- 35 -
viker fra sin rolle som idealkvinnen – setter i gang emosjonelle svingninger og et ustabilt lynne. Innledningsvis i analysen av Ylajali skal jeg hevde at jeg-personen viser behov for å kontrollere situasjoner, og vi kan med bakgrunn i dette lese at han mister fatningen når ting ikke korrelerer med den virkeligheten han forestiller seg – også når det kommer til kvinnene han møter. Jeg vil føye til at jeg leser Morburgers påstand i videst mulig forstand; det gjelder ikke bare de kvinnene jeg-personen har erotiske eller romantiske relasjoner til, men også andre kvinner som han omgås. Gjennom Kolloens redegjørelse for Hamsuns kvinneskikkelser – som vist til i del 1.4.3 – kan vi se at alle kvinnene har en rolle å innfri. Når de bryter med denne rollen, bryter de jeg-personens mulighet for kontroll, og dermed raser hele hans verden.
For å undersøke dette skal jeg redegjøre for de to kvinnene som vies mest plass i romanen, nemlig «Ylajali» og «Vertinnen» - som har helt ulike relasjoner til jeg-personen, men som allikevel vekker emosjoner og tanker i ham, men først skal jeg kaste blikk på noen av de mer flyktige møtene jeg-personen har med personer av det motsatte kjønn.
3.1 Andre kvinner som figurerer og deres betydning for denne
- 36 -
stolthet og et behov for å fremstå som en rettskaffen mann. Dette er selvsagt en gylden mulighet for oss til å avdekke noen holdninger og blikk som jeg vil hevde er i tråd med samtiden, slik jeg har pekt på tidligere i avhandlingen. På den ene siden kan vi se
menneskeliggjøringen av den prostituerte. Kanskje er dette et blikk i tråd med Hans Jæger og Kristiania-bohemens fanesak om å frigjøre kvinnen seksuelt. Jeg-personens individualisering av den prostituerte kvinnen vitner om en moderne psykologisk innsikt i at et menneske kan være både uskyldig og skyldig. At dette er et tema for slutten av 1800-tallet bevises også gjennom billedkunsten, hvor vi kan se til Edvard Munch som eksempel, med verket
«Madonna», datert 1894-1895, og gjennom den tidligere nevnte sedelighetsdebatten og gjennom litteraturen - med Christian Kroghs Albertine fra 1886 i spissen.
Allikevel er det også her nærliggende å trekke inn Otto Weininger, som Hamsun var fascinert av. Weininger forfekter ideen om at kvinnens skjønnhet og verdi kun ligger i mannens ønske om å bli en bedre utgave av seg selv. I så måte er det ikke kvinnen selv som er av betydning, men de egenskapene som mannen kan forestille seg i henne. Kvinnene i Sult kan dermed oppsummeres med to sitater fra Weiningers Kjønn og karakter: «[..] de store kunstneres madonnakult, betyr i enhver henseende en idealisering av kvinnen, som bare er mulig når man ser bort fra kvinnen selv.» (Weininger, 1977, s. 137). I dette kan vi se at mannen kun bruker kvinnen som et redskap til å se seg selv på en fordelaktig måte. Det er ikke kvinnen og hennes egenskaper i seg selv som er av betydning, men heller hvordan mannen ønsker at hun skal være. Dette underbygger oppfatningen av mannen som den aktive og handlende part, i motsetning til kvinnen som den passive part. Kvinnen blir et offer for mannens blikk på seg selv, og gjennom å internalisere dette blikket – i tråd med Mulveys teori om «The male gaze»
(Mulvey, 1999) – vil det være naturlig at også kvinnen ser seg selv kun i forlengelse av mannen. Hennes egenverdi er i så måte ikke-eksisterende.
