Den fryktinngytende, kraftige og nådeløse morsskikkelsen – her representert ved vertinnen som driver vertshuset hvor jeg-personen oppholder seg i siste del av romanen – står i stor kontrast til den vakre, uskyldsrene, unge og barmfagre piken som Ylajali i stor grad kan sies å representere. Trekkene til vertinnen er nesten som en karikatur på den fryktelige kvinnen, noe som kanskje kan ses som ironisk i og med at Hamsun selv hevdet at vi må bort fra de enkle og naive typene, og heller søke litteratur som kan vise oss individene (Hamsun, 1994, s.17). Når denne kvinnen allikevel får slike typete trekk, med sin store mage og hissige temperament, må vi altså tenke at hun spiller en slags rolle i romanen. Gjennom bildet Hamsun maler av denne kvinnen er hennes egenskaper og væremåte uløselig knyttet opp mot hennes utseende: «Da jeg endelig begav mig ud i Forstuen, forat gaa tilsengs, kom Madamen efter mig, standsed paa Dørstokken og sagde højt, mens hendes store, frugtsommelige Mave strutted ud imod mig:
«Men det er sidste Nat, De ligger her, saa De ved om det.» «Ja, ja!» svared jeg.» (Hamsun, 2017, s. 205)
Vertinnen representerer en handlekraftig kvinne, som egenhendig holder familiens økonomi gående, og som har kontroll både på egen familie og på bedriften. Det kommer tydelig frem at hun har en matriarkalsk rolle i familien: «Saaledes sad denne Mand Dag efter Dag og spilled Kort med hvemsomhelst, som kom ind til ham, spilled om ingenting, blot forat fordrive Tiden og have noget mellem Hænderne imens. Han foretog sig ellers intet, rørte sig netop saa meget
- 52 -
som hans lade Lemmer gad, mens Konen traved op og ned i Trapperne, var om sig på alle Kanter og havde Omsorg for at faa Gæster til Huset.» (Hamsun, 2017, s.191). Det kommer også tydelig frem at hun er en dugelig forretningskvinne som har gjort gode avtaler i byen for å sørge for gjester til vertshuset (ibid). «Har min Kone sagd det?» spør mannen i huset når jeg-personen kommer for å sove inne hos familien (Hamsun, 2017, s. 191), og aksepterer det som skjer med bakgrunn i at vertinnen i huset har bestemt det. Vi møter altså en ganske driftig skikkelse, som tar tak og forsørger seg og sine. Kanskje skal leseren tenke at mannen har resignert og blitt kuet av den store, handlekraftige kvinnen, og at han dermed er dømt til et liv som ubetydelig og stakkarslig. Det er en mulig tolkning, men det frister å også føye til at det ikke er umulig at hun har sett det nødvendig å ta tak om situasjonen nettopp fordi mannen i utgangspunktet har vært så bedagelig. Dette får vi ingen svar på, og det blir opp til leseren – og kanskje tiden den leses i – å finne et tilfredsstillende svar på dette. Allikevel er det
påfallende i tråd med tidens oppfatning av at den handlekraftige kvinnen er en konkurrent for mannen, slik jeg redegjorde for i del 1 av oppgaven, og at hun gjennom å få plass i
arbeidslivet frarøver mannen denne plassen. Hun kan i så måte symbolisere konsekvensen for mennene dersom kvinnen får en jevnbyrdig plass med ham i samfunnet. Kanskje kan vi se Vertinnen som et eksempel til skrekk og advarsel.
Samtidig finner fortelleren en måte å objektivisere Vertinnen på og gjøre henne til offer for mannens blikk – bokstavelig talt. Og i dette oppstår også svært interessante refleksjoner hos jeg-personen. På side 208 til 210 i romanen (Hamsun, 2017) oppstår det nemlig en spesiell situasjon. Jeg-personen møter verten i huset mens han står og kikker gjennom et nøkkelhull.
