1
DET HUMANISTISKE FAKULTET
MASTEROPPGAVE
Studieprogram:
Lesevitenskap
Vårsemesteret, 2014
Åpen
Forfatter: Åse Kristin Bleka ………
(signatur forfatter)
Veileder: Nora Simonhjell
Tittel på masteroppgaven:
Fiksjonalisering? En diskusjon med utgangspunkt i Eivind Hofstad Evjemos roman Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet (2012)
Engelsk tittel:
Fictionalisation? A discussion based on Eivind Hofstad Evjemo’s novel Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet (2012)
Emneord:
Evjemo, samtidslitteratur, fiksjonalisering, narratologi, medialisering
Sidetall: 118
Stavanger, 07.05.2014
2
«Difficile est proprie communia dicere.» Horats
Bakgrunn
Som norsklærer i videregående skole synes jeg det er interessant å lese romaner som
engasjerer elevene mine, og høre på elevenes begrunnelser for hvorfor de liker noen romaner bedre enn andre. Det var også elevenes engasjement som gjorde meg nysgjerrig på Eivind Hofstad Evjemo sin roman Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet (2012) da de tildelte ham Ungdommens Kritikerpris i 2013. Men det som slo meg da jeg leste romanen var at min opplevelse av romanen skilte seg veldig fra ungdommene sin. Den gjenkjennelsen
ungdommene fremhevet, og det engasjementet de mente at romanen skapte hos dem, skurret mot min egen opplevelse av romanen. Jeg syntes likevel at romanen skilte seg ut fra andre romaner fra samme tidsrom når det gjaldt form og fortelleteknikk. Den tette forbindelsen mellom romanens innhold og dens samtid var også interessant.
Til tross for et litt problematisk førstemøte med romanen fant jeg det derfor interessant å lese den grundigere og utfra følgende perspektiv: Hvordan skal vi lese en samtidsroman?
Skal en samtidsroman, forstått som en roman som tar opp temaer fra den tidsperioden den er skrevet i, leses som en selvstendig fiksjonstekst eller som en mulig kommentar til samtiden? I den reviderte læreplanen i norsk for videregående skole står det at skjønnlitteratur skal leses i sin kontekst1, men det er ikke entydig hva dette innebærer for måten elevene skal lese og analysere romaner. Det grunnleggende spørsmålet i en litterær analyse er jo hvordan man skal analysere en litterær tekst, altså hvilken metode man skal velge å bruke, fordi metoden er avgjørende for hvordan man tolker en tekst.
Ungdommenes engasjement fikk meg også til å lure på om jeg er en del av en annen lesergruppe enn ungdommene. Deres fortolkningsfellesskap er kanskje avgjørende for hvordan de oppfatter romanen, fordi ungdommenes forventinger til en samtidsroman muligens er annerledes enn andre lesergruppers forventninger. Ungdommenes positive resepsjon av romanen kan i tillegg ha sammenheng med at samtidens uttrykksformer og retorikk er synlige i fortelleteknikken i romanen, noe som gir en fremstillingsform som ungdommene opplever som aktuell.
1Udir.no: «Læreplan i norsk – kompetansemål» http://www.udir.no/kl06/NOR1- 05/Kompetansemaal/?arst=1858830314&kmsn=-1569321230
3
Hofstad Evjemo sier i et intervju at når mange ungdommer og voksne i dag går mer og mer over på andre medier enn bøker, representerer bøkene en saktere tilegningsform enn disse andre mediene. Det tar fortsatt tid og krever konsentrasjon å lese romaner, men når man tar seg tid til å lese, får man også tid til å leve seg inn i historiene.2 Likevel, for at ungdommer skal kunne bli berørt av det de leser, er det nok avgjørende at de opplever det de leser som aktuelt og relevant. Jeg tror at den nyere litteraturteorien «fiksjonaliseringsteorien», hvor man mener at enhver forfatter ønsker å påvirke leserne, og at forfatterens fiksjonaliserings-
strategier gjør dette mulig, kan si noe om hvorfor nettopp romanen Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet engasjerte ungdommene.
2 Bjørnsonfestivalen 2013: «Ungt Blikk med Eivind Hofstad Evjemo som gjest»
http://www.youtube.com/channel/UCP1ktZztZaTdFU0ncCvAQmQ
4
Innhold
1. Innledning ... 6
1.1. Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet ... 6
1.2. To ulike lesemåter ... 7
1.3. Eivind Hofstad Evjemos forfatterskap ... 9
1.4. Resepsjonen ... 10
1.5. Masteroppgavens struktur ... 12
2. Metode ... 15
3. Sjanger ... 18
3.1. Kollektivromanen ... 19
3.1.1. Hans Kirk: Fiskerne... 21
3.1.2. Hoel, Grytten, Ragde ... 23
3.1.3. Marstein og Lund ... 25
3.2. Kollektivromanen i et narrativt perspektiv ... 26
3.2.1. Fortelleteknikken som virkemiddel ... 26
3.2.2. Narrasjonsteknikker som understreker det kollektive ... 27
3.3. Diakrone og synkrone perspektiver på det kollektive ... 29
3.4. Kollektivromanen i et fiksjonaliseringsperspektiv ... 31
3.4.1. Forfatter, ikke forteller... 31
3.4.2. Romanens samtid ... 33
3.5. Konklusjon ... 33
4. Teoridel ... 36
4.1. Narratologien ... 36
4.1.1. Fortellende tekster ... 38
4.1.2. Kontekstnivået ... 39
4.2. Behovet for en fiksjonaliseringsteori ... 40
4.3. Fiksjonalitet ... 41
4.3.1. Definisjon ... 42
4.3.2. Fiksjonstvetydige tekster ... 43
4.3.3. Fiksjonstekster ... 44
4.3.4. Tidligere fiksjonsteorier ... 45
4.3.5. Realistiske fiksjonstekster ... 48
4.3.6. En ny tilnærmingsmåte til realistiske fiksjonstekster ... 50
4.4. Retorikk ... 52
5. Analysedel ... 54
5.1. Referensialitet – narratologisk analyse ... 55
5.2. Referensialitet – fiksjonaliseringsanalyse ... 57
5.3. Kommunen ... 58
5.3.1. Kommunen i et narratologisk perspektiv ... 59
5.3.2. Kommunen i et fiksjonaliseringsperspektiv ... 61
5
5.3.3. Kommunens samtid i et fiksjonaliseringsperspektiv ... 63
5.3.4. Synliggjøring av kommunen som fiksjonaliseringsstrategi ... 65
5.4. Kommunens innbyggere ... 67
5.4.1. Fortellerstemme ... 67
5.4.2. Fiksjonaliseringsperspektivet: Forfatteren som forteller ... 68
5.4.3. Personstemmer ... 69
5.4.4. Siri ... 70
5.4.5. Karaktertegning i et narratologisk perspektiv ... 72
5.4.6. Karaktertegning i et fiksjonaliseringsperspektiv ... 73
5.4.7. Samtid, gjenkjennelse og relevans ... 75
5.5. Konklusjon ... 78
6. Kulturell diskurs... 80
6.1. Visuell dominans ... 80
6.2. Le regard d’autrui – De andres blikk ... 82
6.3. Erving Goffmans rollespillteori ... 84
6.3.1. På scenen ... 86
6.3.2. I kulissene ... 86
6.3.3. Overgangen mellom kulissene og scenen ... 88
6.3.4. «Kunsten å kunne kontrollerer inntrykk» ... 88
6.3.5. Når skillene brytes ned ... 89
6.3.6. Joshua Meyrowitz ... 90
6.4. Rollespill = Fiksjonalisering? ... 91
6.5. Konklusjon ... 92
7. Ungdommer som tolkningsfellesskap ... 94
7.1. Ungdommenes resepsjon av romanen ... 94
7.2. Resepsjonsteorier ... 95
7.2.1. Tolkningsfellesskap ... 96
7.2.2. Retorisk kontekst: Medialisering... 97
7.3. Intimisering ... 98
7.4. Innlevelse gjennom form eller kontekst? ... 99
7.4.1. Narratologisk tilnærming ... 99
7.4.2. Et fiksjonaliseringsperspektiv ... 100
7.5. Konklusjon ... 101
8. Kritiske bemerkninger ... 103
8.1. Fiksjonaliseringsanalyse av en fiksjonstekst ... 104
8.2. Forfatterens holdninger ... 105
8.3. Samtidsromanen i et fiksjonaliseringsperspektiv ... 106
8.4. Favner fiksjonaliseringsteorien for vidt?... 107
9. Konklusjon ... 110
10. Litteraturliste... 113
6
1. Innledning
1.1. Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet
Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet er en roman som er lagt til en navnløs kommune et sted i Norge i vår egen samtid. I romanen møter vi ulike mennesker som bor på dette tettstedet, og vi følger dem i hverdagen, på arbeid og på fritiden, men ingen av dem har hovedrollen i romanen. Alle er likestilte. Noen av romankarakterene er i familie, andre møtes på jobb eller på andre steder i kommunen; på institusjoner, i butikken, på idrettsbanen. Vi møter for eksempel Siri, en 14 år gammel funksjonshemmet jente, og Kjersti som er hennes primærkontakt. Vi møter rektoren på Siris skole, og noen av elvene som går der. Blant dem er Aksel, og vi møter også faren hans, Roy, og moren Rita, samt lillesøsteren Ida. I tillegg er deres venner til stede, naboer, ansatte i kommunen, innvandrere, alt i alt et slags tverrsnitt av innbyggere i en norsk kommune.
