Et tema som har vært oppe til diskusjon i politilitteraturen, er i hvor stor grad etaten jobber kunnskapsbasert (Finstad 2003; Gundhus 2009; Lie 2011). Kunnskapsbasert politiarbeid beskrives som "systematisk og metodisk innhenting av relevant informasjon og kunnskap" (Et ansvarlig politi 2009: 185), som deretter analyseres og anvendes strategisk og operativt innad i politiorganisasjonen. Tankegangen bak kunnskapsbasert politiarbeid er at politiet i større grad skal ta i bruk andre typer kunnskap enn den de får gjennom hendelsesstyrte erfaringer.
De skal gå vitenskapelig til verks, og ta til seg en tverrfaglig "forståelse av problemer og problemenes årsaker" (Finstad 2003: 22).
51 I rapporten Seksuelle overgrep - etterforskning og informasjonsutveksling (2009: 89) påpeker arbeidsgruppa etter Lommemannen-saken hvordan data, informasjon og kunnskap ofte omtales synonymt. De tre begrepene innebærer imidlertid ulike grader av opplysninger. Etter hvert som man går fra data mot kunnskap, vil opplysningene utvikle seg til å bli mer korrekte og utfyllende. En nødvendighet for slik kunnskapsutvikling er at politiet benytter seg av de IKT-systemer som er tilgjengelig og analyserer de data som kommer inn. Dette vil være et sentralt ledd i politiets kunnskapsbaserte arbeid. I rapporten gis det et eksempel på en slik kunnskapsutvikling, da spesifikt knyttet opp mot Lommemannen-saken. Her blir det beskrevet hvordan to etterforskere gikk fra rådata til en konkret kunnskapsbasert hypotese om at flere saker var knyttet sammen. Denne hypotesen førte til det strategiske og operative tiltaket om å sentralisere etterforskningen:
"I en etterforsking vil data typisk være at en identifisert gutt er utsatt for seksuelle overgrep av en ukjent mann (…) Informasjon vil typisk være at flere identifiserte gutter er utsatt for seksuelle overgrep av en uidentifisert mann som har flere sammenfallende fysiske- eller MO [modus] trekk (…). De [etterforskerne] utviklet en hypotese med informasjon om at flere saker mest sannsynlig hørte til en serie utført av samme overgriper og den sentraliserte etterforskingen startet der" (Seksuelle overgrep - etterforskning og informasjonsutveksling 2009: 89)
Intensjonen om å jobbe kunnskapsbasert var viktig for mine informanter. Dels var de opptatt av spørsmålet om politiet lokalt besitter tilstrekkelig kompetanse til å håndtere overgrepssaker, men også om politiet var flinke nok til å håndtere eventuell kunnskap om personer som har vært i politiets system i forbindelse med slike saker. Kunnskap i en slik kontekst kan forstås som strategisk og metodisk innsamling av informasjon om tidligere straffedømte barneovergripere, deres modus og, ikke minst, informasjon om løslatelse fra fengsel og eventuelle spesifikke vilkår i dommen. For mine informanter var tilgjengeligheten av slik informasjon en grunnleggende forutsetning for å kunne følge opp straffedømte barneovergripere etter soning og under permisjon.
4.1.1 Informasjonens positive effekter
Manning (1992: 352) beskriver informasjonens sentrale rolle i politiet så enkelt som at
"policing is a service occupation whose central "input" and basis for action is information".
Med andre ord er informasjon selve grunnlaget i politivirksomheten og en avgjørende faktor for de handlinger og tiltak som iverksettes. Det ble av mine informanter gitt flere eksempler på hva som kunne være nyttig informasjon for politiets arbeid i barneovergrepssaker og ved oppfølging, og på hvilken måte mangel på informasjon kunne hindre slikt arbeid. I
52
forebyggende øyemed ble det for eksempel sett på som positivt å kunne bevisstgjøre aktuelle personer om at politiet hadde informasjon om dem. Man gjør med andre ord vedkommende klar over at politiet har kunnskap om at de er ute fra fengsel og at de er dømt for overgrep mot barn. Skjedde det noe i området, ville de med andre ord raskt komme i søkelyset.
