgt oss siden (Erichsen, 2017, s.
33).
Man kommer ikke utenom mannsrollen dersom man ønsker å peke på og si noe om
kvinnerollen. De to er unektelig knyttet sammen, og en problematisering av den ene fordrer dermed en problematisering av den andre. Derfor vil vi i denne avhandlingen se at arbeidet med å analysere kvinnenes plass i samfunnet på slutten av 1800-tallet, i stor grad også handler om å analysere mennenes plass. Allikevel skal vi se at problemstillingen fordrer at det er
- 11 -
kvinnene i romanen som står i hovedfokus. Formålet med å anvende kjønnsteoretisk og feministisk nærlesing på Sult, er at vi i større grad skal bli i stand til å se verden også gjennom kvinnens blikk.
Når avhandlingen arbeider med kjønnsteori som grunnlag, er det formålstjenlig å redegjør for hva dette innebærer helt konkret. Gjennom avhandlingen kommer jeg til å peke på strukturer og holdninger, som jeg i stor grad presenterer som samfunnskonstruksjoner. Erichsen hevder at «De kvinnehistoriske fagmiljøene legger til grunn at kjønnsstrukturene i all hovedsak er sosialt bestemt.» (2017, s. 44), og dette vil vi også se i denne avhandlingen. Gjennom bruk av kjønnsteori formulert av bl.a. Simone de Beauvoir og Laura Mulvey, skal jeg undersøke og klargjøre hvordan skjønnlitteraturen både lar seg påvirke av samfunnet, og påvirker
samfunnet. Når Simone de Beauvoirs feministiske litteratur vies en så stor plass i denne avhandlingen, bygger det på den plasseringen hun har innenfor kjønnsteoretisk forskning.
Gjennom verket Det annet kjønn fra 1949 går hun systematisk til verks for å forsøke å finne årsaker til forskjellen mellom menn og kvinner. Hun tar for seg bl.a. biologi, psykoanalyse og historie for å redegjøre for samfunnets oppfatning av kvinnen. Hun konkluderer også i stor grad med at det er samfunnet som skaper de tydelige kjønnsrollene hun viser til, og forsøker å overbevise leserne om at kvinner og menn må anerkjenne sin felles verdi og «utvetydig hevde sitt kameratskap» (Beauvoir, 2000, s.826). Det faktum at verket er omfattende, og spiller en så sentral rolle i utviklingen av feministisk ideologi og kjønnsteori er bakgrunnen for at det anvendes i denne avhandlingen. Gjennom teoriene til den britiske feministiske
filmteoretikeren Laura Mulvey, knyttes kjønnsteorien og den feministiske ideologien tettere opp mot litteraturen, og hun anvendes derfor i et forsøk på å binde kjønnsteorien og
litteraturvitenskapen tettere sammen.
Samtidig er det viktig å presisere at vi i kjønnsteorien historisk sett kan se en splittelse
mellom to leire: på den ene siden er det de som anser kjønn som en sosial konstruksjon, og på den andre siden finner vi de som forfekter kjønnene som to biologiske motsetninger – dette kjennes som tokjønnsmodellen. Av de som har hatt spesielt stor tilslutning i Norden kan vi trekke frem Charles Darwin, som i The Descent of Man fra 1871 bruker naturvitenskapen og kjønnenes biologiske forutsetninger som belegg for mannens overlegenhet (Darwin, 1874, s.
322). En annen som har hatt stor innvirkning på kjønnsforskningen er Ellen Key som i sitt verk Missbrukad kvinnokraft fra 1896 tar til orde for forskjellsfeminismen, der hun hevder at kvinnen ikke bør strebe etter å bli lik mannen, men velge yrker hvor «det moderlige» i hennes natur kommer til sin rett (Ambjörnsson, 1999, s. 49). Vi kan også trekke frem filosofen Jean-
- 12 -
Jaques Rousseau, som i år 1762 formulerer konsekvensene av kjønnenes biologiske forskjeller slik:
I kjønnenes forening bidrar begge i samme grad til et felles mål, men ikke på samme måte. Av dette oppstår den første påviselige ulikheten i deres åndelige forbindelser.
Den ene må være aktiv og sterk, den andre passiv og svak. Den ene må nødvendigvis ville og kunne, mens det er nok at den andre gir litt motstand. Når dette prinsippet er slått fast, følger det at kvinnen er skapt især for å behage mannen. (Rousseau, 2010, s.
454)
I Rousseaus argumenter finner vi formuleringer som Simone de Beauvoir redegjør for: den aktive mot den passive, den sterke mot den svake, kvinnen mot mannen. Her kan vi se et konkret eksempel på hvordan de ulike kjønnsteoriene står i opposisjon til hverandre. Der den ene definerer forskjellene basert på biologi, definerer den andre det utfra samfunn – eller kvinnens «situasjon». De biologiske begrunnelsene som bla. Darwin og Rousseau
argumenterte for, kan man hevde har hatt stor betydning for opprettholdelsen av patriarkalske samfunnsstrukturer, all den tid biologien fremholdes som et legitimt argument for
forskjellsbehandling. Vi kan også se for oss at Rousseaus slagord «tilbake til naturen» ga gjenklang hos Hamsun, som gjennom sin litteratur viser farene ved det moderne mennesket, og opphøyer naturmennesket (Øyslebø, 1964, s. 200).
Siden vi har sett at den moderne kjønnsteorien i stor grad tar utgangspunkt i de sosiale konstruksjoners avgjørende rolle i å definere kjønnene, kommer dette også til å være det hovedsakelige utgangspunktet for denne avhandlingen. Det er allikevel verdt å ta med seg synet på forskjellsfeminismen, og argumentene for forskjellsbehandling av kjønnene som har rot i biologien, især når vi skal se nærmere på Hamsuns kvinnesyn og litteraturens endrende kvinnesyn på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet.
Til tross for at Hamsunsenteret hevder at «Hamsun er kritisk til den nye kvinnen som realiserer seg selv på bekostning av barn og familieliv» (Hamsunsenteret, 2017) er det vanskelig å tenke seg at ikke den feministiske ideologien som var i fremmarsj i tiden da Hamsun forfattet Sult, påvirket ham på et eller annet vis, og det er gjennom kjønnsteorien jeg skal belyse dette.
1.2 Hvorfor kjønnsteori er relevant for litteraturforskning
Ifølge Laura Mulvey (1999) er det to nivåer kvinnen adopterer det å bli sett på; for det første tar hun til seg blikket til den eller de mannlige karakterene i filmen, og for det andre
- 13 -
konnoterer hun også blikket til publikummet i salen. Mulvey argumenterer for at mannen bærer blikket, og kvinnen er dermed redusert til et viljeløst objekt for dette blikket. Videre hevder hun at det er den mannlige protagonisten som kontrollerer handlingen, og som motiverer at fortellingen utvikler seg. Kvinnen er svært ofte, ifølge Mulvey, mer en
distraksjon og en som får handlingen til å stoppe opp, enn en som får handlingen til å skride fremover (Mulvey, 1999). I argumentasjonen ligger det altså en tanke om at filmmediet, og kanskje også kunst og kultur for øvrig, er i stand til å påvirke samfunnets syn på
kjønnsrollene. Vi kan forstå det slik at kvinnen etter hvert aksepterer dette blikket som en sannhet, og begynner å se både seg selv og andre kvinner som en slags birolle til mannen.
Kvinnen tilegner seg altså mannens blikk, noe som betyr at det er mannens syn på kvinnen som blir det normative. I argumentasjonen ligger det at kvinnens blikk dermed etter hvert har utviklet seg til å være mannens blikk. Selv når kvinnen tror at hun ser med kvinnelige øyne, har samfunnet - med drahjelp fra litteraturen og kulturen for øvrig - fått henne til å
internalisere mannens blikk som en naturlig del av seg selv og dermed aksepterer kvinnen at hun er et objekt mot mannens subjekt.
Laura Mulveys essay handler om kvinnens rolle på filmlerretet, men jeg vil hevde at det er overførbart til den skrevne tekst. Selv om vi ikke ser personene fysisk foran oss, skildres de gjennom skjønnlitteraturen som aktører som handler, tenker, reagerer og agerer. Gjennom bruk av synsvinkel, fortellerstemme og andre virkemidler, kan forfatteren enkelt avgjøre hvem som er hovedperson og biperson, og hvem som driver fortellingen fremover. Vår oppfatning av romanens personer, hviler i stor grad på bildet forfatteren maler av dem – på samme måte som i filmmediet. Jeg vil derfor hevde at hennes argumentasjon om det mannlige og kvinnelige blikket er like aktuelt i den skrevne tekst, som i den filmatiserte tekst.
