Kompensasjon for lang saksbehandlingstid i
straffesaker
En fremstilling og vurdering av reglene om kompensasjon for lang
saksbehandlingstid etter Grunnloven § 95, EMK art. 6 nr.1 og straffeloven
§ 78.
Kandidatnummer: 558 Leveringsfrist: 25.april 2017 Antall ord: 17686
i Innholdsfortegnelse
1 INNLEDNING ... 1
1.1 Presentasjon av tema ... 1
1.2 Hensyn bak og behovet for regelen ... 2
1.3 Metode ... 3
2 RETTSKILDENE ... 3
2.1 Grunnloven § 95 ... 3
2.2 EMK art. 6 nr. 1 og art. 13 ... 4
2.3 Straffeloven § 78 ... 5
2.4 Andre rettskilder ... 6
3 STRAFFUTMÅLING OG FORMILDENDE OMSTENDIGHETER ... 6
3.1 Nærmere om straffutmålingen ... 6
3.1.1 Kort om straffutmåling og reaksjonsfastsettelsen ... 6
3.1.2 Forskjellen betinget/ubetinget fengsel ... 6
3.1.3 De ulike formildende omstendigheter og forholdet mellom dem ... 7
3.2 Momentene som skal vurderes i forhold til lang saksbehandlingstid ... 7
3.2.1 Lovbruddets art og normal saksbehandlingstid ... 7
3.2.2 Konkrete omstendigheter i den enkelte sak ... 8
3.2.3 Om lovbryter kan lastes ... 8
4 HVA ER LANG SAKSBEHANDLINGSTID ... 9
4.1 Hva er normal saksbehandlingstid for en straffesak? ... 9
4.2 Liggetid og total saksbehandlingstid ... 10
4.2.1 Liggetid ... 10
4.2.2 Total saksbehandlingstid ... 11
4.3 Komparativt: Hva er lang saksbehandlingstid i andre land og i EMD? ... 13
4.3.1 Dansk rettspraksis ... 13
4.3.2 Svensk rettspraksis ... 15
4.3.3 EMD-praksis ... 16
5 HVORDAN KOMPENSERES DET FOR LANG SAKSBEHANDLINGSTID? ... 18
5.1 Kompensasjon etter norsk rettspraksis ... 18
5.1.1 HR-2016-225-S ... 18
5.1.2 HR-2017-553-A ... 19
5.2 Kompensasjon etter EMK-brudd ... 20
ii
5.2.1 Nok å konstatere brudd og tillegge bruddet vekt ... 20
5.2.2 Eksempel fra EMD-praksis ... 21
5.3 Kompensasjon i andre land ... 22
5.3.1 Dansk rettspraksis ... 22
5.3.2 Svensk rettspraksis ... 22
6 GJENNOMGANG AV UTVALGTE SAKER ... 23
6.1 Statistikk ... 23
6.1.1 Metode ... 23
6.1.2 Om tallmaterialet ... 24
6.1.3 Statistikk for ulike sakstyper ... 25
6.1.4 Nærmere om årsakene til lang saksbehandlingstid ... 29
6.2 Rettens vurderinger ... 33
6.2.1 Vurderinger retten skal foreta seg ... 33
6.2.2 Hvilke vurderinger lagmannsrettene gjør ... 34
6.2.3 Hvorfor vurderingene er viktige ... 39
7 HAR DEN TOTALE SAKSBEHANDLINGSTIDEN BLITT KORTERE? ... 39
7.1 Statistikk fra politiet ... 40
7.2 Statistikk fra domstolene ... 41
7.3 Vurdering ... 41
8 MULIGE UHELDIGE KONSEKVENSER AV REGELEN ... 41
8.1 Allmennpreventive virkninger ... 41
8.2 Mulighet for misbruk av regelen ... 42
9 ALTERNATIVE LØSNINGER FOR Å IVARETA RETTEN TIL Å FÅ SAKEN BEHANDLET INNEN RIMELIG TID ... 43
9.1 Preventive bestemmelser for å ekspedere saksbehandlingstiden ... 43
9.2 Absolutte frister for politiets saksbehandlingstid ... 45
9.3 Økt bemanning i politiet og i domstolene ... 45
9.4 Andre typer kompensasjon enn i utmålt straff ... 46
10 AVSLUTTENDE BEMERKNINGER ... 46
KILDEHENVISNINGER ... 48
1 1 Innledning
1.1 Presentasjon av tema
Denne masteroppgaven omhandler temaet kompensasjon for lang saksbehandlingstid i straffe- saker. Det jeg ønsker å belyse er i hvilket omfang det gis kompensasjon, og hvordan domstol- ene i praksis kompenserer for lang saksbehandlingstid. For å drøfte disse spørsmålene, har jeg først sett på hvordan rettstilstanden er. Deretter har jeg sett på hvordan rettsreglene anvendes i praksis.
Effektivitet i straffesaksbehandlingen har vært et ideal så lenge strafferettsinstituttet har eksis- tert. Cesare Beccaria, en italiensk jurist skrev i 1764: «Jo, hurtigere straffen er, og jo nærmere den ligger den begåtte forbrytelse, desto mer rettferdig og nyttig vil den være».1 Det følger av lang straffutmålingspraksis at lengden på saksbehandlingstiden skal tillegges vekt i straffut- målingen.2 Reglene vi har i dag, er i stor grad blitt utviklet gjennom praksis. Vi har dommer som fastslår og gir kompensasjon for lang saksbehandlingstid tilbake på 90-tallet. I disse dommene vektlegger domstolene de samme hensyn man i dag legger vekt på.3 Det er først etter Europas menneskerettighetskonvensjon (EMK) ble inkorporert, at man fikk en lovfesting av regelen om kompensasjon for lang saksbehandlingstid. Senere har regelen blitt lovfestet i Straffeloven av 2005 og i Grunnloven etter grunnlovsendringen i 2015.
I nyhetsbildet forekommer stadig saker med overskrifter som «politiets somling ga luksus- svindlere strafferabatt».4 Straffutmåling generelt engasjerer allmennheten. Samfunnet er opp- tatt av at en person som har begått et lovbrudd skal få en rettferdig straff. Gjengjeldelses- og soningsforestillinger spiller en betydelig rolle blant folk flest. Det henger sammen med den trang mennesker har til å gjengjelde ondt med ondt.5 I flere av sakene oppleves det i strid med den allmenne rettsfølelse, at en person som har begått et lovbrudd, og som har blitt funnet skyldig, skal få reduksjon i straffen på grunn av at behandlingen av saken har tatt for lang tid.
Samtidig innebærer tiden en siktet må vente på å få saken avgjort, en belastning lovlydige mennesker vanskelig kan sette seg inn i. Tiden det tar å behandle straffesaken medfører at tiltalte må sette livet på vent. Når ventetiden blir unødvendig lang, kan det for den siktede føles som en tilleggsstraff, som hverken er lovfestet eller tilsiktet fra lovgivers side. Kompen-
1 Beccaria (1998) s.88
2 HR-2016-225-S (27)
3 Se f.eks. Rt. 1992 s.813
4 NTB (2014)
5 Andenæs (2004) s. 67
2
sasjonen for lang saksbehandlingstid skal overfor den tiltalte veie opp for denne belastningen.
Regelen er samtidig et incitament for påtalemyndigheten, politiet og domstolene til en mer effektiv saksbehandling.
1.2 Hensyn bak og behovet for regelen
Lang saksbehandlingstid er en svakhet for ethvert organ, men særlig for forvaltningsorganer som virker direkte overfor mennesker. Rettssikkerheten og rettferdighetstanken som straffe- retten bygger på, forutsetter at saksbehandlingen er effektiv, både for å sikre forutberegnelig- het og for å unngå overgrep. En av de klassiske definisjonene av begrepet straff; «straff er et onde som staten tilføyer en lovovertreder på grunn av lovovertredelsen i den hensikt at han skal føle det som et onde»6, forutsetter at det er en årsakssammenheng mellom lovovertredel- sen og straffen. Dersom tiden mellom den straffbare handlingen og avgjørelsen blir for lang, vil årsakssammenhengen bli mindre synlig, både for den siktede og for allmennheten. Indivi- dualprevensjonen og allmennprevensjonen som i norsk rett blir ansett som formål med straf- fen, blir også svekket ved at det går lang tid mellom lovovertredelsen og straffegjennomfø- ringen. Behovet for straff avtar med tiden siden lovbruddet ble begått. De samme hensynene som begrunner foreldelsesinstituttet begrunner også regelen om kompensasjon for lang saks- behandlingstid.
Når en straffesak kommer opp for domsbehandling like etter at den straffbare handlingen er begått har man vitner, fornærmede og tiltalte som i større grad husker handlingen. Riksadvo- katen formulerer det: «Rask saksbehandlingstid bidrar også gjennomgående til bedre bevis- messig kvalitet».7 Det sikrer rettsikkerhet, ettersom en godt opplyst sak gir et bedre grunnlag for en riktig avgjørelse. Samtidig får både tiltalte og fornærmede saken avgjort og kan gå vi- dere.
