Ytterstemmer og melodi

videreføres på normal måte. Her gjør sangen, etter en kort pause, et hopp inn i et mønster som ivaretar det harmoniske forløpet, men ikke med den vanlige videreføringen av stemmene.

Med bakgrunn i disse eksemplene vil jeg hevde, at ledetoner i dette arrangementet stort sett blir ført korrekt videre, med mindre det har vært ønskelig fra arrangørens side og endre

stemmeføringen for å oppnå noe annet. Blir det mye slik alternativ føring kan enkeltstemmene lett bli ulogiske, men brukt bevisst og ikke for ofte, kan det absolutt verifiseres.

Et annet poeng i denne sammenhengen er om ledetonene dobles, noe man normalt vil unngå. I eksemplene nevnt ovenfor blir ters og septim aldri doblet.

Eksempel 32, takt 26-27

Jeg har i dette arrangementet funnet flere innslag av overlapping, antesipasjon, og echappée (jf. Tveit, Harmonilære, s. 80, 157 og 158), men jeg føler at dette ikke har relevans slik dette stykket opptrer, og jeg har derfor valgt å ikke komme noe nærmere inn på dette.

grunntone/senket none/kvint. Takt 19: grunntone/forhøyet kvint/ters, grunntone/13/ters. Takt 20: grunntone/kvint/11, grunntone/none. Takt 21: grunntone/kvint/kvint, grunntone/11/11.

Takt 22: grunntone/ters/septim, grunntone/ters/ters (dimakkord). Takt 23 og 24 er like takt 15 og 16. Takt 25: grunntone/kvint/ters. Takt 26: grunntone/kvint/9 og grunntone.

Bare i 11 av totalt 25 av akkorder inneholder disse stemmene til sammen minimum grunntone og ters. Alle akkordene inneholder grunntonen. I 2 av akkordene har alle tre stemmene bare grunntoner. I 4 av akkordene dobles viktige akkordtoner som ters og septim. Vi ser altså at normen om at disse tre stemmene ofte bør inneha akkorddefinerende toner som grunn tone og ters ikke gjennomføres i særlig grad, ettersom under halvparten av akkordene innehar disse tonene. Grunntonen er med i alle akkordene, og vi finner altså 2 akkorder der alle de tre stemmene innehar grunntonen. Dette er taktene hvor alten og tenoren utgjør spenningen i stykket (takt 15-16 og 23-24), derfor kan et slikt tydelig hvilepunkt verifiseres. I delen om stemmene i total kom jeg, med bakgrunn i gjennomgang noen dominantakkorder, frem til at dobling av ledetoner ikke var vanlig. I denne gjennomgangen ser vi at dobling av terser og septimer forekommer, om ikke i dominantene.

Et forhold som gjerne blir et problem mellom de viktigste stemmene i et arrangement, er de like tonene melodien har med basstemmen, både i unison og oktaver. Jeg var inne på dobling i takt 15 og 23 i forrige avsnitt, men jeg vil kort presentere hvor dette forekommer ellers i dette arrangementet også. På slag tre i takt 26 har de samme toner i oktav, som igjen parallellføres til begynnelsen av takt 27. I takt 30 har de begge tonen lille C på treeren. I takt 32 har begge stemmene grunntone i oktav på slag 1 i takten (G), for så å ha unison grunntone på salg 3 (lille D), der også forslaget til tonen er likt. Dette følges så opp med grunntone i oktav igjen i takt 33 (Bb). I takt 39 og 41 skjer det også i form av en dobbel grunntone, - lille C. B-delen begynner med unison grunntone, - lille D i takt 43, som videreføres med grunntoner i oktav i taktene 45 og 46. I takt 50, 60 og 66, har begge stemmene tonen C i oktav. I takt 67, - tonen F, - på slag en og to i takten. I siste avslutningsakkordene har de begge tonene F til F# i oktav. I tilfellene i takt 39 og 41 er det i arrangementet lagt opp til at alle skal ha samme tone, og da er det på en måte greit at stemmene synger det samme. Det samme gjelder parallellføringen i takt 70, og enkelte andre steder der fraser skal avsluttes, og det dermed er naturlig at begge stemmer slutter på grunntonen. Men, blir det mye av dette i låten for øvrig kan arrangementet fort virke litt tung og kjedelig, og det er absolutt partier her som etter min mening rammes av det. De faktiske oktavparallellene som oppstår kunne vært unngått. Det at melodien i B-delen har mange grunntoner, pakker inn det harmoniske i stor grad, og skaper en kontrast til de andre delene, men det blir etter min mening litt tungt.

