3.1.1 Kort om straffutmåling og reaksjonsfastsettelsen
Domstolen har valgfrihet når det gjelder straffutmålingen, men de må likevel dømme straff innenfor strafferammen. Høyesteretts praksis i sammenlignbare saker er den viktigste rettskil-den for å fastsette reaksjonen i rettskil-den enkelte sak.18 Deretter tillegges ulike hensyn vekt i formil-dende og/eller i skjerpende retning.
Det kan idømmes betinget/ubetinget fengsel, forvaring, rettighetstap, bøter og samfunnsstraff.
Straffeloven inneholder flere bestemmelser som regulerer kombinasjonen av reaksjoner. For denne fremstillingens formål er det viktigste at fengselsstraff kan kombineres med samfunns-straff, bot og rettighetstap jf. strl. 2005 § 32. Det er også adgang til å idømme betinget og ube-tinget fengsel i kombinasjon.
3.1.2 Forskjellen betinget/ubetinget fengsel
Domstolene må forholde seg til straffartene som fremgår av straffebudet. Når den eneste straffarten er fengselsstraff, må domstolene idømme fengsel. Domstolen har valget mellom å idømme betinget eller ubetinget fengsel. Hvis det idømmes både betinget og ubetinget fengsel
17 Matningsdal (2015) § 34
18 Eskeland (2015) s. 456
7
i samme sak, kalles det for deldom. Betinget fengsel innebærer at en dom på fengselsstraff ikke skal sones med mindre vilkårene som er fastsatt i dommen brytes og det blir truffet be-stemmelse om soning.19 Slik sett er betinget fengsel en mildere reaksjon enn ubetinget feng-sel. Betinget fengsel settes med en prøvetid som løper fra domstidspunktet jf. strl. 2005 § 34.
Det innebærer for tilfellene med deldom at prøvetiden løper samtidig som man soner den ube-tingede fengselsstraffen.
Domstolene har ikke begrensninger i når de kan idømme betinget fengsel, men forarbeidene til straffeloven av 1902 forutsatte at det ikke skal idømmes betinget fengsel for lenger enn ett år. Det finnes likevel flere tilfeller hvor domstolene har idømt betinget fengsel som overstiger ett år.20 Høyesterett har i flere dommer uttalt at brudd på retten til en rettferdig rettergang in-nen rimelig tid etter Grl. § 95 jf. EMK art. 6 nr. 1 ikke nødvendigvis må repareres ved at det gis fradrag i totalstraffen. Det kan også kompenseres ved at en del av fengselsstraffen gjøres betinget. Som eksempel kan nevnes dommen inntatt i Rt. 2015 s. 1165.
3.1.3 De ulike formildende omstendigheter og forholdet mellom dem
Straffeloven av 2005 har i § 78 listet opp de viktigste formildende omstendighetene som skal tas i betraktning ved straffutmålingen. At lovbryteren har gitt en uforbeholden tilståelse eller bidratt til å oppklare andre straffbare handlinger, at lovbryter var under 18 år på gjerningstids-punktet og at saken har hatt for lang saksbehandlingstid, er omstendighetene som blir tillagt vekt i flest saker. Flere formildende omstendigheter kan bli tillagt vekt i en og samme sak.
Domstolen kan etter eget skjønn velge hvilken vekt den enkelte omstendighet skal tillegges.
3.2 Momentene som skal vurderes i forhold til lang saksbehandlingstid 3.2.1 Lovbruddets art og normal saksbehandlingstid
Det fremgår både av strl. 2005 § 78 bokstav e, og av forarbeidene at lovbruddets art og den normale saksbehandlingstiden for den typen lovbrudd skal tillegges vekt.21 Med lovbruddets art menes om det for eksempel er en sak om besittelse av narkotika eller familievold.
Høyesterett har i flere saker uttalt at tidsmomentet generelt tillegges mindre vekt ved alvorlige lovovertredelser.22 Men selv innenfor de alvorlige straffesakene er det variasjoner i forhold til hvilken vekt tidsmomentet tillegges.
19 Eskeland (2015) s. 383
20 Eskeland (2015) s. 383
21 Ot.prp.nr.8 (2007-2008) kap 12.1
8
Lovbruddets art sees i sammenheng med den normale saksbehandlingstiden. Med normal saksbehandlingstid menes ikke en standard for hvert straffebud. Det er tatt høyde for at omfat-tende sakskomplekser har lengre saksbehandlingstid enn saker hvor det ikke er behov for sær-lig etterforskning.