Det er essensielt at straffesaker som blir avgjort er riktige. Straffeprosessen bygger på det ma- terielle sannhetsprinsippet, som innebærer at formålet med saksbehandlingen er å komme frem til sannheten om de faktiske forhold av betydning for saken.8 Prinsippet gir uttrykk for en streng bevisbyrde, som igjen forutsetter en systematisk og grundig etterforskning. Etter- forskningen har de siste tiårene forandret seg fundamentalt. Man har i dag flere tidkrevende etterforskningsmetoder. Metodene stiller også strengere krav til nøyaktighet enn tidligere.
Som eksempel kan DNA-analyser nevnes. Det medfører at det i dag er et mer omfattende sys-
6 Andenæs og Fliflet (2006) s. 416
7 Riksadvokaten (2008)
8 Eskeland (2015 ) s. 514
3
tem som settes i verk i det en kriminell handling har blitt begått enn det var tidligere, noe som fører til at saksbehandlingen blir lengre.
På tross av denne utviklingen kan det virke som at det blir stilt strengere krav til påtalemyn- dighetene og domstolene. De må sørge for at straffesaker blir behandlet uten urimelig lang saksbehandlingstid. I tilfeller hvor det kravet ikke har blitt oppfylt, skal den tiltalte kompense- res for den lange saksbehandlingstiden.
1.3 Metode
Oppgaven behandler kompensasjon for lang saksbehandlingstid i straffesaker. EMK art. 6 nr.
19 og Grunnloven § 9510 får imidlertid anvendelse både for sivile saker, hvor staten er part (det gjelder særlig forvaltningssaker) og for straffesaker. Jeg har valgt å avgrense mot sivile saker, dels på grunn av oppgavens omfang, og dels fordi saksbehandlingen i sivile saker i stor grad styres av partene selv, noe som medfører at regelen sjelden får anvendelse i sivile saker.
Temaet i denne oppgaven er praktisk, og jeg har derfor valgt å fokusere på praksis også i opp- gaven. For å forstå omfanget og hvordan regelen fungerer, er rettspraksis den sentrale rettskil- den for denne oppgaven. Det foreligger en del rettspraksis hvor det er gitt kompensasjon for lang saksbehandlingstid. Den største andelen er avgjort av lagmannsretten og tingretten. Ting- rettspraksis er ikke fullstendig på lovdata, og derfor vanskelig tilgjengelig. Jeg vil dermed fokusere på lagmannsrettens praksis.
For å kunne si noe om praksisen i norsk rett har jeg valgt å se på lagmannsrettens avgjørelser i 2016. Ved å sammenstille disse får man inntrykk av et større bilde enn hva som fremkommer ved undersøkelse av enkeltsaker. Jeg vil fortløpende vise til materialet jeg har samlet inn, det- te ligger som vedlegg til oppgaven.
2 Rettskildene 2.1 Grunnloven § 95
Grunnloven fikk i 2014 et nytt kapittel om menneskerettigheter. Formålet ved grunnlovfes- tingen av de sentrale menneskerettighetene var ikke å endre det materielle innhold i dagens rettstilstand. Formålet var å tydeliggjøre de viktigste bestemmelsene som er kjerneverdiene i
9 Menneskerettsloven art. 6 nr. 1.
10 Grunnloven § 95
4
det norske samfunn, og samtidig gi disse bestemmelsene bedre vern.11 Av Grl. § 95 fremgår det at enhver har rett til å få sin sak avgjort av en domstol innen rimelig tid. Dette er en presi- sering av ett av de sentrale kravene til en rettferdig rettergang i EMK art. 6 nr. 1.
Bestemmelsen i Grl. § 95 er i Høyesteretts praksis blitt tolket konformt med EMK art. 6 nr. 1, og fanger dermed ikke opp andre tilfeller enn der det er EMK brudd. Som eksempel kan Rt.
2015 s. 1103 (16) illustrere hvordan Høyesterett etter grunnlovsendringen konstaterer brudd. I dommen uttales det: «Dette er usedvanlig lang tid. Med mindre tidsforbruket kan forklares med saklige og nødvendige hensyn, vil det måtte anses som brudd på kravet om dom innen rimelig tid i Grunnloven § 95 jf. EMK artikkel 6 nr. 1».
2.2 EMK art. 6 nr. 1 og art. 13
EMK art. 6 nr. 1 fastslår retten til en rettferdig rettergang. «Reasonable time» svarer til rime- lig tid etter den norske oversettelsen.
«Art 6. Right to a fair trial
1. In the determination of his civil rights and obligations or of any criminal charge against him, everyone is entitled to a fair and public hearing within a reasonable time by an inde- pendent and impartial tribunal established by law [...]».
Artikkel 13 gir rett til en «effective remedy» foran en nasjonal autoritet dersom det blir kon- statert brudd på bestemmelser i konvensjonen. I dette ligger at dersom saksbehandlingstiden er lengre enn hva som anses som rimelig tid skal den siktede ha en effektiv prøvingsrett. I norsk rett ivaretar domstolene prøvingsretten når de vurderer spørsmålet om lang saksbehand- lingstid og kompenserer for den lange tiden når det er brudd på EMK art. 6 nr. 1.
EMDs juridiske direktorat har utarbeidet retningslinjer for EMK art. 6 nr. 112. Disse er ikke bindende for EMD. Retningslinjene beskriver gjennom praksis EMDs tolkning av bestemmel- sen. Det fremgår av retningslinjene at rimeligheten av saksbehandlingstiden skal bestemmes etter en helhetsvurdering av omstendighetene i saken.13 Videre legges det vekt på at effektiv saksbehandling ikke skal gå på bekostning av de generelle prinsippene for saksbehandling-
11 Dok. 16. (2011-2012) s. 48.
12 Guide on the article 6 of the European Convention on Human Rights
13 Guide on the article 6 of the European Convention on Human Rights s. 34 avsn. 189.
5
en.14 Kompleksiteten av saken, tiltaltes atferd, påtalemyndighet og domstolenes handlemåte skal tas i betraktning ved vurderingen om saksbehandlingstiden har vært rimelig.
2.3 Straffeloven § 78
I straffeloven av 2005 ble det inntatt en egen paragraf som lister opp de viktigste formildende omstendighetene ved straffutmålingen. Tidligere hadde flere av disse ikke vært lovfestet i straffeloven.
Ǥ 78. Formildende omstendigheter15
Ved straffutmålingen skal det i formildende retning især tas i betraktning at: […] e) Det har gått lang tid siden lovbruddet, eller saksbehandlingen har tatt lengre tid enn rimelig ut fra lovbruddets art, uten at lovbryteren kan lastes for dette»
Det er viktig å merke seg at bestemmelsen i den nye straffeloven er formulert noe annerledes enn bestemmelsen i EMK. Bokstav e oppstiller to alternative formildende omstendigheter relatert til tid. Første alternativ får anvendelse når det har gått lang tid siden lovbruddet. Det andre alternativet får anvendelse når saksbehandlingen har tatt lenger tid enn rimelig ut fra lovbruddets art, uten at tiltalte kan lastes for det. Hvor saksbehandlingstiden har gått utover rimelig tid, er det naturlig at også tidsforløpet fra når lovbruddet fant sted er langt. Men be- stemmelsen kan tenkes anvendt i saker hvor fornærmede først etter flere år anmelder et for- hold, men som påtalemyndighet og domstol behandler på normal tid. En slik adgang gir ikke bestemmelsen i EMK eller Grunnloven. Oppgaven her fokuserer på lang saksbehandlingstid, som ofte konsumerer tilfellene hvor det har gått lang tid siden lovbruddet. Saker hvor det kun har gått lang tid siden lovbruddet fant sted, vil ikke bli omtalt i denne oppgaven, da det i disse tilfellene ikke er saksbehandlingstiden det kompenseres for.
I forarbeidene til straffeloven av 2005, angis vurderingstema for § 78 bokstav e.16 Det sentrale i forarbeidene er at det i vurderingen av hva som er lang saksbehandlingstid skal tas utgangs- punkt i lovbruddets art, hva som er normal saksbehandlingstid for den typen lovbrudd og de konkrete omstendighetene i saken. Forarbeidene forklarer også sammenhengen mellom den nye bestemmelsen og den allerede eksisterende bestemmelsen i EMK art. 6 nr. 1 og art. 13.
Det fremgår av forarbeidene at det er tilstrekkelig «remedy» etter art. 13 at den lange saksbe- handlingstiden blir hensyntatt i straffutmålingen, og at bestemmelsen ikke må forstås som at straffesaken må avvises. Videre vises det til rettspraksis. Forarbeidenes formulering og hen-
14 Guide on the article 6 of the European Convention on Human Rights s. 34 avsn. 190.
15 Straffeloven 2005 § 78
16 Ot.prp.nr.8 (2007-2008)
6
visning til Høyesterettspraksis antyder at den nye bestemmelsen er en kodifisering av praksis.
