kritikk og en utbredt skepsis til mulighetene for å nå de målsetningene som var innebygget i folketrygden.
I 1982 nedsatte Willoch-regjeringen Trygdefmansierings
utvalget som skulle vurdere folketrygdens økonomi og frem
me forslag til tiltak for å styrke finansierings siden og reduse
re det framtidige utgiftspresset. Utvalget tegnet et dystert bilde av den framtidige fmansieringsbyrde knyttet til folke
trygdens pensjonssystem. Man foreslo derfor flere innstram
minger i regelverket i folketrygden, hvorav den viktigste var innføring av et tak på opptjening av tilleggspensjon ved 6 ganger folketrygdens grunnbeløp (NOU 1984: 10).
På bakgrunn av utvalgets innstilling la regjeringen Brundt
land i 1988 frem en stortingsmelding om ''Folketrygdens økonomi og pensjonssystem" (Trygdemeldingen, Stortings
melding nr. 12 1988-89). Departementet gikk i Trygdemel
dingen inn for å redusere pensjonsopptjeningen for middels og høyere inntekter, men ikke så mye som Trygdefinan
sieringsutvalget hadde foreslått. Konkret foreslo Departemen
tet å innføre et skråtak for opptjening av tilleggspensjon for inntekter mellom 6 og 12 ganger folketrygdens grunnbelØp.
Statsfmansielle hensyn og skepsis til mulighetene for en sterk omfordeling av inntekter fra den yrkesaktive befolknin
gen til en stadig økende gruppe av pensjonister inngikk som vesentlig elementer i begrunnelsen for forslaget. Samtidig la man vekt på behovet for å Øke den samlete sparingen i samfunnet. Når ideen om betydelig fondsoppbygging i folke
trygden ikke var blitt realisert, ville den videre utbyggingen av folketrygdens pensjonssystem "i noen grad kunne redusere sparingen" (Trygdemeldingen s 13).
Innstramminger i tilleggspensjonssystemet kunne derimot få positive effekter på sparingen, fordi de måtte antas å stimulere til vekst i arbeidsmarkedsbaserte og individuelle pensjonsordninger. Departementet uttrykte på den annen side bekymring for at en slik vekst skulle føre til stØrre forskjeller i pensjonsvilkår mellom lønnstakerne. For å balansere disse hensynene gikk Departementet inn for å begrense
fradrags-mulighetene for private arbeidsmarkedspensjoner og indivi
duell pensjonssparing, slik at nivået på ytelsene om lag tilsvarer ytelsene i Statens pensjonskasse:
" lJUlenfor rammen av de ytelsene som gis gjennom Statens pensjonskasse vil
private
ogkollektive pem
jomordninger
være et naturlig supplement til folkettygden" (St. meld. nr. 12 1988-89, s 29).
Under behandlingen av meldingen i Stortingets sosialkomite oppsto det høsten 1 989 bred politisk enighet om innstram
minger, som
gikk
lenger eJUl Departements forslag. I tillegg til innføring av et skråtak på opptjening av tilleggspensjon ved 6 G gikk flenallet i Sosialkomiteen inn for å senke pensjonsprosenten fra 45 ti1 42 prosent. Mens både Trygdefmansieringsutvalgets og Trygdemeldingens forslag bare ville ramme hØyinntektstakere, får reduksjoner i pensjonsprosenten betydning for alle framtidige tilleggspensjonister. Endringene ble endelig vedtatt av Stortinget i desember 1990 og satt i kraft fra 1 . 1 . 1992 (se kapittel 8).
Den politiske behandlingene av Trygdemeldingen videre
fØrte den norske tradisjonen for tverrpolitiske kompromisser i sosialpolitikken fra ekspansjonsfasen på
50-,
60- og 70-tallet. Stortingets behandling av innstrammingsforslagene viste imidlertid at det er ulikhete syn på fradragsordningene for privat pensjonssparing. Arbeiderpartiet ønsker å begrense fradragsretten både for bedriftsbaserte og individuelle pensjonsordninger, mens Høyre vil utvide fradragsmulighetene og denned den skattemessige begunstigelsen av pensjonsordnin
ger utenom folkettygden.
