Redaksjonelt
NORskrift nr. 102 er et temanummer om Arne Garborgs forfatterskap, og nummeret er et ledd i Institutt for nordistikk og litteraturvitenskaps markering av Garborgåret 2001. Men selv om Garborg er en forfatter som de fleste opplever som verdig en hyllest, er et temanummer som dette ikke helt uproblematisk. For det er en kjensgjerning at dette Garborg-nummeret ikke hadde kommet ut hvis Garborg ble født i 1852 og ikke i 1851; da hadde det ikke vært noe Garborgår og heller ikke noe temanummer. Selv om forfatterjubileer er en god anledning til å trekke et forfatterskap fram i lyset, bør ikke et passende rundt tall siden forfatterens fødsel eller død være den eneste grunnen til at en gammel, kanonisert forfatter igjen kommer på dagsorden for litteraturforskningen. Man bør vel også kunne kreve at jubileet i tillegg legitimeres av nyskapende forskning og undervisning omkring for- fatterskapet, slik at den norske litteraturforskningen ikke framstår som et kulturkonserverende, tilbakeskuende fag.
Heldigvis finnes det en slik forskning knyttet til Garborg, noe artiklene vi har valgt ut vitner om. Alle tekstene i dette nummeret er artikkelversjoner av oppgaver skrevet av studenter ved Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap i løpet av 2000. Aarsteins og Haalands artikler bygger på hovedoppgaver, mens de andre har utgangspunkt i prøveforelesninger. Til sammen gir artiklene interes- sante perspektiver på mange sider av Garborgs forfatterskap; både romanforfatteren, litteraturkritikeren, lyrikeren, brevskriveren og - ikke minst - ironikeren Garborg trekkes fram.
Medredaktør for dette nummeret har vært professor Gudleiv Bø.
Hans kunnskaper om Garborg har vært en forutsetning for at vi har klart å sette sammen et temanummer med bare studentbidrag. Vi håper at disse artiklene vil være interessante både for Garborg-kjennere og allment litteraturinteresserte.
TEI<STREVISJON I
DEN BURTI<.OMNE FADEREN
av Ingvald Aarstein
I en del eldre Garborg-studier kommer det til uttrykk en egen interesse for forfatterens måte å skrive på. Et tidlig eksempel gir Torleiv Hannaas i en artikkel i anledning Arne Garborgs 7 O-årsdag i 1921:
Her skriver han bl.a. om det kaotiske inntrykket Garborgs manu- skripter gir, fulle som de er av rettelser og omskrivninger: "Og det er ikkje berre manuskriptet Garborg vøler og steller paa. Um boki er prenta og kjend aldri so mykje, so held han paa og rettar seg sjølv med hard hand fraa utgaave til utgaave." (Hannaas 1921:43) Også i Olav Midttuns artikkel om Arne Garborg i Norsk biografisk leksikon (publisert som særtrykk i 1929) gis det en beskrivelse av forfatterens hang til stadig å revidere sine egne tekster:
Etterkvart som dei eldre bøkene kom i nye utgaavor, retta han dei. Serleg vart det ein gjenomgripande spraakleg og kunstnarisk revisjon, daa han sende ut "Skriftir i Samling" (1908 -09) i 7 band. Der er alt ført over i midlandsmaal og ikkje lite retta. Jamvel i jubileumsutgaava 1921 -22 hev han retta ymist smaatt, serleg i ordval. G. fila og maksla mykje med stil og form, arbeidde seint, for det varde so lenge fyrr han var heilt nøgd med sine verk;
fullnøgd vart han aldri endaa han vart vaar finaste, mest medvitne maalkunstnar. (Midttun 1929:36)
6 Ingvald Aarstein I sin doktoravhandling om Arne Garborgs spåk og stil utvikler Johs. A.
Dale et skille mellom to ulike hovedtyper av litterær skriving: Enten blir dikt til i glimt av inspirasjon (på romantisk maner) - eller det å skrive er et møysommelig intellektuelt arbeid, et håndverk. Arne Garborgs arbeidsmåte hører ifølge Dale hjemme i siste kategori:
Han var ein kritisk og analytisk natur, fantasien arbeidde hos han saman med ein sterk kunstnarleg vilje og disiplin. Det er mogeleg at surne av hans dikt har vorti til i ein brå inspirasjon, men i all regel må verka hans vera frukter av heller langvarig, kunstnarleg medvite arbeid. Det kan ein overtyde seg om ved å kaste eit auge på eit manuskript av han, eller samanlikne fleire utgåver av bøkene hans. I manuskripta har han retta og skrivi om, i bokutgåvene har han brigda, vølt og forbetra - og stundom forverra. (Dale 1950:13f)
Sitatene retter altså oppmerksomheten mot et bestemt trekk ved Arne Garborgs forfatterpraksis, det at han ikke lot sine tidligere utgivelser hvile i fred, men til stadighet intervenerte i dem- enten han nå var misfornøyd med deres opprinnelige tilstand eller hadde noe viktig å tilføye. I nærværende framstilling blir oppmerksomheten rettet mot samme fenomen, men snevret inn til å omfatte bare ett av Arne Garborgs verk, nemlig Den burtkomne Faderen fra 1899. Denne boka forteller i dagboks form om Gunnar Haave1 (sønn av Enok i Fred), som har vendt tilbake til hjembygda etter mange år i Amerika. Han vil minnes farne tider, tenke gjennom sitt liv og finne sammenheng i det.
Etter Gunnars oppgjør med seg selv følger samtaler med broren Paulus, vismannen som leder den livstrøtte fram til ny livstro.
Teksten til dette verket finnes i ulike versjoner, som igjen foreligger i materiell form i ulike trykte utgaver~ Med denne artikkelen har jeg til hensikt å framstille et ordnet utvalg av de endringene forfatteren foretok fra en utgave av teksten til en annen. Et siktemål er å skjerpe den tekstkritiske sansen hos dem som omgås med Arne Garborgs forfatterskap: Forskerens valg av tekstgrunnlag blir jo særlig viktig når studiet gjelder en forfatter som gjerne reviderer sine litterære frambringelser. Dessuten håper jeg å vise at undersøkelsen av det
l Skrivemåten "Hove" blir først innført i Skriftir i Samling (1908-09).
2 Fra forfatterens levetid foreligger det fem utgaver av Den burtkomne Faderen:
Førsteutgaven fra 1899, en språklig revidert utgave fra 1905, en sterkt omarbeidet versjon i Skriftir i Samling fra 1908-09, en separatutgave fra 1916, og til sist en lett forandret utforming i den såkalte jubileumsutgaven av Skriftir i Samling fra 1921- 22. Bare i en av disse utgavene (unntatt førsteutgaven) -nemlig den fra 1916 -har forfatteren unnlatt å gjøre endringer i teksten.
Tekstrevisjon i Den burtkomne Faderen 7
dynamiske aspektet ved en litterær tekst kan være interessant i seg selv.3
Utvalg og ordning av stoffet
Det totale empiriske materialet (alle tekstendringene) er meget stort. I denne artikkelen vier jeg - som rimelig kan være - liten plass til mindre språklige justeringer og stor plass til omskrivninger med inngripende tematisk og estetisk virkning. Iblant forsøker jeg å angi noe av bakgrunnen for tekstrevisjonen. Det hefter et spekulativt preg ved slike forsøk, ettersom det vel aldri egentlig lar seg gjøre å bestemme drivkraften eller intensjonen bak omskrivninger i en litterær tekst. Men mange av Arne Garborgs tekstinngrep er verken særlig subtile eller uutgrunnelige: På sine gamle dager virker han politisk stivsinnet og estetisk ufølsom, og i revisjonen av Dm burtkomne Faderen er han ikke sjelden tung på labben. Iblant uttrykker han selv eksplisitt en intensjon med sine omskrivninger (som i dagboks- notatene om arbeidet med 1909-utgaven av Den burtkomne Faderen), iblant ligger intensjonen av andre grunner opp i dagen (som i innføringen av midlandsformer i 1905-utgaven). Dette er forhold som jeg mener muliggjør visse grunnleggende antakelser om forfatter- intensjonen. Normen for mitt arbeid har ikke desto mindre vært at det gjelder å vurdere virkningen av Garborgs inngrep i teksten, ikke å gjette hans hensikt med dem.