Ettersom straffutmålingen er elastisk i Norge, er det ikke nødvendig for Høyesterett å ta stil- ling til om kravet etter EMK art. 6 nr. 1 er oppfylt. Det er tilstrekkelig at tidsmomentet blir tillagt vekt.17
2.4 Andre rettskilder
Den mest sentrale rettskilden på området er rettspraksis, fra EMD, Høyesterett og lagmanns- rettene. Høyesterett har behandlet flere prinsipielle saker om kompensasjon for lang saksbe- handlingstid. I lagmannsrettene blir en stor andel av sakene hvor det kompenseres, avgjort med henvisning til høyesterettsdommene. Jeg vil i oppgaven gjennomgå en god del rettsprak- sis, derfor sier jeg ikke mer om rettspraksis innledningsvis.
3 Straffutmåling og formildende omstendigheter 3.1 Nærmere om straffutmålingen
3.1.1 Kort om straffutmåling og reaksjonsfastsettelsen
Domstolen har valgfrihet når det gjelder straffutmålingen, men de må likevel dømme straff innenfor strafferammen. Høyesteretts praksis i sammenlignbare saker er den viktigste rettskil- den for å fastsette reaksjonen i den enkelte sak.18 Deretter tillegges ulike hensyn vekt i formil- dende og/eller i skjerpende retning.
Det kan idømmes betinget/ubetinget fengsel, forvaring, rettighetstap, bøter og samfunnsstraff.
Straffeloven inneholder flere bestemmelser som regulerer kombinasjonen av reaksjoner. For denne fremstillingens formål er det viktigste at fengselsstraff kan kombineres med samfunns- straff, bot og rettighetstap jf. strl. 2005 § 32. Det er også adgang til å idømme betinget og ube- tinget fengsel i kombinasjon.
3.1.2 Forskjellen betinget/ubetinget fengsel
Domstolene må forholde seg til straffartene som fremgår av straffebudet. Når den eneste straffarten er fengselsstraff, må domstolene idømme fengsel. Domstolen har valget mellom å idømme betinget eller ubetinget fengsel. Hvis det idømmes både betinget og ubetinget fengsel
17 Matningsdal (2015) § 34
18 Eskeland (2015) s. 456
7
i samme sak, kalles det for deldom. Betinget fengsel innebærer at en dom på fengselsstraff ikke skal sones med mindre vilkårene som er fastsatt i dommen brytes og det blir truffet be- stemmelse om soning.19 Slik sett er betinget fengsel en mildere reaksjon enn ubetinget feng- sel. Betinget fengsel settes med en prøvetid som løper fra domstidspunktet jf. strl. 2005 § 34.
Det innebærer for tilfellene med deldom at prøvetiden løper samtidig som man soner den ube- tingede fengselsstraffen.
Domstolene har ikke begrensninger i når de kan idømme betinget fengsel, men forarbeidene til straffeloven av 1902 forutsatte at det ikke skal idømmes betinget fengsel for lenger enn ett år. Det finnes likevel flere tilfeller hvor domstolene har idømt betinget fengsel som overstiger ett år.20 Høyesterett har i flere dommer uttalt at brudd på retten til en rettferdig rettergang in- nen rimelig tid etter Grl. § 95 jf. EMK art. 6 nr. 1 ikke nødvendigvis må repareres ved at det gis fradrag i totalstraffen. Det kan også kompenseres ved at en del av fengselsstraffen gjøres betinget. Som eksempel kan nevnes dommen inntatt i Rt. 2015 s. 1165.
3.1.3 De ulike formildende omstendigheter og forholdet mellom dem
Straffeloven av 2005 har i § 78 listet opp de viktigste formildende omstendighetene som skal tas i betraktning ved straffutmålingen. At lovbryteren har gitt en uforbeholden tilståelse eller bidratt til å oppklare andre straffbare handlinger, at lovbryter var under 18 år på gjerningstids- punktet og at saken har hatt for lang saksbehandlingstid, er omstendighetene som blir tillagt vekt i flest saker. Flere formildende omstendigheter kan bli tillagt vekt i en og samme sak.
Domstolen kan etter eget skjønn velge hvilken vekt den enkelte omstendighet skal tillegges.
3.2 Momentene som skal vurderes i forhold til lang saksbehandlingstid 3.2.1 Lovbruddets art og normal saksbehandlingstid
Det fremgår både av strl. 2005 § 78 bokstav e, og av forarbeidene at lovbruddets art og den normale saksbehandlingstiden for den typen lovbrudd skal tillegges vekt.21 Med lovbruddets art menes om det for eksempel er en sak om besittelse av narkotika eller familievold.
Høyesterett har i flere saker uttalt at tidsmomentet generelt tillegges mindre vekt ved alvorlige lovovertredelser.22 Men selv innenfor de alvorlige straffesakene er det variasjoner i forhold til hvilken vekt tidsmomentet tillegges.
19 Eskeland (2015) s. 383
20 Eskeland (2015) s. 383
21 Ot.prp.nr.8 (2007-2008) kap 12.1
8
Lovbruddets art sees i sammenheng med den normale saksbehandlingstiden. Med normal saksbehandlingstid menes ikke en standard for hvert straffebud. Det er tatt høyde for at omfat- tende sakskomplekser har lengre saksbehandlingstid enn saker hvor det ikke er behov for sær- lig etterforskning.
3.2.2 Konkrete omstendigheter i den enkelte sak
Selv om lovbruddets art tilsier en kort saksbehandling, slik som for eksempel en tilsynelaten- de enkel tyverisak. Så kan det være konkrete omstendigheter i den enkelte sak som tilsier at en lang saksbehandlingstid ikke er urimelig.
Når konkrete omstendigheter i den enkelte sak skal vurderes, sikter man blant annet til sakens kompleksitet. I dette ligger at en sak som bevismessig er omfattende og krever flere etterfors- kingsskritt, vil ha lengre saksbehandlingstid enn enklere saker. I likhet med lovbruddets art og normal saksbehandlingstid, blir også de konkrete omstendighetene vurdert først når saken blir behandlet i retten. På det stadiet er det klart hvilke etterforskingsskritt som er tatt, hvilke bevis som er innhentet og domstolen kan vurdere kompleksiteten i forhold til nødvendigheten av etterforskningen.
Det er flere omstendigheter som kan gjøre saken mer kompleks. En omstendighet er at det er mange involverte parter i saken. I saker med flere tiltalte kreves det ofte en bredere etter- forskning enn når det er en tiltalt. Det samme gjelder saker hvor det er flere fornærmede eller mange vitner. Når tiltalte ikke erkjenner forholdene i tiltalen kreves det tilsvarende en mer omfattende etterforskning og bevisførsel. I en sak som gjaldt tre overlagte drap, med flere tiltalte og etterforskning i utlandet23kom lagmannsretten til at selv om saksbehandlingen had- de vært lang (3 ½ år), representerte den ikke brudd på EMK art. 6 nr. 1. Tidsmomentet ble heller ikke tillagt vekt som formildende omstendighet. Retten begrunnet det med at etter- forskningen og iretteføringen hadde vært komplisert bla. med etterforskning i utlandet.
3.2.3 Om lovbryter kan lastes
Det er i strl. 2005 § 78 bokstav e tatt forbehold om at lang saksbehandlingstid ikke skal tas i betraktning i formildende retning, dersom lovbryter selv kan lastes for dette. Det beror ifølge forarbeidene på en konkret vurdering: «Det bør særlig være relevant om siktedes atferd er
22 Rt. 2015 s.401 (20) jf. Rt 2014 s.145
23 LB-2016-7485
9
motivert av ønsket om å unndra seg eller vanskeliggjøre straffeforfølgningen».24 I praksis har siktedes opptreden blitt tillagt vekt hvor han har forårsaket at etterforskning og iretteføringen har blitt forsinket. Det er særlig tilfelle når siktede drar til utlandet etter han har blitt siktet og politiet ikke får gjennomført nødvendige etterforskingsskritt som følge av unndragelsen. Sita- tet kan imidlertid virke som at bestemmelsen også omfatter tilfeller hvor siktede kan klandres for at det tok lang tid før forholdet blir oppdaget. På grunn av selvinkrimineringsvernet kan dette imidlertid ikke tillegges vekt.25 At saken drar ut i tid på grunn av siktedes egne hand- linger kan følgelig ikke gi rett til kompensasjon. Grensetilfellene kommer jeg tilbake til i ka- pittel 8.
I saken LB-2015-12183 ble en mann dømt til 150 timer samfunnstjeneste for legemsbeskadi- gelse av sin tidligere kjæreste. Etter at volden fant sted ble han flere ganger innkalt til avhør og forsøkt avhentet til avhør. Lagmannsretten uttalte at tiltalte måtte klandres for deler av den lange saksbehandlingstiden. Etter voldshendelsen havnet han på sykehus i forbindelse med pågripelse i en narkotikasak, og der ble han avhørt for det forholdet. Etter sykehusinnleggel- sen dro tiltalte til Hellas og oppholdt seg der i 8 måneder. Tiltalte anførte at han ikke hadde fått beskjed om at Oslo tingrett tre ganger hadde berammet hovedforhandling. Lagmannsret- ten kom til at det ikke var grunnlag for å hevde at tiltalte hadde unndratt seg forkynnelse eller gjort seg utilgjengelig og uttaler videre i dommen: «Det innebærer at den lange tid som er gått siden forholdet fant sted, må tillegges stor vekt i formildende retning». Dommen illustrerer at det er mye som skal til før det kan sies at lovbryter kan lastes for forsinkelsen i saksbehand- lingen.
