Hvilke vurderinger lagmannsrettene gjør

Ovenfor har jeg gjort rede for vurderingene Høyesterett legger til grunn for å vurdere hvorvidt det skal kompenseres og i hvilken form det skal kompenseres. Spørsmålet for dette avsnittet er hvorvidt lagmannsrettene faktisk følger retningslinjene Høyesterett har gitt.

6.2.2.1 Tidsforløpet

Lengden på forsinkelsen blir som regel konstatert uten noe særlig drøftelse. I dommene hvor det er liggetid, tar retten en mer konkret gjennomgang av tidsforløpet enn i dommene hvor den totale saksbehandlingstiden har vært for lang. Likevel går ikke dommeren inn på hva som har blitt gjort/ikke gjort i påstått liggetid. Mest sannsynlig fordi det i de fleste sakene er enig-het om liggetiden, og at det sjelden blir påberopt av aktor at det har blitt foretatt etterfors-kingsskritt i den aktuelle perioden.

Som et eksempel på hvordan domstolen beskriver tidsforløpet, kan saken LB-2016-3876 il-lustrere. I dommen ble det formulert: «Saken har ligget helt ubehandlet i nærmere åtte måne-der før det etter etterforskingen ble gitt innstilling til statsadvokatene i påtalespørsmålet.

Lagmannsretten er kommet til at den nevnte liggetiden bør kompenseres med en reduksjon i fengselsstraffen med tre måneder. Det er sett hen til både lengden på liggetiden og lengden på den straff det i utgangspunktet er aktuelt å utmåle». Hva liggetiden skyldtes blir ikke nevnt i domspremissene. Det er tilfellet for de fleste sakene jeg har gått gjennom.

35 6.2.2.2 Normal saksbehandlingstid

Av de 38 sakene avgjort etter § 162 i Borgarting ble det kun i én av sakene (LB-2016-11242) kommentert hva normal saksbehandlingstid ville vært for den typen lovbrudd. Av dommen fremgår det: «I en sak av denne karakter, hvor det foreligger tilståelse og samtykke til tilståel-sesdom, er fire måneder fra saken er ferdig etterforsket og til innstilling sendes statsadvoka-ten, for lang tid. (…) Særlig i tilståelsessaker vil lang saksbehandlingstid svekke vekten av de allmennpreventive hensyn, mens hensynet til siktedes behov for å få en endelig avgjørelse, og eventuelt sone straffen, blir mer fremtredende. Lagmannsretten er kommet til at det bør gjøres et fradrag i straffen for saksbehandlingstiden, på to måneder».

Det er også få saker innen de andre sakskategoriene hvor normal saksbehandlingstid blir om-talt. Blant sakene avgjort etter bedrageribestemmelsene i Borgarting, ble det vurdert normal-saksbehandlingstid i kun én av de 16 sakene, LB-2015-15634. I saken kom lagmannsrettens flertall til at det skulle gis en reduksjon på seks måneder i straffen, på grunn av den lange samlede saksbehandlingstiden. «Lagmannsretten bemerker at en sak av denne karakter nor-malt ville blitt berammet og dom avsagt om lag seks måneder tidligere».

Det kan nok hende at domstolene er varsomme med å uttrykke seg om hva som er normal saksbehandlingstid, fordi det er vanskelig å foreta en vurdering. Domstolen må vurdere hvilke etterforskingsskritt som var nødvendige i den konkrete saken. Deretter om de er foretatt på en effektiv nok måte, herunder om rekkefølgen var hensiktsmessig. Det er imidlertid domstolene som i denne sammenheng skal bedømme hva som er rimelig saksbehandlingstid. Dermed burde domstolene etter partenes prosedyre ha tilstrekkelig kunnskap til å kunne uttale seg om normalsaksbehandlingstiden.

6.2.2.3 Sakens kompleksitet

Sakens omstendigheter og kompleksitet blir til en viss grad vurdert i narkotikasakene. Som nevnt ovenfor er det stor variasjon i kompleksiteten i narkotikasaker. I flere av de 38 narkoti-kasakene, er sakens omstendigheter vurdert opp mot saksbehandlingstiden. At tiltalte tidlig i saken har erkjent forholdet, er det som særlig fremheves i vurderingen.

I en alvorlig narkotikasak, LB-2015-187022-2, var den totale saksbehandlingstiden 2 år og 8 måneder. En av de tiltalte ble dømt til 11 år og 9 måneder fengsel for innførsel av en betydelig mengde narkotika og et heleri på nesten 1 million kroner. Utgangspunktet for straffutmålingen var 15 års fengsel. Med fradrag for tilståelse (ca. 20 %) og for den lange saksbehandlingen ble straffen redusert til 11 år og 9 måneder. Retten uttalte: «Saksbehandlingstiden har vært lang.

