2.3 Kvinnerollen i litteraturen
2.3.4 Bokens blikk på samfunnet
Vi har sett på noe av den historiske rammen bak den litteraturen som ble skrevet mot slutten av 1800-tallet, da Sult ble publisert. For en bedre drøftelse av spørsmålet om boken er preget av tiden den er skrevet i, og at ettertiden er preget av boken, skal jeg redegjøre for noen trekk ved romanen som setter oss inn i den historiske konteksten. Johan Tønnessen (2008, s. 16) hevder at det til enhver tid foreligger en usynlig kontrakt mellom forfatter og leser. Dersom forfatteren, slik Hamsun i dette tilfellet gjorde, hevder at fortellingen har rot i virkeligheten, vil leseren automatisk kreve en viss faktisitet i forholdene som beskrives. Dersom vi kan bekrefte at samfunnet og bybildet, slik det kommer til uttrykk gjennom Sult, er troverdig og rammen rundt fortellingen gir oss trygghet om en historisk korrekthet, vil jeg hevde at det er mer nærliggende at leseren også aksepterer andre aspekter av fortellingen som en sannhet – for eksempel, og essensielt for denne oppgaven, kvinnesynet.
I sin vandring gjennom Kristianias gater, møter jeg-personen på flere steder og landemerker, som for eksempel «Grand» (Hamsun, 2017, s. 200), «Slottet» (Hamsun, 2017, s. 118) og
«Jærnbanetorvet» (Hamsun, 2017, s. 88) for å nevne noen. Fremstillingen av avstand og beliggenhet i forhold til hverandre, vitner om en geografisk korrekthet. I tillegg til de
geografiske stedene, er det andre ting som maler et historisk bilde av Kristiania på 1800-tallet, som f.eks. hestedrosjene (eks. Hamsun, 2017, s. 141), gasslyktene (Hamsun, 2017, s. 28),
- 33 -
kakekonene (Hamsun, 2017, s. 88), politikonstablene som patruljerer gatene (Hamsun, 2017, s. 94) og «Morgenbladet» (Hamsun, 2017, s. 7). Det er med andre ord flere eksempler på at jeg-personen viser til steder og et bysamfunn som er lett å knytte til Kristiania på 1800-tallet, noe som følger opp naturalistenes virkelighetsnærhet til byen, så som Garborgs
Bondestudentar fra 1883, Skrams Constance Ring fra 1885 eller Kroghs Albertine fra 1886.
Her er det verdt å påpeke at Sult fortolkes av mange som en tidlig-modernistisk roman, der virkeligheten er blitt utydelig og der storbyen virker fremmedgjørende, og både geografiske og mentale steder er i et slags grenseland (Kittang, 1984, s. 25). Samtidig er det flere konkrete ting å ta tak i, som forsterker sannhetskontrakten med leseren, som for eksempel på side 181 (Hamsun, 2017), hvor vi kan lese at «og jeg opholdt mig stadigt nede i Vaterland». Dette stedet dukker opp gjentatte ganger, og jeg-personen som bor på dette stedet en periode av romanen, beskriver også beliggenheten (Hamsun, 2017, s. 254). Et lite dypdykk hos
byantikvaren forteller oss at Tomtegata 11 på Vaterland var stedet Knut Hamsun selv holdt til den første gangen han bodde i Oslo (Byantikvaren, 2019), noe som vi absolutt kan si er med på å forsterke for leseren at romanen har en viss rot i virkeligheten. At Hamsun, som tidligere nevnt, selv aldri kalte Sult for en roman, forsterker også denne virkelighetsfølelsen.
Dette synet på Sult har vært forsket en del på, og jeg tilbyr lite nytt i så henseende. Jeg kan for eksempel vise til Olaf Øyslebø som i Hamsun gjennom stilen. En studie i kunstnerisk
utvikling fra 1964 kan fortelle oss at «I ``Sult´´ kan vi plukke ut en lang rekke episoder og fakta som vi fra privatbrev og andre kilder beviselig vet var hentet fra Hamsuns liv.»
(Øyslebø, 1964, s. 127). Det må derfor poengteres at det ikke er i denne avhandlingens natur å skulle begi seg ut på en forskning fra denne vinkelen. Når jeg allikevel har implementert trekk ved romanen som gjør at leseren kan forstå den som et selvbiografisk verk, handler dette om implikasjonene dette gir for kvinnesynet og kvinnerollene; når leseren kan oppleve romanen som så virkelighetsnær og i tråd med en historisk korrekthet, burde det være større grunn til å anta at også kvinnesynet og kjønnsrollene som kommer til uttrykk gjennom romanen er lettere å akseptere som faktisiteter. Som Tønnessens argument om kontrakten mellom forfatter og leser viser oss, lar vi elementer som dette påvirke vår oppfatning av teksten. Vi kan derfor legge til grunn at leseren oppfatter skildringene og hendelsene i romanen som plausible, og dermed også fremstillingen av kvinnene.