Siden mannen dermed er tilskuerens representant på lerretet, i og med at det er hans blikk vi ser verden gjennom, kan vi kanskje lettere også forstå hvorfor kvinner i stor grad kan identifisere seg med mannlige protagonister, det være seg på filmlerretet eller i romanen, mens det kan være vanskeligere for menn å gjøre det motsatte. Kanskje finner vi også her en grunnleggende årsak til at litteratur av og om kvinner også i vår egen samtid ofte defineres som «kvinnelitteratur» (Førde, 2009), og leses sjeldnere av menn. Dette skal ikke denne avhandlingen gå dypere inn i, men det kan være en observasjon som er verdt å ta med seg når vi videre skal forstå kvinnens plass i et kjent litterært verk, og hvilke virkninger romanen kan ha hatt for ettertiden.
- 14 -
«[…]nåtiden omfatter fortiden, og hele fortidens historie er skapt av menn» hevder Simone de Beauvoir (2000, s. 40). At kvinnen gjennom tidene stort sett har blitt portrettert gjennom mannens litteratur, og dermed også gjennom mannens blikk, innebærer at det i all hovedsak er han som er kvinnens talerør for ettertiden. At vi ikke lærer om kvinnens rolle, liv og
tankeverden gjennom henne selv, er noe vi må ta stilling til. Det er ingen bagatell at kvinnen historisk sett kommer til uttrykk gjennom mannen, i og med at litteratur – og kunst for øvrig – er et av våre tetteste innblikk i tidene som har vært. Når kvinnen så lærer samfunnets
forventninger gjennom litteraturen, er det samtidig mannens forventninger til kvinnen hun tilegner seg. Hun ser verden med mannens blikk, men i det også seg selv. At hun dermed blir en passiv part også i sin egen bevissthet vil være med å opprettholde status quo. Siden det kvinnelige publikummet må se kvinnene på lerretet gjennom mannens blikk, kan det hevdes at det blir naturlig for kvinnen å oppfatte seg selv som «den andre» på bakgrunn av at hun internaliserer «den førstes» blikk. Dette utenfra-blikket kvinnen har på seg selv, bekreftes også av Simone de Beauvoir som hevder at kvinnen «vet at når folk ser på henne, adskiller de henne ikke fra hennes utseende» (Beauvoir, 2000, s. 783).
Hvis kvinnen skal kunne fri seg fra dette blikket - hvis vi nå tar utgangspunkt i at dette blikket er en realitet - må vi ikke bare endre samtidslitteraturen i den forstand at kvinnelige forfattere får sin rettmessige plass, men det krever også et tilbakeblikk på litteraturhistorien. Gjennom å anerkjenne, studere og avdekke hvordan kvinnerollen og kvinnesynet har kommet til uttrykk og blitt videreført gjennom det skrevne ord generasjon etter generasjon, kan vi lettere
avmystifisere kvinnen og få et reelt innblikk i kvinnehistorien, slik den kan ha sett ut også for den lite representerte, kvinnelige delen av befolkningen.
At kvinnehistorie som egen fagdisiplin oppsto først på 1970-tallet (Erichsen, 2017, s. 42), er med på å stresse viktigheten av dette arbeidet. Den lange verdenshistorien omhandler i stor grad mennene, og dette gjør seg unektelig gjeldende også i litteraturen – naturlig nok i sakprosaen, men også i skjønnlitteraturen. Ser man på det faktum at det hovedsakelig er mannlige forfattere som har blitt publisert gjennom tidene, blir litteraturhistorien – som
historien for øvrig – en fortelling skrevet av menn, om menn – og i stor grad også for menn. Å nøste opp i denne skjevfordelingen, og å evne å kartlegge kvinnerollen gjennom historien, krever arbeid innenfor alle kunstfeltene – og kanskje især i litteraturen. For gjennom det skrevne ord har vi en unik tilgang til menn(esker)s tanker, observasjoner, holdninger og virkelighetsbilde.
- 15 -
Arbeidet ligger i å anvende kjønnsteori for å kunne gi et tydeligere bilde på hvem kvinnen var, hvem hun er og hvem samfunnet ønsker at hun skal være. Bare på den måten vil jeg hevde det mulig å avmystifisere kvinnen, og lettere forstå hennes plass både i historien og i vår egen samtid.
1.3 Begrunnelse for valg av roman
I alle Hamsuns romaner finner vi et mannlig fortellerperspektiv. Det forhindrer ikke at flere av kvinneskikkelsene står fram som fascinerende karakterer med eget blikk og egne meninger. Likevel skinner Hamsuns negative holdning til kvinnefrigjøring og likestilling igjennom også i hans kvinneskikkelser. (Hamsunsenteret, 2017)
Da jeg bestemte meg for å skrive om Sult med utgangspunkt i kjønnsteori, fikk jeg mange råd om å revurdere verk. Flere mente at det i Hamsuns litterære verden finnes langt mer aktuelle bøker å gripe fatt i dersom man ønsket å fordype seg i kjønnsroller og tydelige
kvinneskikkelser. Jeg skal ikke si meg uenig i at det kanskje finnes tydeligere kjønnsroller å gripe fatt i, for eksempel relasjonen mellom Glahn og Edvarda i Pan, eller mellom Isak og Inger i Markens Grøde. Man kan hevde at Hamsun i flere av sine romaner peker på tydelige kjønnsforskjeller, og til og med problematiserer kvinnerollen – i August møter vi for eksempel flere kvinneskikkelser som kan sies å utfordre tidens tradisjonelle kjønnsroller (Dingstad, 2003, s. 115); for eksempel den strenge, noe forknytte og faglig dyktige Pauline, eller den unge og selvrådende Marna. Også gjennom fru postmester Hagen får vi i August møte en kvinne som på mange måter utfordrer de konvensjonelle kjønnsrollene.
Man kunne også sett på noen av de kvinnelige karakterene – især fra mellomkrigstiden – som på mange måter representerer tidens moderne kvinne, så som Julie d’Espard i Siste Kapitel fra 1923 og Olga i Ringen sluttet fra 1936. Disse kvinnene kunne vært brukt som gode eksempler på hvordan Hamsun portretterte de tilsynelatende frigjorte moderne kvinnene – med kort hår og malte lepper. Samtidig ser man hvordan Hamsun forakter disse kvinnene. Han tegner et negativt og tragisk bilde av den selvrealiserende kvinnen, noe vi også finner hos karakteren Hanka i Ny jord fra 1893 og Frøken Torsen i Den siste glæde fra 1912. Den moderne kvinnen mister noe av sin naturlige kvinnelighet i jakten på den moderne friheten, og Hamsun viser gjennom disse moderne kvinneskikkelsene hvor galt det er for kvinnen å vende seg bort fra sin kvinnelige natur (Grouix, 2004, s. 64).
Det finnes med andre ord svært mange romaner og kvinneskikkelser man kunne tatt
utgangspunkt i hvis man ønsket å vise de ulike kvinneskikkelsene som Hamsun har portrettert
- 16 -
gjennom tiden. Når jeg allikevel har valgt å ta utgangspunkt i Sult er det fire hovedgrunner til dette;
Jeg-personen er for ettertiden knyttet tett opp mot Knut Hamsun selv (Øyslebø, 1964, s. 113), noe som også forsterkes gjennom vissheten om at Hamsun nektet å kalle Sult for en roman (Kittang, 1984, s. 35), og det er derfor nærliggende å tenke seg at det kvinnesynet som kommer til uttrykk i romanen er et som kan tilskrives forfatteren. Om dette er tilfellet vet vi selvsagt ikke, men jeg vil uansett hevde at siden ettertiden i stor grad har ansett Sult som et, i alle fall delvis, selvbiografisk verk, kan holdningene i verket ha påvirket samtiden og
ettertiden i særlig grad. Hamsun har vært en stor litterær skikkelse gjennom flere tiår, og vi kan derfor anta at hans fremstilling av kjønnene har hatt påvirkningskraft. Omtrent samtlige norske, mannlige forfattere gjennom 1900-tallet, som Duun, Vesaas, Sandemose, Borgen, Solstad, Kjærstad, Saabye Christensen, Knausgård m.fl. peker på nettopp Hamsun som et litterært forbilde. Også kjente internasjonale forfattere som Ernest Hemingway, Franz Kafka, Thomas Mann, Hermann Hesse og Isaach Bashevis Singer, nevner Hamsuns litteratur som kilde til inspirasjon (Høyum, 2017). Vi kan dermed anta at Hamsun har vært med å påvirke litterære verk, og kjønnsholdninger i disse, helt frem til vår tid.
