Komparativt: Hva er lang saksbehandlingstid i andre land og i EMD?

4.3.1 Dansk rettspraksis

14

Dansk straffelov § 82³¹ er nesten tilsvarende den norske strl. 2005 § 78. Nr. 13 og 14 tilsvarer den norske bestemmelsen § 78 bokstav e:

«Det skal ved straffens fastsættelse i almindelighed indgå som formildende omstændighed (…) (13) at straffesagen mod gerningsmanden ikke er afgjort inden for en rimelig tid, uden at det kan bebrejdes gerningsmanden,

(14) at der er gået så lang tid, siden den strafbare handling blev foretaget, at anvendelsen af den sædvanlige straf er unødvendig.»

Bestemmelsen er på samme måte som i norsk rett en lovfesting av etablert praksis. Hvorvidt saken er avgjort innen rimelig tid beror på en konkret vurdering, hvor sakens karakter, betyd-ning, kompleksitet og tiltaltes/myndighetenes atferd skal tillegges vekt.³² Danmark ble i flere saker i starten av 2000-tallet dømt for krenkelse av EMK, da de ikke hadde uttalt at saksbe-handlingstiden utgjorde en krenkelse.³³

Karnov kommentarer til EMK art. 6 nr. 1.³⁴ gir uttrykk for en videre ramme for hva som er rimelig saksbehandlingstid i Danmark. Det fremgår at man må vise varsomhet med å operere med for firkantede rettsoppfattelser, deretter gis noen retningslinjer ut fra praksis. «(…) sags-behandlingstiden i to eller flere instanser op til fire år vil normalt være acceptabelt, forudsat der ikke er længere døde perioder, og sagens betydning ikke kræver særlig hurtig behandling.

2-3 års sagsbehandlingstid for en enkelt instans rejser ligeledes almindeligvis ikke problemer, hvis disse forudsætninger er opfyldt. Mere end 7-8 år kræver særlige omstændigheder». Det er likevel verdt å merke seg at denne uttalelsen gjelder krenkelse av EMK og ikke etter dansk straffelov § 82.

I dansk Høyesteretts sak U.2003.2031 ble en tiltalte i en sak om heleri dømt til 1 år og 6 må-neders ubetinget fengsel, noe som var vesentlig lavere enn det som normalt skulle utmåles i en sak av slikt omfang og karakter. Det ble ilagt mildere straff på grunn av den lange saksbe-handlingstiden som innebar en liggetid på 2 år og en total saksbehandlingstid på nesten 10 år.

Det ble konstatert brudd på EMK art. 6 nr. 1. Tiltalte var i landsretten også dømt til «ret-tighedsfrakendelse» som innebar at han ikke kunne være stifter, direktør eller medlem av sty-ret i et selskap. Dansk Høyestesty-rett unnlot å idømme sty-rettighetstap under henvisning til den lange saksbehandlingstiden.

31 Straffeloven § 82 (Dansk)

32 Karnov, noter til § 82 (13) nr. 422

33 Holst- Christensen (2012)

34 Utarbeidet av Jonas Christoffersen, direktør, dr. jur. Institut for menneskerettigheter, oppdatert (2010)

15

Dansk Høyesterett behandlet i 2012 flere saker som gjaldt overtredelse av den danske veitra-fikkloven; færdselsloven. Spørsmålet var om lang saksbehandlingstid kunne føre til unnlatelse av ubetinget tap av førerrett. I saken U.2012.2315/2 ble den tiltalte 07.10.07 siktet for å ha kjørt 60 % over tillatt hastighet. Saken ble først berammet til 14.01.08 men ble utsatt to gang-er på grunn av vitneførsel. Dommen i byretten ble avsagt 07.12.10. Når saken ble behandlet i Høyesterett var det gått 4 år og 6 måneder siden tiltalte ble siktet. Høyesterett uttalte at saks-behandlingstiden i en så ukomplisert straffesak hadde overskredet det rimelige og at tiltalte måtte kompenseres. Retten fant ikke grunnlag for å unnlate å idømme tap av førerrett.

I en sak fra Østre Landsret U.2010.53 ble en person dømt for dokumentfalsk og skattesvindel.

Det hadde gått 7 år fra personen ble siktet og nesten 3 år fra anklageskriftet ble inngitt. Det forelå dermed en krenkelse av EMK art. 6 nr.1.