4 Hva er lang saksbehandlingstid
4.1 Hva er normal saksbehandlingstid for en straffesak?
Det finnes ikke en «normal» hva angår saksbehandlingstid. Saksbehandlingstiden varierer ut fra hvilke lovbrudd det er tale om og omstendighetene ellers i saken. Gjennomsnittssaksbe- handlingstiden til politiet var i 2016 på 94 dager26, den regnes fra anmeldelsen registreres i BL (politiets saksbehandlingssystem i straffesaker) til det foreligger påtaleavgjørelse i saken.
For noen typer saker har politidirektoratet fastsatt en særskilt saksbehandlingsfrist, som er 90 dager for visse voldssaker, 130 dager for voldtektssaker og 42 dager for saker der mistenkte er
24 Ot. Prp. nr. 8 (2007-2008)
25 Matningsdal (2015) s. 719.
26 Politidirektoratet (2016)
10
under 18 år jf. straffeprosessloven § 249.27 For de sistnevnte saker skal også domstolene etter strpl. § 275 påbegynne hovedforhandlingen innen 6 uker etter at saken er kommet inn for tingretten. Prioriteringen av disse saksgruppene har som konsekvens at andre saksgrupper får lenger saksbehandlingstid.
Etter saken har blitt påtaleavgjort sendes tiltalen og bevisoppgaven til domstolen i første in- stans. Retten oppnevner forsvarer og får tiltalen forkynt for den tiltalte jf. strpl. §§ 262 og 263. Deretter berammes hovedforhandling så snart som mulig. Om ikke særlige forhold er til hinder, skal saken berammes senest to uker etter at saken kom inn til tingretten jf. strpl § 275.
Det er som regel ikke denne delen som tar lang tid i straffesaker. Også anke til lagmannsrett og Høyesterett går i de fleste saker hurtig. Jeg kommer tilbake til domstolenes og politiets saksbehandlingstid i kapittel 7.
4.2 Liggetid og total saksbehandlingstid
Både etter EMK art. 6 nr. 1, Grl. § 95 og strl. 2005 § 78 bokstav e, er vurderingstemaet hvor- vidt det er liggetid i saken og/eller hvor lang den totale saksbehandlingstiden er.
4.2.1 Liggetid
Liggetid er en betegnelse for perioder i løpet av den totale saksbehandlingstiden, hvor det har vært total inaktivitet i saken. Høyesterett avgrenser i dommen HR-2016-225-S (avsnitt 34) liggetid mot tilfeller hvor det har vært dårlig fremdrift i saken. Tiden med dårlig fremdrift inngår i vurderingen om den totale saksbehandlingstiden har vært for lang. Det vil si at i saker hvor man venter på at en del av etterforskningen skal gjennomføres, ikke skal regnes som liggetid. Av dommen LB-2016-10376 fremgår det: «Med liggetid må forstås tid hvor saken ligger uten at det foregår noen aktivitet. At saken ligger i kø hos Kripos, er særdeles uheldig, men det er tale om å vente på å få gjennomført et nødvendig ledd i etterforskningen».
Dommen LB-2016-50132 gir et annet inntrykk: «Hovedårsaken til at saken har blitt så gam- mel er at det tok svært lang tid å få analyserapportene fra Kripos. Aktor har opplyst at ikke hele denne ventetiden er liggetid ettersom politiet har foretatt etterforsking i saken parallelt med at man ventet på Kripos». Aktors påstand kan gi uttrykk for en oppfatning om at venteti- den på å få analyseresultater skal anses som liggetid. Dette er imidlertid ikke i samsvar med Høyesteretts tolkning.
27 Straffeprosessloven § 249
11
Liggetid gir i praksis et ganske stort fradrag i straffen. I HR-2016-1454-A ble en mann dømt til 6 år og 6 måneder fengsel for seksuelle overgrep mot sin datter fra hun var fem til tolv år.
Straffen ble redusert med ett år på grunn av 15 måneders liggetid hos politiet, dette ble ansett som en krenkelse av EMK art. 6 nr. 1. Rent faktisk innebærer det at Høyesterett ser ut til nes- ten å likestille tiden tiltalte måtte vente på å få dommen avgjort med tid sonet i fengsel.
4.2.2 Total saksbehandlingstid
Med den totale saksbehandlingstiden menes tiden fra når saken kom til politiet, til den er av- gjort i siste instans. I Høyesterett regnes saksbehandlingstiden til og med behandlingen i Høy- esterett og tilsvarende for de lavere instansene. Det innebærer at den rimelige totale saksbe- handlingstiden følgelig øker ut fra hvilken instans saken blir behandlet i.
4.2.2.1 Nærmere om starttidspunktet
I avsnittet ovenfor har jeg lagt til grunn at saksbehandlingstiden starter når saken kom til poli- tiet. Med dette menes anmeldelsestidspunktet eller når etterforskningen startet. Men i saker som starter i forvaltningen, kan man stille spørsmålet om tidsforløpet skal regnes fra tidspunk- tet forvaltningsorganet anmeldte saken til politiet, eller når forvaltningsorganet startet sin egen «etterforskning». I lagmannsrettspraksis virker det som at sistnevnte blir lagt til grunn i noen tilfeller.
Etter EMK beregnes starttidspunktet etter når siktelse ble tatt ut, eller når den tiltalte er å be- regne som siktet fordi han merkbart er påvirket av saken, for eksempel som følge av proses- suelle skritt, jf. Case of Eckle v. Germany.28 Spørsmålet er om det kun er etterforskingsskritt foretatt av politiet som kan utløse at saksbehandlingstiden begynner å løpe, eller om også un- dersøkelser av andre offentlige organer er å regne med i tidsforløpet. Problemstillingen er særlig relevant for straffesaker hvor NAV eller Skatteetaten gjennomfører undersøkelser som danner grunnlaget for saken før den anmeldes.
I dommen HR-2017-553-A beregnet Høyesterett i en sak om skattesvik saksbehandlingstiden fra når saken ble anmeldt til politiet, og ikke fra når skattemyndighetene startet sine undersø- kelser. Skattemyndighetene hadde i august 2010 gjennomført bokettersyn, i januar 2012 ble det gjennomført politiavhør. Når Høyesterett behandlet saken i mars 2017 uttalte retten: «Den samlede saksbehandlingstiden fra forholdet ble anmeldt til endelig dom er lang- nærmere fem år og fire måneder» (avsn 43). Fra Lagmannsrettens dom i samme sak, LB-2015-186535 kan
28 Eckle v. Germany
12
man lese at Høyesterett da har tatt utgangspunkt i når saken ble politianmeldt i oktober 2011.
Skattesaken mot domfelte startet allerede august 2010. Dersom Høyesterett hadde lagt dette starttidspunktet til grunn, ville saken ha hatt en total saksbehandlingstid på seks år og 7 måne- der.
Av Gulatings avgjørelse LG-2015-196496 fremgår det: «Når det gjelder liggetidens omfang finner lagmannsretten at det må tas utgangpunkt i forhåndsvarselet fra NAV til domfelte 3.
desember 2010. Saken ble etter det opplyste oversendt politiet 16. august 2013». Også i dommen LB-2015-91173 tar lagmannsretten utgangspunkt i at den samlede saksbehandlings- tiden på tre år startet når NAV avdekket forholdet. NAV oppdaget forholdet og startet sine undersøkelser 9 måneder før saken ble politianmeldt. Det kan tenkes at en samlet saksbehand- lingstid på 2 år og 3 måneder (dersom man tar utgangspunkt i tidspunktet saken ble politian- meldt) ikke ville ha vært for lang. De to lagmannsrettene tar utgangspunkt i et annet starttids- punkt enn Høyesterett.
I EMD-praksis er det som nevnt en egen terskel for å kunne påberope seg å være «charged»
og dermed ha rettigheter etter EMK art. 6 nr. 1. I en sak om skattesvik, Janosevic v. Sweden 34619/9729 uttaler EMD: «The Court considers that the applicant was substantially affected by the proceedings in the present case when on December 1995 the Tax Authorities drafted an audit report containing a supplementary tax assessment, which included tax surcharges»
Saken I.J.L., G.M.R. and A.K.P. v. The United Kingdom 299522/9530 gjaldt ulovlig aksjesalg.
Tilfellet i den saken var at The Secretary of State for Trade hadde fått inspektører til å etter- forske forholdet. EMD uttalte i avsnitt 131: «Nor for the reasons given earlier can the Court accept that time should be taken to run as from the date of the applicants' interviews with the inspectors. It reiterates that in criminal matters the «reasonable time» requirement in Article 6
§ 1 begins to run as soon as a person is «charged»».
Det sentrale for EMD virker å være om forvaltningsorganet som gjør undersøkelser kan ilegge det som etter EMK er å anse som straff. Skattemyndighetene kan etter norsk lov ilegge til- leggsskatt som etter EMK er å anse som straff. NAV ilegger tilbakebetalingskrav, noe som ikke anses som straff etter EMK.