Romanen består ikke av en fullstendig og helthetlig fortelling slik som mange romaner gjør. Den har heller ingen innledning eller en avslutning som oppsummerer, men er satt sammen av mange fragmenterte fortellinger. Mange av fragmentene handler om møter mellom ulike romankarakterer, deres forventinger til fremtiden og deres vurderinger av ulike hverdagshendelser og andre mennesker. Disse fragmentene blandes sammen med beskrivelser av kommunen, ofte i form av detaljerte beskrivelser av fysiske detaljer i omgivelsene. Slik får leserne del i et samfunn gjennom hverdagslivet til innbyggerne, og gjennom deres tanker og drømmer, samt detaljerte beskrivelser av omgivelsene. Kommunen er hele tiden til stede, både som et bakteppe og som en aktiv del av innbyggernes liv, og alle romankarakterene plasseres slik i en kollektiv sammenheng. Fokaliseringen i romanen gjør at leserne får inntrykk av at karakterene er en del av en overordnet helhet som de ikke ser selv, og viser hvor kollektivt samfunnet egentlig er.
Forholdet mellom fiksjon og virkelighet i romanen kan forstås på ulike måter. Selv om romanens fortelling er oppdiktet, og alle romankarakterene er fiktive, er det som norsk leser umulig ikke å kjenne igjen ulike aspekter ved kommunen. Leserne kjenner seg også lett igjen i de hverdagslige hendelsene i romanen. Kan vi da si at den reelle virkeligheten er synlig i den fiktive virkeligheten? Står romanen i en dialogisk posisjon med verden rundt, med samtiden, eller er den et eget, fiktivt univers? Er både avsender og mottaker avgjørende for hvordan
7
romanen forstås, eller er teksten seg selv nok? Dette er spørsmål som får ulike svar alt etter hvilken lesemåte vi velger.
Når det gjelder tittelen på romanen, er ikke Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet er bare tittelen på romanen, det er også en replikk fra filmen Dead Man Walking (1995)3, som romankarakteren Roy en gang så sammen med kona Rita4. Her kan vi spørre om tittelen bare en intertekstuell referanse, eller om den kan sees som en kommentar til hvordan vi lever i det norske samfunnet i dag. Hofstad Evjemo sier selv i et intervju5 at tittelen viser til hvordan vi skjuler vår følelser overfor andre mennesker i dagens samfunn. Vi går rundt med masker, men det vi ønsker å se, er ansikter av kjærlighet. Det er altså en avstand mellom slik mennesker i dag ønsker å være og slik de er. Igjen er lesemåte av romanen med på å gi ulike tolkninger.
1.2. To ulike lesemåter
I denne oppgaven skal jeg lese Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet med to ulike litteraturteoretiske tilnærminger. Jeg skal for det første lese romanen utfra et tradisjonelt narratologisk perspektiv med fokus på fortellerens narrative strategier og ulike
tekstelementers samspill i teksten. Å lese Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet utfra en narratologisk tilnærming innebærer nærlesing av teksten, og som metode er narratologien godt kjent og har begreper og analyseredskaper som kan brukes til å undersøke samspillet mellom ulike narrative teknikker og den effekten de har på betydningsdannelsen i
fortellingen. I tillegg kan en narratologisk analyse få frem sammenhenger mellom
fortelleteknikken og romanens tematikk, noe som blir spesielt tydelig når vi går inn på en sjangerdiskusjon.
For det andre skal jeg lese den med utgangspunkt i fiksjonaliseringsteorien, som er en forholdsvis ny litteraturteori som legger vekt på at en roman som skal leses med interesse for både avsender, tekst, mottaker og kontekst. Å lese romanen utfra et
fiksjonaliseringsperspektiv vil flytte fokus fra forteller til forfatter, og fra teksten som
autonom enhet til teksten i en kontekst, slik at vi kan dra inn både forfatter, leser og samtiden
3 Filmen, regissert av Tim Robbins, er historien om nonnen Helen, som blir den åndelige veilederen til den dødsdømte fangen Poncelet. Hun lover å være til stede under henrettelsen, slik at det siste han ser er et ansikt av kjærlighet.
4 Se Hofstad Evjemo 2012:213.
5 Bjørnsonfestivalen 2013: «Ungt Blikk med Eivind Hofstad Evjemo som gjest»
http://www.youtube.com/channel/UCP1ktZztZaTdFU0ncCvAQmQ
8
i analysen. Brix Jacobsen et al. hevder i boken Fiktionalitet (2013) at fiksjonaliseringsteorien som metode kan brukes på alle typer tekster, på tvers av sjangre, media og diskurser, og at fiksjonalisering som retorisk strategi gir et stort analytisk potensiale.6 Man ser på forfatterens valg av fiksjonaliseringsstrategier, med andre ord hvordan forfatteren prøver å påvirke leseren og virkeligheten, og hvor vidt han lykkes i dette.
Å lese Hofstad Evjemo sin roman utfra et fiksjonaliseringsperspektiv blir en utprøving av denne teorien på en fiksjonstekst, fordi fiksjonaliseringsteorien ikke presenterer en konkret metode for analyse av narrative tekster spesielt. Jeg vil prøve å diskutere forfatterens
fiksjonaliseringsstrategier i romanen, med andre ord forfatterens bruk av fiksjonalisering som retorisk strategi, samt forsøke på å studere hvilken effekt disse strategiene kan ha på leseren og på virkeligheten.
Siden fiksjonaliseringsteorien er opptatt av tekstens kontekst, har det i denne oppgaven vært interessant å også se på mottakerne av romanen, og da spesielt ungdommene som egen lesergruppe. Hva er det som gjør at fremfor alt ungdommene opplever denne romanen som engasjerende? Jeg har sett nærmere på teorier som sier noe om romanens retoriske kontekst, for å se på om samtidens uttrykksformer er synlige i romanen, hvilken effekt de i tilfelle har, og om det er en sammenheng mellom romanens fremstillingsform og resepsjonen. Forfatteren er også en del av romanens kontekst, og jeg har derfor også sett på forfatterens uttalte
intensjoner for romanen og prøvd å sette dem i forbindelse med fiksjonaliseringsstrategiene i romanen. Fiksjonaliseringsteorien er som nevnt opptatt av tekstens effekt og formål. Det interessante er om effekten alltid er den samme som intensjonen.
De to ulike lesemåtene av romanen går igjen i hele masteroppgaven. Hovedfokus er likevel å prøve ut fiksjonaliseringsteorien i en litterær analyse av en roman. Det er spennende å prøve ut en ny litteraturteori, men det er også utfordrende. Det er enkelt å falle tilbake på en etablert lesemåte med velprøvde metoder for analyse av skjønnlitteratur, men både litteratur og litteraturteorier er i stadig utvikling, og jeg synes derfor det har vært interessant å se på en av de nyeste teoriene om litteratur og dens tilnærming til etablerte begreper og
kategoriseringer. Nye tider kan gi nye forklaringsmåter og nye perspektiver, og det har vært spennende å prøve ut fiksjonaliseringsteorien som en ny metodisk inngang til skjønnlitteratur.
