Litteraturhistoriens oppfatning av Ylajali

Ser vi på litteraturhistoriens ulike oppfatninger av Ylajali, kan vi kanskje kaste lys over denne forførerscenen, og over måten vi som lesere har blitt påvirket til å se Ylajali. Det er noen tolkninger av Ylajali som går igjen i forskningslitteraturen; Hun er drømmen som ikke kan innfris av virkeligheten (Marstrander, 1959, s. 55), hun er mystisk og gåtefull – blant annet rotfestet i hennes «persisk fjerne og gåtefulle navn» (Nag, 1998, s. 66), hun er ikke gåtefull og mystisk, men heller «et høyst ordinært og alminnelig menneske, en liten borgerdatter med en viss lyst på livet og en hang til å leke med det interessante og spennende.» (Dahl, 1968, s. 68), hun er prinsessen som blir til gatepike (Marstrander, 1959, s. 11), hun er inventar i det

- 44 -

«mysteriøse» byrommet som protagonisten sliter med å finne tilhørighet i (Østerud, 2001, s.

115), hun er en vanlig, ung kvinne på jakt etter noen som kan fylle hennes bohemfantasi (Kittang, 1984, s. 61) – det siste er også Baumgartner enig i, og legger til at Sulthelten er

«Ylajalis offer» (Baumgartner, 1997, s. 50).

Det er selvsagt flere teorier som kunne fått plass her, men det som uansett er påfallende er hvordan Ylajali fremstilles som et objekt. Hun er en passiv part som omtales i mindre

flatterende vendinger. Vi kan blant annet se hvordan Dahl karakteriserer henne som en «liten borgerdatter» og hvordan hun konsekvent får rollen som den andre. Hun leses, slik som i romanen, gjennom jeg-personens blikk; Gjennom mannens blikk. Det som er påfallende med disse oppfatningene av Ylajali, er at de alle kommer fra mannlige forskere. I mitt arbeid med å lese hvordan Ylajali har blitt tolket gjennom tidene, bet jeg meg merke i at det var tre verk som skilte seg ut med tanke på fremstillingen av Ylajali og hennes forhold til jeg-personen.

Teoriene presentert overfor problematiseres nemlig – separat og uten tilknytning til hverandre – av Karen Riishede, Unni Langås og Britt Andersen. Karen Riishede hevder at Ylajali er en muse for den lidende kunstneren og en fantasifigur for en mann som drives av drømmen om kjærlighet, men Riishede peker samtidig på at vi som lesere ikke får tilgang til Ylajalis tanker (Riishede, 1995, s. 121), og er med dette med på å forme vår forståelse av hvem sitt blikk vi hele tiden opplever Ylajali gjennom. Dette kan hjelpe oss til å se Ylajali mer som et subjekt.

Også Unni Langås forsøker å avmystifisere Ylajali. Hun viser til begge karakterenes ambivalens, og knytter økonomi og seksualitet tettere sammen (Langås, 2004, 179). Med dette viser hun hvordan Ylajali er et offer for et samfunn hvor mannens pengeøkonomi er hans sterkeste forhandlingskort, og kvinnens er kroppen (ibid) – hun er dermed inne på samfunnsstrukturer og kjønnsroller som en grunnleggende årsak til at jeg-personen og Ylajali handler som de gjør. Den som allikevel går lengst i å bryte ned synet på Ylajali som et

mystisk objekt er Britt Andersen. Hun avromantiserer jeg-personen, og fremstiller Ylajalis reaksjoner som normale heller enn ondsinnede; «Uten rollespillet blir han sett så ynkelig som han er, men da er perspektivet som er lagt på beretningen, slik at det vekker leserens sympati for mannen.» (Andersen, 2013, s. 240).

Det som er felles for disse tre tolkningene er at de flytter fokuset bort fra jeg-personen og over på Ylajali, og peker på at dersom man alltid tar jeg-personens blikk som utgangspunkt vil man som leser aldri helt forstå Ylajali. Som Britt Andersen skriver: «Siden det er han som innehar synsvinkelen, og som har fortellerens sympati, fremstår han likevel som klart mer

menneskelig enn kvinnen.» (Andersen, 2013, s. 242).