3.2.2 Konkrete omstendigheter i den enkelte sak
Selv om lovbruddets art tilsier en kort saksbehandling, slik som for eksempel en tilsynelaten-de enkel tyverisak. Så kan tilsynelaten-det være konkrete omstendigheter i tilsynelaten-den enkelte sak som tilsier at en lang saksbehandlingstid ikke er urimelig.
Når konkrete omstendigheter i den enkelte sak skal vurderes, sikter man blant annet til sakens kompleksitet. I dette ligger at en sak som bevismessig er omfattende og krever flere etterfors-kingsskritt, vil ha lengre saksbehandlingstid enn enklere saker. I likhet med lovbruddets art og normal saksbehandlingstid, blir også de konkrete omstendighetene vurdert først når saken blir behandlet i retten. På det stadiet er det klart hvilke etterforskingsskritt som er tatt, hvilke bevis som er innhentet og domstolen kan vurdere kompleksiteten i forhold til nødvendigheten av etterforskningen.
Det er flere omstendigheter som kan gjøre saken mer kompleks. En omstendighet er at det er mange involverte parter i saken. I saker med flere tiltalte kreves det ofte en bredere etter-forskning enn når det er en tiltalt. Det samme gjelder saker hvor det er flere fornærmede eller mange vitner. Når tiltalte ikke erkjenner forholdene i tiltalen kreves det tilsvarende en mer omfattende etterforskning og bevisførsel. I en sak som gjaldt tre overlagte drap, med flere tiltalte og etterforskning i utlandet23kom lagmannsretten til at selv om saksbehandlingen had-de vært lang (3 ½ år), representerte den ikke brudd på EMK art. 6 nr. 1. Tidsmomentet ble heller ikke tillagt vekt som formildende omstendighet. Retten begrunnet det med at etter-forskningen og iretteføringen hadde vært komplisert bla. med etterforskning i utlandet.
3.2.3 Om lovbryter kan lastes
Det er i strl. 2005 § 78 bokstav e tatt forbehold om at lang saksbehandlingstid ikke skal tas i betraktning i formildende retning, dersom lovbryter selv kan lastes for dette. Det beror ifølge forarbeidene på en konkret vurdering: «Det bør særlig være relevant om siktedes atferd er
22 Rt. 2015 s.401 (20) jf. Rt 2014 s.145
23 LB-2016-7485
9
motivert av ønsket om å unndra seg eller vanskeliggjøre straffeforfølgningen».24 I praksis har siktedes opptreden blitt tillagt vekt hvor han har forårsaket at etterforskning og iretteføringen har blitt forsinket. Det er særlig tilfelle når siktede drar til utlandet etter han har blitt siktet og politiet ikke får gjennomført nødvendige etterforskingsskritt som følge av unndragelsen. Sita-tet kan imidlertid virke som at bestemmelsen også omfatter tilfeller hvor siktede kan klandres for at det tok lang tid før forholdet blir oppdaget. På grunn av selvinkrimineringsvernet kan dette imidlertid ikke tillegges vekt.25 At saken drar ut i tid på grunn av siktedes egne hand-linger kan følgelig ikke gi rett til kompensasjon. Grensetilfellene kommer jeg tilbake til i ka-pittel 8.
I saken LB-2015-12183 ble en mann dømt til 150 timer samfunnstjeneste for legemsbeskadi-gelse av sin tidligere kjæreste. Etter at volden fant sted ble han flere ganger innkalt til avhør og forsøkt avhentet til avhør. Lagmannsretten uttalte at tiltalte måtte klandres for deler av den lange saksbehandlingstiden. Etter voldshendelsen havnet han på sykehus i forbindelse med pågripelse i en narkotikasak, og der ble han avhørt for det forholdet. Etter sykehusinnleggel-sen dro tiltalte til Hellas og oppholdt seg der i 8 måneder. Tiltalte anførte at han ikke hadde fått beskjed om at Oslo tingrett tre ganger hadde berammet hovedforhandling. Lagmannsret-ten kom til at det ikke var grunnlag for å hevde at tiltalte hadde unndratt seg forkynnelse eller gjort seg utilgjengelig og uttaler videre i dommen: «Det innebærer at den lange tid som er gått siden forholdet fant sted, må tillegges stor vekt i formildende retning». Dommen illustrerer at det er mye som skal til før det kan sies at lovbryter kan lastes for forsinkelsen i saksbehand-lingen.