Fiksjonaliseringsteorien er også interessant å teste ut med tanke på den reviderte læreplanen i norsk for videregående skole (2013). I den reviderte læreplanen står det som før
6 Brix Jacobsen et al. 2013:10
9
at litteraturen skal leses, analyseres, tolkes og sammenlignes, men det nye er at det er lagt vekt på at litterære tekster skal kontekstualiseres. Spørsmålet er da hva som menes med tekst i kontekst; «kulturhistorisk sammenheng» Vg3, SLK7. Et av kompetansemålene for Vg3, SK, er følgende: «Lese et utvalg samtidstekster på bokmål og nynorsk og drøfte hvordan disse tekstene språklig og tematisk forholder seg til vår tid.»8 Hvis man nærmer seg litterære tekster utfra en fiksjonaliseringsstrategi, vil det være lettere å få frem at kontekst er ikke bare er det samme som litteraturhistoriske merkelapper eller det samme som forfatterskap, men man kan se på litteraturens effekt på konteksten, på samtiden, og man får et begrepsapparat som er nyttig og anvendelig.
Litteraturens effekt betyr i et fiksjonaliseringsperspektiv den retoriske effekten.
Retorikk som metode, analyseverktøy og tenkemåte er en grunntanke i L06, og retorisk analyse kommer nå inn allerede på VG2, og praktisk-muntlig bruk av retorikk fra VG1.
Fiksjonaliseringsteorien tilbyr dermed en ny inngangsmåte til retorikken, og mange elever kan oppleve denne som klargjørende i studier av fiksjonstvetydige tekster og ulike
påvirkningsstrategier i ulike media.
1.3. Eivind Hofstad Evjemos forfatterskap
Eivind Hofstad Evjemo har skrevet to romaner: Vekk meg hvis jeg sovner (2009) og Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet (2012). Han mottok Tarjei Vesaas’ debutantpris for Vekk meg før jeg sovner, som er en tilbakeskuende roman der fortiden erindres og på ulikt vis dras inn i og blandes med nåtiden. Denne romanen består, som Hofstad Evjemo sin andre roman, av fragmenter, men i Vekk meg hvis jeg sovner er alle fragmentene erindringer om en tid som er borte. Fortelleren tenker tilbake, og morfaren hans er en viktig person i romanen. Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet gir derimot et inntrykk av å ville fange øyeblikket og gir et bilde av mennesker og samfunnet her og nå. Hverdagsdetaljer har stor plass i Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet, men det er også en roman om mennesker, livet og døden.
For å avgrense oppgaven har jeg bare valgt å bare arbeide med Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet. Grunnen til at jeg valgte nettopp denne romanen er at
fiksjonaliseringsteorien gir meg mulighet til å se på romanen, som er lagt til vår samtid, som
7 Udir.no: http://www.udir.no/kl06/NOR1-05/Kompetansemaal/?arst=1858830314&kmsn=-1569321230 Sist besøkt 12.12.2013.
8 Udir.no: http://www.udir.no/kl06/NOR1-05/Kompetansemaal/?arst=1087248458&kmsn=-1348588910 Sist besøkt 12.12.2013.
10
mer enn bare fiksjon. Den gir meg anledning til å trekke inn konteksten, med andre ord både forfatteren, leseren og romanens samtid, og se på hvordan romanen språklig og tematisk forholder seg til vår samtid, slik det står i læreplanen. Hvis fiksjonalisering er noe som
benyttes bevisst som en konkret retorisk strategi til å nå et eller flere mål, blir det interessant å se på om romanen ikke bare forholder seg til samtiden, men også har innflytelse på
virkeligheten utenfor teksten.
1.4. Resepsjonen
Mange anmeldere var positive til Eivind Hofstad Evjemo sin roman Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet da den ble utgitt i 2012. Silje Stavrum Norevik kalte den en «Glitrende hyllest til det hverdagslige», og skriver at «Evjemo mestrer å fylle det helt ubetydelige og usynlige rundt oss med uvurderlig mening.» 9 Mari Nymoen Nilsen i VG fulgte opp med å gi den terningkast 610, og i Stavanger Aftenblad skriver Jan Akselund om Hofstad Evjemo at
«Hans sak er ikke å drive politiserende samfunnsanalyse, men å skildre menneskenes liv som de leves og oppleves. Men omsorgen og godheten for utenformenneskene, de hemmete, uartikulerte og de funksjonsudyktige gjennomstrømmer romanen. Det er kyndig skrevet.
Resultatet er vakkert.»11 Blant mange positive karakteristikker finner vi også NRK, som trekker frem det satiriske og det kommunaleunder overskriften «Flott om det kommunale»12. I Morgenbladet omtaler Carl Joakim Gagnon romanen som «Den store norske
kommuneromanen»13, men han har likevel noen kritiske innvendinger til romanen. Han beskriver romanen som et forsøk på å beskrive kommunens indre liv, ikke ved å fortelle enkelthistorier som flettes sammen, men ved å «sveipe over hele kommunelivet.» Han mener at Hofstad Evjemo derfor aldri trenger like dypt ned i enkeltmenneskers psyke som i sin første roman, og at Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet heller ikke innfrir forventingene om
9 Silje Stavrum Norevik: «Glitrende hyllest til det hverdagslige» i Dagbladet 21.01.2013.
http://www.dagbladet.no/2013/01/21/kultur/litteratur/bok/evjemo/levanger/25365251/ Sist besøkt 11.02.2014.
10 Rein, Roger: «Terningkast 6 for Hofstad Evjemo» i Levangeravisa 28.10.2012.
http://www.levangeravisa.no/kultur/article6576429.ece Sist besøkt 18.02.2014.
11 Askelund, Jan: ”Portrett av en by” i Stavanger Aftenblad 08.10.2012.
http://www.aftenbladet.no/kultur/anmeldelser/bokanmeldelser/Portrett-av-en-by-3045339.html Sist besøkt 04.03.2013.
12 NRK Kultur og underholdning: «Flott om det kommunale» 05.12.2012.
http://www.nrk.no/kultur/litteratur/_det-siste-du-skal-se-er..._-1.9556168 Sist besøkt 09.02.2014
13 Gagnon, Carl Joakim: «Den store norske kommuneromanen» i Morgenbladet 06.11.2012.
http://morgenbladet.no/boker/2012/den_store_norske_kommuneromanen#.Uv4VMpWYb3g Sist besøkt 14.02.2014.
11
å være en stor, sosiologisk beskrivende roman. Stoffet er likevel er ærlig, beskrivelsene er intime, og en av styrkene er forunderliggjøringen av hverdagen, ifølge Gagnon.
Boken ble som nevnt møtt med mye begeistring av norske ungdommer da den ble valgt ut som en av åtte romaner som ble nominerte til Ungdommens Kritikerpris 2013 av foreningen !Les. 240 elever fra videregående skoler i Norge gav Hofstad Evjemo prisen, og de understreket fremfor alt at romanen engasjerte dem, og at de kjente seg igjen i romanen.
Ungdommene knyttet også romanen tett opp mot samtiden.14
Det som utmerker seg som en fellesnevner for mottagelsen av romanen, er at romanen blir lest i sammenheng med samtiden og som en kommuneroman. Både i aviser, blogger og kommentarer fra elever som har lest romanen pekes det på det hverdagslige, det kommunale, at de svake i samfunnet blir løftet frem. Det fremheves også at dette skjer i form at et blikk som sveiper over en norsk kommune. Forlaget Cappelen Damm presenterer selv romanen slik: «Det er et ambulerende blikk som snitter inn i et stykke norsk virkelighet.
Fortellerblikket sveiper over tettstedet som en lyskaster i et dårlig opplyst landskap.»15 Flere anmeldere påpeker også at dette er en forfatter det er grunn til å stille forhåpninger til, noe som på mange måter ble bekreftet da Hofstad Evjemo ble tildelt Bjørnsonstipendet i 2013. Bjørnsonstipendet er Bokhandlerforeningens forfatterstipend, opprettet i samarbeid med Den norske Forfatterforening og Bjørnsonfestivalen i Molde.I forbindelse med overrekkelsen av stipendet begrunnet Bokhandlerforeningens direktør Trine Stensen tildelingen slik: «Det tar tid å dyrke frem et forfatterskap, og det er en glede å få løfte frem en yngre forfatter det knytter seg betydelige forventninger til.» 16I et intervju i
forbindelse med Bjørnsonfestivalen sier også Hofstad Evjemo selv at han er i starten på sitt forfatterskap, og beskriver seg selv som en skrivende betrakter.17 Dette betraktende
perspektivet kommer til syne i romanen i form av detaljerte beskrivelser og stadig endret perspektiv, og den variable fokaliseringen gir inntrykk av at omgivelsene og menneskene betraktes fra mange ulike posisjoner. Likevel, ingen betrakter og ingen blikk er nøytrale, noe som er et interessant perspektiv både for narratologien og fiksjonaliseringsteorien.