Det andre som lokker med denne romanen er nettopp det subtile kjønnssynet som kommer til uttrykk. Sult er i aller høyeste grad en introvert roman, hvor jeg-personens indre liv er i fokus.
At sinnet hans svekkes av de ekstreme sultfølelsene gjør at man kanskje kan tenke at det er lite å hente i å skulle analysere kvinnesynet til et forvridd og utsultet menneske. Dette mener jeg derimot er selve nøkkelen til å få et ekte og usminket bilde av kvinnesynet i den aktuelle romanen; når Hamsun er opptatt med å portrettere helt andre ting, nemlig jeg’et, vil jeg hevde at blikket vi får på kvinnene er mindre pyntet på eller bevisst. Ved at de ikke har en viktig rolle eller agenda, får de nettopp det. For da vil jeg hevde at det i større grad er mulig å få et innblikk i hvordan disse kvinnene figurerer og hvordan mannen tenker og ser på dem. For lettere å forstå kvinnesynet og hvilken påvirkning det eventuelt kan ha hatt på kommende generasjoner, mener jeg det altså er mer formålstjenlig å gripe fatt i en roman som i liten grad problematiserer nettopp dette. Det er ikke vanskelig for den moderne leser å se at forholdet mellom Glahn og Edvarda i Pan forteller oss noe om skjevfordelte kjønnsroller i samfunnet, eller at det i Markens Grøde er lite som levner tvil om at Ingers utseende har mye å si for hvordan hun er som voksen kvinne. En lite vakker kvinne har ikke mye å stille opp med i et samfunn som i stor grad handler om å få giftet seg, bære frem barn og være husmor. Men hvordan kommer dette til uttrykk i en roman hvor relasjonen mellom mannen og kvinnen er
- 17 -
mindre bærende for fortellingen? Sult rommer muligheten for å utforske de subtile
kjønnsstrukturene, og de ubevisste tankene mannen gjør seg om kvinnen. Jeg vil hevde at vi som lesere i like stor grad, ja kanskje større, lar oss påvirke av strukturer som presenteres oss som gitte sannheter, som av strukturer som problematiseres og får en plass i lyset gjennom litteraturen. Jeg skal gjennom denne avhandlingen også forsøke å vise hvordan kvinnesynet, slik det kommer til uttrykk i Sult, kan finne rotfeste helt inn i vår egen samtid.
Den tredje årsaken til at Sult appellerer som et forskningsobjekt vedrørende Hamsuns
kvinneskikkelser, er fortellerstemmen. Man kan hevde at, til tross for gjennomgående bruk av personalforteller – både førsteperson og tredjeperson, kan vi i Hamsuns romaner lære
kvinnene å kjenne også gjennom andre karakterers blikk på dem, og i dialoger med andre enn hovedpersonen. I Sult er dette privilegiet nærmest fraværende grunnet jeg-personens svært selvsentrerte og selvbevisste fokus. Gjennom enkelte dialoger mellom jeg-personen og andre karakterer kan vi selvsagt danne oss et litt mer nyansert bilde av personene og hendelsene, som for eksempel når tjenestepiken i vertshuset harselerer over jeg-personens tilstand, og gjør narr av hans høye ambisjoner (Hamsun, 2017, s. 199). Samtidig er det viktig å huske på at jeg-personen alltid er en handlende part i disse situasjonene, og vi er derfor overlatt til hans innfall, refleksjoner og tankespinn – og disse er videre med på å påvirke vår oppfatning av menneskene han omgås. Jeg vil hevde at dette ytterligere er med på å forsterke vårt blikk på de kvinnelige karakterene, og det er derfor interessant å se nærmere på hvilket blikk vi ser de gjennom, og hvordan dette påvirker oss.
Den siste høythengende årsaken til valg av roman, er tiden den ble til i. I årene før romanens utgivelse ser vi noe vi kan kalle en oppblomstring av kvinnekamp i den norske offentligheten.
Politikken og samfunnsbildet preges av kvinnesaksforkjempere og kvinnesaken, og det samme gjør kunsten og litteraturen. En roman som produseres og publiseres midt i denne avgjørende tiden for kvinnesaken, må kunne hevdes å både ha blitt påvirket av og påvirket denne debatten. Gjennom avhandlingen skal jeg redegjøre for aspekter ved samtidens samfunn og litteratur, som gjør nettopp Sult til et interessant forskningsobjekt gjennom kjønnsteori og feministisk nærlesing.
Før vi begir oss ut på en analyse av jeg-personens kvinnesyn, kan det være interessant å redegjøre for forfatterens syn på det motsatte kjønn.
- 18 -
1.4 Hamsuns kvinnesyn
Gjennom å finne belegg for Hamsuns kvinnesyn, slik det kommer til uttrykk gjennom hans sakprosa og hans deltakelse i den offentlige debatt, kan vi også finne belegg for kvinnesynet i Sult. Jeg har tidligere argumentert for at boken oppfattes som et delvis selvbiografisk verk – og dette skal jeg også gå nærmere inn på senere i avhandlingen. På bakgrunn av dette er det nærliggende å tenke seg at kvinnene i romanen kan fortelle oss noe om kvinnesynet til Hamsun, og på den måten plassere ham som en stemme i samtidens kjønnsdebatt, og som en stemme for ettertidens utvikling av samfunnets kvinnesyn.
1.4.1 Det reaksjonære kvinnesynet
For lettere å forstå Hamsuns plassering i den pågående debatten, er det formålstjenlig å flytte oss noen år frem i tid fra utgivelsen av Sult. I 1903 utgir Otto Weininger boken Geschlecht und Charakter – oversatt til Kjønn og karakter – som skal skape stor debatt i samfunnet; vi ser bl.a. at Hulda Garborg skriver sitt kjente verk Kvinden skabt af Manden (1904) som en direkte kommentar til Weininger (Andersen, 2011, s. 166). Med påstanden om at alt høyere sjelsliv er knyttet til mannlige egenskaper, mens det typisk kvinnelige består i seksualitet, vakte Weininger oppmerksomhet, og hans verk skal ha hatt stor betydning for kunstnere som Gustav Vigeland, Edvard Munch og, ikke minst, Knut Hamsun. Det er også interessant å merke seg at også Hitler og Mussolini beundret Weininger (Andersen, 2011, s. 166). Til tross for at dette hender noen år etter utgivelsen av Sult gir det oss et relevant og viktig innblikk i Hamsuns kvinnesyn og hvor i samtidens pågående kvinnesaksdebatt vi kan finne ham.
Knut Hamsun representerte på mange måter et konservativt og tradisjonelt syn på
kjønnsrollene. Han var opptatt av modernitet i diktningen sin, men modernitet i kvinnelivet og kvinnerollen var han lite interessert i (Grouix, 2004, s. 64). Kvinnens viktigste rolle var å bli mor, og Hamsun var kritisk til den feministiske bølgen som sveipet over USA – og som begynte å gjøre sitt inntog i Norge. Han var opptatt av nasjonale tradisjoner og tradisjonelle kjønnsroller (Grouix, 2004, s. 64). Hans skepsis til den moderne kvinnen som han hadde møtt i Amerika, kommer tydelig frem i Fra det moderne Amerikas Aandsliv fra 1889 hvor Hamsun hevder at «Kvinden har i Amerika en Magt, der rettere kan betegnes som overmagt.»
(Hamsun, 1889, s. 219). Han advarer mot hvor ille – ja regelrett farlig – dette kan utarte seg, og sier bl.a. at «I Amerika kan en Kvinde gøre ustraffet, hvad der faktisk ikke er tilladt.»
(Hamsun, 1889, s. 220). Det moralske forfallet er til å ta og føle på.
- 19 -
1.4.2 Hamsun som radikaler og forskjellsfeminist
Lars Frode Larsen hevder at Hamsuns negative uttalelser om de frigjorte amerikanske kvinnene handlet mer om at Hamsun anså Amerika som «et særtilfelle, en kulturell bakevje, der det meste var galt.» (Larsen, 2001, s. 253). Han baserer dette hovedsakelig på det faktum at Hamsun gjør narr av Strindberg som «gaar og gjør sig lidt vigtig med sit kvindehad.»
