Rytmikk

Rollene de ulike stemmene har hatt i arrangementet til nå opprettholdes. Bassen holdes fremdeles i bassleie og innehar typiske bassvendinger, mens melodien fortsetter i samme leie som den har vært i tidligere og viderefører tematiske ting som tidligere har blitt presentert, men her i en noe utviklet rytmisk form. Mellomstemmene er også her akkompagnerende, men går inn i samme rytmikk som melodien og skaper spenningsforholdet mellom blokk og

basstemme. Toneomfanget de enkelte stemmene har hatt tidligere i arrangementet ivaretas.

Det benyttes spredt leie der melodien ligger relativt lyst i registeret, mens det blir tett leie når melodien går ned i et mørkere leie.

I en blokkdelaktig som denne er det vanlig at stemmene i blokken under melodien følger melodiens bevegelser oppover og nedover i den grad det er mulig. Dette gjøres også her, men arrangøren synes, etter mitt skjønn, i stor grad å ha vektlagt forholdet til hvilke toner som skal med i de ulike akkordene, altså den vertikale voicingen. Kanskje noen ganger i på bekostning av hensynet til fornuftig horisontal stemmeføring. Dette kommer jeg tilbake til i delen om enkeltstemmene.

I Bill Dobbins (s. 8) sin gjennomgang av Duke Ellington’s materiale, fant han ut at det var veldig lite doblinger av toner, og at de ulike stemmene under melodien gjerne beveget seg på sin egen måte, altså ikke nødvendigvis likt som melodien, nettopp for å gi hver stemme en meningsfull linje.

rytmisk i alle stemmene, ikke bare melodien (overganger og bevegelser på firedeler). I B-delen som så følger kommer en ny rytmikk, med to og to takter med ulik rytme. De to første med eneren satt av melodi og bass, og med de andre stemmene på 2’eren, de to neste med alle de akkompagnerende stemmene på eneren, notert med en punktert halvnote. Dette utvikles så fra takt 43, der halvnote + firedel utgjør den viktigste rytmiske oppbygningen, men med melodien i firedelsbevegelse. I takt 51 kommer rytmikken vi hadde i starten igjen.

Disse enkle rytmiske endringene, som jeg så langt har påvist, skaper god variasjon over oppbygningen, - taktene/delene i mellom. Helheten beholdes også, og man får ikke følelsen av at det varieres for variasjonens skyld. Det blir mer spennende å lytte, uten at man kanskje kan sette fingeren konkret på hva som er grunnen til det.

I taktene 75-77 og 107-111 kommer en variasjon av oppbygningen i de akkompagnerende stemmene, der tretakten er mer firkantet bygd opp (se eksempel 7). Melodien og basstemmen har punkterte halvnoter, mens de tre stemmene i midten synger på salg 2 og 3 i takten, eller

”etterslag”, som det også kalles. Dette gir et mer ”kantete” utrykk, og rollene de ulike stemmene har, blir meget tydelige. Dette fungerer fint som kontrast, variasjon og et slags ironisk apropos. Å bygge en hel sang opp med en slik statisk og vertikal rytme, ville selvsagt vært lite aktuelt, men som variasjon et par steder fungerer det meget fint etter mitt skjønn.

Syngemåten vil selvsagt ha mye å si for hvordan dette stedet oppfattes av lytteren. Det vertikale utrykket kan både forsterkes eller tones ned, avhengig av hvordan det utføres.

Eksempel 7, takt 75-77

Delen som går i 4/4-takt (fra takt 79) har en oppbygning med walking bass på alle firedelene, med mellomstemmene på halvnoter og enkelte synkoperinger, mens melodien har en

temmelig fri rolle, med mange synkoperte toner og noe kortere noteverdier enn

mellomstemmene. I taktene 83 og 84 brytes dette opp med åttedelsbevegelse, - vekselvis

tenor og alt. Videre fortsetter en mer avansert og variert rytmikk i mellomstemmene frem mot takt 94, blant annet med markerte bevegelser de stedene melodien enten har pause eller hvilepunkter, som takt 85, 89-90 og 93. Fra takt 94 forenkles rytmikken igjen, samtidig som andrestemmen i sopranen, og en lysere voicing i alle stemmer, skaper et høydepunkt.