Hvis man ser på ytterstemmene i dette arrangementet har de ikke like mange like toner og paralleller, men det finnes også her. I taktene 1 og 2 er begge innom grunntonen F flere ganger, mens begge stemmer lander på en C i oktav i takt 11. Taktene i verset, takt 15-16 og 23-24 er nevnt allerede i avsnittene over, og tonen C i takt 28 innehar også alle stemmene.

Refrenget starter med en oktav på tonen F (takt 29). Neste sted er slag 1 i takt 45, der begge har tonen G i oktav. I tillegg har vi takt 50, som igjen dreier seg om en stopp i arrangementet før nytt refreng, der ytterstemmene har tonen C i oktav (se eksempel 33). Denne videreføres, riktignok med en pause i mellom, til en F i nytt refreng (takt 51). Det hele avsluttes i takt 67, der begge stemmene har tonen F i oktav på slag 1 i takten. De aller fleste av disse doblingene handler om frasestart eller fraseslutt, og kan verifiseres ut fra det. Parallellen jeg fant (takt 50-51) opptrer på en slik måte at den ikke kan defineres som et negativt element.

Eksempel 33, takt 50-51

Et annet viktig punkt for arrangementet som helhet er bevegelsesmønsteret ytterstemmene og melodien i mellom. Generelt sett er arrangementet ikke bygd opp med utstrakt bruk av motbevegelse, sånn som eksempelvis Monicas Vals.

Forspillet innholder ikke noe fast bevegelsesmønster fra begynnelsen, men i takt 9 og 10 kommer det en motbevegelse, der basstemmen beveger seg oppover og sopranstemmen gradvis nedover. Sopranstemmen beveger seg ikke trinnvis, men mønsteret er tydelig for det.

Verset består stort sett av sidebevegelse, der bassen beveger seg mens melodi og sopran forholder seg rolig. I taktene 15-16, 22 og 23 er det en sidebevegelse mellom bass og sopran.

Takt 21-22 gir en motbevegelse mellom bass og melodi, og akkurat det samme skjer i taktene 59-60. Takt 27 inneholder en likebevegelse, - en slags kobling i decimavstand mellom bass og sopran. Refrenget starter som forspillet uten en særlig definerbar bevegelse. Mot slutten av refrenget i taktene 37 og 38 er det en motbevegelse basstemmen og melodien i mellom, ala takt 9 og 10 i forspillet. B-delen er ganske statisk lagt opp, nesten uten bevegelse i de første fire taktene. De neste fire innholder en sidebevegelse med basstemmen trinnvis på vei nedover, og de andre stemmene liggende i ro. Avslutningen, fra takt 63, består i det store og

hele av en lang sidebevegelse, med et kort innslag av mot- og likebevegelse i takt 65 (se eksempel 26).

Bevegelsesmønsteret mellom bass-, sopran-, og melodistemmen i dette arrangementet består i hovedsak av trinnvise bassganger som skaper sidebevegelse. Det er kun kortere innslag av motbevegelse og likebevegelse. I lengre deler av arrangementet er det ikke noe typisk bevegelsesmønster stemmene imellom.

Den rytmiske interaksjonen disse stemmene i mellom er behandlet i rytmikkdelen, og i delen om basstemmen.