En annen av Weiningers formuleringer som er verdt å legge merke til når man leser Sult, er om forholdet mellom mannen og den prostituerte kvinnen: «En vanlig gatepike derimot, hun virker aldri skjønn, fordi hun på forhånd er uegnet til å fremkalle en slik verdiprojeksjon fra mannens side.» (Weininger, 1977, s. 130). Denne holdningen kan langt på vei forklare det objektive og nøkterne synet jeg-personen har overfor de prostituerte. Siden de aldri kan bære den verdien han ønsker å se i seg selv, har de heller ingen verdi som kvinne. Sett i lys av dette kan man argumentere for at det ikke er de prostituertes egenverdi og individualitet Hamsun forfekter i Sult, men tvert imot deres rolle som verdiløst objekt. De kan aldri være en
forlengelse av mannen, kun en adspredelse og en måte å slukke et dyrisk begjær på. Med dette
- 37 -
i mente blir det påfallende hvordan jeg-personen objektiviserer den prostituerte gjennom å bruke hennes blikk til å se seg selv (Hamsun, 2017, s. 121). I dette blikket hviler også en forventning om kvinnen og hva hun skal finne seksuelt tiltrekkende ved en mann. Her er det viktig å minne om den tidligere redegjørelsen for at også vitenskapen gjorde sitt for å holde den kvinnelige seksualiteten undertrykket. Mytene om kvinners natur ble underbygget og utdypet av naturvitenskapene. Dr. Oscar Nissen, en i samtiden svært anerkjent og respektert lege, hevdet i 1888 at bare ti prosent av norske kvinner hadde kjønnsdrift. Han brukte også sin posisjon og sitt yrke til å hevde at kvinnekampen var «nonsens» (Moksnes, 1984, s. 99).
Uansett hvordan man konkluderer med at jeg-personen fremstiller den prostituerte, er det – som vi har sett – et faktum at prostitusjon er et tema for samtiden, og at Hamsun her viser at også han lar seg påvirke av sentrale debatter i samfunnet.
3.1.2 Den lytefulle kvinnen
En annen kvinne som vi får et kort møte med i Sult, er pølsekona som jeg-personen hevder gjør et motbydelig inntrykk på ham; «den lange, gule Tand saa ud som en liden Finger, der sto opp fra Kæven, og hendes Blik var endu fuldt af Pølse, da hun vendte det mot mig. Jeg tabte med en Gang Appetiten og følte Kvalme.» (Hamsun, 2017, s. 11). Vi ser at konen vekker en stor motvilje i protagonisten. Hennes mangler blir understreket, gjennom den ene tannen som lyser mot ham, og hennes blikk fylt av pølse står i stor kontrast til jeg-personens sultfølelse.
Uavhengig av kjønn kan man kanskje lese denne scenen som jeg-personens desperate forsøk på å distansere seg fra disse fattige gatemenneskene, som han selv er på vei til å bli en del av.
Kanskje er det selvforakten som kommer snikende. Jeg vil allikevel hevde at det ikke er tilfeldig at det er en lytefull kvinne som blir offer for denne motviljen: pølsekonen er jeg-personens rake motsetning i egne øyne; den imøtekommende kvinnen som lar sine mangler stråle for hele offentligheten kontrasterer den sultne, ensomme mannen som gjør alt i sin makt for å skjule sine svakheter. Dette kan vi se i lys av Ingar Sletten Kolloens teori om at
kvinnelige karakterer med fysiske mangler kan lenkes til Hamsuns yngste søster, som han hadde et vanskelig forhold til (Kolloen, 2004, s. 11). At pølsekonen smiler og på den måten forsøker å innynde seg hos andre mennesker er med på å forsterke denne koblingen.
Pølsekonen blir en påminnelse om den lytefulle kvinnen som foretrekkes av andre fremfor den friske mannen. I jeg-personens blikk på pølsekonen kan vi derfor lese frustrasjonen over at selv noen så langt nede på rangstigen i samfunnet tilsynelatende ser ut til å ha det bedre enn ham.