- 45 -

Dersom man forsøker å se samfunnet, situasjonen og jeg-personen gjennom Ylajalis blikk, vil hun ganske sikkert fremstå annerledes enn dersom man ser det hovedsakelig gjennom jeg-personen. Det er selvsagt verdt å nevne at det som også er felles for disse tre tolkningene er at de presenteres av kvinnelige forskere. Kanskje ser vi en tendens til at det kvinnelige

forskerblikket er med på å åpne for de litterære kvinnekarakterenes blikk.

Peer E. Sørensen plasserer seg på mange måter midt imellom de to ulike retningene jeg har vist til nå – hvor vi ser at de mannlige forskerne har fokusert på det mannlige blikket og tatt utgangspunkt i jeg-personens virkelighetsoppfatning, og de kvinnelige tenderer til å se situasjonen gjennom Ylajalis øyne – i den grad dette lar seg gjøre. Han sier seg nemlig enig med bl.a. Kittang og Baumgartner i deres teori om at Ylajali forsøker å oppfylle en

bohemfantasi, men samtidig forsøker han å peke på deres relasjon til hverandre på et mer likeverdig plan; «Her møder vi to forførere, der forfører hindanden, ved at glide ind i deres egne egocentriske og klichéfyldte universer.» (Sørensen, 2015, s. 105). Selv om vi ikke får et nært innblikk eller forklaring på Ylajali og hennes grunnlag for å agere som hun gjør, legger han til grunn at de begge er aktive subjekter, som har samme – men separate – prosjekt, nemlig å oppfylle sine egne erotiske fantasier. Ylajali stiger her frem som en handlende part, og ikke kun som en brikke i et puslespill hvor målet er å forstå jeg-personen. Det er

interessant å se at Sørensen knytter Ylajalis bohemfantasi videre til forholdet med «Hertugen»

i slutten av romanen, og hevder at jeg-personen blir vitne til at Ylajali har fått oppfylt sin erotiske fantasi, og at noen andre har tatt plassen som egentlig var tiltenkt ham (Sørensen, 2015, s. 106). Dette bidrar til å flytte blikket over på Ylajali selv, og åpner for at vi kan se nærmere på hvordan hun kan fortelle oss noe om samtidens kvinnesyn, kvinnerolle og hvordan dette kommer til uttrykk i romanen.

For selv om vi har sett eksempler på at forskere viser til at Ylajali er en aktiv part, at hun selv ønsker å oppfylle noen erotiske fantasier og at hun kanskje ikke er så mystisk som mange har hevdet, er det noe jeg savner. Vi kan nemlig peke på at noe er som det er, men det som hadde vært interessant å se nærmere på er hvorfor noe er som det er. Til og med jeg-personen er inne på dette; «Hvorfor kunde hun ikke lige saa godt sige klart og tydeligt, at jeg skulde gaa min Vej» (Hamsun, 2017, s 173). Ja, hvorfor kan hun ikke det? Hvorfor søker Ylajali denne bohemfantasien, og hvorfor kan hun ikke bare oppfylle den åpenhjertig, hvorfor må hun underkommunisere ønskene sine, og hvorfor må hun fylle rollen som et passivt objekt? Med å forstå hvilke rammer Ylajali har til å handle og leve i, kan vi kanskje lettere forstå hvorfor hun oppfører seg som hun gjør. Dette er interessant fordi det da åpner for at Ylajali kan være

- 46 -

et eksempel på hvordan kvinnene i samtiden opplevde samfunnets normer og forventninger til sitt kjønn. Selv om vi har sett at Hamsun høyst sannsynlig har tenkt på henne som et eksempel til skrekk og advarsel, i og med at hun faller i Sultheltens blikk og at den gjengse

oppfatningen er at hun ender opp som gatepike, kan hun ved bruk av kjønnsteori og feministisk nærlesning kanskje heller bli et eksempel som kritiserer kvinnens manglende frihet og valgmuligheter – stikk i strid med Hamsuns intensjoner, slik de er redegjort for i denne avhandlingen.