14 Se kapittel 7. Noen av de andre nominerte romanene var også samtidsromaner: Foreningen !Les, «Nominerte
2012/13»: http://foreningenles.no/vgs/ungdommens-kritikerpris/nominerte/nominerte-201213
15 Cappelen Damm.no: «Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet».
http://www.cappelendamm.no/main/Katalog.aspx?f=11115&isbn=9788202365516 Sist besøkt 09.02.2014.
16 Bjørnsonfestivalen.no: «Bjørnsonstipendet til Eivind Hofstad Evjemo»
http://www.bjornsonfestivalen.no/nyheter/bjornsonstipendet-til-eivind-hofstad-evjemo- Sist besøkt 13.03.2014.
17 Youtube: «Ungt Blikk med Eivind Hofstad Evjemo som gjest»
http://www.youtube.com/channel/UCP1ktZztZaTdFU0ncCvAQmQ Sist besøkt 14.03.2014.
12
1.5. Masteroppgavens struktur
Denne oppgaven har følgende oppbygning: Kapittel 2 er en presentasjon av metodene som skal brukes i oppgaven, mens sjangerdiskusjonen i kapittel 3 setter romanen inn i en
litteraturhistorisk sammenheng. Det som anmelderne fremhever som unikt ved romanen har sammenheng med romanens undersjanger, nemlig kollektivromanen. Flere anmeldere omtaler underlig nok romanen som ny i sin form, og det har derfor vært interessant å se på hvordan romanen både inngår i en tradisjon og bryter med en tradisjon. Jeg vil i dette kapittelet se på hva som er det vesentlige ved kollektivromanen som sjanger, dens opprinnelse og utvikling, og jeg vil sammenligne Hofstad Evjemo sin roman med andre kollektivromaner for å se etter likheter, forbindelser, forandringer og utvikling innenfor denne sjangeren. I
sjangerdiskusjonen ser jeg også nærmere på hvordan de samme temaene uttrykkes ulikt i forskjellige tidsperioder, og jeg sammenligner ulike forfatteres tilnærming til det kollektive.
Sosiologen Zygmunt Baumans teori om den flytende moderniteten er interessant i denne sammenhengen fordi den kan si noe om hvordan samfunnet har utviklet seg til å bli mer individualisert, noe som kommer til uttrykk i fremstillingen av noen av romankarakterene.
Samtidig er det et viktig perspektiv i romanen at det individuelle fortsatt er en del av noe kollektivt, og slik sett kan romanens sjanger understreke at samfunnet kanskje ikke er så flytende som Baumann mener at det er.
I kapittel 4 vil jeg gi en innføring i de ulike teoretiske perspektivene som vil prege analysen av romanen, nemlig narratologien og fiksjonaliseringsteorien. Hovedvekten vil ligge på fiksjonaliseringsteorien, og jeg tar utgangspunkt i narratologen Richard Walsh18 sin
begrunnelse for at man trenger en fiksjonaliseringsteori, før jeg beskriver
fiksjonaliseringsteorien slik den presenteres i boken Fiktionalitet av Brix Jacobsen et al.
(2013). Jeg velger å ha hovedfokus på Brix Jacobsen et al. fordi de har videreført Walsh sin teori. Retorikken er et viktig aspekt av fiksjonaliseringsteorien, så jeg vil også se på hvilken forståelse av begrepet «retorikk» som ligger til grunn for fiksjonaliseringsteorien.
Kapittel 5 er en litterær analyse av deler av romanen, hvor jeg setter den narratologiske lesningen opp mot en lesning utfra et fiksjonaliseringsperspektiv. Jeg skal her prøve å se på hvordan en tilnærming til romanen utfra et fiksjonaliseringsperspektiv kan få frem andre aspekter enn en narrativ analyse. Jeg gir ikke i denne oppgaven en utdypende analyse av romanen, og ingen tematisk analyse av den, men jeg henter ut ting i romanen som jeg ser er interessant å diskutere utfra et fiksjonaliseringsperspektiv, for eksempel bruken fokalisering,
18 Walsh, Richard (2007): The Rhetoric of Fictionality. Narrative Theory and the Idea of Fiction.
13
karaktertegningen i romanen, hvordan romankarakterene opptrer i forhold til hverandre, og forholdet mellom det individuelle og det kollektive.
Fiksjonaliseringsteorien er opptatt av romanens kontekst og samspillet mellom tekst og kontekst. Jeg vil kapittel 6 og 7 prøve å vise hvordan fortellemåten i Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet er influert av fremstillingsmåter i vår tids mediesamfunn.
Fiksjonaliseringsteorien gjør det nettopp mulig å relatere Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet til samtiden og dens uttrykksformer, fordi man tenker at det er en forfatter som skriver teksten med et ønske om å påvirke leseren. Man kan spørre om forfatterens
fiksjonaliseringsstrategier er påvirket av samtidens uttrykksformer, for eksempel en økende grad av medialisering. Jeg vil her trekke inn noen teorier som kan si noe om samtidens påvirkning på romansjangeren, forfatterens fremstillingsmåte og lesernes resepsjon.
Sosiologen Erving Goffmans rollespillteori er interessant i denne forbindelse fordi den sier noe om ansikt-til-ansikt kommunikasjonen mellom mennesker i det moderne samfunnet.
Hofstad Evjemo sin roman kan på mange måter sies å være en iscensettelse av Goffmans teori. Goffmans elev, Joshua Meyrowitz, har utviklet Goffmans teori videre. Meyrowitz mener at kommunikasjonsformene samtidens samfunn ikke lenger bare består av ansikt-til- ansikt kommunikasjon, og tilpasser Goffmans teori til medieutviklingen i samfunnet. Dette er relevant i denne sammenhengen fordi Meyrowitz mener at det ikke lenger er et så klart skille mellom hva som regnes som offentlig og hva som er privat. For at noe skal oppleves som avslørende i litteraturen i dag, må man kanskje helt inn i «the deep back region», som Meyrowitz kaller det. Ungdommene som lesergruppe er vokst opp i et mye mer medialisert samfunn enn tidligere generasjoner og har derfor kanskje andre forventninger til private avsløringer enn andre lesergrupper.
Simultan narrasjon er mye brukt i Hofstad Evjemo sin roman, og vi får inntrykk av at narrasjonen skjer samtidig med at hendelsene inntreffer, altså nå. Dette kan knyttes opp mot det medieforskeren Anne Jerslev mener er en hovedintensjon innenfor mange typer media i dag: Det handler om å gi en fornemmelse av virkelighetens her og nå. (Jerslev 2004:48).
Denne fremstillingsmåten kan være med på å gjøre teksten relevant for leserne fordi det er en formidlingsform som mange lesere er fortrolige med og vant til i siden de lever i et
mediesamfunn. Anne Jerslevs teori om at vår tid er preget av multimedial kommunikasjon er interessant å dra inn fordi vi kan se på om også vår tids fiksjonaliserende retorikk har trekk av intimisering og ethos-orientering, eller visuell orientering og fragmentering19.
19 Se Anne Jerslev 2004:67.
14
Fordi fiksjonaliseringsteorien er opptatt både av forfatterens intensjoner og leserens resepsjon, har det vært interessant å se nærmere på resepsjonsteoretikeren Stanley Fish sin teori om at vi som leser er del av et fortolkningsfellesskap. Jeg vil i kapittel 7 se på hvordan tolkningsfellesskapet til ungdommene kan ha innvirkning på deres resepsjon av romanen, og knytte dette opp mot forfatterens fiksjonaliseringsstrategier. Resepsjonsperspektivet handler om hvordan og hvorfor leserne leser som de gjør. Dette forutsetter en teori om et samspill mellom tekst og leser, noe som er et av fiksjonaliseringsteoriens hovedanliggende.
Jeg avrunder i kapittel 8 med en kritisk gjennomgang av de ulike litteraturteoriene, og jeg vil da drøfte resultatet av utprøvingen av fiksjonaliseringsteorien. Hva har vist seg å være dens styrke og svakhet? Konklusjonen på arbeidet kommer i kapittel 9.