Dette skyldes særlig at en rekke personer er implisert i saken, og at etterforskningen

nødven-36

digvis har tatt tid. Det dreier seg blant annet om gjennomgang og analyse av et meget omfat-tende bevismateriale, herunder DNA-prøver, fingeravtrykk, teledata og opplysninger frem-kommet under spaning og kommunikasjonskontroll. Analyseresultater skaper ofte behov for nye avhør mv. Lagmannsrettens dom blir avsagt mer enn to år og åtte måneder etter pågripel-sen. A har dermed også sittet meget lenge i varetekt. Det foreligger ikke konvensjonsstridig liggetid. Tidsmomentet gir imidlertid en merbelastning, som tillegges noe vekt ved straffut-målingen.». Lagmannsretten legger i denne saken vekt på sakens kompleksitet og omfang i vurderingen av hvorvidt det skal kompenseres.

Dommen LB-2014-149113 gir uttrykk for en mindre kompleks sak, hvor det både var lang total saksbehandlingstid og liggetid. Saken gjaldt grovt bedrageri og dokumentfalsk. Retten uttalte: «Etter en samlet og skjønnsmessig vurdering finner lagmannsretten at tidsmomentet i vår sak bør tilsi en ikke ubetydelig reduksjon i straffen. Det er sett hen til sakens totale tids-forløp, liggetiden hos politiet og sakens kompleksitet.»

De to dommene jeg her nevner, er eksempler på at domstolen uttrykkelig vurderer sakens kompleksitet når de skal ta stilling til om det skal kompenseres. Det er ikke tilfellet for flertal-let av sakene etter de tre bestemmelsene. Lagmannsretten har i de to sakene ovenfor gjort vurderingen på ulikt vis. I narkotikasaken presiseres det hva som gjør saken komplisert, mens de i bedragerisaken ikke går nærmere inn på kompleksiteten. Dette er nok heller ikke nødven-dig, da man ut fra typen lovbrudd og fra bevisbildet til en viss grad kan lese seg til kompleksi-teten i en sak.

6.2.2.4 På hvilken måte skal det kompenseres?

Som nevnt ovenfor i 6.1.2.4 følger lagmannsretten i flertallet av sakene Høyesteretts ning om at fradraget skal gjøres i totalstraffen. Lagmannsretten følger ikke alltid disse anvis-ningene som eksempel kan nevnes saken LB-2015-102920.

Straffen for å ha oppbevart 165g amfetamin/metamfetamin og mindre mengder annet stoff, ble fastsatt til fengsel i 1 år og 2 måneder. Det ble kompensert for lang saksbehandlingstid ved å gjøre 4 måneder av fengselsstraffen betinget. Den totale saksbehandlingstiden var på 2 år og 6 måneder. Den lange tiden skyldes hovedsakelig tiden det tok å få beslagene analysert hos Kripos. Tiltalte måtte selv bære ansvar for noe av den lange saksbehandlingstiden, da han hadde gjort seg skyldig i nye narkotikaforbrytelser mens politiet ventet på analyseresultater.

Lagmannsretten uttalte: «Samlet saksbehandlingstid er etter lagmannsrettens oppfatning blitt for lang. Dette finner lagmannsretten at bør få utslag ved straffutmålingen gjennom en mindre reduksjon i totalstraffen, jf. HR-2016-225-S. Når det også ses hen til individualpreventive hensyn, finner lagmannsretten at fire måneder av en fengselsstraff bør gjøres betinget».

37

Vurderingen fremstår som selvmotsigende. Det fremgår av Høyesterettsdommen som er sitert at kompensasjon i form av en deldom, for en person som er innvevd i rusmisbruk, ikke vil ha noen realitet, da sjansen for ny kriminalitet i prøvetiden er stor. Av lagmannsrettsdommen fremgår det at tiltalte flere ganger er dømt og bøtelagt for narkotikakriminalitet, og at han verken kvalifiserer for narkotikaprogram med domstolkontroll eller samfunnsstraff. Dermed burde utfallet i saken, dersom lagmannsretten hadde fulgt Høyesteretts resonnement, blitt at kompensasjonen ble gjort gjennom en reduksjon av den ubetingede fengselsstraffen istedenfor en deldom.

Det er som nevnt i 6.2.1.2 også adgang til å kompensere for den lange saksbehandlingstiden i form av en mildere straffart, som for eksempel samfunnsstraff. Vanligvis vil samfunnsstraff idømmes i alvorlige saker, der hvor siktede er i en rehabiliteringsfase. Saksbehandlingstiden kan imidlertid også ha betydning i vurderingen av idømmelse av samfunnsstraff. Av de 3 dommene i Borgarting etter § 162, hvor det ble idømt samfunnsstraff, ble det i to av sakene lagt vekt på rehabiliteringshensyn sammenholdt med den lange saksbehandlingstiden. I en av dommene ble det kompensert med samfunnsstraff kun på grunn av saksbehandlingstiden. LB-2016-165952: «På bakgrunn av liggetiden i denne saken og de retningslinjer Høyesterett har gitt i HR-2016-225-S avsnitt 42 følgende, finner lagmannsretten at straffen bør settes til 30 timer samfunnsstraff med en gjennomføringstid på 120 dager».