Basstemmen har blant annet en kort visitt oppe i altleie, før den ender opp i blokkdelen fra takt 99.

Denne oppbygningen inn i blokkdelen (frem mot takt 99), står for meg frem som det tydelige høydepunkt i sangen.. Ikke bare rytmisk, men totalt sett, - både dynamisk og sett ut fra hvordan det er voicet.

I blokkdelen fra takt 99 har basstemmen firedeler (”walking bass”), mens de andre stemmene har felles rytmikk (følger melodien), med mange synkoperinger og relativt korte noteverdier.

Etter delen i taktene 107-111 (”etterslagspartiet” som jeg nevnte over), går det hele relativt rolig for seg igjen, frem mot taktskifte i takt 119. Derfra skjer det mye. Basstemmen utvider sin "walkingbass" med flere åttendedels- og triolbevegelser, mellomstemmene har støt, - tilnærmet rollen som messingen har i et storband, og i tillegg har de enkelte

åttendedelsbevegelser som imiterer typiske saksofonvendinger. Etter dette roer det seg gradvis ned igjen mot slutten.

Generell drøfting av rytmiske trekk ved arrangementet

Overgangen til 4/4-takt første gang (takt 79), er gjort jf. originalen. Overgangen tilbake til 3-takt igjen (3-takt 107) har jeg ikke greid å finne i en eneste innspilling, - utenom denne. Dette må være gjort etter ønske fra arrangøren. Jeg synes vekselvirkningen mellom de ulike taktartene fungerer meget fint. Låten slutter i 4/4-takt (fra takt 119 og ut).

Sett i forhold til sjangerbevissthet er det kanskje litt rart at arrangementet inneholder en del

”halflongs” (et utrykk jeg tilegnet meg i satslærekurset jazzarrangering ved UIO, som refererer til toner som er ”halvlange”, og som alternativt kunne vært kortet ned (evt.

forlenget), for å gi et bedre og ”tightere” rytmisk forløp). Særlig forekommer dette i

melodien. Dette skyldes etter min mening, for det første, at melodien er meget elegant og lett, og derfor ville for brå avslutninger av fraser og mindre figurer, trolig ødelagt denne

stemningen. For det andre blir det litt feil å sammenlikne vokal arrangering med tradisjonelle jazzinstrumenter. Når man har en tekst man skal forholde seg til, må melodien utføres på en helt annen måte enn om man spiller for eksempel leadtrompet i et storband.

I versene er det stort sett alltid en av mellomstemmene som har punktert halvnote sammen med basstemmen. Dette skaper helhet og flyt er med på å binde arrangementet sammen.

Mange steder i dette arrangementet er det veldig god fremdrift. Stadig er en av stemmene i bevegelse fremover, og de veksler på å ta rytmisk initiativ. Et eksempel på dette er

mellomspillet i taktene 47-50 (se eksempel 8).

Eksempel 8, takt 47-50

I takt 47 har sopran- og basstemmen slag 3 i takten, som leder inn i neste takt. Der har tenorstemmen firedelsbevegelse på slag 2 og 3 i takten. Dette leder så inn i takt 49 der altstemmen har tilsvarende bevegelse, og i tilegg har den 3’eren i takt 50, som i sin tur leder inn i nytt vers igjen. Taktene inneholder ikke bevegelse på alle firedeler, men det skjer alltid noe på enten slag 2 eller 3 i takten, noe som innenfor denne taktarten skaper god fremdrift.

Det at The Real Group synger meget legato, er en viktig faktor til at enkelfrasene driver hverandre fremover, og at det dermed blir satt fart inn i ny del/takt.

Et annet eksempel på god fremdrift er taktene 63-66, der de akkompagnerende stemmene har et lite mellomspill, mens melodien hviler. Her har altstemmen halvnote og fjerdedel i alle taktene sammen med bassen.

Etter min mening ser man i dette arrangementet en meget bevisst bruk av rytmiske elementer, det handler kanskje mer om musikalsk innsikt, enn en klar tanke om å variere rent

arrangementsteknisk. Uansett bygges det hele opp og tones ned igjen på en enkel men gjennomført og effektiv måte. Det gjøres meget naturlig, og man legger kanskje ikke så lett merke til det i første omgang, men jeg vil påstå at det tilfører arrangementet mye i positiv retning.

4.1.5 Enkeltstemmene