Jeg finner det hensiktsmessig å dele de utvalgte tekstendringene inn i to kategorier. Også på dette punktet påstår jeg implisitt et og annet om forfatterens intensjon. Den første typen tekstrevisjon mener jeg henter sin bevegelseskraft fra forfatterens biografiske og historiske erfaringsverden: Den uttrykker en dynamikk som ikke har sin kilde i selve skrivinga, men som tvinger seg inn i teksten utenfra. I Den burtkomne Faderen er endringene av denne typen ideologisk begrunnet, systematisk gjennomført og - i den grad de berører inn- holdet i teksten - estetisk lite vellykket. Den andre typen tekstrevisjon følger snarere av en indre dynamikk i selve skrivehandlinga: Den oppstår i forfatterens gjensyn med en allerede publisert tekst og er i mindre grad determinert av utenforliggende ideologiske mønstre enn ledet av viljen til utvikling av tekstens språklige uttrykk. Det kan dreie seg om klargjøring av meningssammenhenger eller styrking av språkets
3 Artikkelen baserer seg på min hovedoppgave: Det som her måtte savnes av begrepsavklaring, begrunnelse og teoretisk refleksjon, vil forhåpentlig kunne søkes og finnes der (Aarstein 2000).
8 Ingvald Aarstein musikalitet og billedkraft. Disse endringene er av mindre omfang enn endringene i første kategori, de finner sted på detaljplanet, lokalt i teksten - og i Den burtkomne Faderen utgjør de etter min vurdering ofte forbedringer.4
For enkelhets skyld kaller jeg tekstrevisjon av første kategori
"ideologisk", av andre kategori "kunstnerisk". I fortsettelsen tar jeg for meg ideologisk tekstrevisjon på to felt: et språklig (overgangen til midlandsmål) og et politisk eller i videre forstand samfunnsmessig (tilleggene til Den burtkomne Faderen fra 1909). Til slutt gir jeg enkelte utvalgte eksempler på det jeg har kalt kunstnerisk tekst- revisjon.
Ideologisk tekstrevisjon (I)
I et brev til Marie Herzfeld, sin tyske oversetter, gir Arne Garborg en interessant karakteristikk av språket i førsteutgaven av Den burtkomne Faderen. Brevet forteller at han vurderer å overlate over- settelsen av denne boka til en annen; en venn har introdusert ham for en tysk kvinne som er bosatt i Kristiania, som har gjennomført kurs i landsmål og som dertil har gjendiktet noe fra Haugtussa ganske godt.
Et slikt nært kjennskap til landsmål og muligheten for tett samarbeid mellom forfatter og oversetter vil ha avgjørende betydning: "N avnlig vilde dette være af Vigtighed ved 'Den burtkomne Faderen', hvor det stilistiske spiller en saa stor Rolle, og hvor Sprogtonen gjennem gaaende er holdt saa nær som muligt op til min egen Dialekt." (NBO Brevs. 64; brev datert 21. desember 1899) Arne Garborg skriver gjerne på dansk når han befinner seg i det ironiske hjørnet eller kanskje vil distansere seg fra sin hovedperson (Gabriel Gram i Trætte Mænd).
Den burtkomne Faderen blir derimot gjerne betegnet som hans mest personlige verk, og her har han altså ifølge eget utsagn lagt språket ("Sprogtonen") nærmere sin egen dialeke
4 Avsnittet er inspirert av teorien om tekstens doble dynamikk i Martens 1971: 168f.
5 I siste omgang ble det likevel Marie Herzfeld som oversatte boka. - I flere brev til Herzfeld viser Arne Garborg en særlig omsorg for oversettelsen av Den burtkomne Faderen: "Sagen er, at jeg benytter en Sprogform, der endnu ikke er helt
oparbeidet. Det er endnu væsentlig et Folkesprog. V ore Ordbøger er slet ikke fuldstændige. Det vil derfor ikke sjælden hende, at jeg kommer til at benytte Udtryk, som Ordbøgerne enten slet ikke eller dog ufuldstændig forklarer. At Oversætteren i saadanne Tilfælde altid skal kunde gjætte sig til den rigtige Mening er for meget forlangt. Og navnlig ved en Bog som "Faderen", hvor en speciel Stil er søgt gjennemført, blir det vigtigt, at den rigtige Tone altid træffes og at skurrende Misforstaaelser undgaaes." - Senere sender han første del av Herzfelds oversettelse
Tekstrevisjon i Den burtkomne Faderen 9
Omkring forrige århundreskifte deltok så Arne Garborg i utviklinga av og agitasjonen for den såkalte midlandsnormalen for landsmålet i skolen.6 Midlandsmålet var grunnlagt på talemålet i sentrale norske fjellbygder: Særlig i Telemark og Setesdal fartes det en ubrutt norsk åndstradisjon fra gammel tid og et språk som overgikk alle andre norske dialekter i rikdom og skjønnhet (Hægstad, Garborg og Flo 1899:108).7 Garborg omtaler et sted midlandsmålet eller folke- visemålet som "det nynorske 'literære maal"' (Den 17 de Mai, 26. mai 1900). Det fremste i norsk (i motsetning til norskdansk) kultur er båret oppe og brakt til uttrykk i nettopp dette språket, som i og med midlandsnormalen blir omskapt til moderne skriftspråk. Midlands- normalen blir så å si satt til å representere norsk språk som åndelig størrelse, ikke bare som grammatisk konstruksjon. Videre har midlandsmålet evnen til å samle norsk språk i øst og vest, uten selv å gå i indre oppløsning, fordi grunnstrukturen i det er klar og enhetlig.
Alt norsk, adskilt og spredt både geografisk og historisk, blir forent i det (Hægstad, Garborg og Flo 1899:111). Folk på Østlandet vil f.eks.
finne at midlandsnormalen ligger nærmere deres eget talemål enn Aasen-normalen og at den dermed gjør landsmålet lettere å lære (Den
17de Mai, 20. og 23. mai 1900).
Flere år senere oppgir Arne Garborg to grunner til at han selv tok i bruk "Midlandsformi": "Ho var for det fyrste bygd paa Folke- visemaale, og for det andre kunde det vera godt, at nettupp ein Vestlending tok Midlandsmaale upp; det burde kunne døyve noko paa det gamle Gnaal um, at Maalsaki var berre ei Vestlandssak." (Brev til Ingebrigt Lillehei, 17. februar 1914; Garborg 1980, bind 12:186)
Arne Garborg erklærer altså at språktonen i førsteutgaven av Den burtkomne Faderen er lagt nært opp til hans egen dialekt. Revi- sjonen av teksten i tråd med midlandsnormalen (som er fullført med 1905-utgaven) skulle dermed innebære at språkets personlige preg blir undertrykt eller i det minste supplert av et nasjonalt hensyn: Nå gjelder det å vise at målsaken ikke primært er en sak for Vestlandet, men en sak for Norge. Forfatteren Garborgs bøker blir mobilisert i målmannen Garborgs kamp.
tilbake med noen rettelser: "Det er, som De vil se, hovedsagelig Bagateller, ofte kun Spørgsmaal eller Forslag til behagelig Overveielse, hvor jeg synes et andet Udtryk kunde være klarere eller passe bedre ind i Tonen el. lign." (NEO Brevs. 64;
brevene er datert henholdsvis 4. januar 1900 og 12. mai 1900)
6 For nærmere opplysninger om formverket i midlandsnormalen, se f.eks. Torp og Vikør 1993:176.
7 Nettopp skjønnheten i folkevisemålet var viktig for Garborg : "Han vil ha eit vakkert, klangrikt mål." (Dale 1950:52)
lO Ingvald Aarstein Overgangen til ny rettskrivning blir for øvrig fulgt av en språklig purisme som iblant kan fortone seg ekstrem. Midlandsmålet, som gammelt og godt norsk mål, støter liksom ut ord av fremmed opphav.
Et godt eksempel finnes i 1909-utgaven:8
... der [heksar] <galdrar> Trollkjeringar med svart Kunst ...
(1905:14; 1909:344)
Torleiv Hannaas gir bakgrunnen for det som skjer her: I sin festskriftartikkel ved forfatterens 70-årsdag nevner han nemlig ett ord som Garborg med særlig strenghet har fordrevet fra senere utgaver av Haugtussa:
Eit av dei ordi som Garborg hev vare mest mødd med, er det tyske heks . 'Haugtussa' er full av trollskap, veit me; og i fyrste utgaava var det ofte tale um heks og aa heksa. I siste utgaava stend det berre att ein einaste stad, i samansetjingi trollheks. [ ... ] Elles er det umbytt med trollkjering, galdre- kone, tusse og anna trollty av norsk ætt. Stundom hev heile verset rake med naar han skulde driva ut heksi; serleg naar ho hadde sett seg fast i rim -ordi.