6.2.2.5 Hvor belastende forsinkelsen har vært for den tiltalte

Spørsmålet om hvor belastende forsinkelsen har vært for den tiltalte blir sjelden vurdert i sa-kene jeg har undersøkt. Et interessant spørsmål er om det kan sies å være ulike grader av be-lastning for den tiltalte. Med dette mener jeg om det kan sies å være mer eller mindre belas-tende at saken er forsinket ut fra hva slags lovbrudd det er tale om. Spørsmålet har ikke blitt besvart i noen av dommene. Jeg var imidlertid til stede i dommen referert i HR-2017-553-A.

Høyesteretts spurte om det kunne sies at det var forskjell på å vente på en avgjørelse i en sak om skatteunndragelse og i en narkotikasak. Spørsmålet ble ikke nevnt i premissene i dommen.

Det er imidlertid vanskelig å si om belastningen er forsinkelsen, eller om det er følgene av den straffbare handlingen som er belastende. Belastningen blir imidlertid også ivaretatt av de andre formildende omstendighetene i strl. 2005 § 78. Det skal tas i betrakting at lovbryteren er sterkt rammet av lovbruddet. Det fremgår av forarbeidene at første ledd får anvendelse hvor handlingen har påført lovbryteren psykiske, fysiske eller materielle skader, eller at straffere-aksjonen vil bli en belastning for den tiltalte pga. sykdom, høy alder eller andre omstendighe-ter jf. bokstav g, annet ledd, eller at det er gode utsikomstendighe-ter til rehabiliomstendighe-tering jf. bokstav h. Det må

38

derfor være klart at det er belastningen som følge av forsinkelsen som er sentral i vurde-ringen.⁷²

I dommen LB-2016-30619 ble en tiltalt dømt til fengsel i 9 år etter å ha medvirket til en inn-førsel av store mengder amfetamin, hasj, MDMA-tabletter og kokain. Dommen nevner be-lastningen av å ha en uavklart straffesak, men sier ikke noe om hvordan forsinkelsen har vært belastende for tiltalte i den konkrete saken: «Det samlede tidsforbruk som ikke kan lastes sik-tede er således svært langt, og må få et klart utslag i straffutmålingen, selv om det ikke har vært noen ren liggetid av særlig grad. Både belastningen ved å ha en uavklart alvorlig straffe-sak, og at straffens formål blir svakere når så lang tid er gått, tilsier en klar og vesentlig re-duksjon».

I dommen LB-2015-98893 uttales det: «Sett hen til tiltaltes tilståelse og samtykke til tilståel-sesdom, har saken blitt gammel uten at dette kan lastes tiltalte, blant annet på grunn av at an-keforhandlingen måtte utsettes på grunn av sykdom hos aktor. Flertallet legger til grunn at tidsbruken har vært særlig belastende for tiltalte, som var i ferd med å legge tidligere proble-mer bak seg. Flertallet mener derfor at to måneder av straffen bør gjøres betinget med en prø-vetid på to år». Dommen er et godt eksempel på saker hvor det fremstår som riktig at forsin-kelsen har vært en merbelastning for tiltalte.

I en familievoldssak LB-2015-109458 ble tiltalte dømt til 2 år og 10 måneder for å ha mis-handlet og forsøkt å voldta sin ektefelle. Lagmannsretten uttalte i forbindelse med saksbe-handlingstiden: «Selv om det har vært aktivitet i saken ved oversendelser til og fra statsadvo-katen og ytterligere etterforskning, fremstår det samlede tidsforbruket som vesentlig for langt.

Tidsbruken har vært en betydelig belastning for både tiltalte og fornærmede, som sliter med en hjernesykdom som tiltagende nedsetter hennes funksjonsevne slik at hun er avhengig av tiltaltes hjelp i hverdagen.». At fornærmedes situasjon i en sak som dette skal lede til fradrag i straffen er spesielt. For min del fremstår det også som en feilslutning at ventingen på avgjø-relse i saken har vært belastende for tiltalte på grunn av fornærmedes behov for hjelp i hver-dagen. Ettersom tiltalte i denne saken ikke satt i varetekt i mer enn 35 dager kunne han hjelpe fornærmede i store deler av saksbehandlingstiden.

De fleste sakene i materialet tar imidlertid ikke opp problemstillingen om hvor belastende forsinkelsen har vært for den tiltalte. Som begrunnelse kan tenkes at saken ikke har vært sær-lig belastende i de enkelte tilfellene. Likevel burde retten ha gjort vurderingen, ettersom det er

72 Ot.prp. nr. 8. 2007-2008. (12.1)

39

mindre grunn til å legge vekt på en forsinkelse som tiltalte ikke har hatt noen merbelastning av, slik som saken jeg viser til nedenfor i 6.3.⁷³