Nasjonale myndigheter kan ha en strengere terskel enn EMK oppstiller, og dermed regne saksbehandlingstiden etter § 78 bokstav e ut fra når saken ble oppdaget av myndighetene. En
29 Janosevic v. Sweden
30 I.J.L., G.M.R. and A.K.P. v. The United Kingdom. Avgjørelse også av sak: 30056/96, og 30574/96
13
slik praksis kan medføre at tiden også for straffesaker som oppdages av andre offentlige orga- ner skal løpe fra når forholdet ble oppdaget. Eksempelvis for lovovertredelser som oppdages av barnevernet, vil da saksbehandlingstiden begynne å løpe fra når barnevernet foretok under- søkelser. Siden de ulike forvaltningsorganene har forskjellige saksbehandlingsrutiner, kan det for domstolene bli vanskelig å fastsette starttidspunktet.
4.2.2.2 Når er den totale saksbehandlingstid for lang?
Hva som regnes som for lang saksbehandlingstid må vurderes ut fra sakens kompleksitet, sa- kens omfang og omstendigheter for øvrig i den enkelte sak. Dermed er det større variasjoner rundt hva som blir regnet som for lang total saksbehandlingstid enn for liggetiden.
I saken HR-2016-225-S var den totale saksbehandlingstiden fra anmeldelse til behandling i Høyesterett på rundt 3 år. Høyesterett uttalte: «Med erkjennelse og en forholdsvis tidlig avkla- ring av fakta burde det ideelt sett vært mulig å få en endelig dom i løpet av ca. to år.» Hva som er rimelig total saksbehandlingstid vil følgelig bero på hvilken type lovbrudd det er tale om, hvordan bevisbildet var, tilståelse mv.
Høyesterett uttalte i HR-2015-2033-A: «Tiltale i saken ble tatt ut 16. mai 2007. Det samlede tidsforløp frem til endelig behandling i Høyesterett i dag er dermed nærmere åtte og et halvt år. Dette er usedvanlig lang tid. Med mindre tidsforbruket kan forklares med saklige og nød- vendige hensyn, vil det måtte anses som brudd på kravet om dom innen rimelig tid i Grunnloven § 95, jf. EMK artikkel 6 nr. 1.» Uttalelsen tyder på at Høyesterett kunne aksep- tert en saksbehandlingstid på over 8 år dersom det var gode grunner til at saksbehandlingsti- den var så lang.
En sak som utmerker seg med bemerkelsesverdig kort total saksbehandlingstid er LB-2015- 191541, hvor den totale saksbehandlingstiden var på 9 måneder. Tiltalte fikk kompensasjon som følge av en kort forsinkelse i forbindelse med analyse hos Kripos. Jeg går nærmere inn på denne dommen i kapittel 6.
4.3 Komparativt: Hva er lang saksbehandlingstid i andre land og i EMD?
4.3.1 Dansk rettspraksis
14
Dansk straffelov § 8231 er nesten tilsvarende den norske strl. 2005 § 78. Nr. 13 og 14 tilsvarer den norske bestemmelsen § 78 bokstav e:
«Det skal ved straffens fastsættelse i almindelighed indgå som formildende omstændighed (…) (13) at straffesagen mod gerningsmanden ikke er afgjort inden for en rimelig tid, uden at det kan bebrejdes gerningsmanden,
(14) at der er gået så lang tid, siden den strafbare handling blev foretaget, at anvendelsen af den sædvanlige straf er unødvendig.»
Bestemmelsen er på samme måte som i norsk rett en lovfesting av etablert praksis. Hvorvidt saken er avgjort innen rimelig tid beror på en konkret vurdering, hvor sakens karakter, betyd- ning, kompleksitet og tiltaltes/myndighetenes atferd skal tillegges vekt.32 Danmark ble i flere saker i starten av 2000-tallet dømt for krenkelse av EMK, da de ikke hadde uttalt at saksbe- handlingstiden utgjorde en krenkelse.33
Karnov kommentarer til EMK art. 6 nr. 1.34 gir uttrykk for en videre ramme for hva som er rimelig saksbehandlingstid i Danmark. Det fremgår at man må vise varsomhet med å operere med for firkantede rettsoppfattelser, deretter gis noen retningslinjer ut fra praksis. «(…) sags- behandlingstiden i to eller flere instanser op til fire år vil normalt være acceptabelt, forudsat der ikke er længere døde perioder, og sagens betydning ikke kræver særlig hurtig behandling.
2-3 års sagsbehandlingstid for en enkelt instans rejser ligeledes almindeligvis ikke problemer, hvis disse forudsætninger er opfyldt. Mere end 7-8 år kræver særlige omstændigheder». Det er likevel verdt å merke seg at denne uttalelsen gjelder krenkelse av EMK og ikke etter dansk straffelov § 82.
I dansk Høyesteretts sak U.2003.2031 ble en tiltalte i en sak om heleri dømt til 1 år og 6 må- neders ubetinget fengsel, noe som var vesentlig lavere enn det som normalt skulle utmåles i en sak av slikt omfang og karakter. Det ble ilagt mildere straff på grunn av den lange saksbe- handlingstiden som innebar en liggetid på 2 år og en total saksbehandlingstid på nesten 10 år.
Det ble konstatert brudd på EMK art. 6 nr. 1. Tiltalte var i landsretten også dømt til «ret- tighedsfrakendelse» som innebar at han ikke kunne være stifter, direktør eller medlem av sty- ret i et selskap. Dansk Høyesterett unnlot å idømme rettighetstap under henvisning til den lange saksbehandlingstiden.
31 Straffeloven § 82 (Dansk)
32 Karnov, noter til § 82 (13) nr. 422
33 Holst- Christensen (2012)
34 Utarbeidet av Jonas Christoffersen, direktør, dr. jur. Institut for menneskerettigheter, oppdatert (2010)
15
Dansk Høyesterett behandlet i 2012 flere saker som gjaldt overtredelse av den danske veitra- fikkloven; færdselsloven. Spørsmålet var om lang saksbehandlingstid kunne føre til unnlatelse av ubetinget tap av førerrett. I saken U.2012.2315/2 ble den tiltalte 07.10.07 siktet for å ha kjørt 60 % over tillatt hastighet. Saken ble først berammet til 14.01.08 men ble utsatt to gang- er på grunn av vitneførsel. Dommen i byretten ble avsagt 07.12.10. Når saken ble behandlet i Høyesterett var det gått 4 år og 6 måneder siden tiltalte ble siktet. Høyesterett uttalte at saks- behandlingstiden i en så ukomplisert straffesak hadde overskredet det rimelige og at tiltalte måtte kompenseres. Retten fant ikke grunnlag for å unnlate å idømme tap av førerrett.
I en sak fra Østre Landsret U.2010.53 ble en person dømt for dokumentfalsk og skattesvindel.
Det hadde gått 7 år fra personen ble siktet og nesten 3 år fra anklageskriftet ble inngitt. Det forelå dermed en krenkelse av EMK art. 6 nr.1.
4.3.2 Svensk rettspraksis
Den svenske loven er formulert annerledes enn den norske og danske regelen i hhv. strl. 2005
§ 78 og dansk straffelov § 82. I den svenske brottsbalken35 finner man bestemmelsen:
«Kap 29 § 5 Vid straffmätningen ska rätten utöver brottets straffvärde i skälig omfattning beakta:
nr. 3. om en i förhållande till brottets art ovanligt lång tid förflutit sedan brottet begicks, » Bestemmelsen får anvendelse for lang tid fra lovovertredelsen. Den norske og danske straf- feloven har samme bestemmelse, men har i tillegg en bestemmelse som går på saksbehand- lingstid isolert sett. Likevel er Sverige også bundet av EMK, og art. 6 nr.1 fanger opp lang saksbehandlingstid. Fra praksis tolkes bestemmelsen i kap 29 § 5 utvidende og rammer tilfel- ler som ikke er krenkelse av EMK jf. NJA 2003 s. 414: «I domstolspraxis torde det inte heller vara ovanligt att oskäliga fördröjningar har beaktats vid påföljdsbestämningen i första hand med hänvisning till den i 29 kap. 5 § 7 BrB (…)»
I Högsta domstolens avgjørelse NJA 2012 s.211 ble det uttalt: «Den totala handläggningsti- den, som kan omfatta flera instanser, får ställas mot hur lång handläggningstiden borde ha varit. Att det rättsliga förfarandet har varit komplext - på grund av många parter, omfattande utredning eller av något annat skäl - får då vägas in. Tidsutdräkt som har orsakats eller hade kunnat undvikas av den förfördelade utgör i regel inget dröjsmål i här aktuell mening» (29).
Sitatet gir uttrykk for samme vurderingstema som man finner i EMD og i norsk og dansk rett.