- 38 -
3.1.3 Den underdanige kvinnen
En kvinne som skaper den helt motsatte følelsen i protagonisten er kvinnen han passerer i trappen hos pantelåneren (Hamsun, 2017, s. 22). Sett i samme lys som pølsekonen ser vi hvordan denne kvinnen gir jeg-personen en sårt etterlengtet bekreftelse på at han er av viktighet. Hun viker for ham i trappen – altså kjenner hun sin plass. Hans første instinkt er å kjenne etter i lommene om han har penger å gi henne. Når han ikke finner noe, vender han blikket ned og passerer henne skamfullt. Vi kan med dette se hvordan jeg-personens godvilje vekkes av en underdanig kvinne – og hvordan økonomi, kjønn og makt er tett forbundet med hverandre i protagonistens øyne.
3.1.4 Den spottende kvinnen
Gjennom romanen møter vi enkelte kvinner som hever seg over jeg-personen, og som tydelig viser at de anser ham som ubetydelig. Vi kan eksempelvis se kvinnen som protagonisten kjøper ost og brød fra. Han har bare en halvkrone, og hun spør med en ironisk undertone om han skal ha «Ost og Brød for altsammen» (Hamsun, 2017, s.15).
For å kunne redegjøre mer inngående for disse kvinnene har jeg valgt meg ut en representant for disse, som vi skal se nærmere på, nemlig tjenestepiken i vertshuset der jeg-personen bor i siste del av romanen. Hun er nemlig stadig rundt ham og gjør narr av ham foran de andre.
Hun spør hånlig om han har spist middag på slottet, hun ler av ham når han snubler i trappen eller river hull i frakken sin på en spiker. Hun stjeler papirene hans og leser de opp foran de andre, mens hun ler og gjør narr av ham; «Endog denne Tjenestepige, en liden brunøjet Gadetøs med Pandehaar og aldeles fladt Bryst, gjorde Nar af mig om Aftenen» (Hamsun, 2017, 200). Som vi skal se senere i delen om Vertinnen, er utseendet tydelig knyttet opp til personlige egenskaper. Tjenestepiken har lite flatterende trekk i jeg-personens øyne, og han anvender disse for å male et bilde av tjenestepiken som han hevder innehar en åpenlys ondskap (Hamsun, 2017, s. 201). Dette korrelerer godt med Kolloens teori om at kvinnene i Hamsuns oppvekst spiller inn i hans kvinnelige karakterer. Den onde husholdersken fra barndommen (Kolloen, 2004, s. 11) gjenspeiles i tjenestepiken, og de fysiske skavankene og det lite tiltalende utseende kan tydelig gjenkjennes i hans forhold til sine yngre søstre (ibid).
Ironisk nok, stikk i strid med Hamsuns kampsak om å få «flere individuelle Tilfælder i Bøgerne, og disse forsaavidt kanske mere svarende til det Sindsliv, som modne Mennesker i Nutiden lever.» (Hamsun, 1994, s. 17) kan vi se at han ikke reflekterer over disse kvinnenes behov for å posisjonere seg og vise overlegenhet. Han tar ikke med i beregningen at vi i disse
- 39 -
kvinnene, og episodene, kan lese et behov for selvmarkering – noe Sulthelten burde være den første til å kunne relatere seg til – all den tid disse kvinnene er vant til å være langt nede på samfunnets sosiale rangstige. Her hadde Hamsun hatt en gylden mulighet til å adressere hvordan enkeltindividet streber etter betydning i den store sammenhengen, og hvordan vi som mennesker bruker hverandre for å oppnå en følelse av viktighet og makt. Hvordan disse kvinnene på den ene siden, slik jeg-personen opplever dem, er overlegne og spottende, men at deres sosiale og økonomiske stilling tilsier at de nok er mer vant til å være på mottakersiden av denne spotten og overlegenheten. Istedenfor å male et bilde av et sammensatt individ, nøyer Hamsun seg med å fremstille en karakter; den spottende, overlegne kvinnen som ikke kjenner sin plass i kjønnshierarkiet. Hun blir nok et skrekkeksempel på hvordan det går dersom kvinner får for stor makt, og for stort spillerom.