Verten ler stille, så kroppen rister, og ber jeg-personen om å komme og se. Når jeg-personen titter i nøkkelhullet ser han til sin forferdelse at Vertinnen har sex med en gjest inne i
familiens leilighet. Hennes lamme far sitter i stolen ved siden av og har blikket festet på dem.
Dette er tilsynelatende svært festlig for hennes ektemann, og han ler mens han påpeker hvordan «Gammeln» sitter og ser på (Hamsun, 2017, s. 209). Og i denne situasjonen vil jeg hevde at vi er vitne til noe svært interessant. Jeg-personen opplever nemlig et stort ubehag ved situasjonen: «Dette Syn havde ubarmhjærtigen bragt Uorden i mine Tanker og vendt op og ned paa min rige Stemning» (ibid). Hendelsen rokker altså ved noe i ham, og han grunner selv over dette. Konklusjonen hans blir allikevel at «Naar Manden selv fandt sig i det, ja, endog havde sin store Fornøjelse af det, saa var der ingen Grund for mig at tage mig det nær.» (ibid).
Han trøster seg også med at den gamle mannen snart er død, ja – kanskje han allerede er det, og tenker at, til tross for at han syns det er ubehagelig, så er det ikke hans sak. Vi ser at han
- 53 -
altså gjør seg samvittighetsfulle tanker når det kommer til de to mennene som ser på kvinnen, men kvinnen selv vier han ingen tanke. Det fornedrende ved å bli iakttatt gjennom
nøkkelhullet, det hånende blikket, samvittighetsnaget over å trampe inn på en persons private sfære på den måten – alt dette glimrer med sitt fravær. Kvinnen trer igjen frem som et objekt.
Selv i en situasjon hvor hun så tydelig er en aktiv part, blir hun degradert utelukkende til en passiv part. Det er gjennom mannens blikk vi ser henne, det er gjennom mannens tanker vi får tilgang til situasjonen, og gjennom mannens refleksjoner møter vi mannens empati for
mannen.
Nok engang står Vertinnen frem som et skrekkeksempel. Dersom du som kvinne oppfører deg som et subjekt, som en handlende og aktiv part, vil du miste heder, ære og, ikke minst,
mannens kjærlighet. Sett i lys av samfunnets kjønnsroller, var dette kanskje noe av det verste du kunne frarøve en kvinne.
Gjennom jeg-personen får vi absolutt se Vertinnens nådeløse sider og hennes narsissisme, men i tråd med Hamsuns streben etter å vise oss individene i sine karakterer, får vi også innblikk i noen moderlige og gode sider ved Vertinnen: «Hun havde ovenikøbet givet mig Mad nu og da; endog igaaraftes, da jeg havde opirret hende, havde hun budt mig to
Smørogbrød, af Godhed havde hun budt mig dem, fordi hun vidste, at jeg trængte til dem.»
(Hamsun, 2017, s. 215). Dette kan man selvsagt se på som et empatisk karaktertrekk, hvor Vertinnen viser en mykere side av seg selv og har tydelig sympati for jeg-personen. Samtidig kan dette få et litt annet preg, sett med kjønnsteoretiske briller. Simone de Beauvoir (2000, s.
607) hevder at kvinnen er henrykt i situasjoner hvor hun kan føle seg nødvendig. At mannen trenger henne er således en måte å rettferdiggjøre sin eksistens på. Hun lever i forhold til den andre, og det er hans behov som burde komme først. Kvinnen må sette seg selv og sine emosjoner og behov til side for å behage mannen – for å gjøre det «rette». Og det som videre er interessant å merke seg er at det er når kvinnen går med på disse premissene, når hun setter seg selv i andre rekke og selvoppofrende vier sin oppmerksomhet og omsorg til mannen, det er først da vi som lesere får muligheten til å oppfatte henne som et godt menneske – en god kvinne. Jeg-personens blikk er fiksert på Vertinnens evne til å vise moderlig omsorg og en akseptabel kvinnelighet, i tråd med samtidens syn på kvinnerollen. Dette er også i tråd med Hamsuns eget kvinnesyn slik jeg redegjorde for det i del 1.3 av denne avhandlingen. Vi kan se hvordan han forherliger morsrollen, og konsekvent forteller leserne at kvinnens natur ligger i å føde barn. Gjennom Vertinnen finner vi også dette synspunktet i og med at hun kun
oppfattes som empatisk og god i de situasjonene hvor hennes moderlighet kommer til syne.
