Nærmere om årsakene til lang saksbehandlingstid

En viktig årsak til at saksbehandlingstiden fremstår som lang i narkotikasakene i lagmannsret-ten er reglene om siling (vurdering) etter strpl. §321. Alle saker med strafferamme på fengsel i mer enn seks år (strl. § 162 annet og tredje ledd) vil automatisk slippe inn ved anke jf. strpl § 321 (3). Saker etter legemiddelloven og strl. § 162 (1) vil imidlertid være gjenstand for siling av lagmannsrettens ankeutvalg. Hvis ankeutvalget enstemmig finner at anken ikke vil føre frem, vil anken bli nektet fremmet. Det er dermed de mest alvorlige sakene som normalt vil bli behandlet i lagmannsretten. De mest alvorlige sakene vil også være de som krever mest etterforskning.

Det kan videre være et forsinkende element at all narkotika må sendes til Kripos for analyse av art, mengde og renhetsgrad. Kripos oppgir selv av antallet narkotikasaker de siste 10 årene (statistikk fra 2014) har økt med 50 %.⁶⁵ Det kan i flere av sakene virke som om økningen narkotikasaker som må sendes Kripos for analyse har medført en lenger saksbehandlingstid.

Som eksempel i LB-2016-10376 hvor tiltalte hadde oppbevart 27g heroin, uttalte retten:

«Stoffet ble umiddelbart beslaglagt og sendt Kripos for analyse. (…) Resultatet fra laborato-rieundersøkelsen forelå imidlertid ikke før 14. juli 2015, ni og en halv måned senere. Dette skyldes manglende kapasitet hos Kripos. Det er for øvrig ikke grunn til å kritisere fremdriften i saken fra politiets eller domstolens side».

I saken HR-2016-591-A hvor fire menn ble tiltalt for å ha dyrket cannabis, ble tilslaget gjort 23. februar 2012, og tiltale ble tatt ut 15. mai 2014. Høyesterett uttalte: «Etter at den første aktive etterforskningsfasen, som varte frem til mai/juni 2012, var avsluttet, besto den sentrale aktiviteten dels i tekniske undersøkelser av det beslaglagte materialet i regi av Kripos, og dels i judisiell undersøkelse av D. Det er særlig to grunner til at disse aktivitetene tok lang tid: For det første ble etterforskingsskrittene ikke utført parallelt, men etter hverandre i tid. Og for det andre synes politiets dialog med Kripos å ha vært ineffektiv og til dels langsom ved at hen-vendelser som kunne vært gjort samtidig, skjedde i flere omganger. Samlet finner jeg derfor at saken burde vært ferdig etterforsket omkring ett år tidligere.»⁶⁶

6.1.4.2 Familievoldssakene

65 Kripos (2014)

66 HR-2016-591-A avsnitt (18)

30

I familievoldssaker er det ofte en eller flere fornærmede. I saker med fornærmede er den lange saksbehandlingstiden ikke bare en belastning for tiltalte, men også for den/de fornærmede.

Den fornærmede og familiemedlemmer som ofte er vitner, vil i mange tilfeller leve et liv pre-get av usikkerhet. Mens saksbehandlingen pågår er man usikker på om det blir tatt ut tiltale.

Hvis det blir tatt ut tiltale, vet man ikke om tiltalte vil bli dømt. Den fornærmede må også forholde seg til å måtte vitne både i første instans og en eventuell ankesak. Av den grunn er det et fokus for politiet å få disse sakene behandlet effektivt. Likevel viser statistikken ovenfor at det blir kompensert for lang saksbehandlingstid i en stor andel familievoldssaker.

En forklaring på at familievoldssaker tar lang tid å etterforske og påtaleavgjøre, er kompleksi-teten og volumet i disse sakene. Man vil ofte savne tekniske eller fysiske bevis. Avhør av sik-tede, fornærmede og vitner vil derfor være viktige bevismidler i disse sakene. I saker som baserer seg på avhør vil troverdighet stå sentralt. Det er derfor viktig å innhente så mange kontrollerende bevis som mulig. Dette medfører ofte at man må ta flere avhør med både mis-tenkte og fornærmede for å konfrontere dem med nye opplysninger som fremkommer i løpet av etterforskningen. En ytterligere kompliserende faktor er at avhørene i sakene hvor barn er fornærmet, eller har vært vitner, skal tas i form av tilrettelagte avhør (tidligere dommeravhør).