4.3.2 Svensk rettspraksis

Den svenske loven er formulert annerledes enn den norske og danske regelen i hhv. strl. 2005

§ 78 og dansk straffelov § 82. I den svenske brottsbalken³⁵ finner man bestemmelsen:

«Kap 29 § 5 Vid straffmätningen ska rätten utöver brottets straffvärde i skälig omfattning beakta:

nr. 3. om en i förhållande till brottets art ovanligt lång tid förflutit sedan brottet begicks, » Bestemmelsen får anvendelse for lang tid fra lovovertredelsen. Den norske og danske straf-feloven har samme bestemmelse, men har i tillegg en bestemmelse som går på saksbehand-lingstid isolert sett. Likevel er Sverige også bundet av EMK, og art. 6 nr.1 fanger opp lang saksbehandlingstid. Fra praksis tolkes bestemmelsen i kap 29 § 5 utvidende og rammer tilfel-ler som ikke er krenkelse av EMK jf. NJA 2003 s. 414: «I domstolspraxis torde det inte heltilfel-ler vara ovanligt att oskäliga fördröjningar har beaktats vid påföljdsbestämningen i första hand med hänvisning till den i 29 kap. 5 § 7 BrB (…)»

I Högsta domstolens avgjørelse NJA 2012 s.211 ble det uttalt: «Den totala handläggningsti-den, som kan omfatta flera instanser, får ställas mot hur lång handläggningstiden borde ha varit. Att det rättsliga förfarandet har varit komplext - på grund av många parter, omfattande utredning eller av något annat skäl - får då vägas in. Tidsutdräkt som har orsakats eller hade kunnat undvikas av den förfördelade utgör i regel inget dröjsmål i här aktuell mening» (29).

Sitatet gir uttrykk for samme vurderingstema som man finner i EMD og i norsk og dansk rett.

35 Brottsbalken Kap. 29 § 5 (Svensk)

16 4.3.3 EMD-praksis

Det er mange saker som er avgjort i EMD etter art. 6 nr. 1 «reasonable time» de siste 20 åre-ne. I sakene i løpet av 90-tallet la en EMD en linje for når saksbehandlingstiden var urimelig lang. I 1996 deklarerte EMD en «war on unreasonable delays».³⁶ Det kan imidlertid se ut som at denne krigen ikke ble vunnet. I perioden 2009-2012 ble det i EMD konstatert 1478 krenkel-ser av EMK art. 6 nr. 1.³⁷ I flesteparten av sakene hvor Europeiske stater blir dømt for brudd på EMK, er det for krenkelser av artikkel 6 nr. 1 på grunn av for lang saksbehandlingstid. ³⁸ I vurderingen for hva som er lang saksbehandlingstid etter EMK skal lengden på saksbehand-lingstiden vurderes opp mot omstendighetene i saken etter følgende kriterier: «(1) what is at stake for the applicant, (2) the complexity of the case, (3) the conduct of the applicant and (4) the conduct of the relevant authorities»³⁹.

I Fortunat v. Slovenia⁴⁰ hadde saksøker i 1996 blitt tiltalt for svindel, forfalskning og misbruk av tillit. Det ble holdt 28 rettsmøter (engelsk; hearings) fra 1996 til januar 1997, 54 i 1997, 41 i 1998 og 20 i 1999. Etter dette ble tiltalen endret og en dommer ble byttet ut. Det ble holdt rettsmøter i ulike instanser fra 2004 til 2010. Saksbehandlingstiden var fjorten år og 7 måne-der i fire rettsinstanser. EMD la til grunn at det var en kompleks sak, og at saksøker til en viss grad hadde bidratt til forsinkelsen i saken. Likevel hadde første instans brukt ni år til å komme med en dom.