Selv om det var et bredt flertall i Stortinget bak de nylig vedtatte innstrammingene i folkettygdens tilleggspensjons
system, har det ikke dempet spekulasjonene om ytterligere innstramminger. Den brede politiske enigheten i pensjons
politikken truer med å slå sprekker. Den aktuelle kritikken mot tilleggspensjonssystemet kommer særlig fra to sider:
Høyresiden som ønsker å stimulere privat pensjonssparing,
og kvinnegrupper i de politiske partiene og på Stortinget som ønsker en stØrre resultatlikhet mellom menn og kvinner i pensjonsutbetalingene fra folketrygden.
Fremskrittspartiet gikk i sitt nyeste program inn for å avvikle folketrygdens tilleggspensjonssystem. Det samme gjorde SV, dog med den forskjell at SV vil gjøre tjeneste
pensjonsordninger obligatoriske for alle lønnstakere. Senter
partiets og Høyres programfonnuleringer foran Stortings
valget i 1989 gikk ikke så langt, men de åpnet for en gradvis nedbygging av Folketrygdens tilleggspensjonssystem (Hagen og Hippe (red) 1 989). Clemet-komiteen gikk i sitt forslag til Høyres nye prinsipp-program inn for å avvikle tilleggs
pensjonssystemet, men forslaget ble ikke tatt
til
følge av Høyres landsmøte i april 1992.NHO er likhet med andre sentrale aktører bekymret for de økonomiske konsekvensene av en fortsatt utbyggingen av folketrygdens pensjonssystem. En hel eller delvis nedbygging av tilleggspensjonssystemet vil imidlertid i mange år fram
over føre til økte personalkostnader for bedriftene. Man må anta at lønnstakerne vil kreve kompensasjon i fonn av for
bedringer i bedriftenes pensjonsordninger' i sentrale eller lokale forhandlinger. Arbeidsgiverne har denned en åpenbar interesse i å opprettholde de inntektsgraderte elementene i Folketrygdens pensjonssystem (Magnussen 1989).
LO og de øvrige lønnstakerorganisasjonene har i liten grad mobilisert mot Stortingets vedtak om innstramminger i tilleggspensjonssystemet. Konsekvensen av innstrammingen er at tjenstepensjonsordningene får stadig større betydning for pensjonsnivået. Dermed øker presset på LO og de andre hovedorganisasjonene for li engasjere seg aktivt i li sikre medlemmene gode pensjonsordninger i arbeidsmarkedet.
LOs handlingsprogram fra 1989 åpner for å utvikle til
leggsordninger til Folketrygden i fagbevegelsens egen regi eller ved forhandlinger med arbeidsgiversiden. Dette repre
senterer et klart linjeskift i forhold til tidligere handlings
programmer på 70- og 80-tallet. YS og AF har i flere år hatt
pensjonsforsikringer som et frivillig tilbud til sine medlemmer, og særlig AF og flere av de AF-tilknyttete forbundene har de siste årene aktivt engasjert seg i utrednin
ger og opplysningsvirksomhet om arbeidsmarkedsbaserte pensjonsordninger.
Kravene om at menn og kvinner skal få like ytelser fra folketrygden, hØyresidens ønske om større privat pensjons
sparing og fagbevegelsens åpning for forhandlingsbaserte løsninger kan til sammen peke i retning av en ny arbeids
deling basert på offentlige grunnpensjoner og et omfattende nettverk av tjenestepensjoner. En slik utvikling vil etter alt å dømme forsterke de eksisterende ulikhetene i pensjons
vilkårene - med mindre nivået på grunnpensjonene (særtil
legget) økes merkbart og fagbevegelsen lykkes med å for
ankre supplerende pensjonsordninger i forbundsvise eller sentrale tariffavtaler.