Dette medfører i seg selv et forsinkende element i etterforskningen. I tillegg må det ofte inn-hentes opplysninger fra eksterne, som for eksempel, helsevesen og barnevern.

Synspunktet om at familievoldssaker er vanskelige å etterforske styrkes av undersøkelsen av Geir Aas.⁶⁷ Aas intervjuet i 2011-2012 politiansatte og politiadvokater i forbindelse med saker om familievold. Politietterforskere peker særlig på fem årsaker til sendrektigheten i saksbe-handlingstiden:

«- Antallet saker samsvarer ikke med etterforskningskapasiteten (antall etterforskere), - Familievoldssaker er ofte tunge og komplekse, og de krever store etterforskningsressurser.

- Politiet må ofte vente på dokumentasjon fra andre instanser (som for eksempel legeerklæ-ringer).

- Den nye strafferettsbestemmelsen mot familievold (§ 219) har ingen tidsfrist for saksbehand-lingstid,

- Etterforskernes egne prioriteringer av saker (hvor for eksempel saker som har blitt liggende lenge, oppleves som demotiverende å ta opp for videre arbeid).»⁶⁸

67 Aas (2014)

68 Aas (2014) s.243-244

31

Politiadvokatene bekreftet i stor grad begrunnelsene for lang saksbehandlingstid. De pekte også på at samarbeidet med eksterne aktører bidrar til at familievoldssakene tar lang tid. De nevner barnehus (hvor avhør av mindreårige tas), barnevern, barnehage, domstol, verge og helsevesen.

Saken LB-2015-122384 illustrerer bevisbildet i en typisk familievoldssak, i saken ble et ekte-par dømt for mishandling av fire barn. Retten kom til at utgangpunktet for straffen burde ligge på fengsel i 1 år og 4 måneder. De to tiltalte fikk straffen redusert med 4 måneder som kom-pensasjon for lang saksbehandlingstid, da det var liggetid på 8 måneder.

Under ankeforhandlingen var det var blant annet 13 vitner som avga forklaring, og det ble avspilt dommeravhør av tre av de eldste barna. Barnevernsmedarbeidere og sakkyndige som har utredet barna på oppdrag fra barneverntjenesten forklarte seg under ankeforhandlingen.

To psykologer som utarbeidet psykolograpport for tre av barna i mai 2014 forklarte seg. So-siallærer ved skolen til tre av barna, pedagogisk leder og barnehageassistent forklarte seg. Det samme gjorde en nabo og to venner av familien. Sosialarbeidere ved institusjoner, og som har hatt oppfølgning av barna i beredskapshjem og fosterhjem forklarte seg også. Barneverntje-nesten anmeldte saken april 2013, og hadde barnesamtaler med de eldste barna i mai 2013.

Dommeravhør ble gjennomført juni 2013. Det ble deretter gjennomført medisinske undersø-kelser av barna, for å se om de var påvist sykdom eller skade. Det fremgår også av dommen at det er fremlagt relativt omfattende dokumentasjon fra barnevernssaken.

Av dommen kan man se hva slags bevis som ble presentert og hvor omfattende vitneførsel kan være i familievoldssaker. Dommen gjengir neppe ikke hele bevismaterialet som politiet har innhentet, slik at det som er beskrevet nok ikke gir et fullstendig bilde av etterforsk-ningens omfang.

I mange familievoldssaker vil det også kunne gå lang tid fra gjerningen til forholdet anmeldes til politiet. Normalt vil ikke denne tiden regnes inn i den totale saksbehandlingstiden ettersom saksbehandlingstiden først starter når saken blir anmeldt til politiet. Jeg viser til forarbeidene til straffeloven 2005. Der fremgår det at to år siden lovbruddet kan anses som lang tid i en vegtrafikksak, mens det ikke behøver å være slik i en sak om alvorlig seksuallovbrudd. Be-grunnelsen er at den fornærmede i den typen saker trenger tid før vedkommende klarer å for-telle om lovbruddet. Dermed vil det ofte ta lang tid fra lovbruddet ble begått til saken behand-les i rettsvesenet.⁶⁹ De samme hensyn gjelder til en viss grad også i familievoldssaker hvor ofrene har en relasjon til tiltalte.