(Larsen, 2001, s. 252). Til dette vil jeg innvende at Hamsuns eget kvinnesyn ikke adresseres i uttalelsen. Kanskje kan vi se det mer som et forsøk på å spotte Strindbergs hyppige og harde uttalelser. Hamsun utfordrer ikke kvinnesynet til Strindberg; han kritiserer hvordan
kvinnesynet kommer til uttrykk. At Hamsuns kommentar skal vitne om et moderne kvinnesyn blir derfor litt vanskelig å akseptere.
Larsen trekker også frem at Hamsun i artikkelen «Damer paa Ski» - signert K.H. – forsvarer
«i humoristisk ordelag kvinners rett til hyl og skrik i bakken» (Larsen, 2001, s. 248) som et motsvar til en A. Huitfeldt som i Nylænde, tidsskriftet til Norsk Kvindesagsforening, ga råd til skiutstyr for at kvinner skulle slutte å «hyle og skrige og hvine og skogre» dersom de falt på ski (Larsen, 2001, s. 247). Hamsun skal visstnok ha lest artikkelen i Dagbladet, der den sto på trykk på samme side som et av hans egne oppsett (ibid). Larsen tolker det dithen at
Hamsun ikke mener at det er noe ukvinnelig i en slik oppførsel (Larsen, 2001, s. 248), og dette impliserer at Hamsun skal ha et noe moderne kvinnesyn. Her er det nærliggende å stille seg spørsmålet om dette egentlig fordrer et moderne kvinnesyn. At Hamsun mener det er greit at kvinner opptrer lattermildt og sorgfritt, at de er klumsete og ikke like dyktige som menn i skisporet, vitner vel heller om en form for infantisering. Det forteller oss om et syn på
kvinnen som underlegen, og heller i tråd med den konservative Hamsun, enn Hamsun som en liberal kvinnesaksforkjemper. Vi må også huske på at artikkelen han kritiserer ble publisert i Nylænde, og ga praktiske råd til hvordan kvinner kunne ferdes like lett på ski som menn – med det riktige utstyret. Å kritisere en artikkel som oppfordrer til likestilling i skisporet, som attpåtil er publisert i tidsskriftet til Norsk Kvindesagsforening, vitner ikke nødvendigvis om et kamprop til fordel for kvinnenes likestillingskamp.
Også Wenche Torrissen anvender artikkelen om Strindberg som argument for at Hamsun ikke skal dele Strindbergs kvinnesyn. Videre utfordrer hun kritikken av Hamsun ved å peke på hans relasjon til Hulda Garborg. Torrissen viser til at Hamsun både berømmer Garborg og forvarer henne mot kritikerne (Torrissen, 2012, s. 121), og demonstrerer hvordan Garborg og Hamsun kan ses som meningsfeller i en opposisjon til kvinnesakskvinnenes kamp mot kvinnelig seksualitet – slik den skal redegjøres for senere i denne oppgaven.
- 20 -
Torrissen peker på at Hamsun ofte portretterer kvinner fra landsbygda som gode og flittige samfunnsborgere, og at han med dette går langt i å forsøke å motbevise Weiningers og Strindbergs kvinnefiendtlige synspunkter (Torrissen, 2012, s. 127).
«Den kjente kvinnesakskvinnen Aasta Hansteen beskyldte i sin tid Hamsun for å ha sendt henne ubehagelige brev og avisutklipp» skriver Torrissen (2012, s. 131), og viser videre hvordan Hamsun benektet dette i en avisartikkel hvor han skrev «Frøken Hansteen kunne være litt rimeligere mot meg, synes jeg» (ibid). Torrissen vender denne setningen mot Britt Andersen og Monika Zagar, som hun mener maler et urettferdig negativt bilde av Hamsuns kvinnesyn (Torrissen, 2012, s. 131). Samtidig som hun hevder at Zagar og Andersen har en egen agenda, ser vi altså at hun selv fremstår som Hamsuns forsvarsadvokat – både i hans kvinnesyn, men også i den spesifikke saken om Aasta Hansteen. Implisitt sier hun at Hansteen er urettferdig mot Hamsun, og trekker således samtidens kvinneerfaringer i tvil. Kanskje kan vi si at dette svekker hennes etos idet hun anklager Zagar og Andersen for å fremstille Hamsun på en uredelig måte, for å fremme sin egen sak; nemlig å kunne portrettere Hamsun som en «reaksjonær mannssjåvinist» (Torrissen, 2012, s. 131).
Vi ser at Torrissen plasserer Hamsun sammen med Hulda Garborg og Sigrid Undset, som en del av forkjemperne for forskjellsfeminismen. Torrissen avviser dermed Zagar og Andersen sine teorier som bygger på at Hamsun skal være enig med Weininger og Strindberg, og hun undrer seg over hvilke belegg man kan ha for å knytte Hamsuns kvinnesyn til Weiningers kjønnsteori – og avskriver Andersens og Zagars argumenter som svake (Torrissen, 2012, s.
121).
Monika Zagar, på sin side, hevder at Hamsun «viewed the normative patriarchal union as an extremely fragile institution in which women needed to be watched constantly, tricked, and tamed” (Zagar, 2009, s. 146). Zagar er overbevist om at det faktum at Weiningers bok Kjønn og karakter oppnår slik suksess, vitner om at den speiler tidens kjønnssyn – også Hamsuns (ibid).
Til tross for at Torrissen hevder at Zagar ikke har belegg for å si at Hamsun var enig med Weininger, trekker Zagar frem flere kilder. Hun viser til brevkorrespondanse med bl.a. Sigrid Stray hvor Hamsun skriver at «Weininger har Ret: Kvinden kan endog lyve for sig selv»
(Zagar, 2009, s. 286). Hun viser til at Marie Hamsun hevdet at hennes mann beundret Weininger, og hun viser til at Hamsun referer til Weininger som «en ung genial filosof»
(ibid). Zagar sammenligner også Hamsuns to ekteskap med hans kvinnelige litterære
- 21 -
karakterer, og hevder å finne paralleller der som kan bekrefte hennes syn på Hamsun som konservativ i kvinnesaksspørsmål (Zagar, 2009, s. 146).
Gjennom avhandlingen trekkes flere paralleller fra Nietzsche til Hamsun, og jeg syns derfor det er på sin plass i denne delen av avhandlingen å også kort problematisere det historiske synet på den tyske filosofen. Nietzsche har for ettertiden blitt kategorisert som en
kvinneforakter og antidemokrat (Andersen, 2013, 242) og en forbindelse med ham kan derfor fort få leseren til å trekke raske slutninger om Hamsuns kvinnesyn. Derfor vil jeg utfordre dette ved å peke på feministisk forskning som hevder at det er en forbindelse mellom
Nietzsche og forskjellsfeminismen, og mellom Nietzsche og Simone de Beauvoir – i og med at de begge peker på en asymmetri mellom mann og kvinne, i favør mannen (Owesen, 2007, s. 278). Her trekkes også Nietzsches kamp mot dualistiske motsetninger, eller binær tenkning, frem som argument for at hans kvinnesyn er noe misforstått av ettertiden (Owesen, 2007, s.
291). Allikevel kan vi vel trygt stadfeste at Nietzsche stort sett leses som en antifeministisk filosof. Beleggene for dette er ganske mange og tungtveiende, og hans kvinnesyn medfører ulikestilling i samfunnet hvor kvinnen ikke har tilgang til høyere utdanning, politikk og ulike yrker (Beyer, 1958, s. 28). I et moderne samfunn er dette et kvinnesyn som passer mer i den reaksjonære, konservative grenen, enn som et symbol på feminisme.
Vi ser altså at det er tydelige uenigheter i forskningsfeltet, og at Hamsun tolkes både som en reaksjonær mannssjåvinist og en radikal forskjellsfeminist misforstått av ettertiden. Etter hvert skal oppgaven komme nærmere inn på hvor eminent han var til å markedsføre seg selv og forme en offentlig personlighet, og da blir kanskje ideen om Hamsun som en misforstått forskjellsfeminist noe vanskelig å opprettholde, men Torrissen og Owesen bringer unektelig viktige perspektiv til debatten. Kanskje finner vi sannheten om Knut Hamsuns kvinnesyn et sted midt imellom, og ikke minst som en utviklende kraft heller enn noe statisk. For denne oppgaven er det uansett mest interessant hvordan hans kvinnesyn gjenspeiles tidlig i forfatterskapet, og mer spesifikt gjennom kvinnene i Sult. Uenighetene om Hamsuns kvinnesyn er også med på å forsterke viktigheten av metoden for denne oppgaven, nemlig nærlesing av teksten, med kjønnsteori som bakteppe. Da blir disse uenighetene mindre viktige, i og med at det er romanen i seg selv som vil ligge til grunn for avhandlingens funn og konklusjon.