15
2. Metode
Hvordan skal vi lese og studere litteratur? Dette er et aktuelt spørsmål, men på ingen måte et nytt spørsmål. På begynnelsen av 1900-tallet begynte man å spørre om hva som skiller litteratur fra andre typer tekster. Litteraturforskningen var på denne tiden
litteraturhistorieforsking. Påvirkning fra positivismen og historismen gjorde at litteraturen ble noe som skulle forklares, og den historisk-biografiske metode var den gjeldende metoden. De nye tankene om å skille skjønnlitteraturen fra andre typer tekster kom fra et ønske om å etablere en egen vitenskap for litteratur. Utover 1900-talet var det derfor noen som begynte å se på teksten isolert og ikke på den tekstlige og historiske konteksten. Etter hvert ble det mer og mer vanlig å se den litterære teksten som uavhengig av sin historiske kontekst og
forfatteren sin intensjon, utfra en autonomiestetisk tankegang, for eksempel innenfor
formalismen og nykritikken. Andre teoretikere vendte etter hvert interessen mot leseren og la vekt på leseren og leseprosessens sin betydning for å finne meningen i et litterært verk, og utviklet dermed ulike resepsjonsteorier.
I dag vet vi at det går an å ha mange ulike perspektiv på litteraturen. Det finnes ulike ideal for litteraturvitenskaplig forsking. Terry Eagleton viser til Keyne og sier at det ikke går an å stå på utsiden av teorien, fordi det ikke finnes et nøytralt ståsted utenfor teorien når en arbeider med litteratur. (Eagleton 2008:xiii). All lesing av litteratur hører inn under en eller annen teoretisk tradisjon. Ulike tilnærmingsmåter gir ulike forståinger og ulik typer
observasjoner. En kan legge vekt på ulike ting, og den måten man velger er én blant mange mulige. Den norske litteraturteoretikeren Mads B. Claudi sier det slik i sin nye bok om
litteraturteori: «Men om det er én ting de teoretiske diskusjonene fra de siste 50 årene har lært oss, er det at ingen framstilling kan påberope seg å utsi den endegyldige sannheten om det den handler om.» (Claudi 2013:256).
En grunnleggende metodedebatt innenfor litterær analyse er fortsatt den estetiske selvstendigheten til en skjønnlitterær tekst satt opp mot lesemåter som knytter litteraturen til konteksten, enten det er den historiske konteksten, forfatteren eller leseren. Derfor er det også fremdeles aktuelt å spørre om det er et (absolutt) skille mellom skjønnlitteratur og andre typer tekster. Jeg skal ikke gå inn på denne debatten her, men jeg vil bruke narratologisk metode i en analyse der teksten er objektet. Denne tilnærmingen til romanen åpner døren for at det er objektet som snakker, ikke forfatteren. En narrativ analyse ser også på narrative tekster som selvrefererende.20 Man kan da lese teksten svært nøye, fordi det bare er selve teksten, eller
20 Begrepet «selvreferensialitet» forklares av Dorrit Cohn, se 5.1.
16
fortellingen som er studieobjektet, og ikke konteksten rundt teksten. I boken Grunnelementer i romananalyse (1983) forklarer den norske litteraturviteren Asbjørn Aarseth det som at vi som lesere kun har direkte adgang til fortellingen. (Aarseth 1983:13). Gjennom en nærlesning kan man oppdage skjulte meninger i teksten og litterære virkemidler som understøtter et tema.
Narratologien tilbyr også et begrepsapparat som kan være med på å åpne opp narrative tekster på en spennende og nøyaktig måte, og den tilbyr et sett med begreper som man kan nærme seg fortellende tekster med, en metode. Målet med den narratologiske analysen i denne oppgaven vil være å belyse noe av det som er problematisk med fiksjonaliseringsteorien, for eksempel mangelen på en forteller.
Fiksjonaliseringsteorien mener at det er både teksten og samspillet mellom teksten og instansene som omgir den som skal utforskes, og at forfatteren har en bestemt intensjon med teksten. Hvis man velger å studere en fiksjonstekst, som for eksempel en roman, med
utgangspunkt i fiksjonaliseringsteorien, vil fokus dermed ligge på tekstens intensjon: Hvordan prøver forfatteren/avsenderen å påvirke leseren, og hvilke virkemidler bruker han for å oppnå dette? Man leter på mange måter etter forfatterens påvirkningsstrategier, og man kan da også nærme seg alle typer tekster på samme måte, fordi det alltid står en forfatter bak en tekst, og det er alltid en mottaker som tolker signalene/intensjonene. I et autonomiestetisk perspektiv er ikke forfatteren til stede i teksten, bare fortelleren, mens i et fiksjonaliseringsperspektiv vil man hevde at forfatteren alltid er til stede i teksten.21
Det er interessant at fiksjonaliseringsteorien har sitt utspring i narratologien, men er en utvikling av narratologien som et resultat av at man ønsker å finne en metode for å lese både fiksjonstekster og andre typer tekster med en felles metode. Dette ønsket om å utvikle narratologien henger sammen med at man mener at litteraturens utvikling skaper behov for nye metoder. Mange narratologer ser at perspektivet utvider seg22, og Brix Jacobsen et al.
begrunner behovet for en fiksjonaliseringsteori med at det i dag er vanskeligere enn før å lese tekster som autonome fordi litterære verk kontekstualiseres mer i dag enn tidligere.23
Eksempler på dette er at ikke-fiktive elementer blir en del av det fiktive universet, og at den skrivende forfatteren blir tatt med som en del av fiksjonsuniverset. Brix Jacobsen et al. bryter likevel ikke helt med narratologien, og kaller sin lesemåte for «kontekstualiserende
næranalyser»,24 noe som i seg selv et problematisk eller motsigende begrep utfra et narrativt
21 Se 3.4.1 «Forfatter, ikke forteller».
22 For eksempel Richard Walsh og James Phelan.
23 Brix Jacobsen et al. 2013:50.
24 Ibid.:151.
17
perspektiv. Det er nettopp denne spenningen mellom tekst og kontekst jeg vil se nærmere på i denne oppgaven, ved å se på om nærlesing kan knyttes opp mot konteksten, slik blant annet narratologen Walsh prøver.
Mens narratologien legger vekt på det helhetlige litterære verket og hvordan fortellinger er fortalt og strukturert, presenterer ikke fiksjonaliseringsteorien noen konkret metode for nærlesing. Deres forståelse av næranalyse er heller ikke den samme som innenfor nykritikken:
Dette betyder også, at analysen af fiktionaliseringer ofte vil have en næranalytisk dimension ved at fokusere på, hvordan der konkret kommunikeres vha, fiktionalisering (fx i en politikers tale), og en kontekstuel dimension ved at fokusere på de mål, som afsenderen forsøger at opnå den specifikke komunikative situation vha. fiktionaliseringen (fx de politisk-strategiske gevinster). (Brix Jacobsen et al. 2013:7)
Vi får her vite at det er fiksjonaliseringen som har fokus i en næranalyse innenfor
fiksjonaliseringsteorien, med andre ord hvordan forfatteren kommuniserer. Ifølge nykritikken innebærer en næranalyse derimot at man bare har fokus på teksten. Tanken innenfor
narratologien er at detaljerte næranalyser av tekstens enkeltdeler er nok til at forstå teksten som helhet, og man studerer teksten uavhengig av hvem som har skrevet den, og av tiden eller kulturen teksten ble skrevet i. Vi har derfor her to ulike forståelser av hva en næranalyse innebærer.
To ulike teoretiske som grunnlag for oppgaven min gir to ulike lesestrategier som kan sammenlignes. Målet med sammenligningene vil hele tiden være å få frem hva de ulike metoden kan bidra med i en analyse. Oppgaven er likevel fremfor alt et forsøk på å prøve ut en ny teoretisk posisjon og metode, og jeg vil ha som mål å se nærmere på hvor
fiksjonaliseringsteorien eventuelt kommer til kort, og på hvilke områder den kan supplere andre litteraturteorier i en litterær analyse. I analysedelen vil jeg hele tiden sammenligne en narrativ analyse av romanen med den tilnærmingsmåten fiksjonaliseringsteorien vil ha til de samme aspektene ved teksten. Jeg kommer til å bruke narratologisk terminologi slik den presenteres hos Petter Aaslestad,25 men jeg vil også vise til andre narratologer, som Dorrit Cohn og Wayne C. Booth. Når det gjelder fiksjonaliseringsteorien bruker jeg i hovedsak Brix Jacobsen et al. sin forståelse av teorien, men jeg viser også til Richard Walsh.
