Prisen for ikke å gjøre noe

Hva skjer så hvis staten ikke gjør nok for å beskytte en persons rettigheter i henhold til EMK?

Som nevnt ovenfor, har myndighetene en plikt til å beskytte sine borgere mot personer som kan krenke deres rettigheter (jf. EMK artikkel 1, 2 og 3). I følge Møse (2002: 210) presiseres det at kravet om slikt vern er spesielt sterkt når det gjelder barn eller andre sårbare individer og at manglende forebygging av krenkelser i visse tilfeller vil gjøre staten ansvarlig for privatpersoners handlinger i strid med artikkel 3. Videre presiseres det av Kjølbro (2010:

238) at staten kan holdes ansvarlig hvis de var eller burde vært kjent med en risiko for

83 overgrep, men ikke iverksatte rimelige tiltak for å verne individer mot denne risikoen (jf.

artikkel 3 i EMK).

Konsekvensene av en slik mangel på beskyttelse er nå blitt stadfestet i norsk lov via en dom i Borgarting lagmannsrett (NN v Staten v/Justisdepartementet) i 2012. Sakens kjerne omhandler en kvinne som i en årrekke ble utsatt for forfølgelse av sin tidligere kjæreste. Etter et grovt overgrep i 1998 der kvinnen ble utsatt for legemsbeskadigelse under særdeles skjerpende omstendigheter, ble hennes overgrepsmann dømt for voldshendelsen samt ilagt besøksforbud. I de følgende seks årene etter voldsepisoden fortsatte imidlertid mannen å true kvinnen og jevnlig bryte besøksforbudet han var ilagt. I dommen kan man lese hvordan kvinnen gjentatte ganger tok kontakt med politi og påtalemyndigheter for å anmelde mannen og be om hjelp. Tross politiets forsøk på å forhindre det fortsatte mannen sin truende oppførsel. Kvinnen og hennes fire barn flyttet deretter fra sitt hjemsted på Østlandet til en liten kommune på Vestlandet hvor de bodde på sperret adresse. Men selv med et slikt drastisk tiltak greide mannen å spore henne opp og fortsette trakasseringen. Dette førte til at kvinnen igjen måtte flytte, samt skifte navn. Hun reiste i 2010 søksmål mot staten for brudd på EMK artikkel 2 og 3, med begrunnelse i det offentliges manglende evne til "å sikre rammene rundt NNs liv". Staten v/Justisdepartementet ble frifunnet i tingretten. NN anket så dommen til Borgarting lagmannsrett, der retten ut fra bevisførselen som ble fremlagt i saken, fant at den behandlingen NN var blitt utsatt for, "var tilstrekkelig alvorlig til at den faller inn under alternativet "umenneskelig behandling" i artikkel 3". Videre ble det påpekt av lagmannsretten:

"Flertallet (…) finner i lys av forannevnte- og etter en samlet vurdering- å måtte legge til grunn at myndighetene ikke har tatt i bruk alle rimelige tiltak for å sikre en effektiv beskyttelse av NN mot gjerningsmannens forfølgelse, hensett til den alvorlige kriminelle atferd hun var utsatt for (…) etter dette finner flertallet at det i denne saken foreligger brudd på EMK artikkel 3"(Borgarting lagmannsrett. Dom avsagt 18.09.2012: 25)

I denne saken er det tydelig at kvinnen gjennom flere år har måttet bære byrden av å bli forfulgt, mens hennes forfølger store deler av denne tiden har levd fritt i samfunnet og fortsatt sine handlinger som før. Dommen gir et klart signal om at offeret i dette tilfellet har lidd betydelig mer enn gjerningspersonen²³.

23 Saken ble anket av staten etter dommen i Borgarting lagmannsrett. Et par uker før denne masteroppgaven skulle leveres slo Høyesterett enstemmig fast at Staten brøt menneskerettighetskonvensjonen da de ikke ga kvinnen og hennes fire barn god nok beskyttelse. Staten er gjort pliktig til å betale kvinnen erstatning (dette skal bli behandlet i en senere rettsprosess) (Aftenposten nettutgave 26. april 2013). På advokatfirmaet Elden (kvinnens advokat) sine hjemmesider står det: "Ofre for kriminalitet har et rettskrav på beskyttelse fra politiet, og når politiets etterforskning og oppfølgning svikter må politiet svare for seg" (Advokatfirmaet Elden 2013).