- 54 -
Ved å tydelig demonstrere hvordan den «riktige» kvinneligheten er positivt for Vertinnen, og hvordan den moderne og selvstendige kvinneligheten er ødeleggende for henne, viser Hamsun leseren hvordan en kvinne best bør handle for å ha et godt liv.
For å oppsummere Vertinnens plass i Sult kan vi si at hun fungerer som en slags målestokk på det gode og det dårlige i kvinnekampen. Hun illustrerer ulykken ved en for frigjort kvinne, som har kontroll over økonomien – og dermed også over mannen selv, da disse later til å være uløselig knyttet sammen, og som tar en aktiv og handlende rolle i fortellingen – og i sitt eget liv. Vi ser hvordan hennes ytre attributter er med på å sette henne i et dårlig lys, som for eksempel når jeg-personen blir rasende «paa denne tykke, opsvulmede Kone, der fulgte mig i Hælene» (Hamsun, 2017, s. 212), og hvordan hun i tråd med Simone de Beauvoirs
argumentasjoner om viktigheten av kvinnens ytre, er uløselig knyttet til sitt utseende. Vi har sett hvordan Vertinnen fremstilles som et komplekst individ, med flere sider og egenskaper, men til syvende og sist har vi også sett hvordan disse egenskapene kan knyttes til samtidens kvinnesaksdebatt og synet på det kvinnelige. I lys av dette fremstår Vertinnen som en advarsel og et blikk på hvor galt det kan gå dersom kvinnen får for mye plass og makt.
Kanskje kan blikket på Vertinnen best oppsummeres gjennom påstanden til Hamsunsenteret:
«Den ideelle kvinneskikkelsen innenfor Hamsuns forfatterskap er den selvoppofrende kvinnen, som underordner seg mannen, er mor og sentrum i familien.» (Hamsunsenteret, 2017).
4 Konklusjon
Gjennom avhandlingen har jeg undersøkt og drøftet hvordan sosiale konvensjoner,
kjønnsroller og forfatterens kvinnesyn i årene rundt tilblivelsen av Sult kan ha vært med på å forme kvinneskikkelsene i romanen. Jeg har anvendt kjønnsteori og feministisk nærlesing i en analyse av kvinnene for å undersøke og drøfte avhandlingens problemstilling.
Med Simone de Beauvoir og feministisk ideologi forankret jeg synet om et dualistisk motsetningspar hvor mannen var det aktive, observerende subjekt i kontrast til kvinnen som det passive, observerte objekt. Dette har jeg vist at vi kan finne hos Hamsun hvor
fremstillingen av kvinnene følger en tydelig formel; de litterære kvinnefigurene får i oppdrag å representere hvor godt det går en kvinne som lever i pakt med sin «kvinnelighet» - slik Hamsun definerte den, og likeledes hvor ille det går for den selvstendige kvinnen som tar rollen som en aktiv, handlende part. Til tross for Hamsuns selverklærte fokus på «det
- 55 -
ubevidste sjæleliv» kan vi konkludere med at det litterære kvinnegalleriet i stor grad baserer seg på typer og stereotypier.
Ylajali og Vertinnen har fått det meste av fokuset i avhandlingens analyse av
kvinneskikkelsene, og jeg har demonstrert hvordan de – til tross for å være ytterst ulike – symboliserer samfunnets forventninger til kvinnen som den underlegne, passive part. Der Ylajali har fått rollen som den mystiske fantasifiguren, som hun i virkeligheten ikke kan oppfylle, har Vertinnen stått som en lys, levende – men skrekkelig – kvinneskikkelse, som truer mannens selvsagte plass på toppen av kjønnshierarkiet. Gjennom kjønnsteori og
feministisk nærlesing har jeg forsøkt å utfordre dette synet på de to kvinnene, og rettet blikket mot samfunnsstrukturene som ligger til grunn for at Ylajali og Vertinnen agerer som de gjør.