25 Aaslestad, Petter (1999): Narratologi. En innføring i anvendt fortelleteori.
18
3. Sjanger
Begrepet «sjanger» kan forstås på ulike måter. Enhver sjanger har både diakrone og synkrone aspekter; diakront endrer sjangre seg over tid, og synkront finnes det både forskjeller mellom ulike sjangre og ulike definisjoner av sjangre på et gitt historisk tidspunkt.26 Hva som
kjennetegner en sjanger er med andre ord ikke gitt en gang for alle. Derfor vil enhver
sjangerdiskusjon ikke bare være et forsøk på å plassere en tekst innenfor en bestemt kategori, men den kan også få frem hvordan en sjanger har utviklet seg over tid, og den kan være med på å avdekke motsetninger innenfor en bestemt sjanger på et bestemt tidspunkt. Hofstad Evjemo har indirekte uttrykt en intensjon med romanen gjennom å velge å skrive innenfor en bestemt sjanger, fordi valg av sjanger får konsekvens for lesningen av romanen. Likevel er ikke forfatterens intensjon nødvendigvis avgjørende for hvilken sjanger romanen hører til, for enhver roman vil gå inn i en sjangerforhandling.
Før utgivelsen av Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet sier Hofstad Evjemo i et intervju i Adresseavisen at han vil prøve å beskrive en navnløs norsk kommune fra mange ulike perspektiver slik at de på hver sin måte kan gi et innblikk i hvordan stedet er:
– Jeg har lyst til å fortelle en historie om alt det som ikke blir sett. Om det hverdagslige som ellers glir umerkelig forbi. Jeg mener også at man kan si mye om et samfunn ut fra hvordan det behandler sine svakeste.27
I romanen er det nettopp en fiktiv norsk kommune som får hovedrollen, og den er derfor ikke uventet blir omtalt som «kommuneroman» flere steder.28 Det som derimot er mer uventet, er at romanens form blir oppfattet som ny og original,29 for i en litteraturhistorisk sammenheng plasserer romanens form den i sjangeren «kollektivroman». Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet blir omtalt som «kollektivroman» av én anmelder. Jan Askelund skriver følgende om romanen i Stavanger Aftenblad:
26 Se Asdal et al. (2008) Tekst og historie: «Sjangeren» s. 175-220.
27 Wangen, Joakim Slettebak: «Å skrive ble en jobb» i Adresseavisa 27.01.2012.
http://www.adressa.no/kultur/article1764955.ece Sist besøkt 14.02.2014. Grunnen til at disse uttalelsene er interessante i et fiksjonaliseringsperspektiv, er at fiksjonaliseringsteorien mener at fiksjonalisering er å gjøre noe med teksten med en bestemt hensikt. Vi kan derfor spørre hvilke fiksjonaliseringsstrategier forfatteren bruker for å oppnå det han sier at han vil med teksten.
28 For eksempel Gagnon, Carl Joakim: «Den store norske kommuneromanen» i Morgenbladet 06.11.2012.
http://morgenbladet.no/boker/2012/den_store_norske_kommuneromanen#.Uv4VMpWYb3g Sist besøkt 14.02.2014.
29 For eksempel Leif Ekle i NRK, som omtaler romanen som «originalvare» (05.12.2012) «Flott om det kommunale» http://www.nrk.no/kultur/litteratur/1.9556168 Sist besøkt 29.01.2014). Ekle utdyper dette i et intervju med Marta Norheim i NRK- Bok i P2 01.12.2012, hvor han sier at måten romanen er bygd opp på er original. nrk_bok_i_p2_2012-1130-1210_6348987375.mp3 Sist besøkt 17.02.2014.
19
Så, litt etter litt, og med stor detaljrikdom, utvides persongalleriet så det kan befolke en hel liten by, med drosjesjåfør og frisør, kultursjef og sykehjemsbeboer, asylsøkere osv. osv. Slik skriver Eivind Hofstad Evjemo fram en kollektivroman mens han innforstått, men apolitisk, portretterer et helt bysamfunn.30
Under Kapittel 1331 understrekte Hofstad Evjemo også at virkeligheten av det kollektive trengs i den individualistiske litteraturen, men han beskrev samtidig romanen som en tekstvev,32 og inni tekstveven pusler folk med sitt i en norsk hverdag. Nettopp denne kontrasten mellom det kollektive, i form av en kommune, og det individualistiske i form av menneskenes private liv, er et interessant aspekt ved Hofstad Evjemo sin roman. Menneskene pusler mye med sitt, men de er samtidig del av noe kollektivt. I Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet har det kollektive, i form av en kommune er tildelt hovedrollen. Dermed skiller den seg fra tradisjonelle romaner med én eller få personer i hovedrollen.33 Dette gjør at vi i romanen får to nivåer: et makronivå, som er kommunen, det kollektive, og et mikronivå der vi får innsyn i menneskenes handlinger og indre liv.
Jeg skal nå se nærmere på sjangerkonvensjonene til sjangeren kollektivroman, og sammenligne Hofstad Evjemo sin roman med noen av de mest kjente skandinaviske
kollektivromanene. Utgangspunktet for det som følger, er fornemmelsen av en klar narrativ sammenheng mellom form, tema og sjanger, og at forholdet mellom individene og det kollektive har med både form og tematikk å gjøre.
3.1. Kollektivromanen
Underlig nok er ikke kollektivromanen nevnt i Norsk litteraturvitenskapelig leksikon (Lothe et al. 2007). Men går vi til danske Gyldendals litteraturleksikon (1974) finner vi følgende
beskrivelse av kollektivromanen: «Roman hvis hovedperson ikke er et individ men en gruppe, og som skildrer gruppens samfundsmæssige placering og evt. forandringer. Genren kan således stilles i modstening til især til det 19. årh.s. udviklings- og dannelsesroman» (Bind III s. 41). I Store Norske Leksikon står det at kollektivromanen er et litterært verk «… som i romans form skildrer en yrkesgruppe, et samfunnslag, en folkegruppe o.l., der massen og ikke
30Askelund, Jan: «Portrett av en by» i Stavanger Aftenblad 08.10.2012.
http://www.aftenbladet.no/kultur/anmeldelser/bokanmeldelser/Portrett-av-en-by-3045339.html Sist besøkt 04.03.2013.
31 «Stemmer og systemer», Stavanger, fredag 20.09.2013.
32 Beskrivelsen «tekstvev» stammer fra den franske litteraturteoretikeren Roland Barthes sin artikkel
«Tekstteori» fra 1973. Se Barthes i Kittang et al. 1991:70.
33 I Litterært leksikon (1977:123) skiller Asbjørn Aarseth mellom kollektivroman og individroman.
20
individet eller familien og slekten er verkets sentrale emne.»34 Ifølge disse definisjonene kjennetegnes altså kollektivroman av at den beskriver en gruppe mennesker som har noe til felles, og det er gruppen som er hovedpersonen, ikke enkeltpersonene.35 I en kollektivroman flettes mange fortellinger om ulike personer sammen og danner et bilde av en sosial
gruppering og menneskenes plass i denne gruppen, beskriver hva som binder menneskene sammen, hva som særpreger miljøet i gruppen, og gruppens plass innenfor et større samfunn.
Personene kan være i familie, men fokus i en kollektivroman er på hva som binder
menneskene sammen geografisk, sosialt, verdi- eller interessemessig. Det kan for eksempel være at de har felles bosted, felles arbeidsplass, eller felles religiøs eller ideologisk
overbevisning. I den sosialrealistiske litteraturen er kollektivromanen samfunnskritisk, fokuserer på klassekampen, og er her også mer opptatt av samfunnet som helhet enn av menneskene som individer.