84

Hva er så relevansen av denne saken som omhandler vold i nære relasjoner og ikke overgrep eller vold mot barn? Dessuten dreier den seg som forfølgelse gjennom flere år, og fornærmede har vært klar over trusselen som gjerningspersonen utgjorde overfor henne selv og hennes barn. Svaret finnes i det prinsipielt viktige som ligger i bunnen av dommen, nemlig at staten er dømt for ikke å ha beskyttet en borger godt nok. Som det vil gjøre i saker der rundskrivet er relevant, forelå det hos myndighetene kunnskap om at bestemte personer kunne utgjøre en reell risiko for en annen borger (jf. Kjølbro 2010: 238). I dommen fra Borgarting lagmannsrett står det som grunnlag for vurdering om artikkel 3 i EMK ble brutt, følgende:

"Etter det legger lagmannsretten til grunn at ved vurderingen av hvor langt statens positive forpliktelser etter EMK artikkel 3 rekker i det konkrete tilfellet, må sees hen til om myndighetene har tatt alle rimelige forholdsregler for å sikre effektiv beskyttelse i situasjoner der myndighetene visste, eller burde ha visst, at det forelå en reell risiko (…) Videre må myndighetenes plikt til effektive og forebyggende tiltak vurderes i forhold til hvor alvorlig gjerningsmannens overtredelser er" (Borgarting lagmannsrett. Dom avsagt 18.09.2012: 20)

Det kan derfor virke som om myndighetene har en spesiell plikt til å iverksette tiltak hvis de har kunnskap om potensiell risiko. Jeg vender igjen tilbake til kapittelets innledende scenario.

En tidligere straffedømt barneovergriper flytter inn ved siden av en barnehage, kjøper seg en valp, og oppretter kontakt med barna i barnehagen. Politiet får nyss om dette og får bekreftet at denne tilnærmingen til barna samsvarer med personens tidligere modus, og at situasjonen vedkommende nå har satt seg i, i aller høyeste grad kan tolkes som farlig både for potensielle ofre og gjerningspersonen selv. Hva skjer hvis politiet ikke gjør noe selv om de vet om denne risikoen? Kan myndighetene, ved politiet, risikere å bli gjort rettslig ansvarlig for ikke å ha gjort nok, selv om det ikke har skjedd noen kriminell handling? Et slikt spørsmål kan være vanskelig å svare på, men dommen fra Borgarting lagmannsrett gir en god pekepinn på at det eksisterer forventninger til at myndighetene skal handle når de er klar over risikoen for alvorlig kriminalitet. Konsekvensene av forventningsbrudd på dette området, er at man kan undergrave tillitsforholdet mellom borger og politi (Egge, Strype og Thomassen 2012: 7). I det lange løp kan man da ende opp med et samfunn hvor borgerne ikke lenger ønsker å jobbe med politiet. I stortingsmelding nr. 42 (2004-2005) Politiets rolle og oppgaver, står det:

"Det er grunn til å anta at tillitsforholdet vil påvirkes i negativ retning, dersom det over lengre tid utvikles et gap mellom samfunnets og borgernes forventninger til politiet og politiets oppgaveløsning. Publikum må derfor gis informasjon som kan gi realistiske forventninger til politiets oppgaveløsning" (Politiets rolle og oppgaver 2004-2005: 56)

Som samfunn har vi gitt politiet en særstilling når det kommer til hva man aksepterer som et legitimt handlingsrom i utøvelsen av et yrke (Egge m.fl. 2012: 7; Politiet i det norske

85 samfunn 1981: 13). Politiet har et maktgrunnlag som få andre grupper i samfunnet har, herunder den legitime retten til bruk av vold. En grunnleggende forutsetning når samfunnet gir politiet et slikt handlingsrom, er tiltro til at etaten forvalter sin makt på en fornuftig måte.