(Hannaas 1921:44)
Også i Den burtkomne Faderen blir det altså gjort slutt på tysk heksing til fordel for norsk galdring. Sitatet antyder i hvilken grad Garborgs språkbruk var ideologisk motivert.'
Ideologisk tekstrevisjon (Il)
I 1905-utgaven av Den burtkomne Faderen har Arne Garborg et sted gjort følgende endring av ordvalget:
Det var [Forretning, Forretning] <business, business>! og kvar maa [agta]
<agte> seg. (1899:58; 1905:58)
'Framstillingen av forskjeller mellom tekster/utgaver skjer på følgende måte: Ord og passasjer som er strøket, blir satt i hakeparentes[ ... ); ord og passasjer som erstatter de gamle, blir satt i spisse parenteser <. . .> og kursivert. Årstall og sidetall gjelder de aktuelle utgavene av teksten.
9 Sitatet skulle også være egnet til å skape interesse for en tekstkritisk undersøkelse av Haugtussa, f.eks. en sammenligning av førsteutgaven fra 1895 med
samlingsutgaven fra 1909, ettersom vers i bundet form tydeligvis blir dypere berørt enn prosatekster av overgangen til ny rettskrivning. (Resultater av en tilsvarende undersøkelse av Bondestudentar blir for øvrig lagt fram i Midbøe 1951 :Sf og 121f.)
Tekstrevisjon i Den burtkomne Faderen 11 Sammenhengen er at Gunnar Haave strir med minnene fra sin tid som pengemann i Amerika. De han har sveket og handlet ille mot, opptrer nå for hans indre blikk. Han forsøker å forklare for seg selv den ufølsomheten han utviklet i den nye verden - og å unnskylde den ved å si at han bare handlet slik forholdene krevde. I 1899 lyder det: "Det var Forretning, Forretning!" og i 1905 altså: "Det var business, business!". Ordet "business" refererer klarere til en spesifikt engelsk=- amerikansk økonomisk virkelighet, til den kapitalismens råskap som Arne Garborg i denne tiden blir en stadig bitrere kritiker av. Samtidig med revisjonen av Den burtkomne Faderen, den 22. aprill905, skriver han eksempelvis i Den 17 de Mai om "Stor-trolle" - eller "Belsebub, Molok, 'kapitalen' som han no heiter".
Hvis jeg har rett i å tillegge det ene ordet "business" slike konnotasjoner, har vi her å gjøre med en type tekstrevisjon som får langt større omfang i den neste utgaven av boka: Det dreier seg om forfatterens innskrivning av aktuell politisk overbevisning i en allerede publisert litterær tekst. Bakgrunnen for de omfattende tekstendringene i Den burtkomne Faderen anno 1909 (Skriftir i Samling) er særlig å finne i Arne Garborgs siste skjønnlitterære verk og i hans forhold til Henry George.
Garborg og georgism.en
Det er fra og med 1905 at Arne Garborg for alvor stifter bekjentskap med Henry George.10 I denne amerikanske sosialøkonomens tenkning finner han svar på spørsmål som har opptatt ham gjennom mange år.
Lenge før Garborg lærte georgismen å kjenne, grunnet han på sam- funnsøkonomiske forhold - og aller mest på situasjonen i jordbruket og på bygdene. Dette temaet er tilstede fra begynnelsen av hans skribentvirksomhet, men blir forsterket utover i 1890-årene, noe Rolv Thesen forklarer med Garborgs tilbakevending til Jæren: "Bonden i han hadde vakna på nytt og vart sterkare og sterkare i han." (Thesen 1939:245t Men bonden Garborg våkner på et tidspunkt da jord-
10 Til Gustaf af Geijerstam skriver Garborg den 7. desember 1905: "Du nævner Henry George. Og nævner ham saaledes, at en opmerksom Læser ikke saa ohne weiter glemmer ham igjen. Det interesserer mig, fordi jeg selv i senere Tid har begyndt at arbeide lidt med George igjen- en Mand som jeg før ikke fik Rede paa.
Nu tror jeg at skjønne ham, og i hans Tanker at se et virkeligt Fremtidshaab".
(NEO Brevs. 129)
11 Eller med den gjenfødte jærbuens egne ord: "Og Enderne knytter sig sammen: av Heia er eg kamin, og i Heia skal eg gaa; Amen." (Brev til Hulda Garborg, l. mai 1901; Garborg 1980, bind 12: 164)
12 Ingvald Aarstein bruket i Norge gjennomgår en krisepreget omstrukturering, synker ned i gjeldsproblemer og mister sin plass som bærende sektor i den nasjonale økonomien (Nerbøvik 1994:148). Folk forlater bygdene til fordel for nye næringer i byene eller ny jord i Amerika. Mot alt dette og mot hele den internasjonale kapitalismen åpner Arne Garborg sitt felttog, og det gjør han med georgismen som økonomiteoretisk spyd spiss: Her er det nettopp jorda og arbeidet med den som danner grunnlaget for all samfunnsøkonomi og menneskelig velferd.
Henry George (1839-97) gav ut sitt hovedverk Progress and Poverty i 1879. I sentrum for hans tenkning står en kritikk av den private eiendomsretten til jord og et forslag til omlegging av skatte systemet. Den grunnverdien jorda har, er ikke primært resulat av jordeierens anstrengelser, men av sosiale forhold. Når befolkningstallet i et land stiger, øker grunnverdien; den som eier grunn i eller omkring en ekspanderende by, vil oppleve at verdien av eiendommen øker uten at han trenger å løfte en finger. Fordi grunnverdien på denne måten er en samfunnsskapt verdi, bør den også føres tilbake til fellesskapet gjennom skatt på grunneiendom, en skatt som vil kunne besørge all nødvendig statsinntekt. Denne skatten skal være så stor at det ikke lønner seg å eie jord uten å drive den; dermed vil det bli jord nok til alle som vil ha. Virkningene av en slik skatteomlegging gjør Arne Garborg rede for i en av sine mange artikler om emnet ("Valmande Spursmaal", 1915): Jorda vil ikke lenger være handelsvare eller spekulasjonsobjekt, men "natur, gudsgåve, 'mor for oss alle'" (Garborg 1980, bind 11: 302). Og videre:
Livskåri vert lettare for alle. [ ... ] Sjølve arbeidarspursmålet vert løyst. Det vert mindre tilstrøyming til byar og fabrikar, når folk på gode vilkår kann få jord; og di mindre tilstrøyming, di betre løner. Snart vil ingen stå på fabrikar for mindre enn han i desse nye tider kann tena med jordbruk. [.:.] Utan tvangsråder av noko slag vert det soleis lett for alle å slå seg igjenom.
Duglege arbeidarar og spararar vil vinne seg lenger fram; folk med framifrå næringsvlt vil bli rike; men mest vert det av jamn, trygg velstand som i gama!
tid. (Op.cit.: 303)
Når det her er tale om "jamn, trygg velstand som i gamal tid", sier det noe om bondesønnen og gammelanarkisten Arne Garborgs ideal- samfunn: små, tette, selvstyrte bygdesamfunn som driver jorda i fellesskap (Nerbøvik 1994:143). En annen kobling mellom georgisme og "gamal tid" fant han i sine kritiske bibelstudier, som han drev med omtrent på samme tid som han oppdaget Henry George; på dette feltet setter han for det første georgismen i forhold til jordforordningene i moseloven, for det andre framstiller han den som en omforming av
Tekstrevisjon i Den burtkomne Faderen 13
nestekjærlighetsbudet (som for Garborg var kjernen i Jesu for- kynnelse) til politisk lov.
Viktig er det at georgismen for Arne Garborg også kom til å utgjøre en del av målsaken: Om ikke det økonomiske grunnlaget for folket, dvs. bøndene, ble sikret, ville all kamp for folkespråk og folke- kultur være forgjeves (Thesen 1939:244).