Kollektivromanen ble populær i mellomkrigstiden, og i Skandinavia er
kollektivromanen blant annet knyttet til forfattere som Hans Kirk, Johan Falkberget og Sigurd Hoel. Den danske litteraturkritikeren Hans Hertel omtaler kollektivromanen som 30-årenes viktigste nyskapelse. Han begrunner det slik:
I måske ingen perioder er det tydeligere end i 30’erne hvor tæt fortælleteknik og forfatterholdning (eller livstolkning, om man vil) hænger sammen, og ingen steder er det tydeligere end i den kollektive roman med alle dens forgreninger og varianter: fra den ”klassiske” form i Kirks Fiskerne, med dens
konsekvente betragtning af gruppen som hovedperson og dens tilstræbte objektivitet, over f.eks. Martin A. Andersens Kolonien (1937), hvor landbrugskollektivets sammenbrud får virkninger ud i den kollektive forms begyndende opløsning, til Jens Gieldstrup hvor formen bruges uegentligt til beskrivelse af et individuelt problem. (Hertel 1967:15, Bind I)36
Bjarne Fidjestøl et al. beskriver i boken Norsk litteratur i tusen år kollektivromaner som diktverker som var påvirket av marxismens tanker om menneskenes kollektive og klassebestemte forankring, og at interessen for psykoanalysen i mellomkrigstiden gav
«…diktverker som samlet oppmerksomheten om en gruppe mennesker og forholdet mellom dem.» (Fidjestøl et al.1996:486). Fidjestøl et al. nevner Jonas Lies roman Naar jernteppet faller, fra 1901 som en et tidlig eksempel på en kollektivroman, samt Sigurd Hoels roman En
34 Store Norske Leksikon: «Kollektivroman» http://snl.no/kollektivroman Sist besøkt 15.01.2014.
35 Hans Hertel skriver følgende: «Den kollektive roman afviger tydeligst fra de traditionelle episke love ved ikke at slutte sig om en hovedperson. Gruppen er hovedperson.» (Hertel 1967:10, Bind II)
36 Hertel skriver videre at kollektivromanen i Danmark ikke virker å ha hatt noen vesentlige utenlandske forbilder, fordi sosialromaner i andre land på denne tiden hadde én hovedperson, eller helt, som hadde en ideologisk utvikling gjennom romanen. (Hertel 1967:15)
21
dag i Oktober fra mellomkrigstiden, mens Hans kriks roman Fiskerne (1928) omtales som et kjent og vellykket eksempel på kollektivromanen.
3.1.1. Hans Kirk: Fiskerne
Fiskerne av Hans Kirk er altså en av de første og mest kjente skandinaviske
kollektivromanene,37 og Hertel mener også at den representerer en «klassisk» form for kollektivroman. I denne romanen følger vi et fiskesamfunn i Danmark på begynnelsen av 1900-tallet. En gruppe fattige fiskere emigrerer fra Vesterhavet til Limfjorden, hvor de slår seg ned etablerer seg på nytt. Her kommer de i konflikt med stedets bønder, spesielt fordi de opplever at bøndene tar lettere på det religiøse livet enn dem selv. Fiskernes forhold til arbeidet står sentralt, samt deres felles religiøse overbevisning. Jytte Engberg berømmer Krik som samfunnsskildrer i etterordet til romanen, og en av grunnene er «…den gennemførte fremstilling af en hel samfundsgruppes kollektive udvikling…» (Jytte Engberg i Kirk 1928:
301).38 I romanen leser vi om menneskene som bor i fiskesamfunnet, deres hverdagsliv og deres refleksjoner over livet. Personene beskrives ofte som de oppleves av hverandre, eller gjennom det de sier, gjengitt direkte eller indirekte. Det kollektive fremheves av at
menneskene hele tiden refereres til som en samlet gruppe, for eksempel som «fiskerne» eller
«havboerne». I tillegg understrekes det kollektive av en kollektiv indre monolog:
De havde vænnet sig til den nye egn, men hjemme følte de si ikke. Meget var så forskelligt fra det, de var kendt med. Her var ikke den samme følelse af samhørighed i liv og død, og tro som i sognet, de kom fra. (Ibid.:40)
Nu følte de sig heelt som een stor familie! Kresten Thomsen stod over dem i forstand, han var deres præst og sjælehyrde, men han var en af deres egne. (Ibid.:59)
Vi ser her at menneskene tenker kollektivt, og slik forsterkes inntrykket av en helhetlig gruppe mennesker. I romanen er fiskerne også tydelig avgrenset fra menneskene rundt dem, for mennesker utenfor gruppen nevnes bare de gangene når de kommer i kontakt med noen av de innflyttede fiskerne.
Det Hofstad Evjemo sin roman først og fremst har til felles med romanen Fiskerne, er at gruppen er hovedpersonen. Vi får et bilde av en gruppe mennesker i et større samfunn, og
37 I Gyldendals litteraturleksikon (1974) står det følgende om Fiskerne: «Som titelen antyder er der tale om en roman der ikke behandler en enkelt skæbne, men en gruppe hvis individers tilværelse på det nøjeste er knyttet sammen i kampen for det daglige brød. Teknisk kaldes en sådan roman en kollektiv roman. […] F. er en realistisk og en videnskabelig roman idet den stiller og besvarer det spørgsmål hvorledes en social gruppe dannes, hvorledes den opfatter sig selv som en enhed og hvordan den bliver intakt.» (Harmer et al., Bind II:32- 33)
38 I Litteraturhandboken (Dahlström 1984:525), beskrives Fiskerne slik: «Allmogeskildringar med marxistisk metod, i vilka analysen av kollektivets problem går före den individuella psykologien.»
22
gruppen bindes sammen ved hjelp av historier om enkeltpersoner som hører til i gruppen og deres tanker og handlinger. Menneskene har i begge romanene et felles kulturelt
referansepunkt; i Fiskerne er det en felles religiøs tro, og i Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet er det tilknytningen til kommunen. I begge romanene er virkelighetselementene viktige, og disse blir plassert i forgrunnen: Hos Krik er det naturen, som menneskene er nært knyttet til og er avhengig av, hos Evjemo er det alle de fysiske detaljene som til sammen utgjør den kommunen som menneskene er en del av og til dels er avhengige av. Slik blir det i begge romanene en sammenheng mellom personene og stedet, og historiene i begge romanene har en tydelig sosial og geografisk plassering: Et dansk fiskesamfunn på 1930-tallet og en norsk kommunehverdag i vår samtid.
Men det er også ulikheter. Vi møter en mer homogen sosial gruppe mennesker i Fiskerne enn i Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet. Og selv om menneskene strever med å finne ut hvordan livet skal leves i begge romanen, står menneskene i Fiskerne likevel langt fra identitetsproblemene til de moderne menneskene i Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet. Fiskerne opplever ikke livet som tomt eller meningsløst, eller seg selv som utenfor fellesskapet. Samfunnet i Fiskerne fremstår som tettere enn hos Hofstad Evjemo, kanskje fordi det vises så tydelig at menneskene er avhengige av hverandre for å kunne overleve.
Likevel møter vi også hos Hofstad Evjemo en avgrenset gruppe mennesker som har noe til felles. Menneskene i Fiskerne viser tydelig omsorg for hverandre i praksis, og de har en sterk tilhørighet til sin gruppe, samt en opplevelse av at de trengs, noe som ikke alltid kan sies om romankarakterene i Hofstad Evjemo sin roman.
Vi får heller ikke inntrykk av at fiskerne prøver å fremstå som andre enn de er; tvert imot, de gjør alt de kan for å leve rett utfra sin religiøse overbevisning i det samfunnet de er en del av, noe det ikke ironiseres over i romanen. Her er vi inne på en viktig forskjell på de to romanene. Hertel beskrev at et viktig kjennetegn ved den klassiske kollektivromanen er «…
dens tilstræbte objektivitet» (Hertel 1967:15, Bind I). Som nevnt så ironiseres det ikke over fiskernes religiøse overbevisning hos Kirk, og heller ikke over deres valg av handlinger eller deres livssituasjon. Men i Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet er ironien sterkt til stede, for eksempel i akronier i form av metakommentarer; «Mørket faller like raskt som skjermbeskytteren på Roys datamaskin skrur seg på når han hviler pannen mot musematta.»
(Hofstad Evjemo 2012:163).39 «Hva er en kultursti mot en varm hånd i eldreomsorgen? På den andre siden: Hvor skal de eldre gå, om ikke på en kultursti en søndags formiddag?»
39 Jeg vil heretter kun bruke sidetall når jeg siterer fra Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet.
23
(s.331) Akronier gir hos Hofstad Evjemo også et «…inntrykk av fortellerens spesielle
livsanskuelse» (Aaslestad 1999:52). Leserne får altså hint om hvordan fortelleren stiller seg til det hele gjennom kommentarer som «Den nye folkesykdommen er savnet etter ekte
berøring.» (s.175). Slike fortellerholdninger40 finnes ikke på samme måte i Fiskerne.41 Hos Kirk, som hos Hofstad Evjemo, beskrives personene ofte som de oppleves av hverandre, men typen tanker de tenker om hverandre er veldig ulike, slik at bruken av variabel fokalisering får ulik effekt i de to romanene. Mens menneskenes tanker om hverandre skaper et inntrykk av samhold hos Kirk, skaper det hos Hofstad Evjemo et inntrykk av kritisk holdning til
medmennesker: «Jo Jens Røn mente det. Han var altid fuld af undren over, så dygtige andre mennesker var. Og Tea med sit sjæledyb havde flinke hænder. Med ham selv var det ringe nok.» (Kirk 1928:15). «Roy kan ikke unngå å kjenne en mild form for forakt for all denne sunnhet han ser seg omgitt av.» (s.342).