Gjennom dette arbeidet vil jeg hevde at de to kvinnene har endret form, og begge blitt noe mer mangefasettert i sitt uttrykk. Selv om tradisjonen har vært å lese Ylajali enten som en mystisk fantasifigur, eller som en borgerfrøken på jakt etter en bohemsk fantasi, har jeg gjennom avhandlingen drøftet dette nådeløse synet på henne, og konkluderer med at hun hverken er mystisk eller enkel – hun er et handlende, agerende, levende subjekt, som er fanget i et passivt, samfunnskontrollert objekt. Undersøkelsene har også vist at vi kan
menneskeliggjøre og individualisere Vertinnen, ved å forklare henne i lys av samfunnet og kvinnesynet hun er en del av. Gjennom dette blir det tydelig at også hun er et handlende, aktivt subjekt som er offer for den systematiske objektiviseringen av kvinnen – slik den kommer til uttrykk i romanen. Når hun ikke passer inn i kvinneidealet, blir hun gjort til et skrekkeksempel til advarsel for alle kvinner som leker med tanken om å fri seg fra sin plass i samfunnets selvpålagte kjønnsroller.
Jeg har drøftet hvordan ettertidens syn på romanen som et selvbiografisk verk kan ha vært med på å forme vårt kvinnesyn, og har vist at Hamsuns påvirkningskraft som forfatter har vært stor. Både fordi han så tydelig har influert andre forfattere, men også fordi hans litteratur lever i beste velgående også i vår egen samtid. Hans reaksjonære kvinnesyn forkledd i
lovnaden om å utforske et ubevisst, mannlig sjeleliv, er desto vanskeligere å avdekke – fordi det tar utgangspunkt i det personlige og abstrakte. Innledningsvis nevnte jeg at jeg ble frarådet å bruke Sult som utgangspunkt for en kjønnsteoretisk og feministisk lesning, fordi den er i så stor grad preget av nettopp jeg-personens subjektive virkelighetsoppfatning. Dette forteller oss også noe om hvordan vi ser det personlige og private som en kontrast til
samfunnskonstruksjoner – selv om det siste unektelig er med på å forme det første. Det har derfor vært sentralt for avhandlingen å avdekke hvordan samfunnets forventninger til kvinner
- 56 -
i aller høyeste grad kan leses i Sult, og demonstrere at et tydelig motsetningspar mellom mannen og kvinnen kommer til uttrykk også i et introvert, personorientert verk. Dette anser jeg som spesielt viktig fordi vi her ser hvordan vi blir påvirket av kjønnsstrukturer og
underliggende syn på kvinner forkledt som en personlig virkelighetsoppfatning. Vi har sett at mannen i stor grad har fått være bærer av den personlige virkelighetsoppfatningen gjennom historien, og da er det kanskje ikke rart at vi etter hvert har akseptert mannens kvinnesyn som det normative.
Sett i lys av avhandlingens problemstilling kan vi altså konkludere med at de kvinnelige karakterene i Sult fremstilles gjennom mannens blikk, og er i stor grad preget av å være typer – ikke individer. Kvinnene er tydelig formet av samtidens kvinnesyn, og også i stor grad forfatterens – som bruker de litterære kvinneskikkelsene for å forfekte sine teorier om hvordan den moderne kvinne vil ha en negativ effekt på samfunnet og enkeltmenneskene.
Hamsun har vært en faktor for utviklingen av kvinnesynet gjennom de siste 120 årene – både med tanke på at han har inspirert utallige forfattere, men også fordi han fremdeles leses i dag.