Hjem til jorda
Mot slutten av året 1908 utkommer Heimkomin Son, siste bind i tetralogien om Hove-slekta og oppfølgeren til Den burtkomne Faderen. Boka inneholder dagboksopptegnelsene til en lærer ved navn Haavard Haatun, som etter religiøs tvil oppsøker "SundagsstU1dine" i Kvernhusheia for å høre Paal Hove utlegge skriften. Store deler av teksten går med til referater av Paals små prekener over utvalgte bibelsteder. Ved siden av teologien får alt fra kvinnesak til unions- oppløsning sin tilmålte plass i lange samtaler mellom sindige bønder.
Særlig er det forholdene i jordbruket som står i sentrum. Paal Hove forteller om jordloven i mosebøkene og Jens Eide trekker tråden helt fram til Henry George - slik Arne Garborg selv gjorde i utallige avisartikler i årene etter 1905. Kilden til Jens Eides viten om Henry George blir nevnt i forbifarten: "Den Bold du laante meg etter Bror din, Paal" (Garborg 1909:450).
Til å begynne med bor Paal i Kvernhusheia som før. Når det bærer utforbakke med Per Aase, som var slik en storkar i Læraren og kjøpte Hove-gården ut av slekta, trer Paals og Gunnars søster Serina inn på scenen og kjøper farsgården tilbake med friske midler. Pengene stammer for en del fra Gunnar Hove. Alle kommer hjem til slutt: Paal blir en slags forpakter på Hove - det er søstersønnen Einar som etterhvert skal overta - og Haavard Haatun rydder jord på Øvre Haatun og blir bonde for godt etter sin læretid hos Paal. Denne handlinga er fortalt i et ytterst ukunstlet språk, en jevn og grå hverdagsprosa. Paals ytringer ligger gjerne i et høyere stilleie, men ikke sjelden slik at hans vismannstale lyder noe oppstyltet og tipper over i svada.
Selv om Heimkomin Son av ettertiden er blitt nedvurdert og glemt, var mottakelsen i samtiden overveiende positiv. Den klareste negative kritikken gjaldt georgismen i boka og ble formulert av Olav Midttun: "Det einaste, eg tykkjer er noko utanpåklint, er det um George-læra. Det hev vorte for mykje av det og for beintfram sagt."
(Syn & Segn 1908: 341f)
14 Ingvald Aarstein
1909: "fullt Samanheng"
I tida fra 1907 til 1909 forbereder Arne Garborg sine samlede skrifter til utgivelse. Gjensynet med de gamle bøkene gjør det klart for ham at et stort arbeid venter; "baade Rettskriving og Maal og ymist anna vil der vera aa rette paa" (Garborg 1925:106). Under datoen 11 mai 1909 står det videre å lese i Garborgs dagbok: "Eg steller med 'Den burtkomne Faderen' no um Dagen (det trengst eit Grand Utfylling, so det kann bli fullt Samanheng millom den og 'Heimkomin Son')"
(op.cit.:220).
Her er det interessant å merke seg hva som ikke blir sagt i kritikken av Heimkomin Son: Ingen av anmelderne opplever nemlig at sammenhengen med Den burtkomne Faderen er for svak eller utydelig. Ingen nekter å godta det som nå i etterkant blir fortalt om Gunnar Have: For det første at han - den dødssyke grubleren, mismotets mann - gjorde økonomiske disposisjoner for å få farsgården tilbake i slekta; for det andre at han brakte med seg lesestoff om eller av Henry George fra Amerika. Ingen peker på svake sammenføyninger i det fiksjonsuniverset som de to bøkene til sammen skaper.
Overtakelsen av farsgården blir diskutert allerede i førsteutgaven av boka. I kapittel XI kommer Paal innom Gunnar og spør om han ikke vil kjøpe Have, så skal Paal være dreng. Selv om Gunnar avviser brorens forespørsel, er temaet i og med denne samtalen brakt på bane, og dermed kunne kanskje nok være sagt som forhistorie til Heimkomin Son. Men våren 1909 gjør altså Arne Garborg store endringer i Den burtkomne Faderen for å skape "fullt Samanheng"
mellom de to bøkene. Han vil utbedre en mangel som - så langt jeg har kunnet bringe på det rene - ingen andre har lagt merke til.
De nye kapitlene
I 1909-utgaven av Den burtkomne Faderen har forfatteren føyd inn fire nye kapitler (XII, XXI, XLI, XLIII). Det første får plass etter den nevnte samtalen mellom Have-brødrene om farsgården. Her fortelles det om hvordan Gunnar drar på besøk til søstera Serina og kommer i prat med henne om muligheten for å bringe Hove inn i slekta igjen.
I neste nye kapittel får vi høre Gunnars politisk-økonomiske refleksjoner: I gammel tid var trellene knyttet til arbeidsherren med et forretningsmessig bånd, det var til hans eget beste å sørge for at arbeiderne hadde levelige kår. Under kapitalismen er forholdet mellom arbeidere og arbeidsherrer blitt forandret, slik at "Pengesida"
Tekstrevisjon i Den burtkomne Faderen 15
ikke lenger føler noe ansvar for arbeiderne. Når arbeiderne i gode tider lykkes i å presse lønnsnivået opp, legger de samtidig grunnlaget for nye dårlige tider med arbeidsledighet og lønnsnedgang. Men i Amerika er det utviklet en økonomisk modell som kan bryte denne onde sirkelen:
Lat Folke faa att Jordi! segjer Amerikanaren. Lat det faa Rett yvi Jordi, so ingin kann taka ho fraa det att! Daa vil Folke klara seg, og Pengemanden og Samfunde med. Og Revolusjon tarvst det ikkje. Folke vil faa att Jordi, naar det vert lagt ein so vidt stor Skatt paa ho at det ikkje løner seg aa sitja med meir Jord enn ein kann bruka; de[n] som hev for mykje vil daa selja, so alle etterkvart kann faa det dei treng. (Garborg 1909:363)
Hvilken amerikaner det dreier seg om her, kan ingen være i villrede om. Passasjen blir etterfulgt av noen pessimistiske bemerkninger om at det til syvende og sist er "Gud Money" og den sterkestes rett som gjelder i verden. Forfatteren omgjør ikke skeptikeren Gunnar Ho1.e til nyomvendt georgist, men lar ham spille rollen som bereist, belest og desillusjonert formidler.
I det tredje nye kapitlet får Gunnar brev fra Serina med beskjed om at sønnen hennes, Einar, sier seg interessert i å overta Hove.
Gunnar blir begeistret, går til lensmannen og setter opp sitt testa- mente; for det tilfelle at han ikke selv er i live når gården kommer på salg, bidrar han økonomisk til Einars fremtidige overtakelse. I siste omgang, i det fjerde nyskrevne kapitlet, røper han for Paal hva han har stelt i stand. Paal blir glad, og for sin egen del mener Gunnar han vil finne mening i tilværelsen om tiltaket hans en dag lykkes.
Dette er da i grove trekk den handlinga som blir føyd til Den burtkomne Faderen gjennom de nye kapitlene. I og for seg realiserer forfatteren sine intensjoner: Han konstruerer en forhistorie om Gunnar, Serina, Einar og gården Have - og sørger dessuten for at Gunnar i Heimkomin Son kan fungere som kilden til lensmann Jens Eides kunnskaper om Henry George. Men det finnes også adsdllig i dette "Grand Utfylling" som stikker av mot Den burtkomne Faderen som etablert tekstlig helhet. Det første som slår en er at tilleggene for en ikke liten del består av handling og handlingsreferat, noe som knapt nok finnes i teksten for øvrig, gjennompreget som den er av dialog og refleksjon. Skillet mellom nye og gamle kapitler blir også tydeliggjort av noe så enkelt som bruken av navn: I den opprinnelige tekstversjonen er svært få personer omtalt ved navns nevnelse - foruten brødrene Gunnar og Paal bare Gunnars tidligere hustru Anny og hans navnebror kirkegårdsgraveren. Ingen andre søsken blir nevnt, og foreldrene omtales bare som far og mor. I 1909-utgavens kapittel
16 Ingvald Aarstein XII blir det så plutselig fortalt om søstera Serina, ektemannen hennes Reidar og sønnen deres Einar; dertil dukker naboen Per Hove opp.
Også stedsnavn opptrer hyppigere nå enn før: Serina og Reidar bor på gården Bø "nord i Fjordane" (op.cit.:351) og i kapittel XLI er det snakk om "Aase-Sokni" (op.cit.:386).
