For fagbevegelsen representerte de åpenbare ulikheter i sosiale rettigheter en sentral utfordring.
Funksjonærenes privilegerte posisjon i forhold til store grupper av arbeidere la grunnlag for krav om en jevnere fordeling av standarden på sykepengeordningene.
På begynnelsen av 19S0-tallet hadde om lag 217 000 av Las 537 000 medlemmer (rundt 40 prosent) fu1l 1Ønn under sykdom. (LO, 1954). Blant de resterende LO-medlemmene var det i overkant av 15 000 lønnstakere som hadde tariffes
tet rettigheter som ga omkring to tredjedeler av inntekten. I
den største av disse ordningene, som var innarbeidet i avtalen for de grafiske fag i 1954, opererte man med tre karensdager og varighet på inntil tre måneder per kalenderår. I tillegg fantes det tilsvarende ordninger innenfor jern og metall området, bl.a. i militære bedrifter.
Et flertall av LOs medlemmer hadde likevel bare even
tuelle hjelpekasser å falle tilbake på utover den offentlige syketrygden.
De store ulikhetene som delllled fantes mellom LO-grup
per når det gjaldt rettigheter under sykdom skapte spenninger innenfor fagbevegelsen. Dette bidro til at LO satte for
bedringer av ordningene på dagsorden. I denne sammenheng er det interessant å se at initiativet kom fra fagbevegelsen og på de enkelte bedriftene, heller enn fra Stortinget eller det partipolitiske miljøet.
LO sto i prinsippet overfor et valg mellom to hovedstrate
gier. På den ene siden kunne de gjennom det fagligpolitiske samarbeidet med et regjerende Arbeiderparti søke en politisk løsning på problemet. På den andre siden kunne de legge spørsmålet på forhandlingsbordet for å finne en løsning med Norsk Arbeidsgiverforeningen.
LO forsØkte de første årene etter krigen å oppnå en forbedring for arbeidergruppene ved hjelp av begge disse tsrategiene. Sekretariatet uttalte imidlertid til LO-kongressen i 1953 at:
" Landsorganisasjonen har forsøkt forhandlinger med Norsk Arbeidsgiverforening om en løsning av dette spørsmålet for arbeidernes vedkommende, men uten resultat. Etter de drøftelser som har funnet sted har sekretariatet ment at den heldigste ordningen ville være å søke syketrygden bedret, slik at de satser tryg
den skulle utbetale ga den syke et rimelig underhold"
(LO, 1954).
For LO viste det seg vanskelig å oppnå betydelige forbedrin
ger av det offentlige systemet på kort sikt. På denne
bak-grunn ble det foreslått for kongressen å nedsette en komite for å avgjøre om det skulle reises tariffkrav på dette området eller om man fortsatt skulle satse på en utvidelse av den offentlige trygdeordningen. Innstillingen fra "Komiteen for lønn under legitimert sykefravær" ble lagt fram i 1954 (legg merke til navnet).
Komiteen konkluderte med at det var lite sannsynlighet for å oppnå forbedringer gjennom politiske tiltak alene. Som alternativ ble sentrale forhandlinger anbefalt som den strate
gien som hadde størst muligheter for raskt å gi positive resultater (LO, 1954). I de sentrale forhandlingene i 1954 ble LO og N.A.F enige om å bygge opp et fond for å finansiere framtidige sykepengesystemer. To år senere ble partene enige om å innarbeide et forslag om sykepenger i oppgjøret.
LO stilte i disse forhandlingene krav om at ordningen skulle forbeholdes organiserte. Dermed forsøkte man å oppnå en direkte rekruteringsgevinst LOs ledelse var først og fremst bekymret for det store antallet uorganiserte. Forslaget ble imidlertid avvist av NAF. Nettopp dette spørsmålet har igjen dukket opp i dagens debatt. Nå gjelder bekymringen først og fremst konkurransen fra andre hovedorganisasjoner.
Erfaringene tTa 1950-tallet kan gi en viktig pekepinn om mulighetene for å oppnå eventuelle særordninger for organi
serte innenfor avtaleverket i dag.
