3. Sjanger
3.2. Kollektivromanen i et narrativt perspektiv
3.2.1. Fortelleteknikken som virkemiddel
Min påstand her er at det er fortelleteknikken som først og fremst skaper en illusjon om noe kollektivt i kollektivromaner, og ikke for eksempel samhandlingen. Flere definisjoner av kollektivromanen vektlegger også fortellerteknikken. I artikkelen «Norsk
migrasjonslitteratur» i Norsk Litterær Årbok 2003 beskriver Jørgen Magnus Sejersted kollektivromanen som en roman uten en spesiell hovedperson, der en får drøftet en
samfunnsmessig problemstilling gjennom ståstedet til flere aktører, og hvor fokaliseringen skifter mellom variabel fokalisering og nullfokalisering.47 «Dette forteljarbegrepet, som vi kjenner frå mellomkrigstidas kollektivromanar, er godt eigna for samfunnsengasjert litteratur.» (Sejersted 2013:91) Gyldendal.dk sitt oppslagsverks definisjon av kollektivromanen legger også vekt på fremstillingsformen:
47 Sejersted bruker begrepene «synsvinkel» og «allvitende forteller.»
27
Genren kendes internationalt, men får en særlig betydning i dansk litteratur. Kollektivromanen er i sit sigte i overensstemmelse med 20’ernes og især 30’ernes optagethed af det sociale og samfundskritiske.
Samtidig viderefører kollektivromanen den moderne romans eksperimenter med flerstrengede, krydsklippende og kontrapunktiske fortælleformer. Miljøet tegnes gennem en filmisk inspireret panoramateknik, medens fællesbevidstheden kommer til udtryk via en udvidet referatteknik, som kan gengive både den enkelte persons og hele gruppens oplevelser og synspunkter. 48
Det interessante her er at sjangeren kollektivroman fremstilles både som noe som er konstant og noe som videreføres på nye måter. Mens kollektivromanen alltid har vært opptatt av samfunnsgrupper og menneskenes plass i samfunnet, kan fremstillingsformen endre seg.
En kollektivromanen skildrer hvilke typer mennesker en gruppe mennesker består av, men måten historier og karakterer glir over i hverandre og danner en større fortelling endrer seg når retorikken endrer seg med raskere skifte av perspektiv og hurtige glimt av mennesker istedenfor tradisjonelle historier om mennesker. Perspektivet som historien fortelles fra ser altså ut til å være viktig i en kollektivroman, fordi valg av fokalisering kan enten understreke det individuelle eller skape noe kollektivt. Ved å skifte mellom intern fokalisering og
nullfokalisering kan man få gjengitt opplevelser og synspunkter både fra enkeltpersoner og gruppen som helhet og på denne måten skape en kollektiv helhet.
3.2.2. Narrasjonsteknikker som understreker det kollektive
Innenfor narratologien er man interessert i hvordan en fortelling er oppbygget, hvem som forteller den og hvilken betydning dette har for det fortalte. En narrativ lesning gjør det dermed mulig å se sammenhenger mellom narrative grep og romanens tematiske kretsing.
Flere steder i Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet er akronier med på å fremheve det kollektive, for eksempel i uttrykk som: «Alt samarbeider» (s.119),49 og «Alle skal ha tilgang»
(s.8). Et annet sted i romanen ser vi at det ikke er enkeltmennesker i kommunen som får hjerteinnfarkt, det er kommunen som helhet: «Hjerteinnfarkt er stadig kommunens nest vanligste dødsårsak» (s.276). Vi ser også at fysiske steder i kommunen omtales som kommunens kroppsdeler, for eksempel: «Veiene er tross alt kommunens blodårer» (s.429).
Kommunen er altså fortellingens hovedperson, og vi ser flere steder i romanen at den interne fokaliseringen lagt til kommunen selv: «Kommunen har meldt seg på i kåringen av landets vakreste rådhus. Tanken var også her at omdømme bygges innenfra» (s.33). Det er
48 Gyldendal.dk: «Litteraturens begreber: Kollektivroman»
http://opslagsvaerker.gyldendal.dk/en/OpslagsvaerkerVirtuelle/Litteraturens begreber/K/Kollektivroman.aspx Sist besøkt: 05.01.2014
49 Kursiv skrift i sitater er gjengitt slik det brukes i romanen, og er ikke endret av meg.
28
altså ikke noen som har meldt på kommunen, men kommunen selv som har valgt å gjøre det.