I saken Boddaert v. Belgium ⁴¹ kom EMD til at det ikke var en krenkelse av EMK art. 6 nr. 1 i en sak hvor saksøker var tiltalt for drap. Den totale saksbehandlingstiden var 6 år og 2 måne-der. Saksøker mente også at den etterforskningen dommeren hadde foretatt ga saken en «so-vende» periode på 39 måneder. Dette var kommisjonen enig i men holdt fast at omstendighe-tene i saken tilsa at tidsforløpet ikke var urimelig. Det var en komplisert drapssak, med få sikre fysiske bevis og ingen vitner. Saksøker hadde også reist til Spania samme dag som liket ble oppdaget, noe som forlenget saksbehandlingstiden. EMD kom til at det ikke var krenkelse av art. 6 og begrunnet det med at bestemmelsen skal ivareta et krav om effektiv

36 Henzelin & Rordorf (2014) s. 79.

37 Henzelin & Rordorf (2014) s. 79.

38 European Commission for the Efficiency of Justice (2010)

39 Henzelin & Rordorf (2014) s. 86.

40 Fortunat v. Slovenia

41 Boddaert v. Belgium

17

handling men samtidig et generelt prinsipp om riktig behandling. I denne saken var balanse-gangen mellom de to prinsippene ivaretatt.

I saken Bunkate v. the Netherlands ⁴² ble det konstatert brudd på EMK art. 6 nr. 1 på grunn av liggetiden i saken. Saken var ikke særlig kompleks og hadde hatt en periode med inaktivitet på femten og en halv måned.

Fellestrekket for EMD-sakene er at den totale saksbehandlingstiden i disse sakene er svært lang sammenlignet med norske straffesaker. Dette er i tråd med EMKs retningslinjer.⁴³ Ret-ningslinjene viser til fem avgjørelser hvor rimelig tid ble ansett for å ha vært overskredet, saksbehandlingstiden i disse sakene var 9 år og 7 måneder⁴⁴, 13 år og 4 måneder.⁴⁵, 5 år og 5 måneder med 33 måneder liggetid⁴⁶, 5 år og 11 måneder⁴⁷ og 12 år og 7 måneder.⁴⁸ Retnings-linjene viser også til to avgjørelser hvor saksbehandlingstiden ble ansett å være innenfor rime-lig tid, den ene er Ringeisen v. Austria⁴⁹ hvor 5 år og 2 måneder ble ansett som rimelig, både på grunn av kompleksiteten i saken og at tiltalte hadde anket og kommet med flere prosessuel-le krav som forprosessuel-lenget saken. Kompprosessuel-leksiteten i saken gjorde også at 7 år og 4 måneder bprosessuel-le an-sett som rimelig i Neumeister v. Austria⁵⁰

Det er på EMDs område like vanskelig som i norsk rett å si konkret hva som er for lang saks-behandlingstid ettersom hver sak er forskjellig. I EMDs avgjørelser er det i tillegg forskjeller på antall rettsinstanser og saksbehandlingsrutiner i de ulike landene. Likevel er det mulig å gjøre noen generelle betraktninger. Basert på EMDs avgjørelser i 2012 fant Henzelin & Rord-orf at for straffesaker var en saksbehandlingstid under totalt 3 år generelt ansett som rimelig.

De fleste sakene med saksbehandlingstid rundt 3 år ble avvist av domstolen som «manifestly ill-founded and therefore not admissible».⁵¹

Under 5 års saksbehandlingstid for mer enn en instans ble også ansett som rimelig, med mind-re det var stomind-re forsinkelser eller at tiltalte satt i vamind-retekt.⁵² Mer enn 5 års saksbehandlingstid

42 Bunkate v. The Netherlands

43 Guide on the article 6 of the European Convention on Human Rights

44 Milasi v. Italy

45 Baggetta v. Italy

46 B. v. Austria

47 Rouille v. France

48 Clinique Mozart SARL v. France

49 Ringeisen v. Austria

50 Neumeister v. Austria

51 Henzelin & Rordorf (2014) s. 94

52 Henzelin & Rordorf (2014) s.94

18

blir sjeldnere ansett som rimelig tid i avgjørelsene fra 2012. Likevel ble også saker med lengre saksbehandlingstid enn 5 år vurdert som rimelig i saker hvor autoritetene hadde bevist tilstrekkelig aktsomhet i saksbehandlingen. Tilsvarende ble over 5 år ansett som rimelig i sa-ker hvor tiltalte måtte ta ansvar for deler av forsinkelsen, saken var kompleks eller at saken hadde blitt behandlet i flere instanser.

I så og si alle saker fra 2012 med saksbehandlingstid over 7 år konstaterte EMD at saksbe-handlingstiden hadde vært for lang. Funnene til Henzelin & Rordorf er i tråd med retningslin-jene⁵³ og med sakene jeg har vist til ovenfor.