35 Brottsbalken Kap. 29 § 5 (Svensk)
16 4.3.3 EMD-praksis
Det er mange saker som er avgjort i EMD etter art. 6 nr. 1 «reasonable time» de siste 20 åre- ne. I sakene i løpet av 90-tallet la en EMD en linje for når saksbehandlingstiden var urimelig lang. I 1996 deklarerte EMD en «war on unreasonable delays».36 Det kan imidlertid se ut som at denne krigen ikke ble vunnet. I perioden 2009-2012 ble det i EMD konstatert 1478 krenkel- ser av EMK art. 6 nr. 1.37 I flesteparten av sakene hvor Europeiske stater blir dømt for brudd på EMK, er det for krenkelser av artikkel 6 nr. 1 på grunn av for lang saksbehandlingstid. 38 I vurderingen for hva som er lang saksbehandlingstid etter EMK skal lengden på saksbehand- lingstiden vurderes opp mot omstendighetene i saken etter følgende kriterier: «(1) what is at stake for the applicant, (2) the complexity of the case, (3) the conduct of the applicant and (4) the conduct of the relevant authorities»39.
I Fortunat v. Slovenia40 hadde saksøker i 1996 blitt tiltalt for svindel, forfalskning og misbruk av tillit. Det ble holdt 28 rettsmøter (engelsk; hearings) fra 1996 til januar 1997, 54 i 1997, 41 i 1998 og 20 i 1999. Etter dette ble tiltalen endret og en dommer ble byttet ut. Det ble holdt rettsmøter i ulike instanser fra 2004 til 2010. Saksbehandlingstiden var fjorten år og 7 måne- der i fire rettsinstanser. EMD la til grunn at det var en kompleks sak, og at saksøker til en viss grad hadde bidratt til forsinkelsen i saken. Likevel hadde første instans brukt ni år til å komme med en dom.
I saken Boddaert v. Belgium 41 kom EMD til at det ikke var en krenkelse av EMK art. 6 nr. 1 i en sak hvor saksøker var tiltalt for drap. Den totale saksbehandlingstiden var 6 år og 2 måne- der. Saksøker mente også at den etterforskningen dommeren hadde foretatt ga saken en «so- vende» periode på 39 måneder. Dette var kommisjonen enig i men holdt fast at omstendighe- tene i saken tilsa at tidsforløpet ikke var urimelig. Det var en komplisert drapssak, med få sikre fysiske bevis og ingen vitner. Saksøker hadde også reist til Spania samme dag som liket ble oppdaget, noe som forlenget saksbehandlingstiden. EMD kom til at det ikke var krenkelse av art. 6 og begrunnet det med at bestemmelsen skal ivareta et krav om effektiv straffesaksbe-
36 Henzelin & Rordorf (2014) s. 79.
37 Henzelin & Rordorf (2014) s. 79.
38 European Commission for the Efficiency of Justice (2010)
39 Henzelin & Rordorf (2014) s. 86.
40 Fortunat v. Slovenia
41 Boddaert v. Belgium
17
handling men samtidig et generelt prinsipp om riktig behandling. I denne saken var balanse- gangen mellom de to prinsippene ivaretatt.
I saken Bunkate v. the Netherlands 42 ble det konstatert brudd på EMK art. 6 nr. 1 på grunn av liggetiden i saken. Saken var ikke særlig kompleks og hadde hatt en periode med inaktivitet på femten og en halv måned.
Fellestrekket for EMD-sakene er at den totale saksbehandlingstiden i disse sakene er svært lang sammenlignet med norske straffesaker. Dette er i tråd med EMKs retningslinjer.43 Ret- ningslinjene viser til fem avgjørelser hvor rimelig tid ble ansett for å ha vært overskredet, saksbehandlingstiden i disse sakene var 9 år og 7 måneder44, 13 år og 4 måneder.45, 5 år og 5 måneder med 33 måneder liggetid46, 5 år og 11 måneder47 og 12 år og 7 måneder.48 Retnings- linjene viser også til to avgjørelser hvor saksbehandlingstiden ble ansett å være innenfor rime- lig tid, den ene er Ringeisen v. Austria49 hvor 5 år og 2 måneder ble ansett som rimelig, både på grunn av kompleksiteten i saken og at tiltalte hadde anket og kommet med flere prosessuel- le krav som forlenget saken. Kompleksiteten i saken gjorde også at 7 år og 4 måneder ble an- sett som rimelig i Neumeister v. Austria50
Det er på EMDs område like vanskelig som i norsk rett å si konkret hva som er for lang saks- behandlingstid ettersom hver sak er forskjellig. I EMDs avgjørelser er det i tillegg forskjeller på antall rettsinstanser og saksbehandlingsrutiner i de ulike landene. Likevel er det mulig å gjøre noen generelle betraktninger. Basert på EMDs avgjørelser i 2012 fant Henzelin & Rord- orf at for straffesaker var en saksbehandlingstid under totalt 3 år generelt ansett som rimelig.
De fleste sakene med saksbehandlingstid rundt 3 år ble avvist av domstolen som «manifestly ill-founded and therefore not admissible».51
Under 5 års saksbehandlingstid for mer enn en instans ble også ansett som rimelig, med mind- re det var store forsinkelser eller at tiltalte satt i varetekt.52 Mer enn 5 års saksbehandlingstid
42 Bunkate v. The Netherlands
43 Guide on the article 6 of the European Convention on Human Rights
44 Milasi v. Italy
45 Baggetta v. Italy
46 B. v. Austria
47 Rouille v. France
48 Clinique Mozart SARL v. France
49 Ringeisen v. Austria
50 Neumeister v. Austria
51 Henzelin & Rordorf (2014) s. 94
52 Henzelin & Rordorf (2014) s.94
18
blir sjeldnere ansett som rimelig tid i avgjørelsene fra 2012. Likevel ble også saker med lengre saksbehandlingstid enn 5 år vurdert som rimelig i saker hvor autoritetene hadde bevist tilstrekkelig aktsomhet i saksbehandlingen. Tilsvarende ble over 5 år ansett som rimelig i sa- ker hvor tiltalte måtte ta ansvar for deler av forsinkelsen, saken var kompleks eller at saken hadde blitt behandlet i flere instanser.
I så og si alle saker fra 2012 med saksbehandlingstid over 7 år konstaterte EMD at saksbe- handlingstiden hadde vært for lang. Funnene til Henzelin & Rordorf er i tråd med retningslin- jene53 og med sakene jeg har vist til ovenfor.
5 Hvordan kompenseres det for lang saksbehandlingstid?
5.1 Kompensasjon etter norsk rettspraksis
Høyesterett har i flere saker fastsatt en vurderingsnorm som skal foretas i saker hvor det er for lang saksbehandlingstid. Av dommene fremgår det at utgangspunktet er et fradrag i totalstraf- fen, alternativt kan deler av dommen gjøres betinget. Samfunnsstraff kan brukes som alterna- tiv og bøter kan reduseres.
5.1.1 HR-2016-225-S
Det sentrale spørsmålet for Høyesterett var å klarlegge på hvilken måte lang saksbehandlings- tid skal kompenseres. Saken er allerede henvist til i mange av sakene som er avgjort i lag- mannsrettene. Høyesterett viser i dommen til tidligere avgjørelser og til EMD-praksis.
Saken omhandlet legemsbeskadigelse med særlig farlig redskap hvor Høyesterett var enig i at utgangspunktet for straffen var 4 år og 6 måneder. ubetinget fengsel. Etter fradrag for tilståel- se ble straffen satt ned til 4 år og 2 måneder. Spørsmålet var hvilken betydning tidsforløpet i saken skulle ha for straffutmålingen.
Fra handlingen ble begått til saken ble behandlet i Høyesterett var det gått 3 år og 1 måned.
Høyesterett kom til at en total saksbehandlingstid i overkant av tre år var godt innenfor hva EMD hadde akseptert, spørsmålet var dermed hvorvidt liggetiden utgjorde en krenkelse av EMK art. 6 nr. 1. Høyesterett la til grunn en liggetid på 7-8 måneder, denne utgjorde ikke en krenkelse av EMK. Men etter lang straffutmålingspraksis skal lang saksbehandlingstid tilleg-
53 Guide on the article 6 of the European Convention on Human Rights
19
ges vekt til fordel for den tiltalte. Samme vurdering som etter EMK skal dermed gjøres, selv hvor det ikke foreligger en krenkelse.
Høyesterett fastslår i dommen at det er viktig å opprettholde tradisjonen med fleksibilitet, men at det bør trekkes opp visse retningslinjer som skal bidra til en mer ensartet og forutberegnelig praksis. Den første retningslinjen er at fradraget som utgangspunkt bør gis som fradrag i total- straffen. Det innebærer at hvor det er en ubetinget del skal fradraget gjøres i den ubetingete delen. Begrunnelsen er at det vil være den mest tydelige kompensasjonen. Høyesterett uttaler at et fradrag er endelig og beror, i motsetning til betinget fengsel med prøvetid, ikke på den domfeltes senere atferd. Høyesterett sier videre at en deldom eller betinget fengsel kan ha liten realitet for en domfelt som ikke vil klare å avholde seg fra ny kriminalitet i fremtiden, slik som personer som er innvevd i kriminelle miljøer eller rusbruk. Det er vanskelig for dom- stolene å vurdere hvorvidt en domfelt vil klare å avholde seg fra ny kriminalitet i fremtiden.