At kommunen har sine egne intensjoner ser vi også i følgende avsnitt:
Det balanserte innemiljøet på institusjonen. Kommunen som strekker ut ei hånd, vil gjøre livet lettere for familiene, gi dem et pusterom, faktisk vise at også funksjonshemmede har et system som venter dem, som elsker dem. Og her kan de oppbevares i fire til syv dager, så familiene i korte tidsrom kan sove ut om morgenene og våkne langsomt. (s.124)
I følgende avsnitt fra Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet er nullfokaliseringen med på å underbygge romanens tema:
Begravelsesfølget går opp sjøveien. Man støtter hverandre for at ingen skal falle. Der er flere av kommunens menn og kvinner. Kultursjefen. Ordføreren. Pia sammen med moren og faren sin. Peder i storebrors dress. Redam med sin mor dyttende bak. Rektoren i rullestol. […] De går forbi meieriet, forbi kyllingbrygga, fiskebåtene og posthuset samt det nylagte parkanlegget, der gartnerne for lengst har satt ned tusenvis av små spirer og venter i spenning til våren kommer og alt skal gro. (s.488)
Nullfokaliseringen i dette avsnittet gjør det mulig å gi leserne et overblikk i form av et vidt perspektiv, der alle typer mennesker i kommunen blir likestilte, enten de har titler eller ikke, for de går sammen og støtter hverandre. De passerer bygninger og steder som utgjør
kommunen fysisk sett, og samtidig får vi innblikk tankene som kommunens gartnere gjør seg om arbeidet sitt i kommunen og for kommunens innbyggere. Effekten er et inntrykk av at alt dette henger sammen, og at kommunen er noe som menneskene har felles.
Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet er ikke oppbygd av tradisjonelle, avsluttede «fortellinger», og den har ikke den samme kronologiske utviklingen i historiene som vi for eksempel finner i Grytten og Ragde sine romaner. Mange parallelle historier avbrytes av stadige innskutte akronier. Fortellingen er altså preget av skiftende
fokaliseringsgrep med vide og innsnevrede perspektiv, der det skifter fra panoramiske utsikter sett fra fortellerens ståsted til nærgående glimt sanset gjennom en person. Slik kobles også forgrunnshandlingen, (mikronivået) og rammen (makronivået) sammen i en slags
zoomingsteknikk der det skifter fort fra et vidt perspektiv og inn til fokus på en person, eller motsatt:
Roy ligger i sofaen og tenker på at det som foreldrene lærer sine barn, må barna siden se forsvinne hos sine foreldre. […] Roy reiser seg og går for å si god natt til barna. Det er allerede mørkt på Idas rom, så han lister seg ut. Aksel sitter i bar overkropp med to puter i ryggen og leser. «Hei Aksel», sier han. «Jeg ville bare si god natt.»
Huskattene går ikke lenger ut, men sitter oppe om natta og er nabolagets
overvåkningskameraer. […] Skolegården er tom. Rådhusplassen er tom. Hager står tomme. Benker og parker og hustak, og pølsene ruller og ruller på bensinstasjonen, og lysene i lyskrysset blinker og blinker i oransje for å gi bedre trafikkavvikling for dem som ikke sover, men som er ute og kjører om natta.
29
Samtidig i et vedskjul: Rektoren står med lukkede øyne. På gulvet rundt henne ligger kubbene hun forsøkte å bære, men som veltet ut av hendene hennes da hun begynte å gå. Hun tenker på elgen som hun for en sommer siden fant død. (s.170-171)
I dette eksempelet ser vi at perspektivet skifter fra Roy til et overblikk over kommunen, for så å flyttes videre til rektoren. Narrasjonen veksler altså fra noens indre tanker til noen andres indre tanker via nullfokalisering, der fortelleren beskriver kommunen om natten.
Fortelleteknikken i disse avsnittene, der det veksles mellom mikro- og makronivå, fremhever at flere ulike personer (og dyr) er i samme situasjon som kommunen selv, og ergo har noe til felles; de er våkne mens andre sover. Slik veves livene til personene i kommunen sammen med kommunen. Vi ser her at fortellegrep og tematikk henger tett sammen i Hofstad Evjemo sin roman, og at de sammen fremhever det kollektive.