Menneskene i den norske kommunen tenker heller ikke kollektive tanker på samme måte som fiskerne, men det brukes istedenfor generaliseringer som «alle» og «ingen»; «Alle hus har omtrent de samme […] …alle vet hvor […] Og alle vet innerst inne....» (s.305) «Det er som om noe nytt er på gang, men ingen helt greier å sette fingeren på» (s.147) Dette er med på å fremheve hva som er likt, og skaper en enstemmighet, noe felles.
3.1.2. Hoel, Grytten, Ragde
Vi skal nå se på noen andre norske romaner som har blitt kategorisert som kollektivromaner, for å se litt på variasjoner som finnes innenfor denne sjangeren. Sigurd Hoel sin roman En dag i Oktober (1931) blir også ofte kategorisert som kollektivroman.42 I denne romanen møter vi beboerne i en leiegård i Oslo, følger dem et døgn, og får beskrevet deres livssituasjon og forholdet de har til hverandre. I Nytt norsk forfatterleksikon (1971) skriver Willy Dahl at å kalle En dag i Oktober for «Norges første kollektivroman» er misvisende fordi «for så vidt som romanen bare handler om en rekke menneskers reaksjon på den samme hendelse, med ett enkelt, ensomt menneske i sentrum for handlingen» (Dahl 1971:105).Et argument mot dette kan være at selv om fru Ravn er sentral i En dag i Oktober, er hun aldri fokaliseringsinstans,
40 Hvor vidt man ser dette som er fortellerholdninger eller forfatterholdninger vil være avhengig av om man velger en narratologisk tilnærming eller et fiksjonaliseringsperspektiv.
41 Jytte Engberg skriver i etterordet til Fiskerne at på tross av et ønske om objektivitet kommer forfatterens holdninger til syne i form av underfundighet enkelte steder i romanen, men at «..ansigt til ansigt med døden, falder underfundigheden bort.» (Engberg i Krik 1928:300)
42 For eksempel i Fidjestøl et al. (1996): Norsk litteratur i tusen år s. 486. I Norsk Litteraturhistorie omtales romanen som «en velkomponert kollektivroman». (Andersen 2001:401)
24
og det er portrettet av de andre beboerne, deres forhold til fru Ravn og hverandre, samt deres tanker om henne som skaper et bilde av miljøet i en boligblokk i Oslo i 1930.
Nullfokaliseringen og den tydelig avgrensede geografisk– og samfunnsmessige plasseringen av fortellingen forsterker dette. Kjølv Egeland er også kritisk til at En dag i Oktober kan kalles en kollektivroman, fordi han mener at «Verket dreier seg ikke om samhandling, men om et naboskap som for det meste er halvveis forgiftet.»43 I Norges Litteraturhistorie skriver Egeland at «Hoels roman dreier seg ikke om et sosialt fellesskap i egentlig forstand, men om tilfeldig adressefellesskap» (Egeland 1996:108).
Det kan altså diskuteres hvor vidt samhandling eller sosialt fellesskap er nødvendig for at en roman skal kunne kalles en kollektivroman. Hvis vi ser på en nyere norsk
kollektivroman, Bikubesong (1999) av Frode Grytten, som er lagt til bygde/by-samfunnet i Odda, så minner denne romanen litt om En dag i Oktober i den forstand at vi møter
innbyggerne i en boligblokk. Men til forskjell fra Hoel sin roman består hvert kapittel i Bikubesong av én avsluttet historie om én eller flere personer, og disse personene dukker ikke opp igjen i andre historier. Det er ingen samhandling mellom menneskene på tvers av de ulike historiene. I Bikubesong får vi inntrykk av at menneskene lever adskilte liv på samme
geografiske sted. Det menneskene har til felles, er murboligen de bor i, og at de lever i samme by på samme tidspunkt, men vi står likevel igjen med et portrett av et samfunn. Her også får bruk av nullfokalisering frem det kollektive ved hjelp av for eksempel innskutte akronier og fortellerkommentarer. Den felles geografiske plasseringen av romankarakterene understrekes i romanen for eksempel ved at det henvises til «folk», i betydningen innbyggerne i Odda.
(Grytten 1999:209) I en annen norsk kollektivroman, Jeg skal gjøre deg så lykkelig (2011) av Anne B. Ragde, er også handlingen lagt til en boligblokk, denne gangen i Trondheim på 1960-tallet. Her presenteres beboerne i de ulike leilighetene i hvert sitt kapittel, men her veves livene til menneskene i blokken tettere sammen enn i Bikubesong.Beboerne observerer og vurderer hverandre, men hjelper også hverandre, og boligblokken fremstår dermed mer som et eget lite samfunn enn i Bikubesong. Samhandlingen mellom menneskene skaper her en enhet og understreker noe kollektivt, nettopp det Egeland mener mangler i En dag i oktober. Men på samme måte som samhandling mellom personer i en kollektivroman kan få frem hva det kollektive består av og hvordan det fungerer, kan også mangelen på samhandling i en
kollektivroman få frem at et samfunn mangler dette, men at menneskene er bundet sammen av andre faktorer enn sosialt fellesskap.
43 http://no.wikipedia.org/wiki/En_dag_i_oktober Sist besøkt 12.01.2014.
25
Noe Hoel, Grytten og Ragde sine kollektivromaner har til felles med Hofstad Evjemo sin roman, er at de er tydelig geografisk avgrenset. Enten det er en enkelt boligblokk, et tettsted eller en boligblokk som er en del av et tettsted, skapes det en avgrensning som oppleves som et slags felles referansepunkt. Denne geografiske og kulturelle avgrensingen kan støttes av bruk av variabel fokalisering og simultan narrasjon: Carl Joakim Gagnon sier følgende om Hofstad Evjemo sin roman i anmeldelsen i Morgenbladet: «Vi forflytter oss raskt fra sted til sted, […] Ordet «samtidig» blir brukt mye. Og plutselig virker det som om alle de forskjellige innbyggerne i en liten norsk kommune har et slags større, felles liv.»44 Når det i romanen brukes variabel fokalisering til å referere til samtidige hendelser fra ulike perspektiv, får vi som lesere inntrykk av at menneskene har hendelser til felles, selv om de ikke alltid opplever hendelsene sammen. Ofte observerer og vurderer mennesker hverandre, eller livene deres krysser hverandre uten at de er klar over det.45 Spørsmålet er om disse narrative teknikkene alene er nok til å skape en forestilling om noe kollektivt.
3.1.3. Marstein og Lund
Vi skal nå se på to andre romaner hvor vi også møter en gruppe mennesker, men disse romanene er ikke tydelig geografisk og kulturelt avgrenset, og gruppen av mennesker er ikke hovedpersonen i romanene. Historien i romanen Gjøre godt (2006) av Trude Marstein er lagt til en by, med utgangspunkt i en femtiårsdag på Elvebredden hotell, og menneskene som er med i romanen befinner seg i mer eller mindre samme område innenfor denne byen ett døgn i juli måned.46 Vi møter over hundre personer i romanen. Disse menneskene har mer eller mindre tette forbindelser ved at de er i famille, eller de er naboer, venner eller kollegaer.
Romanen preges av gjennomgående bruk av simultan narrasjon og variabel fokalisering, der fokaliseringen hele tiden skifter fra den ene personen til den andre, ofte idet ulike personer møtes, snakker sammen eller observerer hverandre. Vi får dermed ofte belyst samme hendelse fra flere perspektiver, men fraværet av et metaperspektiv gjør at vi likevel sitter igjen med en rekke enkelthistorier, men ikke noe fellesskap. Det er en lang rekke «jeg» som står i sentrum.
Fordi sansningssenteret bare sammenfaller med en person om gangen, og det aldri brukes
44 Gagnon, Carl Joakim: «Den store norske kommuneromanen» i Morgenbladet 06.11.2012.
http://morgenbladet.no/boker/2012/den_store_norske_kommuneromanen#.Uv4VMpWYb3g Sist besøkt 14.02.2014.
45 For eksempel en episode i matvarebutikken, der fokaliseringsposisjonen flyttes mellom Kjersti og rektoren, som iakttar hverandre og prøver å unngå hverandre. Siris foreldre er også til stede i butikken, men er aldri fokaliseringsinstans. De blir observerte av Kjersti, men enser det ikke. (s.285-289)
46 Hans Hertel skriver at kollektivromanen er «i familie med» mellomkrigslitteraturens forkjærlighet for storbyskidringen. (Hertel 1967:16, bind I)