- 22 -
1.4.3 Hamsuns litterære kvinneideal
Selv om Hamsun gjerne portretterte den moderne kvinnen gjennom sitt forfatterskap, så som allerede nevnte Julie d’Espard i Siste Kapitel fra 1923 og Olga i Ringen sluttet fra 1936, er det tydelig hvordan de ble brukt mer som skrekkeksempler enn som eksempler til etterfølgelse.
Hamsun hadde klare formeninger om hvordan en kvinne skal være, og han anvendte litteraturen til å fremme dette synet. Ingar Sletten Kolloen har forsøkt å forklare Hamsuns kvinnesyn slik:
Jeg tror at han aldri senere i livet klarte å befri seg fra disse kvinneskikkelsene, som ble så hardt prentet inn i ham i barndommen. Rent skjematisk kan disse fremstilles slik: 1) Av mora skapte han idealkvinnen. Den fullstendig oppofrende morsskikkelsen, som skulle by ham et ocean av trygghet, ømhet, ro, omsorg, kjærlighet – alt godt i tilværelsen. 2) Ut av søstrene, spesielt den yngste, kom forestillingen om den manipulerende, falske kvinnen bak sitt tilsynelatende vennlige vesen. Han overførte også noe annet fra den bevegelseshemmede yngstesøsteren; den nærmest tvangsaktige forestillingen om at en fysisk defekt stod i forbindelse med en enda verre skavank i personligheten. 3) Ut av husholdersken sprang ideen om det onde kvinnemennesket fram. 4) Jordmora var den uekte kvinnen, som ved ikke å føde selv heller ikke realiserte selve kvinnelivets hensikt: å bli mor. (Kolloen, 2004, s. 11).
Han hevder videre at det etter hvert dukket opp nok et kvinneideal hos Hamsun, hun som var knyttet til kjærlighet, nemlig «unge piker i rene hvite, kjoler og tykke fletter med drømmende blikk». (ibid), men at han senere – i møte med Drude Janson i Amerika – skulle erfare den erotisk attraktive, men farlige kvinnen som han måtte erobre fra en annen mann. Kolloen hevder at denne erotiske skikkelsen var skapt av en blanding av morsskikkelsen, ungpiken og den konkurrerende søsteren (Kolloen, 2004, s. 14).
Kolloen påstår altså at Hamsuns litterære kvinneskikkelser kan finnes igjen i kvinner han omgikk som barn og ung voksen. Gjennom denne avhandlingen skal vi se flere funn som er i tråd med Kolloens teori. Samtidig er det verdt å påpeke at vi med bruk av kjønnsteori kommer til å avdekke flere årsaker til at kvinneskikkelsene i Hamsuns litterære univers agerer og fremstår som de gjør. Selv om man delvis kan se på erfaringene fra Hamsuns barndom, og trekke tydelige paralleller til litterære virkemidler han anvender i sitt forfatterskap, skal vi også se at det ligger samfunnsmessige konstruksjoner og normer til grunn for utviklingen av dette kvinnesynet. Selv om jeg vil argumentere for at Hamsuns kvinnesyn ikke har blitt
- 23 -
dannet i et vakuum gjennom hans barndom, skal vi fra Kolloens skissering av kvinnene i Hamsuns litteratur, ta med oss hvordan kvinnetypene tydelig kan kategoriseres, og vi kan se at de fort spiller på stereotypier – som jeg skal redegjøre for i del tre av denne oppgaven.
Samtidig mener jeg at Hamsuns kvinnesyn har blitt påvirket av historiske, samfunnsmessige og litterære strømninger og at dette er noe vi kan se i hans forfatterskap. Jeg har allerede nevnt Rousseau og hans syn på menneskehetens behov for å vende tilbake til naturen som en potensiell inspirasjonskilde for Hamsuns syn på kjønnsrollene. Her er det også naturlig å trekke inn Hamsuns interesse for psykologien, som helt tydelig gjenspeiles i hans litteratur.
For selv om Hamsuns nye litterære stil brøt med realismen og kunstsynet i Norge, var det i tråd med endringene i litteraturen utenfor landegrensene. I København møter Hamsun
tankene, teoriene og litteraturen til Nietzsche, Schopenhauer og Dostojevskij, som langt på vei markerer at tiden var moden for «det geniale unntaksmenneske, det individuelle særtilfelle, det delikate sjeleliv» (Rottem, 2003, s. 153). Det er ikke vanskelig å se at Hamsun lar seg inspirere av disse personene. Dostojevskij blir en tydelig litterær inspirator, og forbindelsen mellom de to påpekes både av Hamsun selv – spesielt med tanke på paralleller mellom Sulthelten og Raskolnikov (Øyslebø, 1964, s. 113), og av andre – som for eksempel Edvard Brandes som uttalte at «Det var noe av en Dostojevski.» (Rottem, 2003, s. 154).
Vi kan altså anta at Hamsun har blitt påvirket av teorier og tanker om kjønnsroller som han har plukket opp fra ulike hold. Samtidig er det viktig å presisere at Hamsun har hatt en enorm påvirkningskraft og at han har inspirert svært mange forfattere. I redegjørelsen for
romanvalget viste jeg også hvordan Hamsun anvendte sin litteratur til å male et negativt bilde av den frigjorte og moderne kvinnen. Disse to komponentene gjør Hamsuns kvinnesyn til et svært interessant og relevant trekk ved utviklingen av kvinnerollen – både i litteraturen og i samfunnet. Vi skal i den videre analysen av Sult se at også denne romanen kan avdekke Hamsuns holdninger til det motsatte kjønn.
2 Verket og samtiden 2.1 Kort om handlingen
Sult er fortellingen om en navnløs mann som vandrer rundt i Kristianias gater på 1800-tallet.
Hans eneste ambisjon er å bli forfatter, og han ofrer liv og helse for denne drømmen. Han lever fra hånd til munn, og går lange perioder uten hverken mat eller husly. Romanen er skrevet i førsteperson entall, og er ekstremt personorientert. Vi følger jeg-personens tanker, følelser og observasjoner, og ser verden gjennom hans øyne.
- 24 -
Romanen foregår i og rundt Kristiania sentrum, og den er preget av et lite sensasjonelt, minimalistisk hendelsesforløp, hvor det som skjer utenfor jeg-personen er av liten betydning.
Det er det som foregår i hodet på personen som er bærende for fortellingen. Vi følger hans opp- og nedturer, som for de som står på utsiden kanskje virker noe trivielle. Som Rolf Nyboe Nettum formulerte det: «[…]bagateller blåses opp til de får overveldende dimensjoner mens de dystre grunnfakta bagatelliseres.» (Nettum, 1970, s. 60). For jeg-personen er alt en indre kamp, og han kjemper for overlevelse og selvhevdelse. Til tross for at synsvinkelen er knyttet til jeg-personen, oppstår det hendelser som gjør at vi som lesere kan observere samfunnets blikk på jeg-personen, som for eksempel når en tigger henvender seg til ham og ber om penger. Siden jeg-personen ikke har nok penger til å kjøpe så mye som en brødbit, kan det oppleves forunderlig at han deretter forlater tiggeren, pantsetter vesten sin, vender tilbake til tiggeren og gir ham penger. Tiggeren ser lenge på ham, og jeg-personen blir tydelig indignert over dette: «Troed Slyngelen, at jeg virkelig var saa fattig som jeg saa ud for? Havde jeg maaske ikke saagodtsom begyndt at skrive paa en Artikel til ti Kroner?» (Hamsun, 2017, s.
14). Dette illustrerer hvordan det er en diskrepans mellom det indre og det ytre liv i jeg- personen, og hvordan vårt innblikk i hans tankeverden er det som driver handlingen fremover.
Vi følger jeg-personen gjennom hans møter med folk på gaten, gjennom hans kamp for å finne husly og å kunne skaffe tilstrekkelig med mat, varme og selvbekreftelse. Mest av alt følger vi hans kamp mot seg selv, i det han forsøker å skape seg en karriere som skribent og forfatter. Han dras frem og tilbake av sine indre demoner, og fortellingen bærer hele tiden preg av lengselen etter å stagge sulten og desperasjonen. Til slutt forlater vi hovedpersonen idet han mønstrer en båt, hvor han står på akterenden og skuer ut over Kristiania: «Ude i Fjorden retted jeg mig op engang, vaad av Feber og Mathed, saa indad mod Land og sagde Farvel for denne Gang til Byen, til Kristiania, hvor Vinduerne lyste saa blankt fra alle Hjem»
(Hamsun, 2017, s. 224).