Den avtalefestete ordningen fra 1956 bidro til å heve kompensasjonsnivået for store grupper arbeidere. Likevel oversteg kompensasjonen ikke 50 prosent av inntekten for enslige med gjennomsnittlig inntekt. Systemet hadde også seks karensdager i motsetning til tre i den offentlige ordnin
gen. Teknisk sett var det avtalebaserte systemet nært knyttet til det offentlige ved at man fulgte de samme inntektsklas
sene for å beregne tilleggsytelsene. Partene var også enige om at ordningen skulle administreres av Rikstrygdeverket.
Nok et eksempel på den sterke sammenflltringen av offentlig og private aktører i utviklingen av velferdspolitikken.
Den avtalefestete ordningen kom imidlertid raskt i økono
miske problemer. Fraværet økte og fondet som var bygget inn i LO/NAF-ordningen sank raskt (NOU 1976:23). LO og NAF ble derfor enige om å redusere utgiftene ved å Øke antall karensdager fra seks til 14, samtidig som kompensas
jonsnivået ble noe lavere. Som et resultat av disse endringene gikk ordningen etterhvert i økonomisk balanse, og mindre forbedringer lot seg gjennomføre. Tidlig på 60-tallet ble lengden på stønadsperioden forlenget.
I 1966 kom det store prinsipielle gjennombruddet i for
hold til ulikhetene i rettigheter mellom arbeidere og funks
jonærer. Dette året ble LO og NAF enige om en prinsipiell erklæring som slo fast at forskjellene i kompensasjonsivå mellom arbeidere og funksjonærer ikke kunne rettferdiggjøres (Pettersen, 1975). Denne prinsipperklæringen ble fulgt opp i de følgende år. For å likestille kompensasjonsnivåene mellom ulike grupper i arbeidsmarkedet ble nivået i LO/NAF-ordnin
gen hevet til 90 prosent av netto-inntekten fra 1. april 1969.
Hva angår karensdagene i LO/NAF-ordningen ble disse redusert fra fjorten til ni dager i 1966, på ny til seks dager i 1968 og til tre dager i 1973. Aret etter ble antallet karens
dager i den offentlige ordningen redusert til en, og LO/NAF
ordningen foretok en tilsvarende reduksjon.
Politisk løsning
Midt på 70-tallet sto likevel mer enn 20 prosent av arbeids
takerne fortsatt uten en supplerende sykepengeordning. Det eksisterte også forskjeller mellom ulike gruppers sykepenge
rettigheter - mellom offentlig og privat ansatte, og mellom arbeidere og funksjonærer i privat sektor. Tabell 5. 1 viser fordelingen av sykepengerettigheter i arbeidsmarkedet i 1975.
I tillegg til arbeidstakerne som tabellen omfatter, sto noe over 200 000 selvstendige næringsdrivende uten særlige syke
pengeordninger.
94
Tabell 5.1 Antall arbeidstak
1975 foreslo det såkalte Arbeidsgiverperiodeutvalget i en delutred
ning at det burde innføres generell skatteplikt for sykepenger, og at sykelønnsnivået i folketrygden sam
tidig skulle heves. På grunn av dette ble utvalgets mandat utvidet. I man
datets første punkt het det: "Ved innføring av skatteplikt heves folke
trygdens sykepenger til 90- 100 pro
sent av brutto arbeidsinntekt" (Ot.
Privat sektor forutsetning at sykepengene skulle ytes uten karenstid.
Utvalget foreslo vinteren 1976 at sykepengenivået ble fastsatt til 90 prosent av bruttolønnen (NOU 1976:23). LOs leder Leif Haraldset var medlem av utvalget, men tok ikke stilling til om ruvået på sykepengene burde være 90 eller 100 prosent. For LO ville en 90 prosent-ordning fortsatt gi spil
lerom for forhandlingsbaserte ordninger. Et mulig forbilde var det svenske systemet som nettopp består av en kombinas
jon av en offentlig 90 prosent ordning og omfattende av
talebaserte ordninger på toppen. Forslaget om 90 prosent fikk støtte fra de ulike arbeidsgiverforeningene. NAFs medlem i utvalget gikk inn for en karensdag, men støttet ellers for
slaget. Også Forbruker- og administrasjonsdepartementet anbefalte 90 prosent for å sikre økonomisk motivering for å være i arbeid.
Likevel foreslo Sosialdepartementet ett år senere at syke
pengenivået skulle heves til 100 prosent. Hovedgrunnen var nettopp de ulikheten som fortsatt ville eksistere hvis man valgte et lavere kompensasjonsnivå: