Hvordan skal vi lese og studere litteratur? Dette er et aktuelt spørsmål, men på ingen måte et nytt spørsmål. På begynnelsen av 1900-tallet begynte man å spørre om hva som skiller litteratur fra andre typer tekster. Litteraturforskningen var på denne tiden
litteraturhistorieforsking. Påvirkning fra positivismen og historismen gjorde at litteraturen ble noe som skulle forklares, og den historisk-biografiske metode var den gjeldende metoden. De nye tankene om å skille skjønnlitteraturen fra andre typer tekster kom fra et ønske om å etablere en egen vitenskap for litteratur. Utover 1900-talet var det derfor noen som begynte å se på teksten isolert og ikke på den tekstlige og historiske konteksten. Etter hvert ble det mer og mer vanlig å se den litterære teksten som uavhengig av sin historiske kontekst og
forfatteren sin intensjon, utfra en autonomiestetisk tankegang, for eksempel innenfor
formalismen og nykritikken. Andre teoretikere vendte etter hvert interessen mot leseren og la vekt på leseren og leseprosessens sin betydning for å finne meningen i et litterært verk, og utviklet dermed ulike resepsjonsteorier.
I dag vet vi at det går an å ha mange ulike perspektiv på litteraturen. Det finnes ulike ideal for litteraturvitenskaplig forsking. Terry Eagleton viser til Keyne og sier at det ikke går an å stå på utsiden av teorien, fordi det ikke finnes et nøytralt ståsted utenfor teorien når en arbeider med litteratur. (Eagleton 2008:xiii). All lesing av litteratur hører inn under en eller annen teoretisk tradisjon. Ulike tilnærmingsmåter gir ulike forståinger og ulik typer
observasjoner. En kan legge vekt på ulike ting, og den måten man velger er én blant mange mulige. Den norske litteraturteoretikeren Mads B. Claudi sier det slik i sin nye bok om
litteraturteori: «Men om det er én ting de teoretiske diskusjonene fra de siste 50 årene har lært oss, er det at ingen framstilling kan påberope seg å utsi den endegyldige sannheten om det den handler om.» (Claudi 2013:256).
En grunnleggende metodedebatt innenfor litterær analyse er fortsatt den estetiske selvstendigheten til en skjønnlitterær tekst satt opp mot lesemåter som knytter litteraturen til konteksten, enten det er den historiske konteksten, forfatteren eller leseren. Derfor er det også fremdeles aktuelt å spørre om det er et (absolutt) skille mellom skjønnlitteratur og andre typer tekster. Jeg skal ikke gå inn på denne debatten her, men jeg vil bruke narratologisk metode i en analyse der teksten er objektet. Denne tilnærmingen til romanen åpner døren for at det er objektet som snakker, ikke forfatteren. En narrativ analyse ser også på narrative tekster som selvrefererende.20 Man kan da lese teksten svært nøye, fordi det bare er selve teksten, eller
20 Begrepet «selvreferensialitet» forklares av Dorrit Cohn, se 5.1.
16
fortellingen som er studieobjektet, og ikke konteksten rundt teksten. I boken Grunnelementer i romananalyse (1983) forklarer den norske litteraturviteren Asbjørn Aarseth det som at vi som lesere kun har direkte adgang til fortellingen. (Aarseth 1983:13). Gjennom en nærlesning kan man oppdage skjulte meninger i teksten og litterære virkemidler som understøtter et tema.
Narratologien tilbyr også et begrepsapparat som kan være med på å åpne opp narrative tekster på en spennende og nøyaktig måte, og den tilbyr et sett med begreper som man kan nærme seg fortellende tekster med, en metode. Målet med den narratologiske analysen i denne oppgaven vil være å belyse noe av det som er problematisk med fiksjonaliseringsteorien, for eksempel mangelen på en forteller.
Fiksjonaliseringsteorien mener at det er både teksten og samspillet mellom teksten og instansene som omgir den som skal utforskes, og at forfatteren har en bestemt intensjon med teksten. Hvis man velger å studere en fiksjonstekst, som for eksempel en roman, med
utgangspunkt i fiksjonaliseringsteorien, vil fokus dermed ligge på tekstens intensjon: Hvordan prøver forfatteren/avsenderen å påvirke leseren, og hvilke virkemidler bruker han for å oppnå dette? Man leter på mange måter etter forfatterens påvirkningsstrategier, og man kan da også nærme seg alle typer tekster på samme måte, fordi det alltid står en forfatter bak en tekst, og det er alltid en mottaker som tolker signalene/intensjonene. I et autonomiestetisk perspektiv er ikke forfatteren til stede i teksten, bare fortelleren, mens i et fiksjonaliseringsperspektiv vil man hevde at forfatteren alltid er til stede i teksten.21
Det er interessant at fiksjonaliseringsteorien har sitt utspring i narratologien, men er en utvikling av narratologien som et resultat av at man ønsker å finne en metode for å lese både fiksjonstekster og andre typer tekster med en felles metode. Dette ønsket om å utvikle narratologien henger sammen med at man mener at litteraturens utvikling skaper behov for nye metoder. Mange narratologer ser at perspektivet utvider seg22, og Brix Jacobsen et al.
begrunner behovet for en fiksjonaliseringsteori med at det i dag er vanskeligere enn før å lese tekster som autonome fordi litterære verk kontekstualiseres mer i dag enn tidligere.23
Eksempler på dette er at ikke-fiktive elementer blir en del av det fiktive universet, og at den skrivende forfatteren blir tatt med som en del av fiksjonsuniverset. Brix Jacobsen et al. bryter likevel ikke helt med narratologien, og kaller sin lesemåte for «kontekstualiserende
næranalyser»,24 noe som i seg selv et problematisk eller motsigende begrep utfra et narrativt
21 Se 3.4.1 «Forfatter, ikke forteller».
22 For eksempel Richard Walsh og James Phelan.
23 Brix Jacobsen et al. 2013:50.
24 Ibid.:151.
17
perspektiv. Det er nettopp denne spenningen mellom tekst og kontekst jeg vil se nærmere på i denne oppgaven, ved å se på om nærlesing kan knyttes opp mot konteksten, slik blant annet narratologen Walsh prøver.
Mens narratologien legger vekt på det helhetlige litterære verket og hvordan fortellinger er fortalt og strukturert, presenterer ikke fiksjonaliseringsteorien noen konkret metode for nærlesing. Deres forståelse av næranalyse er heller ikke den samme som innenfor nykritikken:
Dette betyder også, at analysen af fiktionaliseringer ofte vil have en næranalytisk dimension ved at fokusere på, hvordan der konkret kommunikeres vha, fiktionalisering (fx i en politikers tale), og en kontekstuel dimension ved at fokusere på de mål, som afsenderen forsøger at opnå den specifikke komunikative situation vha. fiktionaliseringen (fx de politisk-strategiske gevinster). (Brix Jacobsen et al. 2013:7)
Vi får her vite at det er fiksjonaliseringen som har fokus i en næranalyse innenfor
fiksjonaliseringsteorien, med andre ord hvordan forfatteren kommuniserer. Ifølge nykritikken innebærer en næranalyse derimot at man bare har fokus på teksten. Tanken innenfor
narratologien er at detaljerte næranalyser av tekstens enkeltdeler er nok til at forstå teksten som helhet, og man studerer teksten uavhengig av hvem som har skrevet den, og av tiden eller kulturen teksten ble skrevet i. Vi har derfor her to ulike forståelser av hva en næranalyse innebærer.
To ulike teoretiske som grunnlag for oppgaven min gir to ulike lesestrategier som kan sammenlignes. Målet med sammenligningene vil hele tiden være å få frem hva de ulike metoden kan bidra med i en analyse. Oppgaven er likevel fremfor alt et forsøk på å prøve ut en ny teoretisk posisjon og metode, og jeg vil ha som mål å se nærmere på hvor
fiksjonaliseringsteorien eventuelt kommer til kort, og på hvilke områder den kan supplere andre litteraturteorier i en litterær analyse. I analysedelen vil jeg hele tiden sammenligne en narrativ analyse av romanen med den tilnærmingsmåten fiksjonaliseringsteorien vil ha til de samme aspektene ved teksten. Jeg kommer til å bruke narratologisk terminologi slik den presenteres hos Petter Aaslestad,25 men jeg vil også vise til andre narratologer, som Dorrit Cohn og Wayne C. Booth. Når det gjelder fiksjonaliseringsteorien bruker jeg i hovedsak Brix Jacobsen et al. sin forståelse av teorien, men jeg viser også til Richard Walsh.
25 Aaslestad, Petter (1999): Narratologi. En innføring i anvendt fortelleteori.
18