Den burtkomne Faderen er i sin opphavelige form preget av poetiske omskrivninger. Slik heter det f.eks. i 1905-utgaven: "Hjaa Trollmennane var eg, dei som reknar ut Verdi og fær Jam til aa fljote og sigler med sjølvgjord Bør og talar tvers yvi Have" (Garborg 1905:37). Her møter man ingen likefram tale om moderne natur- vitenskap, skipsfart og telegrafi. Det omskrevne og forvanskede uttrykket hever stilnivået opp over hverdagsspråkets nøkterne beskrivelser og presise henvisninger. Nettopp dette mener jeg det blir syndet mot i de nyskrevne kapitlene i 1909-utgaven: Her foregår det heller en trivialisering enn en poetisering av språket. Den økte bruken av personnavn og stedsnavn inngår som ett element i dette stilbruddet.
Navnene er en type entydige referanser som underminerer det poetiske prosjektet ved å binde språket tettere an til en fiktiv, men gjenkjennelig virkelighet. Noe lignende er tilfelle i gjengivelsen av georgistisk tankegods i kapittel XXI: Det er et politisk lærestykke som språklig ligger forunderlig tett opp til forfatterens egne avisartikler.
Betegnelsen "Den store Umstøyten" (Garborg 1909:362) for den franske revolusjon inngår f.eks. som fast vending i Arne Garborgs politiske vokabular. Videre er det tale om "Arbeidslønir", "Ned- gangstidir", "Arbeidsstansing", "Sosialistar og Anarkistar" (o p .c it. :3 63);
poetiske omskrivinger kan dette vanskelig kalles. Når Henry George blir omtalt som "Amerikanaren", skyldes det kanskje en siste rest av motstand mot å la litteraturen ende som sakprosa. Sett i forhold til resepsjonen av Heimkomin Son - hvor det som foranlediget sterkest negativ reaksjon nettopp var forfatterens forsøk på å belære leseren om georgismen - må man undre seg over hvor åpent og utilslørt Arne Garborg også i dette nye kapitlet til Den burtkomne Faderen synes å ville utbre sin politiske overbevisning gjennom litteraturen.
Min vurdering er at stilen i de nye kapitlene minner mer om Haavard Haatuns flate hverdagsprosa i Heimkomin Son enn om Gunnar Haaves høystemte prosalyrikk i Den burtkomne Faderen.
Etter mitt skjønn er det åpenbart at de representerer et brudd med resten av boka som stilistisk helhet. Arne Garborg synder selv mot det forsiktighetsbud han i sin tid gav sin tyske oversetter Marie Herzfeld (se ovenfor): Han respekterer ikke den særegne stiltonen i Den burtkomne Faderen. Jeg velger å illustrere denne påstanden med et lengre sitat. I tillegg til slapp språkføring demonstrerer det en vekt-
Tekstrevisjon i Den burtkomne Faderen 17 legging av slektssammenhengen - og navngivningens funksjon innen- for den - som også avviker fra resten av teksten, og som jeg behandler mer utførlig nedenfor:
Reidar sjølv lika eg godt; det er ein greid Mann. Ein kann faa Mod naar ein raakar slike; stundom, naar han lagde ut for meg um den veksande politiske Bondemagt, tenkte eg: det kann vera meir Livsvon for dette Folke enn ein trur so til Kvardags. Av dei Borni som var heime kom eg serskilt godt til Lags med han Einar, ein litin tettbygd Femtanaaring, stillfarande og stød, heilt-upp Arbeidskar alt; Namne gjorde vel sitt, veit eg. "Det er Far vaar han heiter etter," sagde Mor hans; "det er elles det gamle Namne, veit du: han Langgodfar heitte Einar." [ ... ] Guten svlpar sterkt paa Morsfolke sitt; serleg naar han smilte kom det fram noko i Andlite hans som minte meg um han Far; Gong paa Gong maatte eg minnast den gamle Folketrui at dei avfarne kjem att i Namnane sine. (Op.cit.:351f)
Om hjemkomst og fremmedfølelse
Allerede titlene forteller om en dyptgående forskjell mellom de to bøkene: Den burtkomne Faderen og Heimkomin Son. Den første viser til en mangel, et fravær; den andre taler om en opphevet mangel, en overvunnet fremmedhet. Arne Garborgs siste bok er en beretning om hjemvending: Have-slekta gjør ende på den landflyktigheten Paal førte den ut i da han solgte farsgården; Haavard Haatun forlater ufriheten i sin lærergjerning og blir nybrottsmann hjemme på Øvre Haatun. Ordet
"heim" inngår i utallige sammensetninger og lovprisninger: "Heime!
forunderlege Ord. So hugsamt; so fredsælt; so trygt." (Op.cit.:490) I en av Paal Hoves prekener blir det alludert til lignelsen om den fortapte sønn i utlegningen av Jesu ord om at han ikke er kommet for å kalle rettferdige, men syndere: "- - Dei friske treng ikkje Lækjar;
den Sonen som er heime tarv ikkje koma heim." (Op.cit.:426) Her assosieres det å være hjemme med å være billedlig talt frisk, altså rettferdig: Den som reiser hjemmefra, begir seg ut i syndens verden, og den som vender hjem igjen, finner frelse. En annen av Paals prekener tar utgangspunkt i det fjerde bud: "- - Med dette Bode fylgjer ein Lovnad; der er liksom sett Str1k under det; vil eit Folk llva lengi og vel, so maa det gjeva serskilt Gaum etter Bode um Ættesamanheng."
(Op.cit.:441) Mot bakgrunn av disse sitatene fra Heimkomin Son må man forstå aksentueringen av slektssammenhengen i de nyskrevne kapitlene til Den burtkomne Faderen. I Heimkomin Son blir ellers hjemkomst og slektssammenheng som motiv og tema akkompagnert av miljøskildringens fullendte harmoni. Søndagsoppbyggelser og kaffe- slabberas fortrenger all konflikt: "Det er huglegt i Kvernhusheidi"
18 Ingvald Aarstein ( op.cit.:422); "Ei hyggjeleg Kaffistund kom" (op.cit. :486); "huglege Dag ar vert det her-etter paa Hove" (op.cit. :490). No en brytning mellom individ og samfunn lar seg neppe spore her.
I Den burtkomne Faderen er det derimot hjemløsheten og fremmedfølelsen som piner Gunnar Hove: "Eg hev vandra gjenom Live. Eg hev vorti gamall men ikkje vis; eg var rik men hev vorti arm, og no er eg heimkomin men ikkje heime." (Garborg 1905:4) Det eneste hjemsted han ennå gjør seg håp om å nå, er kirkegården, døden. Stadig gnager uro i sjelen: "Morgon og Kveld spyrr det i meg:
kva ligg du her etter? Du er kje meir heime her enn annanstad, segjer det. Kaldøygd glor Barneheimen paa deg. Kva vil du her?" (Op.cit.:29) Fordi han vet at fredløsheten og fremmedfølelsen er kronisk, gjør han ikke noe forsøk på å unnslippe: "Eg fær aldri Fred. Eg er sjølv denne Uro som aldri stillnar. Lat meg daa lide mi Uro her so godt som der.
[ ... ] Eg var Son av ei Tid som hev gløymt, kva Heim og Ro er. Men er eg framand, so lat meg likso godt vera framand heime." (Op.cit.:30) Her er ambivalensen klar: å være hjemme, men føle seg fremmed. Som det framgår av sidehenvisningene, er disse passasjene hentet fra første tredjedel av teksten, hvor Gunnar utøser den smerten som tilbake- blikket over livet hans framkaller. Gjensynet med hjembygda minner ham på samme tid om alt han engang kjente så godt, og om at han ikke hører til der lenger.
Muligheten for hjemkomst blir altså framstilt svært ulikt i Den burtkomne Faderen og Heimkomin Son. De nye kapitlene i samlings- utgaven av Den burtkomne Faderen handler da også hovedsakelig om nettopp dette: Gunnar Hoves hjemkomst, materialisert i forholdet til slekta og slektsgården. Bestrebelsene hans for å vinne tilbake denne gården kan vi ("intratekstuelt", uavhengig av Heimkomin Son) forstå som et forsøk på å overvinne den fremmedfølelsen som behersker ham. Lykkes han i å tilbakeføre farsgården til seg selv eller søster- sønnen, vil det rette opp hans gamle svik, det at han som elct::;te sønn sa gården fra seg og dro veldz. Han ser for seg at en gjenopprettelse av Hove som geografisk sentrum for den kontinuiteten slekta gir, vil gjøre det mulig for ham unnslippe sin opplevelse av eksistensielt havari. De nye kapitlene stiller opp gården og slekta som meningsskapende instanser for Gunnar: "Kann dette laga seg, so vil eg segja at ikkje eg heller hev vori til for inginting." (Garborg 1909:386) "Eg slutta med at um dette kunde laga seg, so vart der endaa som ei Meining i dette fortumla Live mitt." (Op.cit.:389)
Summen av min framstilling så langt er at språk og tanke fra Heimkomin Son trenger inn i Den burtkomne Faderen gjennom de
Tekstrevisjon i Den burtkomne Faderen 19 fire nyskrevne kapitlene i 1909-utgaven. Også andre nye innslag i denne teksten virker i samme retning.
