Ulike kostnadskompensasjoner og økonomiske terskler

Det er kjent fra loven at merverdiavgiften må være minst kr 100 000 for å tilfredsstille den nødvendige definisjonen om offentlig infrastruktur som kapitalvare. Minimumbeløpet er hjemlet i merverdiavgiftsloven § 9-1 annet ledd. Det er ingen direkte restriksjoner for

kostnadskompensasjonen kommunen krever som administrasjonsgebyr for de merkostnader som påføres. Friheten til å velge kostnadskompensasjon resulterer i forskjeller mellom kommunene. Ulikhetene sees i prosedyredokumenter, avtalene og intervjuene som ligger vedlagt.

Det framkommer av Sandnes kommunes kontraktsmal for inngåelse av anleggsbidrag, punkt 6 annet avsnitt, at anleggsbidrag faktureres til utbygger med 5 % påslag (vedlegg 12). Ved avtale om overføring av justeringsretten beholder kommunen 40 % av merverdiavgiften.

Nedre grense for minimum merverdiavgift er kr 100.000 (vedlegg 13). Informanten fra

37 Sandnes kommune tror de fleste utbyggerne ønsker å inngå avtale om anleggsbidrag som et resultat av prosentfordelingen. Utbygger får størst refusjon ved å inngå en avtale om

anleggsbidrag framfor overføring av justeringsretten.

I Stavanger kommune stilles det andre krav enn i Sandnes kommune. Fra utkast

anleggsbidragsavtale framkommer det at utbygger skal forskuddsbetale totalt budsjettert kostnad for prosjektet til særskilt konto i kommunens navn. Budsjettbeløpet er inkludert merverdiavgift. Det er lagt til 20 % usikkerhetsmargin og engangshonorar, som skal dekke kommunens ekstraarbeid ved gjennomføring av avtalen. Det er også medregnet

merverdiavgift på engangshonoraret ettersom det er usikkert om honoraret er merverdiavgiftspliktig. Kommunen krever momskompensasjon og tilbakeført moms

godskrives den særskilte kontoen. Ved overdragelse av infrastrukturen gjøres den særskilte anleggskontoen opp, og utbygger får tilbakebetalt eventuelt for mye innbetalt beløp, samt at kommunen får utbetalt sitt honorar. Det kreves en henvendelse til Stavanger kommune ved ønske om å lese utkast av mal for momsavtalene. Stavanger kommune krever 5 % av

anleggskostnaden, men i utgangspunktet vil kommunen beholde minimum kr 200.000 ved bruk av anleggsbidragsmodellen.

«Der krever vi 5 % av anleggskost, men i utgangspunktet må vi ha et minimum på kr 200 000» (Juridisk rådgiver bymiljø og utbygging, Stavanger kommune)

Ved overføring av justeringsrett krever Stavanger kommunen å beholde 10 % av justeringsbeløpet som kostnadskompensasjon, dette fremkommer fra utkast av mal.

Intervjuobjektet forteller at minimumskravet er kr 100 000 for inngåelse av avtale om justeringsrett. Kommunen valgte prosentene for kostnadskompensasjon etter forslag fra byggenæringen.

På grunn av kommunens krav til minstebeløp opplever Stavanger kommune at utbyggere er mest interessert i justeringsmodellen i de mindre prosjektene, ellers

anleggsbidragsmodellen.

«Grunnen til at de ønsker justeringsmodellen på de litt mindre prosjektene er nok rett og slett på grunn av økonomien. Det blir fort for kostbart for de å inngå avtale etter

anleggsbidragsmodellen. … på de små prosjektene vil 200 000 utgjøre en såpass stor prosent

38 av totalen at det ikke lønner seg.» (Juridisk rådgiver bymiljø og utbygging, Stavanger

kommune)

Leder NF opplyser at kommunene har forskjellig tilnærming til hvilken

kostnadskompensasjon de krever og spesielt ved justeringsmodellen. Ulikhetene fører til usikkerhet hos utbyggeren. Om det er like store forskjeller ved bruk av

anleggsbidragsmodellen er vanskelig å si ettersom de fleste kommunene i regionen ikke tilbyr avtale om anleggsbidrag. Ulikhetene forårsaker at teoretisk like prosjekter ender med ulike økonomisk resultat på tvers av kommunene. Ulikhetene fører til frustrasjon hos utbygger. Informanten viser til Øster hus sitt prosjekt i Ålgård som kunne vært gjennomført om betingelsene var bedre. Problemet var at Ålgård krevde 50 % av merverdiavgiften ved bruk av justeringsmodellen. På det tidspunktet ble prosjektet vurdert til ikke-økonomisk forsvarlig. I en teoretisk situasjon med tilnærmede like markedspriser, hvor to prosjekter kan starte samtidig, prioriterer utbygger å investere i kommunen med bedre betingelser i

momsavtalen. Videre fortelles det om kostnadsrisikoen i større prosjekter på grunn av stor økonomiske belastning i startfasen av prosjektet. Kostnadsrisikoen kan potensielt velte prosjektet, men en avtaleinngåelse om anleggsbidrag kan forebygge dette. Ugunstige betingelser førte til at Øster Hus ikke ønsker å inngå avtale om justeringsmodellen i Jærkommunene.

«… hvis kommune står ved justeringsmodellen som i dag, så kommer vi ikke til å inngå noen avtaler om momsrefusjon. Da blir det heller full moms, men det kan i neste omgang medføre at vi stopper prosjekter.» (Leder i Næringsforeningen for bygg og anlegg).