Tilbakefallsraten generelt for domfelte i Norge er høy. Blant de som var løslatt fra fengsel i 2005 hadde 34 % innen 1 år begått et nytt lovbrudd.54
Høyesterett åpner likevel for unntak, i flere sakstyper vil det være aktuelt å velge en annen løsning. Som eksempel nevner Høyesterett saker hvor tidsforløpet tilsier en mildere straffart for eksempel samfunnsstraff. Eller i saker med helt korte fengselsstraffer, hvor et fradrag i totalstraffen ville være umulig eller lite hensiktsmessig. Hvilke saker Høyesterett sikter til hvor tidsforløpet tilsier en mildere straffart, er vanskelig å si. Det kan tenkes saker hvor ut- gangspunktet var ubetinget fengsel, men hvor tidsforløpet har vært uforholdsmessig langt, og hvor belastningen for tiltalte tilsier at han ikke skal måtte sone en fengselsstraff.
Videre fremgår det av dommen: «I enkelte tilfeller kan det også være andre formildende om- stendigheter som tilsier reduksjon i den totale straffen - for eksempel tilståelse og bistand til politiet. I så fall kan det være naturlig å kompensere den for lange behandlingstiden med i tillegg å gjøre deler av straffen betinget. Og - som det fremgår av Rt-2015-1165 avsnitt 32 som jeg har nevnt - kan det også tenkes andre situasjoner hvor det er naturlig å velge del- dom». Deldom kan etter denne uttalelsen ikke anses som et fradrag i totalstraffen fra Høyeste- retts synspunkt.
5.1.2 HR-2017-553-A
54 Andersen & Skarðhamar (2013) s. 26.
20
Høyesterett behandlet i mars 2017 en sak hvor det sentrale spørsmålet var kompensasjon for liggetid. Saken gjaldt straffutmåling for grovt uaktsom skatteunndragelse og uaktsomt brudd på bokføringsloven. Skattemyndighetene hadde i august 2010 gjennomført bokettersyn, og rapport forelå i mars 2011. Først i januar 2012 ble det gjennomført politiavhør, og deretter tok det 2 år og 8 måneder før tiltalebeslutning ble tatt ut i oktober 2014. Den totale saksbehand- lingstiden fra forholdet ble anmeldt til endelig dom var 5 år og 4 måneder. Høyesterett kom til at utgangspunktet for straffen var fengsel i seks til syv måneder. Tiltalte fikk en måned fra- drag for tilståelse.
Retten kom til at liggetiden i saken som utgjorte nesten tre år, konstaterte brudd på EMK art 6 nr. 1. Høyesterett kom til at krenkelsen måtte repareres gjennom en mildere reaksjon, som konkret i denne saken innebar å redusere fengselsstraffen til 120 dager, og at den i sin helhet ble gjort betinget. Lagmannsretten hadde også redusert straffen og gjort den betinget men kom til at å gjøre den betinget ikke fullt ut kompenserte for konvensjonsbruddet. Lagmanns- retten kom derfor til at boten som i utgangspunktet beløpet seg til 120 000 skulle reduseres til 90 000 (LB 2015-186535).
Høyesterett fastslo at utgangspunktet for boten var 100 000 kr som følge av at skatteforvalt- ningsloven som trådte i kraft 1. januar 2017 endret satsen for tilleggsskatt fra 30 % til 20 % og dermed også endret utgangspunktet for bøter. Høyesterett uttalte «Etter mitt syn er det i denne saken ikke særlig rom for å redusere botens størrelse noe vesentlig utover den nedjusteringen som følger av at den nye prosentsatsen for tilleggsskatten er lagt til grunn. Jeg er kommet til at boten kan utmåles til samme beløp som ble idømt i lagmannsretten (…)». Det er ikke lett å si om uttalelsen gir uttrykk for at Høyesterett åpner for kompensasjon ved nedsettelse av bø- ter. Situasjonen i den foreliggende sak var spesiell ettersom boten måtte reduseres som følge av en lovendring. Dersom lovendringen ikke hadde funnet sted, kan det se ut som at Høyeste- rett også ville ha redusert boten som følge av liggetiden, men da ikke like mye som lagmanns- retten.
5.2 Kompensasjon etter EMK-brudd
5.2.1 Nok å konstatere brudd og tillegge bruddet vekt
I dommen Scordino v. Italy, uttaler EMD: «The Court also reiterates that a decision or meas- ure favourable to the applicant is not in principle sufficient to deprive him of his status as a
“victim” unless the national authorities have acknowledged, either expressly or in substance, and then afforded redress for, the breach of the Convention (…) It is the Court’s settled case- law that where the national authorities have found a violation and their decision constitutes
21
appropriate and sufficient redress, the party concerned can no longer claim to be a victim within the meaning of Article 34 of the Convention. » (avsn. 180-181).55
I uttalelsen fra EMD ligger at det ikke er tilstrekkelig for de nasjonale domstolene at avgjørel- sen i en sak er mildere enn den skulle vært. Man kan derfor være offer i EMK forstand og reise sak i EMD, selv om man har fått en mildere dom. Dette er tilfellet dersom det ikke ut- trykkelig er uttalt at saksbehandlingstiden har vært for lang, og det ikke merkbart kompense- res for saksbehandlingstiden i straffutmålingen. Kravet er at de nasjonale autoriteter har er- kjent uttrykkelig eller i substans og deretter gitt oppreisning/erstatning for krenkelsen. Ram- mene for hvordan kompensasjonen utformes er imidlertid vide og skal innpasses i de nasjona- le utmålingstradisjonene.
I saker hvor EMD kommer til at saksbehandlingstiden innebærer en krenkelse av EMK, og at domstolene ikke i tilstrekkelig grad har erkjent at det foreligger en krenkelse, eller gitt til- strekkelig kompensasjon, utmåler EMD en erstatning. Man kan da tale om dobbelt kompensa- sjon for lang saksbehandlingstid. 56
I en skattesvindelsak mot Portugal var saksbehandlingstiden på 14 år og 9 måneder i én in- stans, og den var fortsatt ikke avgjort når EMD behandlet saken i 2015.57 Årsaken til den lange saksbehandlingstiden var flere utsettelser av sakens behandling i domstolen, bla. på grunn av regnskapsgjennomgang fra statens side. Det ble konstatert en krenkelse av EMK art.
6 nr. 1. og klageren ble i EMD tilkjent 15 600 euro i ikke-økonomisk erstatning, og 1000 euro i erstatning for sakskostnader. Det vil også kompenseres for den lange saksbehandlingstiden i den nasjonale domstolen når dommen blir endelig avsagt.
5.2.2 Eksempel fra EMD-praksis
I dommen Beck v. Norway hadde saksøker blitt dømt til to års fengsel for bedrageri av 25 millioner norske kroner gjennom pyramidespill, i Oslo tingrett november 1992. Etterforsk- ningen startet i 1987 og bestod av etterforskning av et stort sakskompleks i flere land. Den tiltalte måtte også bli etterlyst via Interpol og utlevert fra Spania. I straffutmålingen i dommen fra Oslo tingrett som er gjengitt i EMD avgjørelsen, var det tillagt ikke ubetydelig vekt på det lange tidsforløpet fra handlingene var begått. Selv om tiltalte hadde vært i utlandet under et- terforskningen, var det klart at forsinkelsene skyldtes bytte av etterforskere i saken. Saken ble
55 Scordino v. Italy
56 Holst-Christensen (2012)
57 Case of Sociedade de Construcoes v. Portugal
22
deretter behandlet av Høyesterett i september 1994 og anken ble ikke tatt til følge. Høyesterett fastholdt at selv om mer tid hadde gått fra tingrettens avgjørelse, så var tidsforløpet tilstrekke- lig tatt i betraktning i tingrettens dom.
«In this regard the Court recalls that the mitigation of a sentence on the ground of the exces- sive length of proceedings does not in principle deprive the individual concerned of his status as a victim within the meaning of Article 34 of the Convention. However, this general rule is subject to an exception when the national authorities have acknowledged in a sufficiently clear way the failure to observe the reasonable time requirement and have afforded redress by reducing the sentence in an express and measurable manner» avsn. 27.
EMD kom til at dommen fra Oslo tingrett i substans ivaretok kravet i EMK art. 6 nr.1, og ga den tiltalte tilstrekkelig kompensasjon for tidsforløpet.58
5.3 Kompensasjon i andre land 5.3.1 Dansk rettspraksis
Det kompenseres for lang saksbehandlingstid i dansk rett nesten på samme måte som i norsk rett. Fengselsstraff og bøtestraffer settes ned, og straffen gjøres betinget. Likevel er det en forskjell, i dansk praksis slipper også de tiltalte å betale saksomkostninger i saker hvor det har vært lang saksbehandlingstid. I dommen nevnt ovenfor ,U.2012.2315/2, ble den tiltalte i en veitrafikksak i første instans dømt til 3000 i bot, tap av førerrett i 6 måneder, og betaling av sakens omkostninger. Dansk Høyesterett kom til at boten og saksomkostningene skulle frafal- les, men tapet av førerretten ble opprettholdt.
