Fra teorigrunnlaget og intervjuene fremkommer det at anleggsbidragsmodellen er mest krevende ved avtaleinngåelse. Justeringsmodellen inntrer når prosjektet er ferdig, men løper over 10 år. Fra intervjuene fremkommer det uenighet om hvilken modell som totalt sett er mest ressursbelastende.
81 Gjennomføring av anleggsbidragsmodellen gir mer jobb for kommunen enn gjennomføring av justeringsmodellen. Dette kommer fram fra både Sandnes kommune og Stavanger kommunen. Derimot ser Tønsberg kommune justeringsmodellen som mer belastende, de ser justeringsmodellen som et stort byråkrati som henger ved kommunen over lengre tid.
I Sandnes kommune brukes det klart mer ressurser på anleggsbidragsmodellen, men det inngås også flere avtaler om anleggsbidrag. Kommunen opplever at anleggsbidragsmodellen krever mer per prosjekt, men det fremstår som uklart hvor mye mer ressurskrevende
anleggsbidragsmodellen er. De bruker ressurser på å følge opp forpliktelsene utbygger er pålagt. På den andre siden gjennomfører Sandnes kommune anleggskontroll uavhengig av momsrefusjonsmodell, ettersom kommunen skal overta anlegg. Merarbeidet forstås å være oppfølging av fakturaflyt og forpliktelser etter byggherreforskriften som utbyggeren
besørger på vegne av kommunen. Det fremstår fra Sandnes kommune og Stavanger kommune at justeringsmodellen er foretrukket for å unngå det nevnte merarbeidet.
Tønsberg kommune opplever oppfølgingen som en del av arbeidsoppgaven uavhengig av momsrefusjonsmodell, og den ekstra faktureringen blir ikke oppfattet som mer
ressurskrevende enn justeringsmodellen.
Av informantene har Sandnes kommune størst erfaringsgrunnlag til å sammenlikne
modellene ettersom de har praktisert begge modellene over lengre tid. Tønsberg kommune har ikke åpnet for justeringsmodellen og har dermed ikke den praktiske erfaringen med justeringsmodellen. Med tanke på modellene er det forskjellige løsninger og praktiseringer blant kommunene. Dermed kan reell ressursbruk og oppfatningen av ressursbruken være ulik mellom kommunene.
Fra teorigrunnlaget kan anleggsbidragsmodellen fremstå som mer ressurskrevende fordi avtaleutformingen er mer kompleks. En kompleks avtale behøver derimot ikke å bety kompleks gjennomføring av arbeidet i ettertid. På den andre siden fremstår
justeringsmodellen som mindre administrativ gunstig ettersom den krever oppfølging over 10 år. Når justeringsprosessen skjer over 10 år fremstår det som logisk at justeringsmodellen er mer administrativt krevende. With forteller at utbyggere kan forsvinne over en 10
årsperiode som fører til at avtalen transporteres som igjen er tidskrevende (With, 2016).
82 Etter avtalesignering fremstår det fra teorigrunnlaget at anleggsbidragsmodellen fører til minst arbeid. Kommunens økonomiavdeling én ekstra faktura per prosjekt som legges ved momsoppgaven og kompensasjonsoppgaven. Utbygger betaler og derfor bør fakturaen også sendes til utbygger for godkjenning. Når utbygger har godkjent fakturaen betaler kommunen fakturaen ved bruk av et anleggsbidrag fra utbyggeren (With, 2016). Selve byggeprosessen og anleggskontrollen skal være som ellers, noe som også kommer fram fra Sandnes
kommune.
I forbindelse med byggherreansvaret kan kommunene oppleve en ekstra belastning fra risikofaktorene som følger med. Det viser seg at spesielt HMS-ansvaret oppleves som en belastende risiko, men kommunen behøver ikke å bruke ressurser på å kontrollere HMS selv.
Kommunen kan hyre inn en tredjepart til å ta HMS-kontrollen, rapportere tilbake til kommunen, og utbygger kan ta betalingen (With, 2016). På den andre siden kan ikke kommunen fraskrive seg risikoen.
Årsaken til ulikt syn på kommunens ressursbruk ved modellene kan være kommunens opprinnelige organisering og praktisering av anleggskontroll. Kommunens praktisering av anleggskontroller uavhengig av anleggsbidragsmodellen kan påvirke synet på eventuell
«ekstrakontroll» som et resultat av HMS-ansvaret gjennom byggherreansvaret. Derimot kan kommuner som ser sine begrensninger leie inn kapasitet på utbyggers regning. Dermed vil ikke den «ekstra» kontrollen av HMS oppleves som en belastning. Kommunen gjennomfører kontroller på anlegg de skal overta, eller bør gjennomføre anleggskontroll, uavhengig av momsavtaler. Anleggskontrollen bør ikke være en ekstra belastning som følge av
anleggsbidragsmodellen. Oppfølgingen av HMS-ansvaret kan eventuelt legges til som et ekstra kontrollpunkt. Har kommunen for få ressurser kan rapportering og oppføling settes til en tredjepart, på utbyggeren sin regning.
Modellene praktiseres ulikt blant flere av kommunene, som kan føre til ulik oppfatning om ressursbruken. Ressursbruk avhenger av kommunens gjennomføring av modellen,
effektivisering, kunnskap og kjennskap. Har kommunen bedre kjennskap til en modell fremstår ofte alternativet mer belastende. Tønsberg kommune kan kanskje gjennomføre anleggsbidragsmodellen på en mer effektiv og bedre måte enn Sandnes kommune. På den andre siden kan Sandnes kommune kanskje gjennomføre justeringsmodellen på en mer effektiv og bedre måte enn hva Tønsberg kommune ser som en mulighet. Årsaken til at
83 Tønsberg kommune favoriserer anleggsbidragsmodellen kan også være at de verdsetter å bli tidligere ferdig høyere enn eventuelt spart merarbeid og/eller risiko ved justeringsmodellen, ellers kan summen av totalt merarbeid være mindre med anleggsbidragsmodellen. Det fremkommer som logisk fra teorigrunnlaget at anleggsbidragsmodellen er mer
ressursbesparende om det foreligger fastsatt avtalemal, kommunen er fortrolig med modellen, anleggskontrollen gjennomføres uansett, og utbygger påtar seg oppgaver etter blant annet byggherreforskriften. Med tanke på søknad om refusjon må justeringsmodellen følges opp over 10 år, men anleggsbidragsmodellen må følges opp i anleggsfasen.
Merarbeidet ved modellene per prosjekt er ikke kvantifisert. Det er vanskelig å kvantifisere ulikhetene, men det fremstår at kommunens oppfatning av hvor mye ressurser som brukes til modellene er med på å påvirke valg av modell i større eller mindre grad. På den andre siden har Askim kommune valgt å beholde 1,3 % av anleggskostnaden ved
justeringsmodellen og 2-10 % av anleggskostnaden ved anleggsbidragsmodellen. Satsene kan gi en indikasjon på at kommunen opplever arbeidet ved anleggsbidragsmodellen som mer ressurskrevende, men satsen kan også være høyere som en kompensasjon for risikofaktorene kommunen bærer ved anleggsbidragsmodellen.
Kommunene har i større eller mindre grad lagt arbeidsmengde og ressurskrav til grunn for valg av modell eller foretrukket modell. Dermed er oppfatningen at ressursbruken kan påvirke valget, men hvilken modell som krever mest fremstår fra intervjuene som usikkert.
Fra teorigrunnlaget fremstår gjennomføringen av anleggsbidragsmodellen som administrativt gunstig, så sant kommunen har blitt komfortabel med modellen og avtaleinngåelsen.