Informantgruppa på Kripos, som hovedsakelig jobbet med barneovergrepssaker, ga meg et scenario på et slikt tiltak:
Hvis politiet var flinke med å informere om en straffedømt barneovergripers permisjon i et boligstrøk, så kunne kanskje en politipatrulje oppsøke vedkommende på den adressen en lørdags formiddag, noe som igjen kunne resultere i at et overgrep ikke fant sted på lørdags ettermiddag.
Det forebyggende tiltaket i dette scenarioet var å gjøre den løslatte straffedømte barneovergriperen bevisst på politiets kunnskap om vedkommende. Det var en strategi som de fleste informantene pekte på som nyttig. Noen av informantene beskrev slike tiltak som å gi vedkommende en følelse av et "tett samfunn", hvor risikoen for å bli tatt ble oppfattet som større. Etter politiets syn ville dette minske sjansene for nye overgrep, samt demonstrere overfor personene at politiet faktisk hadde kontroll. Noen av informantene påpekte at et slikt inngrep i vedkommende sitt privatliv var en liten betenkelighet i forhold til hva man kanskje kunne oppnå i form av kriminalitetsforebygging.
Et annet område hvor informasjon kunne bidra til det forebyggende arbeidet, var i tilknytning til prøveløslatelse/permisjoner og vilkår. Ett eksempel på et vilkår i en dom kan være at gjerningspersonen ikke skal omgås mindreårige jenter under permisjon fra fengselet (jf.
straffeloven § 53 nr.3 bokstav a). Hvis politiet har kunnskap om vilkårene i dommen og vedkommende bryter disse etter løslatelsen, så gir det politiet mulighet til å sanksjonere.
Informanter både fra Kripos og politidistriktene fastslo at det derfor var av vesentlig betydning at slik informasjon ble gjort tilgjengelig, da den forebyggende virkningen kunne være stor.
Et annet område hvor informasjon om tidligere straffedømte barneovergripere ble trukket fram som betydningsfullt, var i etterforskningssammenheng. Igjen fikk jeg skissert et scenario fra informantgruppa på Kripos:
En tidligere straffedømt barneovergriper har flyttet til et nytt politidistrikt og til et nytt boligområde. I de siste 5 årene har det ikke vært et seksuallovbrudd i dette området. Seks måneder etter at vedkommende flytter inn, så skjer det et overgrep mot et barn med ukjent gjerningsmann. Hvis man da har kunnskap om at denne personen har flyttet inn, og at
53
personens modus samsvarer med overgrepet som har skjedd, så kan det være veldig tidssparende i etterforskningen.
Den ene informanten beskrev dette som en slags "korteste vei til målet". Hvis man hadde kunnskap om at personen bodde der og hva vedkommende var dømt for tidligere, ville det være naturlig for politiet å oppsøke vedkommende tidlig under en etterforskning. Hvis det da viste seg at de var på rett spor, ble dette oppfattet som meget ressurs- og tidssparende. En slik tankegang rundt informasjon og etterforskning kan også overføres til tilfeller knyttet til permisjon. Hvis en person oppholdt seg i et boligfelt under permisjonen (i et område hvor vedkommende ikke bor), begår et nytt overgrep, og så returnerer til fengselet etter permisjonens utløp, er det nesten umulig å spore vedkommende opp hvis det kun er fengselet og kanskje et annet politidistrikt som har kunnskap om at vedkommende har vært ute på det aktuelle tidspunktet. Personen ville da være tilbake i fengselet, og politiet sitte igjen med kun vage beskrivelser og ingen gjerningsperson som passer til karakteristikkene. Hvis det lokale politiet da hadde hatt den relevante kunnskapen, kunne veien til oppklaring potensielt vært kortere13.