69 Ot.prp.nr.8 (2007-2008) kap 12.1

32 6.1.4.3 Bedragerisakene

I likhet med narkotikasaker og familievoldssaker kan behovet av etterforskingsskritt også være forskjellig i bedragerisakene. Mange av sakene i det innsamlede materialet var trygde-bedragerisaker. I disse sakene vil faktum i stor grad være klarlagt før saken kommer til poli-tiet. Politiets oppgave vil da som oftest være å klarlegge spørsmålet om subjektiv skyld. I andre bedragerisaker vil faktum kunne være mer komplisert. Bevisene vil ofte bestå av et stort antall dokumenter som er tatt i beslag, oppgaven med å analysere dokumentene og deretter avhøre mistenkte og siktede kan ofte være svært omfattende.

Et særlig spørsmål når det gjelder saker anmeldt av offentlig organ, er om saksbehandlingsti-den skal regnes fra det tidspunktet NAV eller Skatteetaten har startet «etterforskningen», eller om den skal regnes fra når saken kommer inn til politiet.

Som tidligere nevnt i 4.2.2 må man ved beregning av saksbehandlingstiden etter EMK ta ut-gangspunkt fra tiden personen er «charged». Tiden vil da starte å løpe fra tidspunktet politiet får inn anmeldelsen eller foretar seg etterforskingsskritt. I for eksempel trygdebedragerisakene ser man i flere av sakene at lagmannsrettene beregner tiden fra et tidligere tidspunkt. Det er i rettspraksis ikke avklart hva som er riktig utgangspunkt.

Det er mange flere saker hvor det er kompensert for lang saksbehandlingstid i bedragerisake-ne enn i de to tidligere bedragerisake-nevnte sakskategoriebedragerisake-ne. Det kan til dels forklares ved at økonomiske interesser ikke har like stort beskyttelsesbehov som andre lovbruddskategorier. Likevel gjør sterke allmennpreventive hensyn seg gjeldende, særlig ved grove bedragerisaker, noe som skal tillegges vekt ved straffutmålingen.

Den lange gjennomsnittlige saksbehandlingstiden i disse sakene er oppsiktsvekkende, etter-som bevisbildet generelt ikke er særlig vanskelig i mange bedragerisaker. I trygdebedrageri-sakene dreier det seg normalt om at den tiltalte har mottatt stønad urettmessig, fordi han ikke har oppgitt andre inntektskilder. I kredittkort-bedragerisakene er bevisbildet likevel omfatten-de, da det ofte samtidig dreier seg om ID-tyveri, og betydelige data må hentes inn i forbindel-se med saken.

I saken LB-2015-91173 ble tiltalte dømt for å ha forledet NAV til å utbetale han 179 995 kr i arbeidsavklaringspenger. Utgangpunktet for straff var ubetinget fengsel i 75 dager. På grunn av en samlet saksbehandlingstid på 3 år ble straffen redusert til 45 dager. Lagmannsretten la til grunn at det var foretatt svært begrenset etterforskning i saken, og at saken dermed kunne ha blitt påtaleavgjort på et vesentlig tidligere tidspunkt.

33 6.2 Rettens vurderinger

6.2.1 Vurderinger retten skal foreta seg 6.2.1.1 Hvorvidt det skal kompenseres

Etter konstatering av enten liggetid eller for lang total saksbehandlingstid, skal det vurderes konkret i den enkelte sak hvorvidt det skal kompenseres, og deretter hvor stor kompensasjo-nen skal være. Det fremgår av dommen Rt. 2015 s.1165 at «(…) hva som skal til for å kom-pensere, vil nok i særlig grad avhenge av om det har vært lange dødperioder, og hvor langt det totale tidsforløpet er hensett til sakens art og kompleksitet mv (…)»

Høyesterett har i flere dommer lagt til grunn at det i saker om lang saksbehandlingstid skal gjøres en forholdsmessighetsvurdering, hvor lengden på forsinkelsen veies opp mot sakens kompleksitet og omstendigheter for øvrig, herunder hvor belastende forsinkelsen har vært for den tiltalte, jf. for eksempel HR-2016-225-S. Det fremgår også av forarbeidene til strl. 2005 § 78 at det i vurderingen av hva som er lang saksbehandlingstid skal tas utgangspunkt i lov-bruddets art, hva som er normal saksbehandlingstid for den typen lovbrudd og de konkrete omstendighetene i saken.

