Kravet til kvalitative studiers kvalitet er noe annerledes enn for kvantitative. Grønmo 2004 (sitert i Thagaard 2009: 18-19) beskriver hvordan disse to metodiske fremgangsmåtene preges av ulik forskningslogikk. Kvalitative studier preges av fleksibilitet og kontinuerlige endringer i undersøkelsesprosessen, mens kvantitative undersøkelser er strukturerte og mer rigide i sine fremgangsmåter. Samtidig har man ulik tilnærming til informanter. Kvalitative undersøkelser er preget av et subjekt-subjekt forhold, der forskerens tilstedeværelse påvirker prosessen i betydelig grad. I kvantitative undersøkelser er det mer distanse mellom forsker og informant og selv om påvirkning fortsatt kan forekomme, vil det være i mindre grad (Johannessen m.fl.
2010: 229). Det kan derfor være ønskelig å benytte en annen terminologi når man vurderer kvalitative undersøkelser (Johannessen m.fl. 2010: 229). Der kvantitative studier bør ha reliabilitet, validitet (intern og ekstern) og objektivitet, kan det være mer relevant å benytte pålitelighet, troverdighet, bekreftbarhet og overførbarhet som kvalitative kvalitetskriterier (sst.: 229).
Man kan styrke påliteligheten i kvalitative undersøkelser ved å gi detaljerte og transparente beskrivelser av fremgangsmåtene under forskningsprosessen. Johannessen m.fl. (2010: 82) påpeker hvor viktig det er at kvalitative studier er transparente og tilstrekkelig beskrevet i alle faser i forskningsprosessen. Dette bidrar til at leserne kan vurdere arbeidet kritisk og uavhengig. Å redegjøre for gjennomføringen av studien bidrar til å styrke forskningens kvalitet. Samtidig er det viktig at man begrunner de valg man tar gjennom hele forskningsprosessen, slik at andre kan følge samme fremgangsmåte fra begynnelse til slutt.
Man må være selvkritisk og kommentere de faktorer som kan påvirke eventuelle tolkninger og tilnærminger man gjør. Dette styrker studiens bekreftbarhet (Johannessen m.fl. 2010: 236).
Jeg har forsøkt å forholde meg til disse prinsippene for god kvalitativ praksis, for eksempel i valg av metode og valg av analytisk fremgangsmåte. Samtidig gir jeg begrunnede argumenter
26
for mitt utvalg av informanter og for hvilke problemstillinger jeg har valgt å utdype i forskningsprosessen.
Kvalitative studier kan ikke måles (Johannessen m.fl. 2010: 230). Å måle intern validitet, altså sammenheng mellom det fenomenet man undersøker og dataen som er samlet inn, er derfor ikke gjennomførbart i kvalitative studier. Man må heller stille spørsmålet om forskerens fremgangsmåter og funn avspeiler det forskningen hadde til hensikt å undersøke og om de "representerer virkeligheten" (sst.: 230). Igjen blir transparens i forskningsprosessen trukket fram som et godt utgangspunkt. Man må gi kvalifiserte begrunnelser for de konklusjoner man har kommet fram til. Dette er noe jeg har lagt vekt på gjennom hele studien.
Troverdigheten til et forskningsprosjekt kan også styrkes ved at man formidler resultatene til informanter eller andre kompetente personer. I dette forskningsprosjektet har jeg valgt å formidle mine resultater til "politigruppa" ved masterstudiet i kriminologi og rettssosiologi.
Dette er en gruppe hvor masterstudenter med noenlunde lignende tema og metodiske tilnærminger møtes, utveksler tekster og gir hverandre tilbakemeldinger. Dette har vært en viktig arena for kritisk refleksjon og relevant faglig tilbakemelding og har hjulpet meg til å få en mer nyansert forståelse av mine tolkninger og funn.
Jeg har derimot ikke valgt å sende mine tolkninger til informantene. Thagaard (2009: 213-214) beskriver hvordan samarbeid om tolkninger mellom forsker og informant er mest relevant i studier hvor informantens selvforståelse, altså hvordan informanten oppfatter seg selv, er i fokus. I denne oppgaven ville jeg ha en breiere referanseramme enn den forståelsen hver enkelte informant hadde av det aktuelle feltet. Enkelterfaringer skulle bidra til å danne et større bilde. Samtidig skulle slike bredere fortolkninger gjøres med varsomhet. Jo fjernere fortolkningen er fra informantens selvforståelse, jo mer etisk problematisk (Fangen 2010:
231). I lys av dette er det et generelt etisk prinsipp at informanten ikke skal "ta skade" av å bidra til forskningen (Thagaard 2009: 214). Dette oppnås ved å tilnærme seg materialet med en nyansert teoretisk forståelse og gi informanten oppfatningen av at vedkommende har blitt forstått. Thagaard sier det slik:
"Bredde og nyanserikdom i det teoretiske perspektivet kan på den ene siden inkludere informantens forståelse av sin situasjon, og på den andre siden gi plass for en forståelse som er relevant i en faglig sammenheng"(Thagaard 2009: 214)
27 Dette er noe jeg har prøvd å følge når jeg har fortolket informantenes materiale. På grunn av dette mener jeg at troverdigheten i forskningen er sterk til tross for at jeg ikke har latt mine informanter se over materialet.
Resultatene fra kvalitative studier kan ikke generaliseres, i alle fall ikke i statistisk forstand, men konklusjonene kan være overførbare. Tolkninger kan med andre ord være valide i andre sammenhenger (Thagaard 2009: 201). Dette kan gjelde hvordan studiens begreper, tolkninger, forklaringer og beskrivelser kan være nyttige for å forstå andre sosiale fenomener. I min studie ønsket jeg å få innsikt i politiets rolle i oppfølging av en særskilt gruppe straffedømte, men mine funn kan også bidra til å kaste lys over andre sider ved politiets virksomhet, f.eks.
nytten av informasjonsutveksling, ansvarsfordeling med andre etater eller politiets forståelse og håndtering av risiko i det norske samfunn generelt. Studien kan også ha nytte i en videre debatt om fornuftige tiltak for å forebygge seksuelle overgrep mot barn.
28
3 HVA POLITIET GJØR
En diskusjon om politiets rolle i oppfølgingen av straffedømte barneovergripere etter løslatelse må ta utgangspunkt i hvordan politiet faktisk arbeider innenfor feltet seksuelle overgrep mot barn. Dette kapitlet vil derfor kartlegge hvordan politiet, både innen politidistriktene og Kripos, organiserer sitt arbeid og hva slags strategier som preger arbeidet som utføres. At reaktivt politiarbeid spiller en sentral rolle i slike saker er å forvente. Det er derimot mer uklart i hvor stor grad det utføres forebyggende arbeid i form av oppfølging etter løslatelse. Politiet har et ansvar for at forebyggende tiltak iverksettes på lik linje med andre oppgaver (Politiloven § 2). Spørsmålet er hvordan dette ansvaret samsvarer med den praktiske virkeligheten, samt hvilke årsaker som kan ligge til grunn for at oppfølging etter løslatelse i forebyggende øyemed kan være utfordrende.