5.3.2 Svensk rettspraksis
Kompensasjonen i Sverige gjøres også stort sett på samme måte som i norsk rett. I en smug- lingssak fra Högsta domstolen i Sverige NJA 2012 s. 1038, hvor det ble konstatert brudd på EMK, ble tiltalte dømt til 4 måneders fengsel, en reduksjon på 3 måneder på grunn av saksbe- handlingstiden. Hovrätten hadde kommet til at lovbruddet burde tilsi 10 måneder fengsel men reduserte til 7 måneder på grunn av lang saksbehandlingstid (5 år). Högsta rätten økte fradra- get på grunn av for lang saksbehandlingstid før saken kom inn til domstolen. I dommens (33) blir det uttalt: «En utgångspunkt bör vara - här liksom i fråga om skadestånd och därmed när det gäller böter- att påföljdslindring som kompensatoriskt rättsmedel blir aktuellt först efter att
58 Beck v. Norway
23
kränkningen har nått en viss nivå. Vidare kan en riktpunkt vara att ett års dröjsmål svarar mot ett straffmätningsmässigt lindringsvärde på ungefär en månads fängelse».
En forsinkelse på et år, burde etter svensk høyesteretts utgangspunkt tilsi en reduksjon i straf- fen på en måned fengsel. Domstolen korrigerer likevel denne regelen noe i neste avsnitt, hvor den sier at andre faktorer enn tidsforløpet må hensyntas, blant annet hvor alvorlig lovbrudd det er tale om, og hvorvidt det er tale om en lang fengselsstraff, hvor den tiltalte ikke vil få kompensasjonen før i slutten av soningen. Disse faktorene kan tilsi en høyere grad av krenkel- se slik at kompensasjonen bør fordobles eller gjøres enda større.
I svensk rettspraksis har spørsmålet om kompensasjon i form av erstatning i tillegg til kom- pensasjon ved nedsettelse av straffen vært oppe. Særlig for tilfellene hvor nedsettelse av straf- fen ikke anses som tilstrekkelig «remedy» etter EMK art. 13. I høgsta domstolens mål nr. T 5644/11 uttales det: «Om en tilltalad har fått påföljdslindring på grund av långsam handlägg- ning av brottmålsprocessen, ska den kompensationen alltså beaktas vid en efterföljande pröv- ning av huruvida det föreligger en rätt också till skadestånd (...) Om påföljdslindringen är otillräcklig som kompensation och det således föreligger en rätt till ytterligare kompensation i form av skadestånd, ska skadeståndet bestämmas så att skadelidanden kan anses ha blivit till- räckligt gottgjord genom den sammantagna kompensationen». Svensk høyesterett åpner for at tiltalte kan få erstatning i tilfeller hvor den mildere straffutmålingen ikke er tilstrekkelig.
6 Gjennomgang av utvalgte saker 6.1 Statistikk
Som jeg nevnte innledningsvis under punkt 1.1 ønsker jeg å finne svar på i hvor stort omfang det gis kompensasjon, og hvordan domstolene i praksis kompenserer. For å se nærmere på dette har jeg valgt å innhente og analysere dommer fra lagmannsretten. Dommene ligger som vedlegg 1, 2, 3 og 4.
6.1.1 Metode
Jeg har valgt å ta utgangspunkt i alle dommene fra Borgarting og Gulating lagmannsrett (her- etter Borgarting og Gulating) som er avsagt i 2016, og som gjelder følgende straffebud: straf- feloven (av 1902) § 162, § 219 og §§ 270 jf. 271.
Dommene som fremgår av vedleggene, er dommene hvor det er kompensert for lang saksbe- handlingstid. Utvalget av disse er blitt gjort ved å gjøre et søk i lovdata på avgjørelser etter bestemmelsene i Borgarting og Gulating. Etter gjennomlesning av dommene har jeg utelatt
24
saker som i hovedsak omhandler andre straffebud, dommer som kun angår prosessuelle spørsmål og frifinnelser. Særlig for narkotikasakene har jeg sett bort fra saker hvor narkoti- kamengden var så liten at det isolert sett ville blitt reagert med forelegg. Deretter har jeg kon- sentrert meg om sakene hvor det er kompensert for lang saksbehandlingstid.
6.1.2 Om tallmaterialet
I de følgende underkapitlene vil jeg legge frem innhold fra de utvalgte dommene. Jeg har valgt strl. 1902 §§ 162, 219 og 270 jf. 271 for å undersøke om de ulike sakstypene har varia- sjoner hva gjelder saksbehandlingstid og eventuell kompensasjon.
Straffebestemmelsene jeg har valgt å undersøke er forskjellige på flere måter. Den største forskjellen er at de ivaretar ulike interesser. Forbudet om omsetning/produksjon/oppbevaring og innførsel av narkotika etter § 162 ivaretar folkehelsen, samfunnet som helhet og skal virke både individualpreventivt og allmennpreventivt. Bestemmelsen om familievold i § 219 er en regel som først og fremst skal beskytte ofre i mishandlingssaker. Bedrageribestemmelsene beskytter i hovedsak økonomiske interesser. I skatte- og trygdebedragerisakene er det staten og dermed samfunnet som er beskyttet, mens i andre saker er det privates økonomiske interes- ser som er beskyttet.
Etterforskningen av de ulike sakstypene er forskjellig. I narkotikasakene er beslag av narkoti- ka ofte et viktig bevis. I de alvorlige sakene sendes beslag til Kripos for analyse for å fastsette art, mengde og styrkegrad, før påtaleavgjørelse tas.
Familievoldssakene er komplisert å etterforske på grunn av forholdet mellom den tiltalte og den/de fornærmede. Videre vanskeliggjøres etterforskningen av at vitnene ofte er tilknyttet både den tiltalte og fornærmede. Som eksempel kan nevnes saker hvor barnet har blitt utsatt for vold av far, og mor har vært vitne til volden. Generelt er det lite fysiske bevis i familie- voldssakene. Dermed blir vitneavhør viktige. I mange tilfeller vil både vitner og tiltalte avhø- res flere ganger i disse sakene.
Bedragerisakene innebærer ofte etterforskning av store mengder tekniske bevis. I bedrageri- sakene vil ofte dokumenter ha sentral bevisverdi, i mange saker, i for eksempel trygdebedra- gerisakene, vil dokumentene ofte avklare om vilkårene objektivt er tilstede. For å avklare spørsmålet om subjektiv skyld er avhør imidlertid viktig.
Også innad i hver saksgruppe har man store forskjeller. Dermed er det vanskelig å uttale seg generelt om en saksgruppe. For eksempel vil en sak etter § 162 første ledd, hvor en tiltalt er tatt av politiet i besittelse av 20g cannabis normalt ikke ta særlig lang tid å etterforske. Et
25
sakskompleks etter § 162 tredje ledd hvor politiet etter lang tids kommunikasjonskontroll av- dekker at et internasjonalt nettverk har innført 20 kg kokain og 10 kg heroin, vil ta lengre tid å etterforske og å påtaleavgjøre. Dette som følge av at bevisbildet generelt er større, og fordi etterforskning også vil måtte gjennomføres i utlandet. Det er også forskjeller innad i bedrage- risakene og familievoldssakene.
Det er viktig å poengtere at statistikken jeg fremlegger viser tendenser og ikke er å anse som forskning. Jeg har kun undersøkt saker fra Gulating og Borgarting lagmannsrett. For å få et mer fullstendig bilde måtte man ha gjennomgått alle avgjørelser fra tingrett til Høyesterett, noe som ikke lar seg gjøre innenfor rammene for denne oppgaven.
Videre er det viktig å påpeke silingsprosessen i lagmannsretten (jf. strpl § 321). Mange saker blir ikke anket til lagmannsretten, og i de fleste av sakene som ankes blir anken nektet frem- met. Sakene fra lagmannsretten kan derfor gi et noe skjevt bilde av praksisen generelt, da det regelmessig er de mer alvorlige sakene som blir tillatt fremmet. For eksempel vil sjelden en sak om besittelse av en liten mengde cannabis slippe inn til ankebehandling. Det er også vik- tig å merke seg at utmålingen av straff, herunder om det er tilstrekkelig kompensert for lang saksbehandlingstid, representerer et ikke uvesentlig element i silingsprosessen. Lagmanns- rettsdommene gir likevel et bilde av praksis, hva angår kompensasjon for lang saksbehand- lingstid. Til tross for svakhetene som er påpekt, mener jeg at lagmannsrettsdommene gir et rimelig representativt bilde av praksis.
Borgarting og Gulating har avgjort saker i 2016 både etter strl. 2005 §§ 231, 232 (narkotika- overtredelse) 282, 283 (mishandling i nære relasjoner) og 371, 372 (bedrageri). Disse er ikke medtatt i statistikken, da de utgjør et lite antall. Eksempelvis ble det i 2016 avsagt kun 7 dommer etter § 231 i Gulating. Straffeloven 2005 trådte i kraft 1. oktober 2015, sakene vil i 2016 maksimalt ha hatt en saksbehandlingstid på 1 år og 3 måneder. Dermed er det lite aktuelt med kompensasjon for lang saksbehandlingstid i nevnte saker. At det også ble avsagt dommer etter nye lovbestemmelser må imidlertid tas i betraktning ved lesing av statistikken.
6.1.3 Statistikk for ulike sakstyper
6.1.3.1 Antall saker hvor det er kompensert for lang saksbehandlingstid