Skal vi kunne bryte med forestillingen om at kvinnen er et passivt objekt mot mannens aktive subjekt, er det viktig å avdekke hvordan kvinnene kommer til uttrykk gjennom noen av de mest anerkjente litterære verkene. Denne avhandlingen har vært et bidrag i dette arbeidet. Mitt håp er at videre Hamsunforskning i større grad kan ta utgangspunkt i kvinnene selv, og i mindre grad basere seg på hvilken rolle de spiller for de mannlige hovedaktørene. Der mener jeg nemlig arbeidet ligger for å kunne fri kvinnen fra rollen som det passive objekt, og se henne i lys av den hun er; et handlende, aktivt subjekt.
- 57 -
Kilder
Ambjörnsson, Ronny. (1999). Ellen Keys idéer om individ och kvinnlig särart. I: Birgit Gerhardsson (Red.). Ellen Key 1849-1999. En minnesbok. Ellen Key-sällskapet og Forlaget Futurum.
Andersen, Britt. (2011). Ubehaget ved det moderne. Kjønn og biopolitikk i Hamsuns kulturkritiske romaner. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag.
Andersen, Britt. (2013). «Sårbar og stridbar. Den mannlige outsideren i Knut Hamsuns litterære gjennombrudd». I Anne Birgitte Rønning og Geir Uvsløkk (Red.),
Kjønnsforhandlinger. Studier i kunst, film og litteratur. Oslo: Pax Forlag AS.
Baumgartner, Walter. (1997). Den modernistiske Hamsun. Medrivende og frastøtende.
Gyldendal Forlag.
Beauvoir, Simone de. (2000). Det annet kjønn. Pax forlag AS.
Beyer, Harald. (1958). Nietzsche og Norden. Bergen: A.S John Griegs Boktrykkeri.
Bull, Francis. (1974). Georg Brandes’ betydning for norsk litteratur. I: Ørjan Lindberger (Red.). Nordisk tidsskrift för vetenskap, konst och industri. Häfte 6. Stockholm: Letterstedtska Föreningen.
Boasson, Frode Lerum. (2016) «Reaksjoner radikalisme. Hamuns vitalistiske poetikk».
Nordlit.
Brandes, Georg. (1963). Essays. Udvalg og forord ved Verner Svendsen. Gyldendals Uglebøger.
Bredsdorff, Elias. (1973). Den store nordiske krig om seksualmoralen. En dokumentarisk fremstilling af sædelighedsdebatten i nordisk litteratur i 1880’erne. Gyldendal Norsk Forlag.
Byantikvaren. (2019, 1. november). Vaterland-Tomtegata. Hentet fra https://byantikvaren.no/2019/11/01/vaterland-tomtegata/
Dahl, Willy. (1968). Perspektiver. Essays om norske klassikere. Bergen: J.W. Eides Forlag AS.
Darwin, Charles. (1874). Menneskets afstamning og parringsvalget. Oversat af J.P. Jacobsen.
Første bind. København: Den Gyldendalske Boghandel.
Dingstad, Ståle. (2003). Hamsuns strategier. Realisme, humor og kynisme. Gyldendal Norsk
- 58 - Forlag AS.
Erichsen, Bodil Christine. (2017). Norske kvinners liv og kamp bind 1. Res Publica.
Fosli, Halvor. (1994). Kristianiabohemen: byen, miljøet, menneska. Oslo: Det Norske Samlaget.
Førde, Kristin Engh. (2009. 12. juni). Det litterære kjønnsklisteret. Forsking.no. Hentet fra
https://forskning.no/kunst-og-litteratur-kjonn-og-samfunn/det-litteraere-kjonnsklisteret/917250
Grouix, Pierre. (2004). “Women at a crossroad. A few aspects of feminine characters in Knut Hamsun’s novels”. I Even Arntzen (Red.), Hamsuns kvinner: 8 foredrag fra Hamsun-dagene på Hamarøy 2004. Hamarøy: Hamsun-Selskapet.
Hamsun, Knut. (1889). Fra det moderne Amerikas Aandsliv. København: P.G. Philipsens Forlag.
Hamsun, Knut. (1994). Fra det Ubevidste Sjæleliv. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.
Hamsun, Knut. (2017). Sult i original tekstversjon fra 1890. Gyldendal Norsk Forlag.