Andre omskrivninger og mindre tillegg
I dette avsnittet gjør jeg rede for tekstforandringer som såvidt meg bekjent ingen tidligere har pekt på. Alle bidrar til en forskyvning av verkets betydning. Her gjengir jeg først de aktuelle tekstutsnittene på samme måte som tidligere (romertallene viser til kapittelinndelingen og enkel skråstrek til linjeskift).
II.
Men daa eg var aaleine i det framande Lande, og tok til aa illtrivast, og <alt hadde svikta og> Hugen vart uroleg og Dauden banka paa, tenkte eg: um Faderen er burte, <so> vil eg sjaa att Barneheimen. Eg vil finne mine eigne;
og dei vil høyre paa meg og tilgjeva meg. Og hjaa deim vil eg finne ei Livd[;
og der] <. Men dei som ikkje kann høyre meg lenger, -ved Gravi deira vil eg gjera Bot, og tigge meg Tilgjeving. Og heime>, hjaa mine eigne, vil eg døy, og samlast til mine Fedrar. (1905:3; 1909:338)
IV.
Og all min Barneangest gjeng meg gjenom Hugen som ein døyvd og sorgfull Song. <Soning legg seg yvi alt; yvi det med, som eg minst hev Mod til aa minnast.> (1905:11f; 1909:342f)
V.
Du gamle kvite Hus. Eg rømde fraa deg som fraa alt, og er no framand her som all Stad. Men det stend Fred av deg. [Og gjerne slt eg i Hagen din, der Live søv og Gløymsla held Vakt, og les paa Gravkrossane og tenkjer paa gamalt. l Og ser meg ut mitt eigi vesle R6m.] <Yvi alt, alt legg du Fred. l Eg maa til Kyrkja ein Dag; mangt hev eg der aa minnast.> (1905:15; 1909:344) VIII.
Heimlaus gjorde eg meg, og heimlaus [vert eg verande] <vart eg>. (1905:20;
1909:347) XI.
Men Bror min [gav] <gjev> meg mykje aa tenkje paa. l Han kom ein Dag fegin og fjaag og baud seg til, at um eg vilde kaupe att [Haave] <Have>, Farsgarden vaar, so skulde han vera Dreng hjaa meg og drive Garden for meg. "For eg [og] <au> lengtar heim att," sagde han og smilte[.] <, "helst paa Vaarkanten som no."> (1905:25; 1909:349)
XXIII/XXV.
<Um Si:tmaren er eg ute det eg kann. Gjeng og rek; ser inn -um her og der;
finn ikkje so faae som eg kjenner. Og mangt gamalt er der aa minnast, og
20 Ingvald Aarstein mangt nytt aa undrast paa. Men no er me ferduge for i Aar.> Vinteren tek til; Jordi døyr. (1905:53f; 1909:366f)
I eksemplet fra kapittel VIII blir tempus forandret fra presens partisipp til preteritum: "heimlaus vert eg verande" blir til "heimlaus vart eg".
Den første verbalformen beskriver en vedvarende tilstand, den andre avsluttet fortid. Hjemløsheten er altså ikke nødvendigvis permanent.
Også i kapittel XI er det gjort en tempusforandring: Kapitlet forteller om Paals forespørsel om gården, og innledes opprinnelig med ordene:
"Men Bror min gav meg mykje aa tenkje paa." Fortidsformen antyder at jeg-personen, i det øyeblikket han skriver, er ferdig med å tenke på dette "mykje". Innføringa av presens aktualiserer derimot den ideen som Paal legger fram. Gunnars avvisende reaksjon er den samme som i tidligere utgaver, men kapitlet etterfølges av den nyskrEVne beretningen om besøket hos Serina. Broren har altså gitt Gunnar noe å tenke på, som modnes langsomt.
I flere av de anførte passasjene lyder en forsterket bønn om tilgivelse fra Gunnars side. Denne bønnen er også til stede i 189g. og 1905-utgavene: Også her står hovedpersonen ved foreldrenes grav og ber om tilgivelse (kapittel Il og VI), men bønnen blir intensivert i 1909-utgaven. Tydeligst framgår dette av sitatet fra kapittel II, hvor det nyskrevne tillegget gjentar og forsterker den opprinnelige ordly:len ("tilgjeva meg", "tigge meg Tilgjeving"). I det andre og tredje eksemplet er det tale om at "Soning" og "Fred" legger seg over alt, dekker all splittelse og uro som et mykt teppe.
Direkte motsigelsesfylt er forholdet mellom tillegget til åpningen av kapittel XXIII/XXV og følgende setninger fra kapittel X: "Faae fann eg att av gamle Kjenningar. Dei fleste var farne, surne or Bygdi, andre or Heimen. [ ... ] Sidan held eg meg burte fraa Bygdefolke." (Garborg 1909:348f) Virkningen av tillegget er åpenbart at avstanden mellom Gunnar
Ho
ve og bygdesamfunnet omkring ham blir mindre: Ikke bare ber han om tilgivelse fra sine døde foreldre for at han sviktet dem, og ikke bare sirkler tankene hans rundt forlik, fred og forsoning. Nå treffer han også gamle kjenninger på sine spaserturer og merker varmen av det fellesskapet han engang forlot. Tillegget forårsaker for øvrig en påfallende ubalanse innenfor kapitlet: Opprinnelig er det viet vinterens komme som metaforisk bærer bud om at også døden nærmer seg. Det nyskrevne anslaget, med noe lett og håpefullt i seg, går snart over i en tungsinnet henvendelse til den personifiserte vinteren: "Ja kom, Vinter, med di svale Ro og di reine Luft; kom med ditt kvite Lakan. Kom og breid ned alt Avfall og alt Rusk. Meg med, du reine Vinter! - " (Op.cit.:366)Tekstrevisjon i Den burtkomne Faderen 21 Slekta og slektssammenhengen får som nevnt større betydning og gjør seg mer bemerket i 1909-utgaven enn i tidligere utgaver av Den burtkomne Faderen. I utsnittet fra kapittel XXIII/XXV blir også bildet av bygda endret i positiv retning. Min vurdering er at forfatterens små og store tilføyelser og forandringer til sammen skaper en ny fram stilling av forholdet mellom Gunnar Have og bondesamfunnet. Den hjemvendte Amerikafarers isolasjon og fremmedfølelse blir gjort mindre tærende bitter, dels gjennom de praktiske bestrebelsene for å kjøpe tilbake slektsgården, dels gjennom den angrende synders bønn om tilgivelse og forsoning. Mens han i utgangspunktet inntar en distansert holdning til det omgivende samfunnet, begynner han med tiden å gå husimellom og treffe gamle kjente. I stedet for å holde seg på avstand, søker han innlemmelse.
Alt i alt vil jeg hevde at 1909-utgaven av Den burtkomne Faderen artikulerer en større mulighet for reintegrasjon av den fortapte sønn i bygdesamfunnets livssammenheng. Dermed er boka brakt mer i tråd med Arne Garborgs georgistiske drøm om tilbake- vending til jorda og hjemmet. Den burtkomne Faderen blir omskapt for å levere bakgrunnshistorien til Heimkomin Son. De to verkene adskiller seg imidlertid fra hverandre i sentrale henseender. En tettere forbindelse mellom dem på handlingsplanet blir derfor fulgt av justeringer på et dypere, tematisk nivå. Tillegg og omskrivninger bidrar både til tematisk forskyvning og stilistisk forkludring. Den burtkomne Faderen ender opp som en hybrid tekst, et uenhetlig lappverk av tekstbiter fra ulike tidsperioder.12
Som etterspill vil jeg peke på to mindre tekstjusteringer i jubileumsutgaven av Skriftir i Samling fra 1921-22 - og argumentere for at begge inngår i det mønsteret jeg har pekt på i dette avsnittet:
Og det er som eg endaa [var] <er> komen heim. (1916:9; 1922:314) Men [det stend] <enno stend det> Fred av deg. (1916:10; 1922:316)
Skiftet fra preteritum til presens i det første eksemplet modifiserer påstandsinnholdet i setninga. Modal bruk av preteritum angir at noe ikke er reelt, men drømt eller ønsket eller betinget av noe annet;
presens beskriver det nærværende, det som uten tvil foreligger.