Utbygger ser justeringsmodellen som minst fordelaktig uavhengig av refusjonsfordelingen, men justeringsavtale blir mer aktuell med fordelingen 80-90 % til utbygger og 10-20 % til kommunen.

I inngått utbyggingsavtale mellom Askim Kommune og Block Watne Follo skal utbygger dekke rentekostnadene (4,5 %) som Askim kommune påføres av merverdiavgiftsutlegg.

Administrasjonsgebyret er 5 % av den offentlig infrastrukturens opparbeidelseskostnad eks.

merverdiavgift (vedlegg 14). I Prosedyrebeskrivelsen opplyser kommunen at gebyret varierer fra 2-10 %, kompleksitet og omfang skal tas i betraktning. Kommunen har en nedre grense

39 hvor den kommunale infrastrukturen må overstige ca. kr 2 millioner for avtaleinngåelse (vedlegg 15).

Ved justeringsmodellen ønsker Askim kommune å refundere all merverdiavgift til utbygger utenom en liten sum for å dekke egne kostnader. Det opplyses over e-post at kommunen beregner et administrasjonsgebyr på 0,4 % av anleggskost eks. mva. ved det første året og 0,1 % av anleggskost eks. mva. for de resterende årene. I en 10årsperiode blir

administrasjonsgebyret 1,3 %. Kommunen krever at minimumsbeløpet utgjør minst kr 40 000 over justeringsperioden.

På Østlandet har flere kommuner prinsippvedtak om administrasjonsgebyrer fra 5 – 50 %.

Det blir vedtatt prinsippvedtak med forskjellige prosenter for begge modellene. I motsetning til Vestlandet har Informanten et inntrykk av at kommunene ønsker å beholde større andel av momsrefusjonen ved bruk av anleggsbidragsmodellen.

Som en alternativ løsning til prosentfordelingen ved justeringsmodellen forteller Block Watnes representant, at utbygger eksempelvis kan beholde refusjonen de første syv årene og kommunen de siste tre. Utbyggeren bekrefter at det også på Østlandet er stor variasjon mellom kommunene og praktisering av kostnadskompensasjoner. Østlandkommunene stiller også minsteverdikrav på den offentlige anskaffelsen. Det fremkommer at på den måten sørger kommunen for dekning av merkostnadene, men også en økonomiske gevinst.

«Først og fremst må kommunen ha dekt sine egne kostnader og egentlig har de ikke noe krav om å dekke mer, men de vil jo gjerne har en økonomisk oppside på dette også.» (Distriktssjef Block Watne)

Forhåndskrav og kostnadskompensasjoner påvirker Block Watnes vurdering om å inngå avtale. Utbyggeren viser til et eksempel hvor Enebakk kommune krever å beholde 50 % av justeringsbeløpet. Denne avtalen ønsket ikke Block Watne å inngå ettersom «vinningen går opp i spinningen».

«Enebakk kommune vedtok et prinsippvedtak om at de ville ha 50 % av momsrefusjonen. Da sa jeg at det er uaktuelt og at vi dermed ikke går inn på en avtale.» (Distriktssjef Block Watne)

40 Utbygger forklarer at kompensasjonskravene i avtalen vurderes etter prosjektets størrelse og kostnad, det må være en gevinst ved å inngå avtalen. Det inngås ikke avtaler hvor infrastrukturkostnadene er under 5 millioner, det gjelder for begge modeller.

«Er anlegget på 100 millioner så er 50 % ganske mye, men om anlegget er på 10 millioner så blir kanskje ikke 50 % av momsrefusjonen så interessant likevel.» (Distriktssjef Block Watne) Med samme scenario som skissert for Leder NF prioriterer Block Watne investeringer i den kommunen med best betingelser for momsrefusjon. Det forslås av erfaring at 5 – 10 % av kontraktens totalsum er nok til å dekke kommunens kostnader og gi en gevinst.

«Erfaringsmessig ligger dette på rundt 5-10 % og da tenker jeg av totalsummen på kontrakten og ikke på momsrefusjonen.» (Distriktssjef Block Watne)

I avtalen mellom Moss kommune og Sjøgata 25 Moss AS er administrasjonsfradraget 20 % av justeringsbeløpet (vedlegg 19).

Höegh Eiendom opplever forskjellig praksis blant kommunene. Der kommunene krever høy kostnadskompensasjon faller meningen med modellene bort. For høyt administrasjonsgebyr fører til at utbygger i praksis ikke oppnår besparelse ved momsrefusjon, og derfor takkes det nei til avtalen. Dermed får hverken kommunen eller utbygger benyttet seg av muligheten og staten får pengene.

«Det er også en utfordring at noen kommuner har lagt seg på en høy linje i forhold til justering hvor kommunen skal ha opptil 80 % av justeringsbeløpet, for da faller meningen bort.» (Økonomi- og finansdirektør, Höegh Eiendom)

Administrasjonsgebyret Tønsberg kommune krever kan variere etter omfang og

kompleksitet med 3 – 10 %, men om ikke annet er avtalt er gebyret 5 %. Tønsberg kommune har en nedre grense for den offentlige infrastrukturens verdi på kr 500 000 for inngåelse av anleggsbidragsmodellen (vedlegg 16). Det bekreftes over telefon at nevnte

administrasjonsgebyr er riktige, men at avtalene ofte havner på rundt 4 %. I avtale mellom Tønsberg kommune og Øygarden Eiendom AS er administrasjonsgebyret 5 % av anleggskost på et anlegg med verdi kr 3,845 millioner eks. mva. (vedlegg 17). Andebu kommune fordeler justeringsbeløpet 50/50, tatt med forbehold om ingen endringer i kommunen siden