I forarbeidene formuleres det slik: «Konkrete omstendigheter i den enkelte saken kan gi beret-tiget grunn til at saksbehandlingstiden er kortere eller lengre enn det som er vanlig for normal-tilfellet av lovbruddets art».⁷⁰ Hva som er normaltilfellet av lovbruddets art er vanskelig å si.

Som nevnt tidligere er det store variasjoner innen hver lovbruddskategori. Å fastsette en nor-mal saksbehandlingstid for nornor-maltilfellet, for deretter å sammenligne med omstendigheter i den enkelte sak, fremstår som en vanskelig oppgave.

6.2.1.2 Hvordan kompensasjonen skal gis

Det skal også vurderes konkret i hver enkelt sak hvilken form for kompensasjon som bør an-vendes. I dommen HR-2016-225-S⁷¹ siterer Høyesterett dommen Rt. 2015 s.1165. Av sitatet fremgår det at «Inntrykket av praksis sett under ett, er at spørsmålet om hvordan kompensa-sjon for lang tid skal gis, har vært avgjort ut fra en samlet og skjønnsmessig vurdering av en rekke momenter. Straffens lengde spiller inn, slik det pekes på i Rt. 2015 s.788(…)» I den

70 Ot.prp.nr 8 (2007-2008) kap 12-1

71 Ibid 5.1.1

34

siterte dommen konkluderer førstvoterende at det er god grunn til så vidt mulig å holde fast ved den fleksibilitet som følger av straffutmålingstradisjonen.

I dommen fra 2016 fastholder Høyesterett at det er viktig å opprettholde tradisjonen med flek-sibilitet, men at visse retningslinjer må trekkes opp. Utgangspunktet bør etter Høyesteretts syn være fradrag i totalstraffen. Høyesterett sier videre: «Fradrag i den utmålte straffen er imidler-tid bare et utgangspunkt. I flere sakstyper vil det likevel være mest aktuelt å velge en annen løsning. Dette gjelder for det første dersom tidsforløpet tilsier en mildere straffart - for ek-sempel samfunnsstraff.»

Avslutningsvis sier Høyesterett at: «Reduksjonen må være forholdsmessig, noe som må vur-deres av domstolen i den enkelte sak. Lengden på forsinkelsen er her sentral. Sakens omsten-digheter for øvrig må også trekkes inn i vurderingen, særlig hvor belastende forsinkelsen har vært for den tiltalte».

6.2.2 Hvilke vurderinger lagmannsrettene gjør

Ovenfor har jeg gjort rede for vurderingene Høyesterett legger til grunn for å vurdere hvorvidt det skal kompenseres og i hvilken form det skal kompenseres. Spørsmålet for dette avsnittet er hvorvidt lagmannsrettene faktisk følger retningslinjene Høyesterett har gitt.

6.2.2.1 Tidsforløpet

Lengden på forsinkelsen blir som regel konstatert uten noe særlig drøftelse. I dommene hvor det er liggetid, tar retten en mer konkret gjennomgang av tidsforløpet enn i dommene hvor den totale saksbehandlingstiden har vært for lang. Likevel går ikke dommeren inn på hva som har blitt gjort/ikke gjort i påstått liggetid. Mest sannsynlig fordi det i de fleste sakene er enig-het om liggetiden, og at det sjelden blir påberopt av aktor at det har blitt foretatt etterfors-kingsskritt i den aktuelle perioden.

Som et eksempel på hvordan domstolen beskriver tidsforløpet, kan saken LB-2016-3876 il-lustrere. I dommen ble det formulert: «Saken har ligget helt ubehandlet i nærmere åtte måne-der før det etter etterforskingen ble gitt innstilling til statsadvokatene i påtalespørsmålet.

Lagmannsretten er kommet til at den nevnte liggetiden bør kompenseres med en reduksjon i fengselsstraffen med tre måneder. Det er sett hen til både lengden på liggetiden og lengden på den straff det i utgangspunktet er aktuelt å utmåle». Hva liggetiden skyldtes blir ikke nevnt i domspremissene. Det er tilfellet for de fleste sakene jeg har gått gjennom.