Men som sitatet ovenfor poengterer, kan denne tilliten svekkes når de realistiske forventningene hos borger og politi ikke samsvarer. Hvis borgerne for eksempel forventer at politiet automatisk ville tatt grep i den situasjonen som scenarioet skisserer, kan funnene presentert i dette kapittelet indikere at de ville blitt skuffet. For handlingsrommet til politiet hviler på flere forutsetninger: at de har kunnskap om verktøyet som kan benyttes i en slik situasjon (altså rundskrivet), at de vurderer det slik at rundskrivet kan komme til anvendelse i et gitt tilfelle og, ikke minst, at de har kunnskap om at den straffedømte barneovergriperen faktisk bor der vedkommende gjør²⁴. Hvis en eller flere av disse forutsetningene ikke er oppfylt, er politiets handlingsmuligheter begrenset.

Tillitsforholdet mellom borger og politi kan også påvirkes av annet enn en ubalanse mellom forventinger og realiteter. Studier har vist at tilliten til politiet også vil være avhengig av hvordan publikum oppfatter at deres rettsstatsverdier bli ivaretatt (Egge m.fl. 2012; Hinds og Murphy 2007; Thomassen 2010; Tyler 2004). Tyler (2004) påpeker for eksempel at en sentral nøkkel til bedre tillit mellom borger og politi er at politiet blir betraktet som legitime og rettferdige. Borgernes oppfatning av politiets rettferdighet er faktisk viktigere for tillitsbygging enn deres oppfatning av etatens effektivitet. Politiets legitimitet hviler på at folk opplever at deres rettigheter blir overholdt og at politiet behandler dem med respekt. Videre påpeker Tyler at legitimitet, og følgelig tillit, også er avhengig av at publikum oppfatter at politiet bryr seg om deres velferd, trygghet og behov, med andre ord tar vare på dem (2004:

94-95). Er denne tilliten til stede vil man i større grad akseptere de metoder politiet benytter seg av. For eksempel kan man i større grad akseptere at politiet bruker romavlytting av mistenkte terrorister hvis man har tiltro til at politiet (og myndighetene forøvrig) bryr seg om deg og gjør dette for ditt eget beste. Politiet har derfor mye å tape på et eventuelt tillitsbrudd mellom etaten og borgerne. Konsekvensen kan være at borgerne i mindre grad aksepterer de metodene som benyttes.

I lys av dette er det forståelig at man som borger ikke vil føle at ens rettsstatsverdier er ivaretatt av politiet dersom det viser seg at nærmeste nabo er en straffedømt barneovergriper og du selv har små barn. Særlig vil dette være tilfellet dersom politiet har visst om dette uten å

24 Mer om dette i neste avsnitt.

86

foreta seg noe og det forferdelige skulle skje at et overgrep finner sted. Dette kom for eksempel klart fram i saken fra Troms, der en representant fra Foreldrenes Arbeidsutvalg sa

"jeg hadde reagert sterkt hvis politiet ikke hadde gitt oss muligheten til å ta våre forholdregler" (Aftenposten nettutgave 1. februar 2007b). Vedkommende uttrykte følgelig tilfredshet med at lensmannen hadde varslet. For å få ytterligere synspunkter på dette har jeg også spurt personer i min omgangskrets hvordan de hadde de reagert dersom de hadde barn og en straffedømt barneovergriper bosatte seg ved siden av dem uten at politiet ga beskjed. De fleste finner situasjonen meget vanskelig da de anerkjenner at vedkommende burde få muligheten til å starte på nytt. Men samtidig må de fleste konkludere med at nei, det ville man ikke ha likt. Det er en tanke om at det er greit at personer skal få prøve på nytt, "but not in my backyard". I alle fall ikke hvis man ikke gis sjansen til å sette i verk eventuelle tiltak som kan verne barna mot personen og dennes farlighet. Det er derfor sannsynlig at politiet og myndighetene forøvrig hadde fått et alvorlig forklaringsproblem i en situasjon hvor et overgrep skjer og de har visst om risikoen, men tatt et valg om ikke å gjøre noe. Som en oppsummering kan det virke som om det ikke bare eksisterer et sprik i forventninger mellom hva man ønsker at politiet skal gjøre og hva de faktisk gjør, men også mellom hva politiet gjør og hva de kan gjøre. Det er derfor ekstra viktig at man klargjør hva som er realiteten i de oppgaver som politiet utøver på dette feltet²⁵. Hvis ikke, kan politiet en gang i framtiden befinne seg i en situasjon hvor de kan bli holdt ansvarlig for ikke å ha gjort nok i saker der de ikke var klar over at de hadde ansvar for å gjøre noe.