2.2 Romanens samtid
«Kvinner hadde i 1800-tallets Norge ikke stemmerett, ikke adgang til høyere utdanning og var utestengt fra de fleste yrker, samt offentlige verv og embeter.
Dessuten var en kvinne det meste av sitt liv ikke myndig, mange ble det aldri. Ugifte kvinner var underlagt sin verge, normalt faren. Gifte kvinner måtte adlyde sin mann, som også rådde over parets eiendom.» (Erichsen, 2017, s. 23)
- 25 -
Økonomisk og sosialt bringer 1800-tallet med seg enorme endringer i verdensbildet. De industrielle revolusjonene, demokratiseringen og overgangen fra jordbrukssamfunn til
industrisamfunn kan i aller høyeste grad hevdes å ha preget samtiden. At familien ikke lenger forsørget seg selv gjennom jordbruk og et felles arbeid på gården, men heller trakk mot byene hvor pengeøkonomien ble et faktum, kan absolutt sies å ha hatt betydning for kjønnsrollene i hjemmet. Å forsørge familien ble ikke lenger et felles arbeid hvor alle medlemmene av en husholdning bidro, men nå ble det tydeligere roller i hjemmet. Mannen forsørget ved å bringe penger og stabilitet til husholdningen, kvinnen sørget for orden i hjemmet og det daglige stellet av barna (Torrissen og Knutsen, 2010, s. 11).
I tillegg forårsaket befolkningsveksten og fattigdommen på 1800-tallet omfattende utvandring. Da menn i all hovedsak var de som emigrerte, ga det en skjev
befolkningssammensetning, som allerede var preget av høyere dødelighet blant menn enn kvinner (Erichsen, 2017, s. 79). Nødvendigheten av å få kvinner ut i betalt arbeid ble dermed viktig, og kvinner i arbeid var følgelig ikke et ukjent fenomen i Hamsuns samtid.
Gjennom å få arbeid utenfor hjemmet, tjene penger og i tillegg oppta arbeidsplasser ble kvinnenes frigjøring en trussel for mennene (Beauvoir, 2000, s. 42). Det ble derfor viktig for den mannlige eliten å sørge for at de unngikk konkurranse fra kvinnene. Tidlig 1800-tallet viser oss hvordan man gjennom lovgivning, regelverk og en mulig intendert mistolkning av vitenskapen fant belegg for å undertrykke kvinnen (Erichsen, 2017, s. 55). Dette underbygges av de filosofiske teoriene til Simone de Beauvoir som sa at «Så snart hun [kvinnen] slutter å være en parasitt, vil det systemet som er basert på hennes avhengighet rase sammen, for da er det ikke lenger behov for et mannlig mellomledd mellom henne og universet.» (Beauvoir, 2000, s. 779).
Det er også verdt å merke seg at menns angst for fremveksten av den selvstendige og moderne kvinne, førte i denne tiden med seg en del forestillinger om kvinnens egenart, som i stor grad ble knyttet opp mot biologi (Torrissen og Knutsen, 2010, s. 11) – i tråd med bl.a. Rousseau og Weininger. Kvinnen skulle være underdanig, vende blikket ned – for å vise passivitet og manglende vilje, hun skulle være blyg og kledd i hvitt – fargen som symboliserer renhet og uskyld (ibid). For borgerskapets kvinner var det tydelige forventninger fra samfunnet:
Ifølge dannelsesmanualer og etikettebøker skulle hun ikke møte fremmedes blikk, hun skulle ikke le åpenlyst på gaten og hun måtte kle seg etter bestemte regler for å unngå å deklassere seg. I selskapslivet kunne hun gjerne smile, men hun måtte ikke vise
- 26 -
tenner! Med andre ord var hennes liv fullt av forbud og reguleringer. (Torrissen og Knutsen, 2010, s. 13).
Vi ser med dette at et tydelig kvinneideal vokser frem, og det er påfallende hvordan mannssamfunnet anvender biologisk teori for å befeste sin overlegenhet.
2.3 Kvinnerollen i litteraturen
Fremveksten av et tydelig kvinneideal får konsekvenser også for litteraturen, noe vi ser blant annet gjennom hvordan flere forfattere, slik som Hamsun, bruker de kvinnelige karakterene for å fremme synet på kvinnelighet. Hvis kvinnen ikke innfrir idealet, går det henne ille – dette ser vi eksempelvis i Frøken Julie av Strindberg; et stykke som Hamsun uttrykte sin begeistring for (Andersen, 2013, s. 242).
Gjennom å ha fokusert på sine medbrødres liv og bragder når historiebøkene har blitt skrevet, må mannlige forfattere ta sin del av ansvaret for å ha usynliggjort kvinner i historien
(Erichsen, 2017, s. 50). Kanskje kan vi si det samme om forfattere av skjønnlitteraturen.
Deres fremstilling av kvinnen bar med seg et særlig ansvar, i og med at den mannlige delen av befolkningen utgjør det absolutte flertall av forfattere i samtiden som fremdeles leses i dag.
Slik kvinnen kommer til uttrykk gjennom bøkene fra tiden, er i stor grad mannens fremstilling av og syn på kvinner. At det ikke er konsensus mellom de mannlige forfatterne om hva som skal være moralen, fjerner ikke det faktum at det allikevel er menn som snakker om kvinner.
Kvinnenes egne stemmer er i liten grad dokumentert, også i skjønnlitteraturen. Og til tross for at enkelte kvinner banet seg vei, kan man hevde at ettertiden i stor grad har fjernet dem fra kjønnsdebatten – og dermed også fratatt kvinner muligheten til å definere kvinnerollen slik de opplevde den på 1800-tallet.
«Camilla Collett hevdet ofte at hun måtte kjempe fram kvinnesaken helt alene. Og om vi ser på de romanene som kom ut i de nærmeste ti-femten årene etter at hun hadde utgitt
Amtmandens Døttre i 1855, må vi langt på vei gi henne rett.» (Hareide, 1988, s. 56). Camilla Collett har unektelig spilt en rolle i den norske kvinnekampen, og i litteraturhistorien. Elias Bredsdorff omtaler Amtmandens Døtre som «den roman, der i nordisk skønlitteratur først og med mest styrke havde talt de undertrykte kvinders sag og påvist, hvordan kvindens ufrie stilling og hendes afhængighed af konventionerne kunne berøve hende hele hendes fremtidslykke» (Bredsdorff, 1973, s. 35). Da romanen ble publisert i 1855, med anonym forfatter, vakte den stor oppstandelse. Gjennom romanen rokker nemlig Collett ved noe som ble ansett som en selvfølge så stor at man så den nærmest som gitt av Gud selv, nemlig
- 27 -
fedrene og ektemennenes autoritet (Hareide, 1988, s. 55). Samtidig blir hun av ettertiden i stor grad husket for å være søsteren til dikteren Henrik Wergeland, og de fleste av oss har vel hørt den hjerteskjærende historien om hennes ulykkelige forelskelse i brorens dikterrival Johan Sebastian Welhaven. Men det er ikke bare i relasjon til mennene i sitt liv Collett bør huskes.
Hennes pionerarbeid for kvinnekampen og for kvinnene i litteraturen er av langt større interesse. I essaysamlingen Fra de stummes lejr, utgitt i 1877 analyserer Collett kvinnesynet og kvinnerollen slik den kommer til uttrykk i samtidens romaner. Denne er sammen med essaysamlingen Sidste Blade, utgitt 1873, slående eksempler på en kvinnes betraktning over
«sitt kjønns fornedrende stilling i samfunnet» (Bredsdorff, 1973, s. 35).
Den samfunnskritiske romanen som fikk sin oppblomstring fra midten av 1800-tallet, skapte også plass for kvinnelige forfattere – og lesere. Skjønnlitteraturen får etter hvert et stort borgerlig publikum med kvinner både som avsendere og mottakere. De engelske forfatterne Jane Austen, Søstrene Brontë og George Eliot – sistnevnte et pseudonym for Mary Ann Evans – er eksempler på kvinner som tok en betydningsfull plass i litteraturen. Til tross for at de først skrev anonymt eller under pseudonym åpner de kvinnelige forfatterne opp for at samfunnet også portretteres gjennom kvinnenes perspektiv. Vi skal videre se hvordan både sjangeren og kvinnens plass i denne skulle gjøre seg gjeldende også i Skandinavia.