35 6.2.2.2 Normal saksbehandlingstid

Av de 38 sakene avgjort etter § 162 i Borgarting ble det kun i én av sakene (LB-2016-11242) kommentert hva normal saksbehandlingstid ville vært for den typen lovbrudd. Av dommen fremgår det: «I en sak av denne karakter, hvor det foreligger tilståelse og samtykke til tilståel-sesdom, er fire måneder fra saken er ferdig etterforsket og til innstilling sendes statsadvoka-ten, for lang tid. (…) Særlig i tilståelsessaker vil lang saksbehandlingstid svekke vekten av de allmennpreventive hensyn, mens hensynet til siktedes behov for å få en endelig avgjørelse, og eventuelt sone straffen, blir mer fremtredende. Lagmannsretten er kommet til at det bør gjøres et fradrag i straffen for saksbehandlingstiden, på to måneder».

Det er også få saker innen de andre sakskategoriene hvor normal saksbehandlingstid blir om-talt. Blant sakene avgjort etter bedrageribestemmelsene i Borgarting, ble det vurdert normal-saksbehandlingstid i kun én av de 16 sakene, LB-2015-15634. I saken kom lagmannsrettens flertall til at det skulle gis en reduksjon på seks måneder i straffen, på grunn av den lange samlede saksbehandlingstiden. «Lagmannsretten bemerker at en sak av denne karakter nor-malt ville blitt berammet og dom avsagt om lag seks måneder tidligere».

Det kan nok hende at domstolene er varsomme med å uttrykke seg om hva som er normal saksbehandlingstid, fordi det er vanskelig å foreta en vurdering. Domstolen må vurdere hvilke etterforskingsskritt som var nødvendige i den konkrete saken. Deretter om de er foretatt på en effektiv nok måte, herunder om rekkefølgen var hensiktsmessig. Det er imidlertid domstolene som i denne sammenheng skal bedømme hva som er rimelig saksbehandlingstid. Dermed burde domstolene etter partenes prosedyre ha tilstrekkelig kunnskap til å kunne uttale seg om normalsaksbehandlingstiden.

6.2.2.3 Sakens kompleksitet

Sakens omstendigheter og kompleksitet blir til en viss grad vurdert i narkotikasakene. Som nevnt ovenfor er det stor variasjon i kompleksiteten i narkotikasaker. I flere av de 38 narkoti-kasakene, er sakens omstendigheter vurdert opp mot saksbehandlingstiden. At tiltalte tidlig i saken har erkjent forholdet, er det som særlig fremheves i vurderingen.

I en alvorlig narkotikasak, LB-2015-187022-2, var den totale saksbehandlingstiden 2 år og 8 måneder. En av de tiltalte ble dømt til 11 år og 9 måneder fengsel for innførsel av en betydelig mengde narkotika og et heleri på nesten 1 million kroner. Utgangspunktet for straffutmålingen var 15 års fengsel. Med fradrag for tilståelse (ca. 20 %) og for den lange saksbehandlingen ble straffen redusert til 11 år og 9 måneder. Retten uttalte: «Saksbehandlingstiden har vært lang.

Dette skyldes særlig at en rekke personer er implisert i saken, og at etterforskningen

nødven-36

digvis har tatt tid. Det dreier seg blant annet om gjennomgang og analyse av et meget omfat-tende bevismateriale, herunder DNA-prøver, fingeravtrykk, teledata og opplysninger frem-kommet under spaning og kommunikasjonskontroll. Analyseresultater skaper ofte behov for nye avhør mv. Lagmannsrettens dom blir avsagt mer enn to år og åtte måneder etter pågripel-sen. A har dermed også sittet meget lenge i varetekt. Det foreligger ikke konvensjonsstridig liggetid. Tidsmomentet gir imidlertid en merbelastning, som tillegges noe vekt ved straffut-målingen.». Lagmannsretten legger i denne saken vekt på sakens kompleksitet og omfang i vurderingen av hvorvidt det skal kompenseres.

Dommen LB-2014-149113 gir uttrykk for en mindre kompleks sak, hvor det både var lang total saksbehandlingstid og liggetid. Saken gjaldt grovt bedrageri og dokumentfalsk. Retten uttalte: «Etter en samlet og skjønnsmessig vurdering finner lagmannsretten at tidsmomentet i vår sak bør tilsi en ikke ubetydelig reduksjon i straffen. Det er sett hen til sakens totale tids-forløp, liggetiden hos politiet og sakens kompleksitet.»