Tempusforandringen gjør dermed hjemkomsten mer faktisk enn innbilt. Fortsatt er det "som om", men virkelighetsnærheten i dette
"som om" er blitt større. Gunnars nye språklige uttrykk antyder at følelsen av å ha kommet hjem kanskje ikke bare er en stemning i øyeblikket, men noe han kan stole på. Den siste varianten i det andre ''Dette blir utdypet i Aarstein 2000:119f.
22 Ingvald Aarstein eksemplet - hvor talen er henvendt til "Du gamle kvite Hus", altså kirkehuset - tilfører en opplevelse av kontinuitet gjennom tids- adverbialet "enno". Dermed blir båndet mellom barndommens rike og den voksne Gunnar Have forsterket: Kirkebygningen står der som før og gir ham den samme fornemmelsen av fred, og slik forteller den at her hører han hjemme.
Kunstnerisk tekstrevisjon
Åtte eksempler skal her illustrere slike omskrivninger som synes foretatt uavhengig av teksteksterne tankesystemer. De berører både form og innhold i teksten, og viser seg iblant tematisk interessante ved nærlesning.
l) Mange av Arne Garborgs endringer i teksten til Den burtkomne Faderen gjelder tegnsetting. Slike endringer berører tekstens muntlighet, dens realisering som ytre eller indre tale.
Skilletegnene gjør talen lettflytende eller oppstykket idet de forordner pauser mellom ordene. Et eksempel finnes i 1922-utgaven:
Eg saag paa han; og det var som om Augo mine vart opna[, og] <:> eg saag Bror min for fyrste Gong. (1916:49; 1922:352)
Kolonet setter klarere skille i ytringa, stykker den liksom i to, og tilfører den siste delen av perioden større tyngde. ·
2) I en del tilfeller blir rekkefølgen av setningsleddene forandret.
Ifølge Johs. A. Dale var inversjon typisk for impresjonistisk og nyromantisk stil (Dale 1950:221). I Garborgs tekstrevisjon finner man både at normal ordfølge blir invertert- og det motsatte:
[Eg hadde vori i Nedgangsskulen og herdt meg.] <I Nedgangsskulen hadde eg vori og herdt meg.> (1905:37; 1909:356)
[Daa reiv eg meg laus.) <Eg reiv meg daa laus.> (1905:71; 1909:376)
3) Endringer i ordvalget skjer oftest etter språkpuristiske idealer, men har også gjerne å gjøre med språkets poetiske kvalitet. Det viser seg i og med oppnåelsen av allitterasjon i de to neste eksEmplene:
Stakkar, som du skjelv; stakkar, som du er [rusken l <ruskin> og [avplukka l
<ribba>. (1899:76; 1905 :76)
Og kvar hev sin Maate; kvar hev sine Lltir og [Formirl <Lag> ... (1905:96f;
1909:390)
Tekstrevisjon i Den burtkomne Faderen 23 4) I et av de versifiserte partiene er følgende forandring gjort (skråstrek indikerer linjeskift):
... og all denne Susing og Banking l av eit Liv [i Uppløysning] <som slitnar sund>. (1899:44; 1905:44)
Revisjonen skjer i overensstemmelse med et velkjent ideal for god nynorsk stil (heller verbal enn substantivisk uttrykksmåte). Kanskje blir det lett tyskldingende "Uppløysning" (jf. Auflosung) også vurdert som upassende i en landsmålstekst?
5) Sterkere gjennomført er følgende omskrivning i 1909-utgaven:
[Men Dagane er lange.] <Lang fell Tidi.> (1905:30; 1909:353)
I et innskutt kapittel umiddelbart foran denne setninga (som åpner kapittel XIII/XIV) har forfatteren brukt uttrykket: "og Dagane vert lange". Dermed blir det vel her et poeng å unngå gjentakelse. I den nye og mer korthogde varianten er prosarytmen modifisert. De mange lette stavelsene i første versjon blir avløst av tre tunge og en lett. Det er som om tre slag av en mektig klokke forteller hvor tungt og sakte tiden beveger seg.
6) Forandret ordvalg har rimelig nok gjerne til følge at også meningsinnholdet i en setning eller et større tekstavsnitt blir forandret.
To eksempler fra 1922-utgaven:
Og [Live] <Lukka> og alle gode Ting vart sette up p til eit Rov for dei sterkaste ... (1916:57; 1922:359)
For [Live] <Lukka> er ikkje eit Rov for dei sterkaste; [det] <ho> er ei Løn for dei trugnaste." (1916:57; 1922:359)
Her blir poenget etter mitt skjønn mer rammende gjennom ordbyttet:
Livet har vi jo alle del i, enten vi er sterke eller svake, trofaste eller troløse. Hvis "Livet" i den eldre versjonen skal forstås i retning "det gode livet" eller "det sanne livet", blir det nærmest et filosofisk spørsmål om endringa i ordvalget også endrer meningsinnholdet i setninga: For er et godt liv eller et sant liv det samme som et lykkelig liv?
7) Et påfallende tilfelle av endret tekstmening som følge av ordbytte er å finne i avsnittet om trollheksene. Det inngår i Gunnar Hoves livsoppgjør:
Og eg var hjaa Trollheksine, dei som kverver Syn og vender Hug, og tryller [Menn] <Folk> og syg Sjæli or [ dei] <deim> i [blodige] <villande> Nætar.
For i Hugen min brann det av Uro og heit Lyst som eit Helvite; og Verdi var
24 Ingvald Aarstein tom[,] <;> og eg maatte røyne Live til Botnen og til Bermen. Og alt det dei visste og kunde av Ørske og Trollsæle lærde dei meg. (1905:37f; 1909:357)
"Menn" blir til "Folk". Dermed mister teksten mye av sin tydelighet.
Avsnittet framstår bokstavelig talt som kjønnsløst i forhold til ordlyden i 1899- og 1905-utgavene, hvor "trolldommen" langt klarere blir assosiert med blind kjønnsdrift. I 1909-utgaven forteller uttrykket "heit Lyst" at det stadig er tale om sanselig kjærlighet. Men hvordan skal man forestille seg trollheksene når de får samme trolldomsmakt over alle folk, og ikke spesielt over menn?
8) Helt til slutt i 1909-utgaven er noen linjer i de to siste strofene av Gunnars gravsalme skrevet om:
Herren [høgaste, Heimsens Drott,] <høgste som fadergod>
Live meg gav aa stride, [-l
vel han visste og [saag det godt,] <djupt forstod>
alt eg i Synd !aut lide.
Lyfter han daa si Aasyn mild, lyser Fred yvi Kvila still.
Lat so Klokkune klinge!
Fri er eg no um Bringe.
Kvile vil eg i Freden stor her under Himlen ljose.
[Vent] <Vent> paa Gravi um Vaaren gror Villgras og mjuke Mose;
Sporven gjer sine Sveivar og Sving;
Humla surrar so brun i Kring;
[Live, seg stødt vil fræve,] <Liv som seg stødt vil fræve>
sælt skal den [daude] <trøytte> svæve. (1905:118; 1909:400f)
Bildet av Herren som "fadergod" istedenfor som verdenshersker står i klar overensstemmelse med det gudsbildet Paulus Have forkynner i resten av boka. Brukt om den allvitende gud er vel uttrykket "saag det godt" noe platt; "djupt forstod" sier i hvert fall mer om fadergudens empati enn om verdensherskerens kaldt registrerende blikk. De to siste linjene i siste strofe er ugrammatiske og noe uklare i første versjon, ingen av delene i andre. Erstatningen av det brutalt bokstave lige "den daude" med den milde metaforen "den trøytte" gjør at leseren ikke blir ubehagelig minnet om dødens gru, men kan forbli i den forestillingen om dødens hvile som diktet som helhet maner fram.
Semantisk er det bedre sammenheng mellom "den trøytte" og verbet
"svæve" (som betyr å bringe i søvn, få til å sove), ettersom ingen trenger å "svæve" en som allerede er død.