2.3.1 Den samfunnskritiske litteraturen i Norden
I 1869 oversatte og publiserte Georg Brandes boken The Subjection of Women av John Stuart Mill – boken ble utgitt på originalspråket tidligere samme år. Brandes gjør kvinnesaken til en viktig kjerne i sin samfunnskritikk, og kritiserer særlig den dobbeltmoralen han mener
eksisterer i prostitusjonen – hvor de samme mennene som lager strenge regler knyttet til kvinnens seksualitet, er de samme som besøker de prostituerte (Sørbø, 2015, s. 119). Selv om det i mange kretser sirkulerte en oppfatning om at Georg Brandes’ «frie tanker» var synonymt med «frekke tanker» eller «fri lyst» (Bredsdorff, 1973, s. 28), er hans arbeid verdt å merke seg, med tanke på at Georg Brandes var ett av unge Hamsuns store forbilder (Øyslebø, 1964, s. 70). I tillegg var Edvard Brandes – Georgs bror – en stor pådriver for utgivelsen av Sult.
Dette illustrerer hvordan medlemmene av det lille litterære miljøet i Norge hadde relasjoner til hverandre, og var hverandre bevisst – noe som forsterker min mistanke om at den mye
omdiskuterte kvinnesaken påvirket også Hamsun.
- 28 -
Georg Brandes er for mange kjent for å ha hevdet at litteraturen skal «sette problemer under debatt» (Brandes, 1963, s. 91). Her er det verdt å skyte inn at han selv ikke var helt fornøyd med at denne formuleringen ble stående som et slags mantra over hans virke;
Hvor gidder De – for 1000 Gang – ride paa den halve Sætning at sætte Problemer under Debat, som jeg kort og knapt sagde i 1871 i en bestemt Sammenhæng, aldrig har gentaget, aldrig gjort til Doktrine, og saa lade dette være Quintessensen af mit Væsen som Kritiker? For mig har det altid været som stod jeg mellem Maniakalske, naar de begyndte med «at sætte Problemer under Debat». Meningen med Ordene var den simple, at Literaturen maa handle om Noget og at dansk Literatur i 1870 handlede om Ingenting (sitert etter Bull 1974, s. 359).
Det er allikevel ikke til å komme unna at realismen fikk sin oppblomstring i Norge i
kjølvannet av dette. Brandes hadde gått i bresjen for at samfunnsproblemer skulle kritiseres gjennom litteraturen, og med å dele sitt engasjement for kvinnesaken er det lett å forstå at samtidens forfattere ble inspirert til å skrive om kvinnens vanskelige kår i samfunnet.
Eksempler på dette finner vi i romanen Albertine av Christian Krogh som ble utgitt i 1886, og gjennom Ibsens dramatiske diktning – kanskje især Et dukkehjem fra 1879. Dette åpnet også opp for at flere kvinnelige forfattere kom på banen, og Amalie Skram viser oss hvordan også den norske kvinnen kunne forfatte samfunnskritiske romaner.
Det er viktig å understreke at kvinnelige forfattere ikke var noe nytt, da det fra midten av 1800-tallet var flere kvinnelige enn mannlige forfattere som skrev romaner (Hareide, 1988, s.
50), for eksempel Emma Hagerup, Marie Wexelsen og – den allerede nevnte – Camilla Collett. Det er allikevel nødvendig å påpeke at disse kvinnene i lang tid skrev under pseudonym eller anonymt, og at de var en del av den høytstående borgerklassen. Materiell nød og kvinnenes levevilkår i samfunnet kom derfor ikke frem gjennom denne litteraturen (Hareide, 1988, s. 50). I tillegg til dette kan man hevde at de mannlige forfatterne har hatt større gjennomslagskraft for ettertiden. Dette kan vi finne belegg for bl.a. ved å se på
litteraturen i den norske skolen. I de senere læreplanene foreligger det ingen kanon, men hvis vi tar en titt på reform ’94, kan vi tydelig se hvilke forfattere som fremheves som viktige for vår kulturarv. Der nevnes Snorres kongesoger, Petter Dass, Dorothe Engelbretsdotter, Ludvig Holberg, Johan Herman Wessel, Henrik Wergeland, Johan Sebastian Welhaven, H.C.
Andersen, Camilla Collett, Ivar Aasen, Aa. O. Vinje, Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen, Amalie Skram, August Strindberg, Sigbjørn Obstfelder, Arne Garborg og Knut Hamsun (Utdanningsdirektoratet, 1993, s. 25-26). I listen over spesielt viktige forfattere som elevene
- 29 -
bør ha lest, kan vi altså finne 15 menn og 3 kvinner. Selv om læreplanen i norsk ikke representerer en nasjonal kanon, forteller den oss noe om hvilken litteratur som fremholdes som viktig, og som elevene – og med det den norske befolkning - bør ha med seg som en del av sin kulturarv. For høyere utdanning innen nordisk litteratur, ser vi samme tendens.
Eksempelvis kan vi ta et nærmere blikk på innføringsemnet NOR1300 – Nordisk, særlig norsk, litteratur etter 1800 – ved Universitetet i Oslo. Emnet er obligatorisk for alle som studerer nordisk litteratur ved universitetet i Oslo, inkludert lektorstudenter i nordisk, og vi må derfor kunne anta at emnet vil prege fremtidige litteraturforskere, norsklærere og andre som skal jobbe med nordisk litteratur på høyt nivå. Pensumlisten for vårsemesteret 2020, som skal sørge for at studentene får en innføring i «sentrale nordiske, særlig norske, litterære tekster», består av 54 mannlige og 15 kvinnelige skjønnlitterære forfattere, hvorav fem av de kvinnelige tilhører svensk litteratur (Universitetet i Oslo, 2020). Den kjønnsmessige
skjevfordelingen i litteraturformidlingen finner altså sted både i grunnskolen og i høyere utdanning. Vi må derfor se det som en sannsynlighet at det, til tross for kvinnelige forfattere på 1800-tallet, er mennenes fremstilling av kvinnen som representeres gjennom
litteraturhistorien. Dette til tross for at den økte interessen i kvinnens posisjon i samfunnet, hennes biologi, seksualitet og psykologi, førte til at debatten om prostitusjon og moral, slik Brandes tok til orde for det i 1869 (Sørbø, 2015, s. 119), blusset opp på slutten av 1800-tallet.
2.3.2 Sedelighetsdebatten
Den såkalte sedelighetsdebatten raste i Norden i 1880-årene (Moksnes, 1984, s. 106). På den ene siden kan man sette Bjørnstjerne Bjørnson – som kastet seg inn i debatten med sitt skuespill En hanske fra 1883. Både i stykket og i offentligheten argumenterte han for et moralsk likhetskrav (Moksnes, 1984, s. 106) – altså at både menn og kvinner skulle avstå fra seksuell omgang før ekteskapet – og dette synet på seksuallivet ble omtalt som
«hanskemoralen» etter Bjørnsons stykke. På den andre siden av skalaen kan vi finne Hans Jæger og den så kalte bohembevegelsen i Norge. De gikk til angrep på ekteskapsinstitusjonen og argumenterte på sin side for fri seksuell utfoldelse, og at man ved å løsne på
seksualmoralen ville frigjøre både menn og kvinner, og dermed gjøre prostitusjon overflødig (Sørbø, 2015, s. 119).
Gjennom sedelighetsdebatten ble fokuset satt på hvor urettferdig kjønnsrollene og forventningene til de ulike kjønnene var i samtiden. Dobbeltmoralen i at kvinner kunne risikere å bli arrestert dersom de gikk ute alene på kvelden – fordi de ble ansett som lettsindige – ble tydelig dersom man så på at mennene som antastet kvinnene fikk gå i fred
- 30 -
(Erichsen, 2017, s. 111). Også i forventningen om den seksuelle erfaringen lå der en ulikestilling, ettersom det var forventet at kvinner skulle være jomfruer ved
ekteskapsinngåelse, mens det ble sett på som en selvfølge at mannen skulle være seksuelt erfaren. (Torrissen og Knutsen, 2010, s. 13). Et av samtidens tydeligste litterære eksempel på opprør mot denne forestilling var Christian Kroghs Albertine da den utkom i 1886, et heftig innlegg i sedelighetsdebatten. Boken ble først beslaglagt grunngitt i det erotiske og
seksualmoralske innholdet, men vi kan vel også tenke oss at det var flere prominente herrer som ikke ønsket at søkelyset skulle rettes mot seksualnormen i samfunnet – hvor mennene sto fritt til å forsyne seg av prostituerte, og samtidig være trygg på at deres kone var jomfru på bryllupsnatten og trofast (Fosli, 1994, s. 381).