De to dommene jeg her nevner, er eksempler på at domstolen uttrykkelig vurderer sakens kompleksitet når de skal ta stilling til om det skal kompenseres. Det er ikke tilfellet for flertal-let av sakene etter de tre bestemmelsene. Lagmannsretten har i de to sakene ovenfor gjort vurderingen på ulikt vis. I narkotikasaken presiseres det hva som gjør saken komplisert, mens de i bedragerisaken ikke går nærmere inn på kompleksiteten. Dette er nok heller ikke nødven-dig, da man ut fra typen lovbrudd og fra bevisbildet til en viss grad kan lese seg til kompleksi-teten i en sak.

6.2.2.4 På hvilken måte skal det kompenseres?

Som nevnt ovenfor i 6.1.2.4 følger lagmannsretten i flertallet av sakene Høyesteretts ning om at fradraget skal gjøres i totalstraffen. Lagmannsretten følger ikke alltid disse anvis-ningene som eksempel kan nevnes saken LB-2015-102920.

Straffen for å ha oppbevart 165g amfetamin/metamfetamin og mindre mengder annet stoff, ble fastsatt til fengsel i 1 år og 2 måneder. Det ble kompensert for lang saksbehandlingstid ved å gjøre 4 måneder av fengselsstraffen betinget. Den totale saksbehandlingstiden var på 2 år og 6 måneder. Den lange tiden skyldes hovedsakelig tiden det tok å få beslagene analysert hos Kripos. Tiltalte måtte selv bære ansvar for noe av den lange saksbehandlingstiden, da han hadde gjort seg skyldig i nye narkotikaforbrytelser mens politiet ventet på analyseresultater.

Lagmannsretten uttalte: «Samlet saksbehandlingstid er etter lagmannsrettens oppfatning blitt for lang. Dette finner lagmannsretten at bør få utslag ved straffutmålingen gjennom en mindre reduksjon i totalstraffen, jf. HR-2016-225-S. Når det også ses hen til individualpreventive hensyn, finner lagmannsretten at fire måneder av en fengselsstraff bør gjøres betinget».

37

Vurderingen fremstår som selvmotsigende. Det fremgår av Høyesterettsdommen som er sitert at kompensasjon i form av en deldom, for en person som er innvevd i rusmisbruk, ikke vil ha noen realitet, da sjansen for ny kriminalitet i prøvetiden er stor. Av lagmannsrettsdommen fremgår det at tiltalte flere ganger er dømt og bøtelagt for narkotikakriminalitet, og at han verken kvalifiserer for narkotikaprogram med domstolkontroll eller samfunnsstraff. Dermed burde utfallet i saken, dersom lagmannsretten hadde fulgt Høyesteretts resonnement, blitt at kompensasjonen ble gjort gjennom en reduksjon av den ubetingede fengselsstraffen istedenfor en deldom.

Det er som nevnt i 6.2.1.2 også adgang til å kompensere for den lange saksbehandlingstiden i form av en mildere straffart, som for eksempel samfunnsstraff. Vanligvis vil samfunnsstraff idømmes i alvorlige saker, der hvor siktede er i en rehabiliteringsfase. Saksbehandlingstiden kan imidlertid også ha betydning i vurderingen av idømmelse av samfunnsstraff. Av de 3 dommene i Borgarting etter § 162, hvor det ble idømt samfunnsstraff, ble det i to av sakene lagt vekt på rehabiliteringshensyn sammenholdt med den lange saksbehandlingstiden. I en av dommene ble det kompensert med samfunnsstraff kun på grunn av saksbehandlingstiden.

Det er som nevnt i 6.2.1.2 også adgang til å kompensere for den lange saksbehandlingstiden i form av en mildere straffart, som for eksempel samfunnsstraff. Vanligvis vil samfunnsstraff idømmes i alvorlige saker, der hvor siktede er i en rehabiliteringsfase. Saksbehandlingstiden kan imidlertid også ha betydning i vurderingen av idømmelse av samfunnsstraff. Av de 3 dommene i Borgarting etter § 162, hvor det ble idømt samfunnsstraff, ble det i to av sakene lagt vekt på rehabiliteringshensyn sammenholdt med den lange saksbehandlingstiden. I en av dommene ble det kompensert med samfunnsstraff kun på grunn av saksbehandlingstiden.

In document Kompensasjon for lang saksbehandlingstid i straffesaker (sider 32-0)