Hamsunsenteret. (2017, 27. april). Kvinneskikkelser. Hentet fra
https://hamsunsenteret.no/no/knut-hamsun/nokkelord-om-hamsun/kvinneskikkelser Hareide, Jorunn. (1988). «Den norske romanen vokser fram». I Irene Engelstad, Jorunn Hareide, Irene Iversen, Torill Steinfeld og Janneken Øverland (Red.), Norsk
kvinnelitteraturhistorie Bind 1 1600-1900. Oslo: Pax Forlag AS.
Høyum, Nina Frang. (2017, 25. april). Hamsuns liv og forfatterskap. Hentet fra https://hamsunsenteret.no/no/knut-hamsun/artikler-om-hamsun/?Article=43
Kittang, Atle. (1984). Luft, vind, ingenting. Hamsuns desillusjonsromanar frå Sult til Ringen sluttet. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS.
Kolloen, Ingar Sletten. (2004). «Hamsuns kvinner». I Even Arntzen (Red.), Hamsuns kvinner:
8 foredrag fra Hamsun-dagene på Hamarøy 2004. Hamarøy: Hamsun-Selskapet.
Langås, Unni. (2004). Kroppens betydning i norsk litteratur 1800-1900. Fagbokforlaget.
Larsen, Lars Frode. (2001). Radikaleren. Oslo: Schibsted Forlag.
- 59 -
Riishede, Karen. (1995). «Drømmen om kærligheden - kvindebilledet hos Knut Hamsun». I Nils M. Knutsen (Red.), Hamsun i Tromsø. 11 foredrag fra Hamsunkonferansen i Tromsø 1995. Hamsun-Selskapet.
Rosef, Thea og Espen Alnes. (2019, 15. oktober). Pharrell Williams flau over “Blurred Lines”. Nrk.no. Hentet fra https://www.nrk.no/kultur/pharrell-williams-flau-over-_blurred-lines_-1.14742802
Marstrander, Jan. (1959). Det ensomme menneske i Knut Hamsuns diktning. Det Norske Studentersamfunds Kulturutvalg.
Moksnes, Aslaug. (1984). Likestilling eller særstilling? Norsk kvinnesaksforening 1884-1913.
Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.
Morburger, Carl. (1910). Knut Hamsun. En studie. Kristiania og København Gyldendalske Boghandel Nordisk Forlag.
Mulvey, Laura. (1999 [1975]) “Visual Pleasure and Narrative Cinema.” Film Theory and Criticism: Introductory Readings. Red. Leo Braudy og Marshall Cohen. New York: Oxford UP.
Nag, Martin. (1998). Geniet Knut Hamsun – en norsk Dostojevskij. Oslo: Solum Forlag.
Nettum, Rolf Nyboe. (1970). Konflikt og visjon: Hovedtemaer i Knut Hamsuns forfatterskap 1890-1912. Oslo: Gyldendal Forlag.
Owesen, Ingeborg W. (2007). «Nietzsches utidsmessige feminisme». I: Ingebjørg Seip (Red.).
Norsk filosofisk tidsskrift. nr 4, 2007 årgang 42. Oslo: Universitetsforlaget.
Oxfeldt, Elisabeth. (2010). «Vesten og ‘resten’ i Hamsuns forfatterskab – fra I Æventyrland til Landstrykere». I: Even Arntzen (Red.). Uro. Knut Hamsun og det rastløse menneske. 9 foredrag fra Hamsun-dagene på Hamarøy 2009. Hamarøy: Hamsun-Selskapet.
Rottem, Øystein. (2003). Vårt København. Norske forfattere i kongens by. Oslo: Forlaget Press.
Rousseau, Jean-Jacques. (2010). Emile – eller om oppdragelse. Vidarforlaget AS.
Said, Edward W. (1978). Orientalism. London: Routledge & Kegan Paul Ltd.
Sveen, Heidi Helene. (2016, 6. august). Dommen som ryster Norge. Dagbladet. Hentet fra https://www.dagbladet.no/kultur/dommen-som-ryster-norge/60360199