Som vi har sett tidligere i avhandlingen var ikke Knut Hamsun en som forfektet kvinners rettigheter. I sedelighetsdebatten er det heller nærliggende å peke på hans meningsfrende Strindberg, som hevdet at kvinnebevegelsen – og den seksualmoralske debatten den tok opp – var kommet så ubeleilig som mulig, fordi den tok oppmerksomheten bort fra langt viktigere saker, som arbeiderbevegelsen (Moksnes, 1984, s. 107). Kvinners liv, seksualitet og utvikling i tråd med den moderne tanke var med andre ord ikke noe Strindberg og hans tilhengere – inkludert Knut Hamsun – anså som viktig. Hamsun var, som vi skal se, tvert imot opptatt av å få fokuset bort fra ideen om en moderne kvinne, og var en av de tydeligste stemmene i
kampen for en ny litterær retning.
2.3.3 Veien bort fra den åpenlyse samfunnskritikken
Som Britt Andersen påpeker (Andersen, 2011, s. 15) kan vi ikke bare se på Hamsuns samtid for å forstå hans litteratur, men vi må også se på Hamsuns forhold til sin egen samtid.
Gjennom hans innsats for å endre den litterære sjangeren, finner vi også hans forhold til utviklingen av det moderne samfunnet.
Realismen, med sitt ønske om å sette søkelys på samfunnsproblemer, hadde altså satt kvinnesaken på agendaen i løpet av 1800-tallet. Etter et tiår med fokus på
kjønnsproblematikk, ser man rundt 1890 en tendens bort fra dette. Flere mannlige forfattere tar nå til orde for at samfunnet har blitt for feminisert, og hevder at et likestilt samfunn både er unaturlig og farlig (Andersen, 2013, s. 242). Hamsun ser på denne tiden skuespillet Frøken Julie av Strindberg, og det er tydelig at han lar seg påvirke av dette. Han holder til og med en forsvarstale for Strindberg, der han forfekter sistnevntes kvinnesyn (ibid). Felles for denne gruppen av mannlige kunstnere er interessen for Nietzsche, tanken om at kvinnesak var
- 31 -
perversjon og ideen om at feminisering var dekadense (ibid). Det er med dette ikke vanskelig å se at Hamsun i tiden da Sult blir til, er preget av den nye tidens kvinnesyn. Med dette kan vi også lese at han ikke hadde intensjoner om å kjempe for kvinners rettigheter, og vi kan anta at kvinnene i romanen ikke har som oppgave å drive likestillingen fremover, men heller sørge for å advare om hvordan det går med mannen og samfunnet dersom kvinnen får for stor makt.
Kanskje er det Hamsuns private erfaringer som er grobunn for hans negative kvinnesyn.
Kolloen hevder at «Samtidig som han nå forsynte seg erotisk av villige og ofte gifte kvinner, begynte han å forakte deres liberale levesett. Han skrev faktisk en hel bok om hvordan den nye tidsånden, og spesielt kunstnerne, fordervet kvinnenaturen. Ny Jord.» (Kolloen, 2004, s.
15). Med dette i mente er det lett å tenke seg hvordan den unge forfatteren skrev sine egne erfaringer inn i litteraturen. At Sult – som vi har sett – i så stor grad knyttes biografisk opp mot Hamsun selv, gjør det nærliggende å lese kvinnene i romanen med dette perspektivet.
Kjærlighet, begjær og kjønnsroller får en sentral plass – og det er en tydelig maktkamp mellom kjønnene.
Dette bekreftes også dersom man legger Otto Weiningers kvinnesyn til grunn. I hans verk Kjønn og karakter fremmes et kvinnesyn som langt på vei illustrerer det tydelige skillet mellom erotikk og kjærlighet, som skal komme til uttrykk i Sult. «Han lyver eller har aldri visst hva kjærlighet er, som hevder at han fremdeles elsker den kvinnen han begjærer.»
hevder Weininger (1977, s. 126). Dette kan vi lese som beskrivende for Sultheltens forhold til Ylajali. Som vi skal se i avhandlingens del om Ylajali, fungerer hun best som en erotisk drøm, dårligere som et ekte menneske. Begjæret løsrives altså fra kjærligheten, og i begjæret er det fantasien som får råde. Det er påfallende hvordan dette er i samsvar med jeg-personens erfaringer med Ylajali, og dette understreker nok engang hvordan Hamsun og Weininger har sammenfallende oppfatninger om kvinnen – og hvordan Hamsun er med på å definere kvinnesynet og kjønnsrollene i den nye litterære strømningen.
Metoden for å nærme seg en ny litterær stil er altså for Hamsun å kritisere den rådende realismen. Han kritiserer denne for å være preget av typer istedenfor individ, og hevder at realismens litterære persongalleri er for ensformig. Han savner en dualisme og en psykologisk tilnærming til menneskene også i litteraturen. Frode Lerum Boasson peker på at det har vært en tradisjon for å lese Hamsuns kritikk av samtidslitteraturen – slik den kommer til uttrykk i foredraget «Det Ubevidste Sjæleliv» fra 1890 – som et bevis på den gryende holdningen som Hamsun skal legemliggjøre gjennom Sult (Boasson, 2016). Han hevder videre at vi heller må se denne prosessen i motsatt rekkefølge, da det er større sannsynlighet for at Hamsun skrev
- 32 -
Sult først, og dernest brukte foredragsturneen i 1891 for å rettferdiggjøre sine egne
sjangergrep (ibid). Dette impliserer at man burde se Hamsuns enorme innsats i å forfekte den nye litteraturen mer som en kalkulert handling for å skape debatt om og fokus på sitt eget verk – det man i dag ville kalt et PR-stunt – enn som et uttrykk for et genuint ønske om at den allmenne litteraturen skulle endre seg i en mer introvert og psykologisk retning. Utfra dette ligger en implikasjon om at Hamsun ikke er fremmed for å uttrykke sine holdninger i offentligheten for å få oppmerksomhet rundt sin litteratur. Kanskje kan man også snu på denne tanken; at Hamsun ikke er redd for å uttrykke sine holdninger i litteraturen for å få oppmerksomhet rundt sine offentlige standpunkt. Man kan dermed hevde at Hamsun bevisst bruker sine egne holdninger og synspunkter inn i litteraturen sin generelt, og i dette tilfellet i Sult spesielt, og at han gjennom å ta til orde for en litteratur som viser at «mennesket er liv i alle dets fasetter av kjønn, drift og begjær» (Boasson, 2016), også er med på å påvirke et samfunnssyn som beveger seg i denne retningen. Hamsun som forfatter og Hamsun som person blir uløselig sammenknyttet, og man kan hevde at dette forsterker min teori om at Hamsun har påvirket samfunnets kvinnesyn.
2.3.4 Bokens blikk på samfunnet
Vi har sett på noe av den historiske rammen bak den litteraturen som ble skrevet mot slutten av 1800-tallet, da Sult ble publisert. For en bedre drøftelse av spørsmålet om boken er preget av tiden den er skrevet i, og at ettertiden er preget av boken, skal jeg redegjøre for noen trekk ved romanen som setter oss inn i den historiske konteksten. Johan Tønnessen (2008, s. 16) hevder at det til enhver tid foreligger en usynlig kontrakt mellom forfatter og leser. Dersom forfatteren, slik Hamsun i dette tilfellet gjorde, hevder at fortellingen har rot i virkeligheten, vil leseren automatisk kreve en viss faktisitet i forholdene som beskrives. Dersom vi kan bekrefte at samfunnet og bybildet, slik det kommer til uttrykk gjennom Sult, er troverdig og rammen rundt fortellingen gir oss trygghet om en historisk korrekthet, vil jeg hevde at det er mer nærliggende at leseren også aksepterer andre aspekter av fortellingen som en sannhet – for eksempel, og essensielt for denne oppgaven, kvinnesynet.
I sin vandring gjennom Kristianias gater, møter jeg-personen på flere steder og landemerker, som for eksempel «Grand» (Hamsun, 2017, s. 200), «Slottet» (Hamsun, 2017, s. 118) og
«Jærnbanetorvet» (Hamsun, 2017, s. 88) for å nevne noen. Fremstillingen av avstand og beliggenhet i forhold til hverandre, vitner om en geografisk korrekthet. I tillegg til de
geografiske stedene, er det andre ting som maler et historisk bilde av Kristiania på 1800-tallet, som f.eks. hestedrosjene (eks. Hamsun, 2017, s. 141), gasslyktene (Hamsun, 2017, s. 28),