Tekstrevisjon i Den burtkomne Faderen 25
Avslutning
Med denne artikkelen har jeg konkretisert de innledende generelle karakteristikkene av Arne Garborgs arbeidsmåte: Nesten ved hver ny utgivelse blir teksten til Den burtkomne Faderen gjennomsett og revidert. De mest iøynefallende av disse revisjonene er åpenbart ideologisk motivert; de mest vellykkede ser ut til å være styrt av andre hensyn (estetiske, semantiske osv.). I samtida ble førsteutgaven av boka mottatt nærmest som et personlig vitnesbyrd om en krise av religiøs eller eksistensiell art. Jeg har argumentert for 1) at omlegginga til midlandsmål innebærer en bevegelse fra språk som personlig uttrykk til språk som nasjonalt anliggende - og 2) at senere tillegg og omskrivninger i teksten forskyver tematikken i retning det politiske og i videre forstand samfunnsmessige. Artikkelen skulle mane til tekstkritisk bevissthet blant Garborg-forskere og minne om behovet for kritiske utgaver av Garborgs tekster.13
13 Artikkelen har utelukkende fokusert forfatterens egne tekstendringer. En gjennomgang av trykkene fra tiden etter forfatterens død kunne imidlertid også være av interesse. I utgaven av Arne Garborgs samlede verker fra 1980 er
rettskrivningen modernisert slik at substantivenes store forbokstaver er erstattet av små forbokstaver. "Faderen" er imidlertid stadig skrevet med stor bokstav. Et åpenbart fortolkende inngrep i teksten viser seg i følgende setning: "Sæl den som hev det sonande Ordet og den hjelpande handi!" (Garborg 1980, bind 6:150) Den store forbokstaven i "Ordet" fører med en gang tankene til åpningen av Johannes- evangeliet: "I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud." Men er St. Paals ord identisk med "Ordet" i denne forstand?
26 Ingvald Aarstein Litteraturliste
Dale, Johs. A. 1950: Studiar i Ame Garborgs språk og stil. Oslo.
Garborg, Arne 1899: Den burtkomne Faderen. Kristiania.
Garborg, Arne 1905: Den burtkomne Faderen. Kristiania.
Garborg, Arne 1909: Skriftir i Samling. Band IV: Fred, Læraren, Den burtkomne Faderen, Heimkomin Son. Kristiania.
Garborg, Arne 1916: Den burtkomne Faderen. Kristiania.
Garborg, Arne 1922: Skriftir i Samling. Jubilæumsutgaave. Band IV:
Fred, Læraren, Den burtkomne Faderen, Heimkomin Son.
Kristiania.
Garborg, Arne 1925: Dagbok 1905-1923. Bind Il. Oslo.
Garborg, Arne 1980: Verk. Bind 1-12. Oslo.
Hannaas, Torleiv 1921: "Maalmeisteren Garborg." Ame Garborg. 25.
januar 1851 - 25. januar 1921. Bergen.
Hægstad, Marius, Arne Garborg og Rasmus Flo 1899: Framlegg til skrivereglar for landsmaale i skularne. Kristiania.
Martens, Gunter 1971: "Textdynamik und Edition". Texte und Varianten. Probleme ihrer Edition und Interpretation.
Herausgegeben von Gunter Martens und Hans Zeller.
Munchen.
Midbøe, Hans 1951: Arne Garborg og Bondestudentar. Oslo.
Midttun, Olav 1929: "Arne Garborg. Stutt livsskildring", iNorsk biografisk leksikon. Oslo.
Nerbøvik, Jostein 1994: "Arne Garborg. Tankar om demokrati og økologi", i Clios tro tjener. Festskrift til Per Fuglum. Redigert av Håkon With Andersen, Svein Dahl, Kjell Haarstad og Jarle Simensen. Trondheim.
Thesen, Rolv 1939: Arne Garborg. Europear og jærbu. Aschehoug, Oslo.
Torp, Arne og Lars Vikør 1993: Hovuddrag i norsk språkhistorie.
Oslo.
Aarstein, Ingvald 2000: Arne Garborg: Den burtkomne Faderen (1899- 1922). Dokumentasjon og vurdering av teksthistorien.
Hovedoppgave i nordisk språk og litteratur. Universitetet i Oslo.
I<RISTELIG DEI<ADANSE I ARNE GARBORGS FRED
av Øyvind Bakke Haaland
Innledning
"Tak og tusin tak!"' skriver Arne Garborg i et brev til Ola Hansson 21.07.1890. Han hadde lest Ola Hanssons bok: Friedrich Nietzsche - hans Personlighed og hans system. Her hadde Garborg funnet det han lette etter: en åndskraft som talte livets sak. I en artikkel om boken legger han med entusiasme vekt på det livsbejaende hos Nietzsche,
"den tilfrisknedes lyse syn på livet, solskinnsstemningen [ ... ],'c og med tilsvarende forakt for den livstrette motpolen. Garborg fikk boken oversatt og utgitt med eget forord samme år. Med Nietzsche fikk Garborg kraft til å gå til angrep på både mystikken og pessimismen- og rasjonalismen. I bøkene som fulgte, Trætte Mænd (1891) og Fred (1892), skulle han skrive ut de tanker han selv hadde arbeidet med den siste tiden: samtidens tilbakevendende dilemma: kristendommen eller tomheten.
'"Brev til Ola Hansson. Kolbotten 21.07.1890", Garborg 1954, 253.
2 "Friedrich Nietzsche af Ola Hansson", Garborg 1890, 386.
28 Øyvind Bakke Haaland Ola Hansson innleder boken om Nietzsche med å framheve havet som et symbol på den antidekadansen som Nietzsches forfatter- skap står for, og nettopp havsymbolikken blir viktig i Trætte Mænd og spesielt i Fred. Hele det første kapittelet i Fred ligger utenfor den historiske tiden i romanen og danner et metaperspektiv til hele fortellingen. Havet kan leses som et symbol på den dionysiske kraften som er sentral gjennom hele Nietzsches forfatterskap. Det dionysiske stod for en livsholdning i det gamle Hellas som ifølge Nietzsche er gått tapt for det moderne mennesket, og som han først presenterer i Tragediens fødsel (1872). Guden Dionysos legemliggjør viljen, er motoren i viljen til å makte selve den menneskelige tilværelse. Kraften er ubendig i naturen og menneskesinnet, og utgjør entusiasmen og skaperkraften, urkraften som ligger bak selve det å handle. Og det dionysiske er vilkåret for det autentiske menneske - det mennesket som blir den det er. I Fred presenteres det dionysiske slik:
Det er sjølve havet, Nordhavet, breidt og fritt, ukløyvt og utøymt, endelaust.
Svartgrønt og salt kjem det i veldig rulling veltande inn or dei vestlege himlar, drlvi av storstormane frå Nordisen og Kanalen, køyrande sine fakskvite brimhestar fram or havskodda, so skumskavlen stend, durande sin djupe æveheims orgetone frå dei ytste avgrunnar. So støyper det seg mot strandi og krasar seg sund i kvit foss, med dunk og dyn og lange brak, døyande burt i døyvt dunder (7).
Havet - dette Ola Hansson kaller "Uendelighetens Symbol, det Grænseløse for Øie og Tanke,"3 - står hos Garborg fram som det aldri hvilende, som en dionysisk evighetsmaskin. Og slik står det i skarp kontrast til det karrige landskapet:
Upp frå den låge sandstrandi tøygjer seg eit armt, grått land med lyngbrune bakkar og bleike myrar, yvi-sått med kampestein, trelaust og berrt [ ... ].Her og der uppetter bakkar og res kryp låge hus i hop i småkrullar som søkjande livd. I den tette lufti hildrar dei seg halvt burt, sveiper seg i torvrøyk og havdis som i ein draum; stengde og stille ligg dei burtetter viddine som tusseheimar. Rundt husi skimtar det frå bleike grøne flekkir av åker og e ng som øyar i lyngviddi; kvar bite og kvar lepp er avstengd og innlødd med steingjerde som lange røysir (7 -8).
Havets voldsomhet står i kontrast til det arme, grå, tette, innestengte.
Til og med det livgivende i landskapet er utpint med sine "bleike grøne flekkir av åker og eng". Det er beskrevet som degenerert natur og framstår som en metafor for den gamle, moderne slekt og den dekadente kristendom som tematiseres i den påfølgende fortellingen.
3 Hansson 1890, 5-6.