- 34 -
3 Kvinnene i romanen
Den mannlige hovedpersonens søken etter omsorg, melk, mat og tilknytning oppfylles ikke, han avvises av en kald by med kalde kvinner. Dermed blir mannen fremstilt som et offer for moderniteten og for kvinnene. (Andersen, 2013, s. 242).
Det kan hevdes at Hamsun har skapt noen av våre mest kjente kvinneskikkelser i litteraturen, som Victoria fra Victoria, Edvarda fra Pan, Inger fra Markens Grøde og, ikke minst, Ylajali fra Sult. Gjennom oppgaven har jeg vist hvordan han har blitt lest og beundret av kvinner, som for eksempel Hulda Garborg, men også hvordan han i noen grad har blitt kritisert fordi han fremstiller kvinnene slik mennene ser dem, og kanskje også vil ha dem – som hos Britt Andersen og Monika Zagar. Gjennom denne delen av oppgaven skal jeg forsøke å vise hvordan kvinnene i Sult kan analyseres med bakgrunn i kjønnsteori og feministisk nærlesing, med hovedfokus på kvinnerollen som en samfunnskonstruksjon.
Som tidligere nevnt er Sult en svært introvert og personorientert roman, som i all hovedsak dreier seg rundt jeg-personen. Det er allikevel ikke til å unngå å legge merke til kvinnene som tar del i hovedpersonens liv, selv om vi møter dem gjennom mannens blikk. Handlingen ses gjennom jeg-personen, og det er derfor viktig å påpeke at vi har med en høyst upålitelig forteller å gjøre. Jeg-personen opplever, som tidligere nevnt, enorme emosjonelle svingninger, og hans sult og isolasjon gjør at vi kan tenke oss at hans virkelighetsbilde er noe annerledes enn mange andres. Kvinnene i romanen blir dermed også offer for disse svingningene. Vi som lesere må derfor huske på at vi alltid er prisgitt jeg-personens dagsform og lynne. Hans
fremstilling av kvinnene er ikke mer pålitelig enn hans fremstilling av virkeligheten, og vi skal se hvordan disse følger hans indre sjeleliv.
Samtidig vil jeg trekke inn en påstand gjort av Carl Morburger, hvor han hevder at Hamsuns skikkelser ofte har et tydelig bilde på hvilke behov de har, og hva som skal til for å dekke disse behovene. Karakterene blir hos de kvinnene som innfrir flest mulig av kriteriene, helt til en annen dukker opp som innfrir et eller flere av de andre kriteriene (Morburger, 1910, s. 93).
Dette fordrer at Hamsuns hovedpersoner, tross innfall og emosjonelle svingninger, har en bestemt idé om hvordan en kvinne burde være. At en kvinne ikke innfrir disse ideene vil følgelig skape friksjon i deres relasjon, og føre til at jeg-personen agerer. Vi må selvsagt ha i mente at han er preget av emosjonelle svingninger og at vi er prisgitt hans dagsform, men det endrer allikevel ikke det faktum at han har en iboende forståelse og oppfatning av hvordan en kvinne skal være. Sett i lys av dette kan man hevde at bruddene med disse ideene – at kvinnen
- 35 -
viker fra sin rolle som idealkvinnen – setter i gang emosjonelle svingninger og et ustabilt lynne. Innledningsvis i analysen av Ylajali skal jeg hevde at jeg-personen viser behov for å kontrollere situasjoner, og vi kan med bakgrunn i dette lese at han mister fatningen når ting ikke korrelerer med den virkeligheten han forestiller seg – også når det kommer til kvinnene han møter. Jeg vil føye til at jeg leser Morburgers påstand i videst mulig forstand; det gjelder ikke bare de kvinnene jeg-personen har erotiske eller romantiske relasjoner til, men også andre kvinner som han omgås. Gjennom Kolloens redegjørelse for Hamsuns kvinneskikkelser – som vist til i del 1.4.3 – kan vi se at alle kvinnene har en rolle å innfri. Når de bryter med denne rollen, bryter de jeg-personens mulighet for kontroll, og dermed raser hele hans verden.
For å undersøke dette skal jeg redegjøre for de to kvinnene som vies mest plass i romanen, nemlig «Ylajali» og «Vertinnen» - som har helt ulike relasjoner til jeg-personen, men som allikevel vekker emosjoner og tanker i ham, men først skal jeg kaste blikk på noen av de mer flyktige møtene jeg-personen har med personer av det motsatte kjønn.